Det var Nordhordland Litterære Selskap som hadde bestemt at vi skulle lese en debutant. Etter at vi hadde lest bakside teksten på diverse bøker, falt valget på Åshild Thune sin bok Skulpturen. Boken handler om kunstneren Andreas Frank, hans kone Maude som er saksbehandler i et departement, hans unge, stumme modell Linda og mennesker i deres omgivelser. Andreas Frank er sexavhengig, han kaster seg over kona når trangen faller over ham og han behandler henne som et kjøttstykke. Han er besatt av tanken på å skape kvinnen som nesten ikke er og finner henne i den unge Linda. Han overtaler Linda til å komme til hans studio og stå modell for ham. Linda som har blitt stum etter en alvorlig bilulykke, der søsteren døde, står modell for ham, men Andreas Falk har mange demoner å kjempe mot så en enkel prosess er ikke dette. Maude har sunket ned i en passiv rolle og finner seg i Andreas sine nykker og humørsvingninger. Hun har i barndommen fått et nært forhold til farens yngre bror Simon. Denne kontakten ble brutt i Maudes ungdomstid, men er nå tatt opp igjen. Simon er lam og i romanen nærmer det seg slutten på hans liv. Maude reiser til foreldrene på besøk og dette glimtet inn i foreldrehjemmet gir en indikasjon på at det her er mange uoppgjorte tema mellom foreldrene. Maude blir tynget ned både av forholdet til foreldrene, et uavklart forhold til Simon og ikke minst det eksplosive og nedverdigende forholdet til Andreas Frank. Simon dør og testamenterer nesten alt til Maude. Han var en kjent forsker som reiste mye rundt i verden. Han hadde et fast tilholdsted i København Marcusly som er en stiftelse og Maude reiser dit for en av beboerne der skal få en del av pengene til Simon. Her møter hun et ganske spesielt miljø og oppdager mer om Simons innflytelse over mennesker.
Dette er en ganske mangslungen bok og jeg tar meg stadig i å fundere over om forfatteren har skrevet en roman bygd over egne opplevelser eller beretninger hun har hørt. Dette kan jo virke som en ganske drøy påstand, men jeg har vansker med å ta alle disse hendingene helt på alvor. Samtidig vet jeg jo at det er ingenting som overgår virkeligheten, så kanskje jeg får la tvilen komme forfatteren til gode.
Bentebing's Weblog 