Bentebing's Weblog

En låner kom inn på biblioteket og leverte denne boka med et salig sukk, så fin, for et nydelig nynorsk, en stor opplevelse. Boka av Bergsveinn Bergisson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2012 og det med god grunn forstår jeg nå etter å ha lest den. Ja, for det er nettopp det som skjer når bøker blir levert tilbake med slike henførte sukk. Det er Johannes Gjerdåker som har oversatt boka til et vakkert nynorsk som for noen nok vil virke tungt og traust, med en dåm fra de islandske sagaene, men det er så nydelig gjort at jeg ble helt henført. Boka handler om Bjarne som etter mange år endelig skriver tilbake til Helga som han i unge år har hatt et kjærlighetsforhold til. De to var gift på hver sin kant, men gjennom Bjarnes oppgaver i saueavlslaget er de stadig sammen og etter hvert blir lengselen for stor. De opplever en sommer intens og dirrende av begjær . Helga blir gravid og vil at de skal bryte opp og flytte til Reykjavik, men Bjarne føler at han vil miste seg selv i byen og bli ingen. Jorda, gården og livet på landsbygda er hans liv, men Helga vender seg fra ham og han må se at Helga blir boende med mannen sin og barnet som er hans vokser opp på nabogården. Helga bryter til slutt ut av ekteskapet og flytter til Reykjavik, men det er først når Bjarne er nitti år og både kona hans og Helga er døde at han skriver tilbake til Helga og prøver å forklare hvorfor tingene ble som de ble.

Gjennom lesingen av denne lille boka satt jeg stadig og tenkte på Halldór Laxness: Sin egen herre den strie Bjartur som hadde sau, jord og jordbrukspolitikk som drev han til å kaste vrak på sine barn og omsorg for kona og de nære ting. Det er ikke like trangt og stusselig for Bjarne, men når han har lovet faren på dødsleiet at han skulle føre gården videre, ja tuller man ikke med sånt. Det er forresten en aldeles utrolig episode i denne boka der Bjarne og en annen skulle reise til et eldre par som bodde uveisomt til. Kona hadde dødd og måtte i jorda, men mannen og de to som kom for å hente henne begynte å snakke om andre ting, tok seg en dram eller tre og tiden gikk. Så måtte de dra og Bjarne hadde etter en stund en følelse at de hadde glemt noe. Langt om lenge gikk det opp for ham at de hadde glemt igjen kona, men da var det for seint å snu. Da de kom tilbake våren etter viste det seg at den gamle gubben hadde funnet en løsning… Jeg sier ikke mer for ikke å ødelegge gleden ved å lese dette selv. Boka er rask å lese, vel verd å lese!