Fyrstene av Finntjern er Lars Elling sin debut som romanforfatter, og hvilken debut! Rosende omtale fra alle kanter, fra velkvalifiserte kritikere og vanlige lesere som meg. Jeg kjenner først og fremst til Lars Elling som kunstner og bildebokskaper, der han har laget noen virkelige skatter. Jeg kan godt tenke meg at romanen han nå har skrevet kan bli en skatt for mange. Boka handler om Filip som vil bli kunstner. Han besøker den Gamle som sitter i underetasjen og hoster. Han bor sammen med far, mor og Turid i et vertikaltdelt hus. I den andre delen bor Truls, lillebroren til den Gamle, de snakker ikke med hverandre. Filip blir sterkt oppfordret til å besøke den Gamle, først motvillig, men så begynner den Gamle å fortelle om oppveksten sin, om faren de kalte Keiseren og moren de kalt Mutti, om storebroren Totem, men først og fremst om ham selv og Truls. Keiserens prosjekt var å «herde» sønnene så derfor ble de sendt til skogs for å klare seg der gjennom sommeren. De skulle fiske, plukke bær og være selvforsynte. De finner «sitt» tjern i Nordmarka og slår seg til der under en presenning. De er flittige gutter som virkelig står på for å klare seg, men det er selvsagt flere i skogen enn dem og de lærer om det klassedelte samfunnet også i dette miljøet. Det er noen ganske brutale beskrivelser av hvordan de fanger frosk for å få tak i frokselårene og ikke minst hvordan de fanger fugler, men forfatteren klarer å formidle følelsene av å få overveldende og kanskje litt utilsiktede resultater av fangsten. Romanen har to løp; ett der den Gamle forteller og ett der vi får høre om Filip og hans vei mot et kunstnerskap. Det er i beskrivelsen av Filip sine tanker og funderinger Elling sin egen erfaring som kunstner kommer klart og tydelig fram og på den måten beriker romanen.
Språket er i en klasse for seg. Det er vakkert, det er flettet inn masse kunnskap om samfunnet, naturen og kunsten og det gjør boken til en flott opplevelse å lese! Jeg anbefaler denne på det varmeste! Boka et utgitt av Oktober forlag. Jeg lånte den på biblioteket.
Bentebing's Weblog 