Bentebing's Weblog

Aschehoug sendte meg boka og sjelden har jeg nærmet meg lesingen med større mistenksomhet. Hva er dette? Nok en opphauset bok som ligner på så mye annet jeg har lest? Det tok altså litt tid før jeg startet, men da jeg begynte ble jeg ganske fort fanget inn i Camille sin fortelling om brevene som kommer fra en anonym avsender. Brevene kommer sammen med flommen av kondolansebrev i forbindelse med at moren er død og hun tror at disse er feilsendt. Camille er forlagsredaktør og hun er innom tanken på at dette er en litt spesiell forfatter som vil hun skal gjette seg fram til hvem som står bak. Det går etterhvert opp for henne at den som skriver kjente hennes mor eller den hun alltid har trodd var moren hennes. Det er en fortelling om kjærlighet, om andre verdenskrig og om den desperate trangen til å få et eget barn. Brevskriveren forteller Annie sin historie som elsker å male, men som kommer fra en fattig familie der kunstnerdrømmer bare blir med drømmen. Hun møter madame M og det oppstår et vennskap mellom dem. Annie får male og madame M får en å snakke med og etterhvert begynner den gode madame å legge planer for Annie som er vakker og ung og har muligheten til å gi det madame ønsker seg aller mest.  Historien fortelles først fra Annie sin side, deretter fra madame sin og Camille sin lesing blir rammefortellingen rundt disse. Det er nettopp dette som gjør historien så snedig, for det avsløres nye sider ettersom hvem som er fortelleren og hvem den fortrolige, han som vet alt – eller nesten alt, gir historien til.
Jeg fikk sterke assosiasjoner til Storm i juni da jeg leste deler av boken, men Grémillion har så mange vendinger i fortellingen at det gjør denne boken til en særegne opplevelse. Slutten er slik at jeg nesten lurte på om jeg burde lese boka en gang til, men det gjør jeg jo aldri…