Skjellmannen er Asli Erdogan sin debutroman som kom ut på tyrkisk i 1994, men altså først nå på norsk. Hovedpersonen er som forfatteren var, student ved CERN i Geneve. Hun reiser på sommerskole til St. Croix med åtti andre fysikere. Det er ikke mye ferie, men seminarer morgen, middag og kveld. Det er forventet at alle deltar, alle skal ha på seg navneskiltet sitt, alle skal levere skriftlige arbeider. Vår unge, kvinnelige hovedperson er i utgangspunktet usikker på om hun vil fortsette med fysikken, om hun vil eller er istand til å innordne seg under dette strenge regimet som er på sommerskolen, men skal hun virkelig kaste alt arbeidet hun har gjort på båten? Hun og en iransk kvinne er de eneste som bader, som går på stranden når de har fri, er det fordi de er kvinner, eller ikke-europeere?
Hun blir tiltrukket av livet på de Karibiske øyene og særlig av Tony, en tynn, merket mann som selger skjell på stranden. Hun har hørt historier om vold og mord på turister og når Tony tar henne med på vandringer utenfor turistområdene blir hun veldig redd. Hun som mener at hun av opprinnelse bør oppfattes som nærmere folket i Karibia, møter like mange fordommer som om hun skulle være helhvit europeer. Hun opplever hatet mot de velstående turistene, men også vennligheten og den avslappede holdningen til livet.
Tony sier han kunne trenge en kvinne som henne i sitt liv, men tørr hun forlate alt? For ham?
Jeg leste Skjellmannen med et visst ubehag, faktisk. Hvorfor det? Teksten trenger seg inn på deg, den klamme varmen med den høye luftfuktigheten blir så levende beskrevet at jeg omtrent svettet i mitt relativt kjølige hus. Det strenge seminarlivet og de uskrevne reglene for hva man kan og ikke kan opplevde jeg som svært klaustrofobiske. Ja, dette er en roman skrevet med en overbevisende intensitet og formidling som tok pusten fra meg. Har du lyst på noe andreledes? Les denne!
Bentebing's Weblog 