Bentebing's Weblog

Fiona Mitchell debuterer med denne romanen Hushjelpens rom. Boka er en del av Gyldendal sin serie Lesetid og er faktisk en bok man kan lære litt av. Søstrene Dolly og Tala kommer fra Filippinene og arbeider som hushjelper i Singapore for å kunne sende hjem penger til familien. Det er på tusenvis av kvinner fra Filippinene som arbeider i Singapore. De er med på å holde hjulene i gang for utenlandske familier som bor der i kortere eller lengre tid. Dolly har en datter som hun ønsker skal få et bedre liv enn henne, derfor sender hun penger hjem til bestemoren som tar seg av datteren mens hun jobber. Dolly baker de lekreste kaker, hun er glad i de to guttene i familien hun jobber for, men hun har et heller anstrengt forhold til fruen i huset. Dolly bor på et lite kott, dvs vaskerommet i leiligheten og det er minimalt med privatliv for henne. Søsteren Tala er noen år eldre. Hun har to sønner som er ungdommer og hun har bestemt at den ene av dem skal gå på skole, men gjør han egentlig det? Tala bor i kottet/ vaskerommet til fru Heng, sin arbeidsgiver. Hun har spurt lenge om å få en vifte på rommet, men når hun endelig får den oppdager hun at det er et overvåkingskamera i viften. Hushjelpene må gjennom en viss regulering for å kunne jobbe i Singapore; de må bare ha en arbeidsgiver og de må ikke være gravide når de kommer eller bli gravide mens de er her. Tala tjener så dårlig hos fru Heng at de har inngått en avtale om at hun kan jobbe hos flere dersom fru Heng får en del av det hun tjener. Dette er ulovlig, men Tala tar sjansen. Vi møter også Jules i denne romanen. Hun er jordmor og flytter inn i boligkomplekset der Dolly jobber. Hun blir kontaktet av Dollys arbeidsgiver Amber og blir med i en litteraturgruppe. Jules og mannen kan ikke få barn, de har brukt tusenvis av pund på mislykkede forsøk og nå holder de på å gi opp. Jules orker ikke jobbe som jordmor når hele henne lengter etter selv å bli mor. Tala begynner å jobbe for Jules og når hun får et innblikk i forholdene hushjelpene arbeider under blir hun helt sjokkert. På nettet dukker «Vandas Blogg; mitt liv som arbeidsgiver for en utenlandsk hushjelp» opp. Bloggen gir grunnleggende regler for utenlandske hushjelper blandt annet å ta fra dem passet, hvordan de bør ha maten sin adskilt fra resten av familen, slik at de ikke drikker den dyre kaffen eller spiser for mye. Hushjelpen må heller ikke kjefte på barna, hun skal bare passe dem og lage mat til dem, ikke lære dem forskjell på rett og galt. Slik fortsetter reglene å komme på denne bloggen, en blogg som både hushjelper og arbeidsgiverne deres leser. Tala ser seg lei på dette. Hun griper selv til tastaturet og lager sin egen blogg Hushjelphackerens blogg; Hvordan er det å være hushjelp. Her får «Vanda» svar på tiltale på en svært direkte måte og det urettferdige og umenneskelige systemet blir adressert. Ingen av de andre hushjelpene vet hvem som står bak Hushjelphackeren og heller ikke Vandas blogg, men de gjetter. Det står mye på spill for Tala for hun vet at om det blr oppdaget at hun står bak bloggen så er det første fly hjem til Filippinene.

I denne romanen møter vi både hushjelper og arbeidsgivere, begge parter har sitt å stri med, men jeg blir slått av forskjellene. Hushjelpene har lite og kan lett bli fra tatt det lille de har. Arbeidsgiverne har i grunnen bukta og begge endene og kan gjennom sine valg gjøre urettferdigheten mindre for sin ansatt. Romanen setter et skarpt søkelys på forskjellene, men det pekes ikke på noen strukturelle løsninger for å endre situasjonen. Det er nå helt sikkert ikke meningen heller, men det fikk ihvertfall meg til å tenke litt. Tala er et forfriskende bekjennskap og det er absolutt en lysning i tunellen for henne når boka slutter. Boka er lett å lese og som sagt den gir noe å tenke på. Anbefales!