Med Ekkoland debuterte Per Petterson som romanforfatter i 1989. Det er utrolig fasinerende å lese denne boka etter at jeg har lest om Arvid igjennom flere senere romaner. Det er som kimen til de følgende bøkene med Arvid i førersetet ligger klar i denne boka. Arvid reiser til Danmark med muttern, fattern og Gry for å besøke og bo hos besteforeldrene. Besteforeldrene bor i en liten leilighet over melkeutsalget som bestemoren driver. Arvid observerer besteforeldrene og foreldrene. Han er tolv år og på vei til å oppdage flere av livets sider. Han sykler med bestefaren og leverer ut melk, han er med på verkstedet til hans, men å delta med å spikke noe selv, nei det er ikke Arvid sin greie. Han vil helst se på når bestefaren lager fine møbler og dekorerer dem. Han ser konfliktene som bygger seg opp mellom foreldrene og mellom dem og besteforeldrene. Han undersøker påstander og finner ut at flere av dem bare er brukt som skremmeskudd for at han skal holde seg unna. Gry får en kjæreste og Arvid følger med på spillet mellom de to. Familien flytter til en liten hytte etter flere uker med innestengte konflikter i leiligheten og bare et hendelig uhell med Arvid redder dem fra gassdøden. De redder seg ut og ligger i gresset utenfor og ler. De lever fortsatt og det er godt, tross alt.
Da jeg leste boka ble jeg oversvømt av sommerbilder fra min egen barndom, det var nesten overveldende. Jeg kunne nesten kjenne lukt, smak og den særlige trettheten en føler på når en har syklet opp en svakt stigende, lang dansk bakke. Petterson klarer å få fram et sterkt nærvær i beskrivelsene av hus og folk, relasjoner og konflikter.
Hvorfor heter boka Ekkoland? Er det ekko av det som har vært som ennå klinger mellom menneskene som er trengt sammen i en liten leilighet? Er det ekko av oldefaren som kom fra Italia og satte sine biologiske spor i generasjoner framover? Det kan man diskutere. Han skriver så overbevisende at det er en fryd å lese.
Bentebing's Weblog 