Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Little women

bentebing

ingen kommentarer

2. februar 2018

Labbens lesesirkel på Goodreads har utfordret sine deltakere til å lese Little women av Louisa May Alcott. Jeg kastet meg på for denne boken har jeg hørt om, hatt i kikkerten og tenkt at den skal jeg snart lese, men så er det så mye annet jeg gjerne skulle lest…. Som det står skrevet: For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet. ( Forkynneren 12:12)

Nå er det ikke lesingen akkurat som gjør meg trett så derfor var det flott å få denne sjansen og nå har jeg lest, ledd og snufset over disse herlige jentene som Alcott skriver så levende om. Boken handler om jentene i March- familien; Meg den eldste og deretter, Jo, Beth og Amy. De er svært forskjellige og tydelige karakterer. Meg den huslige, Jo opprøreren, Beth den engstelige og Amy den kunstneriske. Aclott beskriver hjemmet til familien som varmt og innkluderende, men med tydelige normer for hva som er rett og galt. Familien har vært velstående, men har mistet pengene og nå må alle bidra på hver sin måte til husholdningen. De har velstående venner og denne posisjonen gjør det vanskelig for dem – og særlig for Meg og Amy å forholde seg til at de ikke kan kjøpe kjoler, blonder og andre nødvendigheter som trengs for å se presentabel ut. Jo vil skrive, hun sitter på loftet og skriver dikt, eventyr og skuespill som søstrene oppfører med stor innlevelse. Faren oppmunterer henne til å skrive – skrive ut i fra sitt hjerte og ikke bare for å tjene penger. Foreldrene er nøye med å forklare dem at det viktigste er ikke å bli gift, men å gjøre det beste ut av sine talenter og gaver. I nabohuset bor Mr Laurence og hans barnebarn Laurie. Jo blir kjent med dem og Laurie eller Theodore/Teddy blir som et nytt medlem i hjemmet til familien March.

Vi følger jentene og Laurie gjennom flere år og jeg som leser ønsker at dette bare skal fortsette og fortsette. I år er det 150 år siden boka kom ut første gang og fortsatt kan den leses som en oppmuntring til alle jenter som trenger en liten stå-på-hilsen. Jeg bestilt boka til ventre på bildet på biblioteket, men ble for utålmodig og kjøpte en nydelig utgave av Penguin Classics. I boka fra biblioteket er derimot de to påfølgende historiene Little Men og Jo´s boys, så jeg fortsetter i Alcott sin verden en stund til…

Krokodillens gule øyne

bentebing

4 kommentarer

24. januar 2018

I februar og mars skal Nordhordland Litterære Selskap lese Katherine Pancol sin suksessroman Krokodillens gule øyne. Romanen er oversatt til mange språk og dette er den første av trilogien som det etterhvert ble.

Romanen handler om Josephine (Jo), hennes mann Antonio og deres to døtre Hortense og Zoe, søsteren Iris, hennes mann Philippe og deres sønn, moren deres Madame Mor og ikke minst hennes mann Marcel (Chef) og hans elskerinne. Antonio er arbeidsledig og har et forhold til en frisør, dette har vært åpnebart for alle unntatt Jo som lever for familien sin, setter alle andre først og tenker absolutt ikke på seg selv. Hun er forsker og spesialist på 1100-tallet og tjener til familiens opphold gjennom dette arbeidet. Når det omsider går opp for Jo at Antonio bedrar henne, kaster hun ham ut og han flytter med elskerinnen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett. Iris har giftet seg med den vakre og velstående advokaten Phillipe og har alt det penger kan kjøper for, men hun kjeder seg. I et middagsselskap forteller hun til en forlegger at hun skriver en roman om 1100-tallet. Han blir i fyr og flamme og ber henne vise ham et utkast. Iris prøver å komme seg ut av dette, men bordet fanger og hun overtaler Jo til å skrive romanen og få pengene, mens hun, Iris, skal ta seg av markedsføringen og være bokens ansikt utad. Jo trenger pengene desperat og går med på dette. Hun har også fått noe arbeid med å oversette kontrakter for Phillipe og har mye å gjøre. Døtrene til Jo savner faren sin og Hortense lar alt sitt raseri over at de har dårlig råd, at moren ikke bryr seg om hvordan hun ser ut og ikke minst at de bor i en forstad til Paris og ikke i byen gå utover moren. Hun mener Jo bør være hyggeligere mot både Madame Mor og søsteren Iris, men selv for Jo er det grenser for hvor mye hun skal la seg tråkke på. Antonio tar kontakt med familien, han har tatt opp et stort lån som Jo i sin distraksjon har skrevet under på og som de nå begge er ansvarlige for. Han får ikke lønn fra sin kinesiske samarbeidspartner og det er derfor Jo som sørge for tilbakebetalingen av lånet. Antonio har store planer, men vil de bli virkelighet?
Jo går på biblioteket for å få ro til å arbeide og der møter hun Luca. Han er vakker, mørk og mystisk og Jo blir avstandsforelsket, men de får kontakt etterhvert og Jo oppdager hvor opplivende det er at noen ser henne som kvinne og ikke bare som et inventar. Marcel, Madame Mor sin ektemann og stefar til Jo og Iris ønsker seg mest av alt et barn, men det har Madame Mor aldri innvilget ham. Han søker trøst sekretæren, men hun vil ikke bare være en leverandør av et barn og krever at Marcel frigjør seg fra konen. Det er mye som står på spill både for den ene og den andre i denne romanen.

Pancol skriver lett og godt om sine personer, det er ikke noen dyp karaktertegning her, men gir et innblikk i et fransk miljø. Det er kanskje kontrastene i verdisynet som er det tydeligste trekket i fortellingen, Madame Mor, Iris og Hortense på den ene siden og Jo, Zoe, Phillipe og sønnen hans på den andre. Romanen er en koseroman og er vel en disse som man med fordel kan lese i dypet av en lenestol, på sofaen eller en sløv søndag. Trenger du en avslappende roman? Denne kan anbefales!

Bukkene Bruse begynner på skolen

bentebing

ingen kommentarer

17. januar 2018

Bjørn Rørvik og Gry Moursund har igjen laget en morsom, sprudlende og frisk bildebok om det gamle eventyret om Bukkene Bruse som skulle til seters for å gjøre seg fete. Eventyret lese, spilles og lekes med like stor intensitet i barnehagen, som under stuebordet (på dager når været er for voldsomt), men fornying og tradering ligger i eventyrets natur og gjennom sin fleksibilitet åpner for helt egne versjoner av dette.

Bukkene Bruse har både vært på badeland og ordnet opp på gamlehjem, men denne gangen er det den viktige og skremmende institusjonen skolen som kaller. Bukkene Bruse må begynne på skolen, for det må jo alle! Selv om den minste bukken synes dette ikke er helt nødvendig, er det den største bukken som avgjør at å begynne på skolen, det må de. De kommer på skolen og oppdager at der er det både hyggelig og morsomt å være, men når den minste bukken tisser i blomsterbedet må de til rektor. Her oppdager de at rektor er trollet og trollet vil ta alle tre på en gang, men dette er et brudd på spillereglene, noe som den største bukken er klar til å påpeke:

-Du kan ikke ta alle på en gang! sa den største.
– Jo, sa trollet og hoppa ned. For her er det JEG som bestemmer!

Trollet kaster seg over dem, men blir sittende fast i kopimaskinen og slik klarer de tre tapre bukkene å fange ham. Lærere og elever kommer til og bukkene lurer på om de var klar over at det var trollet som var rektor.

-Veit dere at det er TROLLET som er rektor ? sa den største bukken Bruse
-Det er så vanskelig å få tak i gode skoleledere om dagen, forklarte kontormannen. – Han var eneste søker.

Trollet fraktes vekk og de tre bukkene Bruse er dagens helter.

Bjørn Rørvik er kjent for sin ordoppfinnsomhet og i bøkene hans både om Reven og den retthalede grisen, detektiven Purriot og bukkene Bruse finner vi ord og uttrykk som aldri tidligere har vært på trykk. Det er frydefull lesing både for barn og voksne for her er det ikke bare villskap og action, det er og noen utsagn den voksne leseren kan glede seg over og som gjør det vel verdt å lese bildeboka for ørtene gang. Gry Moursund illustrerer bukkene Bruse bøkene og gjør det med sin velkjente naivistiske stil. Det ser så enkelt ut, men her er det en flink illustratør som får detaljer, fart og bevegelse til å bli en visuell oppdagelsesreise på hvert eneste oppslag.

Jada, jeg er betatt! Ord og bilder stemmer. Jeg ler høyt av trollets kamp med kopimaskinen og jeg flirer av kontormannen som tar det han får: no question asked…

Kan jeg komme med et forslag for 2018? Les flere bildebøker! Alene, sammen med andre (morsommere), høyt eller lavt, men les, det er verdt hvert minutt.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

 

Eg elska ho

bentebing

4 kommentarer

16. januar 2018

I Nordhordland Litterære Selskap skal vi i vår lese fransk litteratur og første dame ut er Anna Gavalda: Eg elska ho, som kom uti 2002 på Samlagets serie Nattbiblioteket dette var et virkelig artig tiltak fra Samlagets side og flere svært interessant bøker kom ut i denne serien som dessverre ble lagt ned etter kort tid.

Det er vel flere som har lest bøkene til Anna Gavalda? Om ikke alle så sikkert Saman er ein mindre aleine, en roman som gikk som en farsott da den kom ut i 2005. Eg elska ho var Gavalda sin debut som romanforfatter  og viser hvor god hun er til å skrive dialoger som skaper bilder og stemninger i hodet på leseren.

Boka forteller om Cloé og svigerfaren Pierre som sitter i sommerhuset hans og snakker sammen. Cloé var lykkelig (trodde hun) gift med  Adrien, de har to barn sammen og bor i Paris. En dag pakker Adrien kofferten og reiser fra Cloé og barna, han har funnet en ny og nå er det brått og brutalt oppbrudd. Cloé gråter og gråter, svigerfaren har hun aldri hatt et særlig nært forhold til, men nå er det han som tar seg av henne. Han lager mat, forteller om broren Paul, får henne og barna ut på tur, holder dem i gang og prøver Cloé til å forstå at livet ikke er slutt selv om ekteskapet er over. En kveld de sitter og snakker sammen forteller Pierre om sitt liv og sin kjærlighet til en annen kvinne. Det blir en skjellsettende opplevelse for Cloé og hun aner at det finnes noe nytt for henne og.

Dette er et kammerspill mellom Pierre og Cloé. Det er dialogen som holder handlingen i gang og som gjør at jeg som leser blir drevet framover side for side. Det er minimalt med beskrivelse av omgivelser og de få henvisninngene som vi får bare intensiverer samtalen. Dette er en roman vel  verd å bruke litt tid på.

Lille Olle; et begavet lite svin

bentebing

ingen kommentarer

12. januar 2018

Bo Gaustad sin fortelling om det begavede svinet lille Olle er en fornøyelse å lese. Lille Olle har dessverre foreldre som helst ville hatt en sønn som kunne spille fløyte, men allerede tidlig i livet blir det klart at er det bare fiolin som teller for lille Olle. Han blir satt ut i skogen når foreldrene reiser på konsert til Kandahar og opplever å bli fanget og nesten spist av en gjeng kråker fra Mysen. Han unnslipper ved hjelp av en måke med absolutt gehør og livet retter seg straks til det bedre.

Dette er drama fra første side, men heldigvis med en lykkelig slutt. Boken kan lese som en munter liten fortelling hvor teksten går på rim og illustrasjonene er det bærende element. Bo Gaustad tegner noen herlige svin og kråkene er akkurat så skumle at man aner at de ikke har noe godt i sinne. Måken som redder lille Olle er like vill i blikket som hvem som helst på jakt etter en solist ville være. Joda, her er det mye å more seg over. Samtidig, som voksen leser blir jeg minnet på det bakenfor liggende temaet – å være noe annet enn forventningene rundt tilsier. Det handler vel også om å se og akseptere den enkeltes talent og unike framtoning?

Denne omtalen ble skrevet til lekende toner fra Borodin, en god påminnelse som framkommer i teksten til Gaustad. Hun fikk Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2017 for denne boken. Les boka for barn omkring deg og for deg selv, en liten fryd i hverdagen.

Skjønnhet for aske

bentebing

2 kommentarer

11. januar 2018

Romanen Skjønnhet for aske av Cecilia Samartin handler om misbruk, menneskehandel og utnytting av forsvarløse barn og unge.

Boken handler om tre jenter: Ines fra Moldova, Karla fra Mexico og Sammy fra USA. Vi møter dem nyttårsaften i Las Vegas på flukt fra et liv i fornedrelse og utnytting, på vei mot California og forhåpentligvis et liv i frihet.

Vi blir kjent med jentene mens de er på flukt. Vi får høre om deres forhistorier – om Ines som kom fra landsbygda, men med en familie rundt seg og en forlovede hun snart skulle gifte seg med. I Ines sin nåværende verden er det å være vakker og plettfri det viktigste, lydighet, å gjøre som den mektige mannen sier er alfa og omega. Dette får hun merke gang på gang og det bryter henne ned. Hun «eies» av Osamu en mann med stor makt blant kriminelle og en som politiet gjerne vil komme i kontakt med. I et av selskapene Osamu holder treffer hun Luca, en forretningsmann som viser en særlig interesse for henne, men er han den han gir seg ut for å være?

Karla, med en lillesøster hun måtte ta seg av og en mor som flytter vekk med sin nye mann. Karla blir forført av en mann med flott bil og penger. Alt ser fint ut til å begynne med, men hun blir viklet inn i prostitusjon og behovet for å tjene penger for å holde søsteren på skolen gjør at hun ikke tørr å komme seg fri.

Sammy som blir misbrukt av morens «ektemann». Sammy prøver å si ifra og situasjonen blir bedre en stund, men det er mannen som har penger og dem trenger de for å komme seg til California. Dette er den store drømmen til Sammy, men når mannen overfaller henne igjen handler Sammy i selvforsvar noe som får store følger.

Gjennom tilfeldige møter treffer de hverandre og blir knyttet sammen på tross av ytre vanskeligeheter. Det er særlig Karla og Sammy som finner hverandre, men Sammy har et stort hjerte for de som lider og finner en vei inn til Ines også.

Det er opprørende, heftig lesing og dessverre aktuell. Selv om personene det handler om her ikke trer fram som virkelige, flerdimensjonale mennesker klarer forfatteren likevel å få meg hekta på. Jeg anbefaler å lese selv og ut i fra det dømme. De som elsker bøkene til Cecilia Samartin blir nok ikke skuffet og temaet er viktig. Jeg hadde nok ønsket med en sterkere persontegning for disse jentene blir ikke så mye mer enn figurer for meg, men igjen – les selv.

Katharina-koden

bentebing

ingen kommentarer

8. januar 2018

Jeg sier det med en gang: jeg blir ganske happy hver gang Jørn Lier Horst kommer ut med en ny bok. Jeg synes han som regel skriver god, interessant og troverdig krim. Han er ikke alltid like god, men direkte bortkastet tid er det ikke å lese hans bøker. Katharina-koden er en gammel sak som William Wisting (Horst sin helt)  ikke har klart å løse og heller ikke har klart å legge bak seg. Det er 24 år siden hun forsvant og etterlot seg en lapp med noen tall som han ennå ikke har funnet ut av. Hvert år, på dagen hun forsvant treffes Wisting og Katharinas mann Martin Haugen. Han var en tid mistenkt for forsvinningen, men hadde et solid alibi og ble tatt ut av saken. Dette året er ikke Martin Haugen hjemme når Wisting kommer på besøk og han lurer en kort stund på om Haugen også er forsvunnet på samme mystiske måte som konen. På politistasjonen kommer Adrian Stiller fra en nyopprettet cold-case gruppe som skal ta opp igjen en annen forsvinningssak fra omtrent samme tidsperiode. Nadia Krogh forsvant på vei hjem fra en fest og ingen har sett henne siden. Wisting og Stiller må samarbeide og de har forskjellige metoder som av og til krasjer. I boken møter vi også Line, Wistings datter som er journalist i VG, denne gangen som freelancer pga morspermisjon. Hun skal skrive om saken Stiller jobber med og lage Podkaster til denne. Thomas, Lines tvillingbror er også med, men hovedsakling som barnevakt for sin lille niese.

Det er faktisk mest interessant å lese om hvordan Line jobber med saken om Nadia Krogh sin forsvinning og kampen om å være først ute med en sak. Wistings gamle sak, blir mer som, ja – som en gammel sak det egentlig ikke er så interessant å finne ut av. Horst skriver bra, men kanskje ikke helt på topp denne gangen? De ihuga vil fortsette å lese bøkene hans og nysgjerrige på hva han skriver om neste gang er vel alle? Jeg leste Katharine-koden, la den fra meg en liten stund og svup der var det en annen som hadde tatt boka og satt fordypet. Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

 

Den motvillige fundamentalist

bentebing

2 kommentarer

29. desember 2017

Det er av og til noen omveier som må til for å bli oppmerksom på en bok eller en forfatter. Jeg leste om forfatteren Mohsin Hamid og hans nye bok fra 2017 Exit West en roman som handler om flyktningkrisen. Jeg ble nysgjerrig på forfatteren og begynte å lete i bibliotekkatalogen om noe var oversatt til norsk og her fant jeg Den motvillige fundamentalist  som på norsk i 2007 og har vært nominert til Booker-prisen.

Denne korte romanen (160 s) handler om Changez, en ung pakistansk mann som kommer til USA og tar utdanningen sin på Princeton Universitet. Han får toppkarakterer og får jobb hos Underwood Samson, et analysefirma som sjekker den økonomiske statusen i firma verden over. Changez må flytte til New York og trives umiddelbart:

Jeg ble, på fire og et halvt år, aldri amerikaner, men newyorker ble jeg umiddelbart (s.31)

Mye av min tidlige begeistring for New York hang utvilsomt sammen med min begeistring for Underwood Samson (s. 32)

Changez treffer Erica en vakker, hvit, rik og populær pike som bærer på sorgen etter sin ungdomskjæreste som døde av kreft. Changez blir en nær venn av henne, men han ønsker mer, men Erica er bedøvet av melankoli og er ikke i stand til å ta imot annet enn vennskap.

Changez og hans team er på oppdrag utenlands da flyene krasjer inn i tvillingtårnene og vi får merkedagen 9/11 2001. Han ser på hendelsen på TV og opplever at han halvveis gleder seg over det som skjer, men blir forskrekket over sine egen tanker og reaksjoner. Når han er tilbake i USA opplever han at atmosfæren er anderledes. Han blir stadig kontrollert, når han er ute og reiser er det han som blir grundigst sjekket og kollegene på kontoret holder en viss avstand. Han kommer til et punkt hvor han ødelegger en stor sjanse til å bli forfremmet i firmaet og vender tilbake til Pakistan og Lahore der han underviser på universitetet og bringer sine tanker om USA og deres evne til å invadere andre land, videre til studentene.

Romanen fortelles gjennom en monolog. Changez nærmer seg en amerikaner som sitter på en kafe i Lahore og han forteller historien sin til ham. Vi hører ingenting fra amerikaneren, men hans reaksjoner blir formidlet gjennom Changez svar. Dette er en utrolig snedig måte å skrive på for spenningen opprettholdes fra første øyeblikk. Hva vil Changez med denne fortellingen, vil han bare fortelle eller har han andre planer. Er det amerikaneren som har en plan og Changez prøver å komme han i forkjøpet?

Lettlest og spennende bok med et anderledes blikk på det amerikanske.

The Hills

bentebing

2 kommentarer

28. desember 2017

Jeg har ikke lest noe av Matias Faldbakken tidligere, men da jeg via andre blogger oppdaget at dette var en bok å legge merke til lot jeg meg friste. På bokens bakside står det at restauranten The Hills er bokas midtpunkt, ja den er vel egentlig det, men den er rammen for spillet mellom de ansatte og gjestene og deres agendaer som gjør dette til en lesverdig roman.

Kelneren som forteller har arbeidet der i tretten år og det er hans observasjoner, hans bemerkninger og fobier som er det fasinerende i denne romanen. Han forteller om det daglige livet, den nødvendige diskresjon som må utøves – eller som han mener må utøves. Hans angst for å bli personlig venn med noen, med unntak av Edgar og hans lille datter Anna. Restauranten beskrives som heller sliten, men ærverdig og «fin». Her er det hovmester, barsjef, kjøkken i full sving og kelnere i diverse skikkelser. Vår kelner liker seg i rutinene, han er opptatt av å gli diskre inn i restaurantens liv og jo mindre folk legger merke til ham desto bedre. Vi får en beskrivelse av de faste gjestene og deres gjester ved de faste bordene. Det er disse observasjonene blant annet som er det mest fornøyelige og det er her vår kelner er på det skarpeste. Alt går i det gamle og kjente helt til «barnedamen» kommer inn og lager uro i rekkene. For hvem er hun, denne tiltrekkende og tilsynelatende unge damen? Kelneren sniker seg innpå henne og prøver å finne ut av dette, men hun lar ham og resten av etablissementet være i villrede. Ja, for det er ikke bare kelneren som observerer, både barsjefen og hovmesteren følger med og informasjon utveksles. Språket er spenstig og nye ordkombinasjoner som får meg til å le, dukker stadig opp. Boka ble nominert til Brageprisen 2017, vel fortjent!

Andre som har skrevet om boka er Rose-Marie og Beate

 

En moderne familie

bentebing

ingen kommentarer

14. desember 2017

Helga Flatland har fått mye oppmerksomhet for denne romanen: En moderne familie, – hun fortjener det for boka er godt skrevet, personene trer fram og vi kjenner igjen følelser som kan ramme når uventede ting skjer.

Romanen handler om familien: mor, far, tre barn i voksen alder og sjokket når foreldrene på 70 år sier at de skal skille seg. Det er klart at dette setter følelser og reaksjoner i gang. Hver av søsknene kommer til orde, først og fremst de to eldste søstrene Liv og Ellen og til slutt broren Håkon som får det siste kapittelet. Det er søsknenes reaksjoner og tilbakeblikk som er i fokus, foreldrene som setter det hele i gang er i bakgrunnen og bidrar lite til at vi forstår hva som har til at de går fra hverandre.

Liv er den eldste i søskenflokken, gift med Olaf og har to barn. Hun går omtrent i oppløsning ved denne nyheten, hun føler at det er hun som holder familien sammen og at de andre bryr seg lite om hva de nå skal gjøre med tradisjonene rundt jul og sommerferier. Dette går ut over mann og barn, ja skal det føre til en ny skilsmisse?

Ellen virker veldig kul, men når hun får komme til orde får vi innblikk i en kvinne på jakt etter å bli mor, føle tryggheten i forholdet til Simen, samboeren og akspet fra søsknene og da særlig Liv. Ellen og Liv har hatt et sterkt hat/elsk forhold gjennom hele oppveksten og det preger dem også i voksen livet.

Håkon er sistemann, åtte år yngre enn Ellen, hypersensitiv og en svært etterlengtet sønn hos foreldrene. Han hevder med stor kraft behovet for ikke å gå inn i de tradisjonelle rammene for ekteskap og samliv, til han møter Anna med de samme holdningene som han og oppdager at liv og lære er to forskjellige ting. Håkon er avspist med ett kapittel i boka, men på det tidspunktet fikk jeg følelesen av at forfatteren hadde sagt sitt og var klar til å snurpe historien sammen.

Anmelderen i VG skrev: Etter å ha lest Helga Flatlands nye roman, lurer jeg egentlig på overraskende lite. Og der er i grunnen jeg og. Jeg står fast ved at Flatland skriver godt, opplegget hennes med å la de tre søsknene fortelle sin historie er godt gjennomført og hun bruker dette til å få framdrift i romanen, men det blir litt overtydelig og engasjementet mitt flater litt ut. Det er ikke mye å le av i denne boka, bortsett fra når Olaf forteller hva han har gjort for å få Liv på banen igjen…

Liker du Flatland vil du like denne og, men kanskje ikke så godt som de andre bøkene hennes?

Jeg måtte vente lenge på boka så derfor har mange skrevet om denne bl.a.Artemisia, Tine, Beate 

Blogg på WordPress.com.