Bentebing's Weblog

I min lesing av bildebøker fra 2016 nærmer jeg meg litt utålmodig slutten. Når jeg ser igjennom de norske bildebøkene, de som kom igjennom nåløyet til Norsk Kulturfond og som er kommet inn på biblioteket – ser jeg at det finnes et lite utvalg av bildebøker med bestefedre i framtredende roller. Hvorfor er det slik? Er bestefedre mer medgjørlige? Har bedre tid? Ny rolle for bestefar eller påvirket av Odd Nordstoga: «Ein farfar i livet skull alle ha»?

Her er et par:

Ingeborg Eliassen / Åshild Irgens : Snarveien. Cappelen Damm

Bestefar skal følge Maya til barnehagen. Han har kommet med nattoget og må sove litt først, så mamma og Maya må være stille. De leker at de ikke kan snakke, noe illustrasjonene understreker. Mamma må gå og bestefar og Maya begir seg på vei. Maya kan veien, det kan bestefar og, men det er Maya som bestemmer selv om bestefar prøver å komme med innspill. Veien Maya bestemmer de skal følge går forbi en katt, dyrebutikken, over en bro, bortom et tre der det ligger en død fugl som må begraves og synges over, forbi en hage med bær og epler, bortom hesten, et stopp ved kiosken og så kommer de til barnehagen. Et kart bak i boka viser veien de har gått og kanskje kan de som leser finne flere veier de kunne ha tatt – til og med en raskere?

Illustrasjonene til Åshild Irgens følger teksten ganske nøye, men tar seg også noen «friheter» til glede og underholdning for leser og medleser.

 

 

Geir Lystrup/Malgorzata Piotrowska: Bestefar blir verdensmester

Barnebarnet spør: Bestefar kan du lese for meg? Men bestefar skal bli verdensmester og da må han trene og trene. Han trener vektløfting og det går veldig bra til han hører om mauren som kan løfte sin egen tyngde fem ganger. Da vil bestefar bli verdensmester i høydehopp! Han hopper og trener, men så får han høre om grashoppa som kan hoppe ti ganger høyere enn seg selv. Nå vil han bli verdensmester i løping, men så møter han en mus som løper dobbelt så fort. Bestefar gir seg ikke, han vil bli verdensmester – og han prøver seg utallige ting. Når barnebarnet klarer å overtale ham til å hoppe på trampoline og han skal bli verdensmester i akrobatikk, faller bestefar i bakken, beinet knekker og han må på sjukehuset. Da endelig kan han bli verdensmester i å være bestefar, sitte stille i en stol og lese for barnebarnet.

Dette er en ganske lang og omfangsrik bildebok. Illustrasjonene til Piotrowska følger teksten nøye, men lager også små snedige sidehistorier. Barnebarnet har en mørk hudfarge og er slik et kjærkomment innslag i det helhvite barnebildet bildebøkene ellers gir. Jeg er usikker på hvem som egentlig er målgruppen her – besteforeldre som skal realisere seg selv i pensjonsalderen eller kunnskapsoverføring til barn om hvor fantastisk naturen er i all sitt mangfold? Dette kan være en bok å samtale om – viktigheten av å ta seg tid sammen, men og en mulighet til å undre seg sammen over skaperverket.

Det er mye bra i norske bildebøker og selv om jeg som voksen leser kan undre meg litt over både tematikk og mulig målgruppe er det barna vi skal lese for. De på sin side er ofte åpne for eksperiment både i tekst og bilde – og der kunne vel noen og enhver av oss gå ut av komfortsonen og prøve noe nytt?