Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Tre menn til Vilma er Gudrun Skretting sin første roman for voksne. Det er en morsom, rørende og fin bok å lese når man skal slappe av. Vilma vokser opp hos gandtante Ruth og arver huset hennes når hun dør. En dag ringer det på og utenfor står to menn, presten Ivar og obduksjonsteknikkeren Robert. De forteller at Vilmas far ble funnet død på flyet fra London til Oslo. Vilma ante ikke at hun hadde en far i live og hennes veldig ordentlige og avgrensede liv blir virkelig snudd på hodet. Hun har hele tiden trodd at det var bare hun, moren og grandtanten i hennes familie, en far hadde bare streifet tankene hennes av og til. Nå har altså en far dukket opp, død riktignok men fortsatt en far, nemlig Fredrik Mozart Sandvik. Han var bratsjist og i bratsjkassen lå det en mengde brev adressert til Vilma. Vilma er musikklærer på kulturskolen. Hun er svært privat, veldig usikker når det gjelder sosiale regler og kontakt med andre mennesker. Hun blir betatt av presten Ivar, han har varme hender og ligner på Jesus. Robert som er obduksjonsteknikker har verbal tourettes og det gir seg noen merkelige utslag, men etterhvert venner Vilma seg til språkbruken hans. Vilma holder privatlivet og kulturskolen langt fra hverandre, men når Amdi dukker opp på døren hennes for å øve på pianoet, skjer det noe med Vilma. For Amdi har et sjeldent musikalsk talent. Han ser hvordan Vilma spiller og så spiller han, feilfritt, med nydelige fraseringer og alt som skal til. Amdi tiner opp Vilma med sine spørsmål og impulsive, men godhjertete innfall. Blant annet ved å insistere på at Robert, Vilma og han må bake pepperkakehus. Vilma leser brevene fra faren, ett om dagen og får en helt ny historie om morens liv å forholde seg til.

Det er en morsom og bevegende historie vi får lese i denne romanen. Den forteller om hvor ødeleggende fortielse er, hvordan skyldfølelse kan forkrøple et menneneske og hvordan omsorg, bli sett og hørt kan lege og få en stakkars sjel til å blomstre. Jeg lo høyt flere ganger, for selv om det er en sår historie så er det kanskje mest av alt en herlig feelgood roman. Anbefales!

Dette er den andre romanen til Jan Erik Kolaas og handler om Andreas Hjelmås, 29 år, nylig dumpet av kjæresten Marianne og nesten ferdig litteraturviter fra Universitetet i Bergen. Han søker på jobb som biblioteksjef på Tysnes, 67,3% stilling med ett hovedbibliotek og to filialer. Andreas har et sterkt engasjement for å formidle litteratur til folket, men slett ikke den lettleste, lett tilgjengelige litteraturen, nei, her skal det være rom for den litterære offentlighet og folket på Tysnes skal møte de beste fra den norske litterære sfæren og den franske. Den gode Hjelmås synes ikke det er så viktig å formidle litteratur til barna, for det gjør lærerne og de ansatte i barnehagene, så han konsentrer seg om å få den gode litteraturen ut til de voksne. Sjefen hans Gunnar som er kultursjef synes han kunne ha gått mer i fotsporene til den forrige biblioteksjefen, men han får etterhvert respekt for Andreas sitt arbeid og det han bringer inn i det vesle arbeidsfellesskapet på kulturkontoret.

Romanen er delt opp i korte stykker som gir glimt fra enkelt episoder i Andreas sitt liv og hans relasjon til farfaren som er den eneste i familien han har igjen. Vi får glimt fra bibliotekhverdagen, treff med kolleger på møter i fylkesbibliotekets regi og møter med lånere som har sine spesialiteter. For meg som kjenner dette livet godt er det velkjent episoder og problemstillinger og jeg kjenner at gammel irritasjon over trange budsjett, minimale stillinger og det evig forlangende om at svaret på : alt vel i biblioteket? er ja, veller opp i meg. Dette skal jeg ikke la gå utover forfatteren, men jeg nevner det.

Det er en fin framdrift i boka og den er lettlest. Jeg savnet imidlertid å bli bedre kjent med Andreas for det er bare i kapittelet der han reiser til Paris i julen, går på kafe, bruker En varig fest som guidebok at jeg kjenner meg virkelig igjen i ham. Som jeg nevnte er romanen delt opp i korte stykker, det fungerer fint, men jeg skulle ønske forfatteren våget seg ut på lengre og dypere beskrivelse av hendelser som er med på å endre og utvikle hovedpersonen. Kan jeg likevel anbefale boka? Ja, absolutt!

Jeg fikk boka i gave fra forfatteren og vi har vært biblioteksjef-kolleger.

Olaug Nilssen utga i 2020 romanen Yt etter evne, få etter behov som tar for seg en kontroversiell side ved å ha et barn med spesielle behov i familien. Vi møter Lea, mor til Benjamin som har autisme. Lea er alenemor og har egentlig kastet inn håndkleet når det gjelder å ta vare på sønnen. Det er søsteren Rakel som har tatt hovedansvaret for ham. Hun hadde en kjæreste, men han forlot henne for alle hennes krefter gikk med til å passe på og ha omsorg for Benjamin. Foreldrene til søstrene Gudrun og Sverre bruker mye tid på den yngste søsteren Linda som er meget talefør når det gjelder egne behov. Rakel er lærer, arbeidssom og har alt på stell, men  når hun blir syk og ikke kan ta vare på Benjamin oppstår det en krise i familien. Fordi Rakel har gjort alt for Benjamin i mange år og aldri gått ned med influensa, så er det ingen som er klare eller er i stand til å tenke på at hun kan trenge hjelp.

Alle parter i familien blir satt under lupen i denne romanen. Linda som er lege har lekset opp for foreldrene hvorfor hun føler at alle andres behov og ønsker har kommet foran hennes. De føler seg skyldige og prøver å hjelpe dem. De på sin side vet ikke hvordan de skal forholde seg til Benjamin og overlater dette til Rakel som er så flink og ryddig. Lea er mest opptatt av å spille HayDay på mobilen, hun lurer på om hun lider av ME fordi hun alltid er så trøtt.

Det er en skarp iakttagelse av en familie som strever med den ekstra byrden et barn med spesielle behov er. Det er en bok som engasjerer, for mange har vel følt seg dratt mellom forskjellige behov og valgets kvaler som dette fører med seg. Denne romanen viderefører temaet i Tungs tids tale og viser en ny side ved livet til en familie der et barn har autisme. Anbefales!

Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad fortsetter med suksessen Kråkeslottet barnehage og alt det de setter i gang med. Denne gangen handler det om juleforberedelser. I boken er det flere fortellinger, og noen oppgaver som barna kan løse, kanskje med litt hjelp fra en voksen eller den voksne må ha litt hjelp fra et barn? Jeg klarte ikke Lure-jule-quizen, bra at løsningene er rett i nærheten da.

Barna oppdager at julekalenderen er borte, en ganske alvorlig sak når vi er i starten på desember, men Line og Leon og de andre barna er på saken som ved felles innsats får sin løsning. Mange barnehager går på besøk til aldershjem på Luciadagen, så også Kråkeslottet barnehage, men hva gjør de når selveste bestefar Lucia er søkk vekk?

Det er futt og fart i barna i barnehagen og de voksne har virkelig nok å henge fingrene i, men det er god stemning, problemer og mysterier løser seg og det er bare å gå inn i jula med de største forventninger.

Det jubles i heimen når det oppdages nye bøker om barna i Kråkeslottet barnehage i min bokhylle og det er en fin anerkjennelse. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke

Åse Ombustvedt og Hilde Hodnefjeld har laget denne fine bildeboken om elgen Elg og hans gode venn og beskytter Ada. Elg er bussjåfør fordi det er farlig å være elg og nå for tiden bryr ingen seg om at han er skogens konge. Ada tar bussen til skolen hver dag. Ada skjønner at Elg er redd for elghunden King og jegeren, så når disse to velter inn på bussen må hun bruke all sin autoritet og overtalelsesevne til å beskytte Elg. Det er flott å ha slike venner. Ada har til og med sydd en ny bussjåførlue til Elg, noe som kan komme godt med neste gang King og jegeren skal ta bussen.

Dette er en bok full av humoristiske innfall både i tekst og bilder. Når de gamle rømmer fra aldershjemmet – igjen – er det med både en absurd humor og et nikk til behovet for en mer stimulerende alderdom. Det er mye å se på og reflektere over i boka, så den kan leses mange ganger. Femåringen som var på besøk hos oss fikk ingen til å lese boka for seg, men boka kan jo bilde-leses og etter en stund lød en henrykt stemme fra dypet av sofaen: «Se, farmor, elgen har på seg dusjhette». Her er det med andre ord åpning for ulike lesninger. Bare å glede seg! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke

Romanen Tung tids tale av Olaug Nilssen er en selvbiografisk roman. Hun skriver om sin egen familie og hvordan de oppdager at sønnen Daniel har regresiv autisme og hva det gjør med familien og særlig med henne som mor. Vi får høre om de første leveårene til Daniel hvor han er en aktiv gutt, snakker og synger og er med på alt som er gøy. Så forandrer han seg og mister språket, blir utagerende og trenger mye hjelp. Hun skriver om de daglige kampene for å få hverdagen til å henge sammen. Hun møter hjelpeapparatet og alle vedtak som må til for at Daniel skal få et så godt tilbud som mulig. Hun ringer, maser, klager, men systemet er trengt og Daniel får bare delvis den hjelpen han trenger og de som familie trenger. Samtidig så skinner hele tiden sorgen over barnet som var der, men som nå er borte igjennom. Hvor er den blide, glade, snakkende og syngende Daniel nå? Er han der inne et sted?

Det er en gripende bok, språket er enkelt men likevel så megetsigende og  direkte at det er som forfatteren sitter der og forteller historien sin. Det er en usedvalig helstøpt roman, vakker og berørende. Anbefales varmt!

Og hurra igjen, Ragnar Aalbu har laget en ny og herlig bildebok! Denne gangen om det lille reinsdyret som ikke er så glad i snø og kulde og som gjerne vil gjøre som fuglene, fly til syden.  Reinsdyr kan ikke fly, bortsett fra Rudolf… men hvis han kan så er det vel ikke umulig å lære seg å fly for en liten rein? Julenissen og Rudolf er jo bestevenner, kanskje det er en sammenheng der? Onkel Ingvar prøver å overbevise ham om at julenissen ikke finnes på samme måte som at enhjørninger og pandaer heller ikke finnes, men hva vet vel han om det… Den vesle reinen spør ugla om hjelp og ugla kan hjelpe. Hun husker den første delen av opplæringen, men den andre delen? Hva var det nå det var? Den velse reinen øver seg, men det går ikke så bra før ugla endelig kommer på hva som må til for å kunne lære seg å fly. Da går alt så meget bedre!

Det er alltid en fryd å lese den ofte minimale, men presise teksten til Aalbu. Bildene inneholder også en hel historie og tilsammen blir det en flott opplevelse der bilde og tekst henger vakkert sammen og gir både leser og medleser en god stund i fryd og forundring. Oppslaget der ugla endelig kommer på hvordan man lærer å fly er helt genialt løst, jeg måtte lese det flere ganger før det sakte gikk opp et lite lys for meg. Nydelig bok, anbefales! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Har du lest Gutten i den stripete pysjamasen? Alt som er ødelagt er enslags oppfølger til den boka.  I denne romanen av John Boyne møter vi Gretel Fernsby på 91 år, hun har bodd i London i 70 år, men er opprinnelig fra Tyskland. Gretel bor meget behagelig i London i en leilighet som hun og mannen eide. Mannen er død, men Gretel har et enkelt og behagelig liv. Hun prøver så godt hun kan å ikke tenke tilbake på sin barndom og ungdom og hun gjør sitt ytterste for at ingen andre skal interessere seg for henne. Dette går strålende til en ung familie flytter inn i etasjen under. Hun blir kjent med den lille sønnen Henry og de utvikler et fint vennskap. En dag overhører Gretel en voldsom krangel mellom foreldrene og hun finner en redslagen Henry i hagen der han prøver å gjemme seg unna. Det blir tydelig for Gretel at her er det mer enn bare en krangel og for å redde Henry må hun gjøre noe. I annethvert kapittel får vi høre om Gretels barndom og ungdom. Hun ble født i Berlin, hun hadde en lillebror, Bruno, faren var kommandant ved en beryktet konsentrasjonsleir i Nazi-Tyskland og moren triveds godt med å være konen til en velstående mann. Etter krigen rømmer Gretel og moren til Paris og opplever der noen vonde år før Gretel flytter først til Australie og så til London. Gretel vet at hun indirekte er skyld i at broren dør. Hun prøver å legge bak seg både fortiden som barn av en nazist og det hun forårsaket ved å erte opp broren. Når hun ser hva faren i den unge familien gjør med kona og sønnen blir hun opprørt. Endelig tørr hun å handle og slik gjøre opp for gamle unnlatelser og synder.

Det er en fasinerende bok. Når Gretel møter den unge familien er det som dørene til fortiden sprenges og hun må tenke tilbake på livet sitt. Hun tenker på kjæresten Kurt som kom seg unna krigsforbrytelsene han var med på. Hun tenker på hvordan hun og moren ble behandlet i Paris og hun tenker på datteren som hun fødte for mange år siden. Det er slett ikke nødvendig å lese Gutten i den stripete pysjamasen for å ha glede av denne boken, men den er også en svært god bok, så hvorfor ikke? Alt som er ødelagt er en interessant og flott bok som jeg gjerne anbefaler. Jeg lånte boka på biblioteket.

Jeg har ikke lest noe av Geraldine Brooks tidligere, men dette er en forfatter som gjør grundig research til bøkene sine. Flere av romanene hun har skrevet tar utgangspunkt i en faktisk hendelse slik som denne der forlaget skriver: Inspirert av den sanne historien om fullblodshesten Lexington, som ble USAs fremste avlshingst….

Romanen følger tre tidslinjer: En fra Kentucky 1850 og framover, en fra New York City 1954 og noen år fram og den siste fra Washington D.C. 2019 og 2020. Boken begynner og slutter med tiden 2019 -2020. Vi møter Theo, doktorgradstudent i kunsthistorie som for tiden bor Washington. Faren som var diplomat ble drept i Afgahistan og moren som opprinnelig var fra Lagos flytter tilbake og gifter seg igjen. Theo har bodd rundt omkring i verden i et beskyttet miljø, men han har likevel kjent på rasismens stigmatisering og begrensingene det setter på livet hans. Da naboen dør og konen hans rydder ut får han tak i et bilde av en hest og en slave som holder hesten. Det er et betagende bilde og han kjenner en sterk trang til å finne ut mer om dette. Theo møter Jess som er leder for konserveringssenteret ved Smithsonian museet, sammen finner de ledetråder til hans maleri og hun oppdager at i museet står skjelettet av hesten Lexington den mest berømte fullblodshesten i USA. Historien fra 1850 og framover handler om Jarrett Lewis, slaven som fulgte hesten Lexington fra vugge til grav. Jarret var sønn av Harry en frikjøpt slave. Harry var en svært dyktig hesteoppdretter og -trener. Han overtaler Jarretts eier Warfield til å la en av de fineste hoppene hans bli bedekket av en av datidens store løpshester. Warfiled går med på det og føllet blir senere den berømte Lexington. Føllet skal egentlig være faren Harry sin årslønn, men hesten og Jarrett blir kjøpt av Richard Ten Broek og han lar Jarrett trene hesten til å bli en fantastisk løpshest som vinner det ene racet etter det andre. På denne tiden er det vanlig blant eliten å få malt ridehestene sine. Maleren Thomas J. Scott har fått sin opplæring av Edward Troye som var datidens store navn innefor dette kunstfeltet. Scott reiser omkring og er heldig og får et oppdrag om å male Lexington av Warfield. Jarrett må holde Lexington slik at han står rolig og det oppstår en forståelse mellom Jarrett og Scott selv om Jarrett synes Scott har mange rare ideer. Ett av bildene Scott malte får vi møte i fortellingen om Martha Jackson. Hun er gallerist og har spesialisert seg på moderne kunst. Hun ønsker å stille ut bilder av Jockson Pollock blant annet, men hjemme hos seg har hun et bilde av moren som rir på en hest som stammer fra Lexington. Hushjelpen hennes trenger penger til å hjelpe broren som studerer og hun tar med seg et bilde de har hatt i familien i mange år. Hun ser med en gang at det er et bilde av Scott og at dette må være den berømte hesten Lexington. Hun tilbyr det til en kunstinvestor, men han venter med å bestemme seg. Da kan hun endelig kjøpe bildet som hun egentlig brenner etter å eie og hun beholder det gjennom hele livet.

Vi møter disse personene gjennom flere kaptiler og vandrer fra den ene tidsperioden til den andre. Det går helt fint for de er godt merket og de er svært forskjellige. Likhetstrekket er at karakterene er besatt av arbeidet sitt. Jarrett elsker hesten og gjør alt for ham. Scott nyter å male den vakre hesten og gutten som trofast står ved siden av ham. Martha vet at hun ikke kan bli en eminent maler, men hun kan se hvem som har det i seg og hjelpe dem fram. Theo bruker sitt intellekt, vennlighet og omsorg til å hjelpe, noe som koster ham dyrt og Jess har hele sitt liv vært opptatt av bein, noe som fører henne til spennende oppdrag og ny kunnskap.

En av mange tråder i denne romanen handler om rasisme. Det er overtydelig i fortellingen fra 1850, mer enn tydelig nok i fortellingen fra 1950 og beklemmende tydelig og gjenkjennelig i fortellingen fra 2019 -2020. Det er en interessant bok og fordi det er tatt utgangspunkt i en hest som har levd og flere personer som kan verifiseres blir det en slags dokufiksjon, men med hovedvekt på fiksjon. Jeg likte boka veldig godt og skal virkelig lese flere av bøkene til denne forfatteren.

Jeg så en omtale av denne romanen Grå bier av Andrej Kurkov og tenkte at det kunne være interessant å lese noe av en ukrainsk forfatter. Var den så god som jeg trodde? Jeg må innrømme at starten var litt treg for meg, kanskje jeg hadde forventet noe helt annet? Men slik det ofte er tok boka seg kraftig opp etter hvert og den ble en fryd å lese. Romanens hovedperson er Sergej Sergeitisj. Han er birøkter og bor i den vesle landsbyen Lille Starhorodivka i Donbas regionen. Alle i landsbyen, unntatt hans firende fra barneskolen Pasjka har forlatt landsbyen. Hans eks-kone og datteren har reist, strømmen har vært borte i tre år, men de to fiendene/vennene holder ut. Det skytes stadig vekk, men ikke så mye akkurat i landsbyen. Sergej er bekymret for biene sine, de blir redde når det skytes rundt dem og han tenker mye på hvordan det skal bli når våren kommer og de skal ut og arbeide. Sergej er uføretrygdet på grunn av arbeidet i gruvene, men på grunn av urolighetene kommer verken trygd eller annen post fram. Kirken i landsbyen ble truffet av en bombe og der fant Sergej mange vokslys som han tok med seg. De kommer nå til nytte siden strømmen er borte. Det blir vår og han bestemmer seg for å ta med seg bikubene og finne et roligere sted for dem. Han laster bikubene opp i den gamle Ladaen sammen med alt man trenger for å være bortreist til over sommeren.  Han kommer til et vakkert og rolig sted, møter Galja som driver butikken og slår seg ned. Det blir et varmt vennskap med Galja og alt er fint til person med PTSD går løs på bilen hans og en av bikubene. Galja råder ham til å reises videre og det gjør han. Han var en gang på en birøkterkongress og der møtte han Ahtem, en tartar. Nå kommer han på at han besøke Ahtem på Krim og kanskje få sette bikubene sine i hans hage. Etter mye. strev kommer han fram, men oppdager at Ahtem har vært bortført i to år. Familien hans derimot tar godt i mot ham og han får sette bikubene sine sammen med deres. Sergej får oppleve hvor vanskelig det er å være en minoritet i et stort land. Han er selv turist og må komme seg ut av Krim innen nitti dager. Han opplever hvor fint det er å få hjelpe andre og ikke minst ha noen som venter på en.

Det ble etter hvert en god opplevelse å lese denne romanen. Kurkov skaper noen personligheter som trer tydelig fram og gir dybde til fortellingen. Sergej som har vært mest opptatt av seg selv og sitt, løfter blikket og ser andre mennesker og at han kan ha et bidrag inn i livet deres. Her er noen smakebiter:

Hun ga enkle og forståelige anledninger til ettertanke. For en kvinne gir alltid flere anledninger til ettertanke enn en mann. (s.181)

Den fredagskvelden hadde Sergeitsj det så fint hjemme hos Galja at han ble redd. Han ble redd for at han etter et par-tre middager til av denne typen ikke ville ha lyst til å vende tilbake til teltet, der han hver natt lå og kjente den harde bakken trykke mot ribbeinna gjennom den tynne soveposen og det gummierte presenningsgulvet. Han kunne komme til å flytte inn uten å si noe, uten å spørre vertinnen om tillatelse. For han visste jo allerede hva hun ville. Og ønsket hennes, med tanke på ham, var helt rimelig. Silk var naturens lov, alle levende skapninger ønsker å leve som par. Alle, unntatt bier. (s185)

Det er ikke vanskelig å anbefale denne boka. Det handler om krig og krigens farer, men mest av alt handler det om omsorg og vennskap mellom mennesker midt i alt.