Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Trygve Skaug og Ella Okstad har sammen laget denne morsomme, fanatsifulle og oppmuntrende boken. Trygve Skaug er kanskje mest kjent som musiker og poet, men her har slått seg løs sammen med illustratør Ella Okstad og laget en bok om alle mulighetene som må ligge der hvis man bare var statsminister. Det er en fartsfylt og morsom bok med uttallige ideer til hva en statsminister kan utrette. For eksempel la bibliotekene være døgnåpne eller at det skal være lov å spørre om alt. At alle som ønsker seg hund skulle få det og dem som ønsker seg en venn skulle få to! Statsministeren skulle også bestemme at lek skulle være et fag på skolen og at: Alle voksne måtte være med i barnehager og på skoler en dag i måneden for å lære. For alle trenger å leke, selv om de har glemt bort hvordan man faktisk gjør det.

Til slutt i boka kommer forfatteren på at det kan være noe han har glemt, men da inviterer han leseren til å fortelle om det og huske godt på det til du selv kanskje blir statsminister eller gullkaptein. Dette er en fin oppfordring til å fabulere videre på hva man faktisk ville gjøre hvis man en dag fikk makt. Ella Okstad lager gjennom sine illustrasjoner en herlig visuell oppbygging og videreføring av teksten. Det er oppslag som spruter av energi og fargeglede. bakgrunnen er alltid hvit, men det gjør at personene og situasjonene blir enda tydeligere. En herlig bok som jeg tror kan leses mange ganger av både liten og stor. Boka er utgitt av Cappelen-Damm. Jeg lånte den på biblioteket.

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har laget en ny bok om miljøvern. I følge forlaget Ena har de satt sammen de beste stripene fra de forrige bøkene de har laget om samme tema. Jeg har skrevet om Ville greier – om dyr natur og sånt og denne boka er bygd opp etter samme prinsippet, men mye mer konsentrert om miljøvern og hvordan ting henger sammen. Boka er fortsatt informasjonstung og krever nok en leser som er litt mer enn gjennomsnitlig interessert. Boka er lagt opp som en samtale mellom Ole og Jenny. Jenny stiller spørsmål og Ole svarer, men begge fundrer seg over naturen, hva som skjer der og de blir begeistret når tiltak nytter. Boka tar opp tema som klimaendringer og forklarer hva som er :nye klimadyr, blindpassasjerer, hva er miljøvern og hva er det grønne skiftet. Mange ord og uttrykk blir forklart og det gir både innsikt og en god kunnskapsbase.

Jeg vil tro at når boka er lagt opp som en tegneserie er det lettere å velge den og samtidig få vite noe kunnskapsbasert om miljøvern. Illustrasjonene er realistiske, men har samtidig et snev av humor. Det hjelper i alt alvoret. Boka er på 45 sider, noe som bør være overkomlig for de fleste. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Colson Whitehead har skrevet en bok om møbelhandleren Ray eller Raymond Carney og hans liv i New York. Boka er i tre deler der del 1 foregår rundt 1959, del 2 i 1961 og del 3 i 1964. Ray er gift med Elisabeth og de får etterhvert to barn. Foreldrene til Elisabeth liker ikke Ray og de liker ikke stedet der de bor like ved T-banelinjen. De forteller seg selv og andre at Elisabeth har «slått seg til tåls» med Ray og de passer på at han hele tiden husker på dette. Ray har vokst opp med fetteren Freddie, de var som brødre, men Freddie har det med å komme i vanskeligheter og da må Ray hjelpe ham ut av dem. Ray´s far var kriminell, moren var i lite stand til å ta vare på Ray, så det var Freddie´s mor, tante Millie som var et fast holdepunkt for ham. Ray ville ut av det kriminelle miljøet, tok økonomiutdanning og fikk kjøpt en møbelbutikk på 125th Street i Harlem. Butikken har to innganger, en mot gaten og en mot en bakgate der kontoret ligger. Det går kunder begge veier, noen ganger er kontorinngangen travlere enn den andre. Ray tar i mot «varer» som han distribuerer videre og det meste går bra helt til Freddie har tatt noe han burde latt ligge. Kona Elisabeth jobber i et reisebyrå som legger opp trygge ruter for kunder som vil reise til Sør-statene. Hun aner ikke noe om hva Ray holder på med og Ray gjør sitt ytterste for å holde disse verdnene fra hverandre, det er ikke lett, noen ganger helt umulig.

Jeg hadde lest Den underjordiske jernbanen av forfatteren tidligere. Den romanen fikk han Pulitzer prisen for og jeg hadde store forventninger til denne. Jeg hadde hørt at Harlem Shuffle var en lettere bok og det er den, men Whitehead er en virkelig god forteller. Han levendegjør personene han skriver om slik at uansett hva de roter seg opp i så sitter jeg der og ønsker at de skal komme seg ut av det. Forfatteren skriver om rasediskriminering, om opptøyene på 1960-tallet og drapet på en ung svart gutt som er en utløsende faktor. Det er flere elementer som gir gjenkjennelse fra dagens nyhetsbilde slik at det på ingen måte er en historietime, men heller en beskrivelse av årsakssammenhenger slik vi ser samfunnet i dag. En bok jeg virkelig anbefaler.

 

Max Estes har laget en ordløs bildebok om en regnværsdag. Jeg bor på Vestlandet og regnværsdager er ikke på noen måter ukjent, tvert imot! Denne regnværsdagen som Estes tegner fram for oss er av den heller magiske slaget. Gutten og hunden stirrer ut igjennom vinduet på regnet som strømmer ned. Gutten hiver på seg regntøy, gummistøvler og paraply og går ut i regnet sammen med hunden. De hopper fra pytt til pytt, men pyttene blir stadig dypere. Det kommer fisk i pyttene, men er det fortsatt en pytt? Kanskje det er en elv? – eller en sjø? – eller et veldig hav med alt som finnes der? De møter fisk og andre dyr, båter i forskjellige størrelser og en blekksprut som sender dem til himmels og hva skjer der? Det blir en fantasifull flukt gjennom rommet, men etter mange eventyr lander de trygt tilbake i hus og stol.

Det er spennende med ordløse bøker. Her kan fortelleren være i alle aldre og fortellingen kan gå sine egne veier for hver gang fortellingen fortelles. Max Estes lager lager delikate bilder med enkle streker. Det ser så liketil og rettfram ut med en gang boka åpnes, men så under lesingen kommer detaljer og små finurligheter fram. Det er så fint gjort! Boka er utgitt av Ena forlag. Jeg fikk den som leseeksemplar, det er vel innlysende at denne boka anbefales.

Ny bok i serien Mysteriene i Kråkeslottet barnehage og med en tittel som peker på en helt bestemt tid på året, så kan vel ikke denne utgivelsen være tilfeldig? Men det er helt uvesentlig for boka sitt publikum. Her handler det om gjenkjennelse, fart og spenning. Denne gangen har Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad laget et mysterium som nødvendigvis ikke har noe med påsken å gjøre, men en hendelse som kan finne sted når som helst på året. Leon og Live, Kråkeslottet barnehages detektivhelter er sammen med vennene sine og foreldrene på hytta. De skal legge et vanskelig puslespill med hundre  biter, de skal bare legge den siste biten, men den er borte. Denne biten er selvsagt påskeharen sin nese, hvor er den, hvordan skal de løse dette mysteriet? Leon og Line tar saken og sammen med vennene løser de mysteriet.

Jeg må vel si at jeg syntes dette var tynne greier, men fire åringen (og et halvt, farmor) som leste sammen med meg syntes dette var topp spenning! Den beste av kveldens utvalg, faktisk. Hvorfor syntes han det? Teksten er enkel, det er lett å følge med, bildene er fargerike og det er ikke så mange elementer utenfor det som skal være hovedfokus på oppslaget. Barna er flinkere enn de voksne til å lete og det er alltid de som løser saken. Dessuten er den ikke så lang slik at oppmerksomheten kan holdes oppe hele tiden, og med overbevisende argumenter kan det klemmes inn en bok til før absolutt leggetid. Kan det bli bedre? Boka er den attende (?) i serien som er utgitt på Ena forlag. Jeg fikk den som leseeksemplar.

Kaia Dahle Nyhus har laget en finurlig bildebok full av spørsmålet Hvorfor det? Hovedpersonen slår til Tiril og så begynner «moroa» med uttallige spørsmål om hvorfor det ene og det andre. Hovedpersonen er enten en gutt eller jente, det er vanskelig å se ut i fra illustrasjonene og er heller ikke så viktig. Lærerne sier at det ikke er lov å slå på skolen, men hvorfor er det ikke det? Helsesøster snakker om Tirils grenser, men hvorfor kan ikke hovedpersonen gå over dem og hvem har bestemt det? Psykologen, rektor, foreldrene, bestemor, statsministeren og til slutt kongen blir spurt sønder og sammen om hvorfor det. Netsen alle svarer: sånn er det bare og vår spørrer går frustert videre ut i mørket. Der er verdenrommet og det vender spørsmålene tilbake til spørreren og han/hun tvinges til å si sånn er det bare. Hovedpersonen erter Tiril og hun slår hovedpersonen, sirkelen er sluttet.

Hva lærte vi her? Det er ikke ende på alle spørsmål og noen må vi bare leve med, eller…

Som voksen leser kjenner jeg utmattelsen sige innover meg fordi disse spørsmålene er gjenkjennelige og når jeg har vært i dette spørsmålsreset er det lett å ty til: sånn er det bare. Samtidig er det noe forfriskende ved barnet som undrer seg og våger å stille de umulige spørsmålene. Illustrasjonene er store flater, avdempet fargebruk og tilsynelatende enkle. Likevel er det nok til at vi får et miljø omkring handlingen og vi kan lett følge hovedpersonen som beveger seg gjennom dagen. Barnebokkritikk har laget en grundig omtale her. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da P2 Lytternes romanpris for 2021 ble annonsert i desember, bestemte jeg meg for at nå i år skal jeg lese dem og virkelig ta et jafs av de nye norske bøkene. Det har vært en fornøyelse. Jeg har lånt dem på biblioteket og ja, jeg leste faktisk alle seks.  Jeg skal begynne med den første jeg leste: Hilde Susan Jægtnes: Jeg grunnla de forente stater. For en herlig og helt absurd tittel, tenkte jeg. Men så er jo dette en roman om Alexsander Hamilton som ble den første finansministeren i De forente stater. Det er en både underholdende og lærerik roman. Jægtnes skriver om Hamiltons bakgrunn, som slett ikke var bra, hans kone, elskerinne, hans venner og hans fiender. Knall bok, anbefales.

Neste bok ut var: Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. Denne boka handler om Isak som bor sammen med moren sin. Moren håndterer ikke omsorgsrollen og Isak tar på seg ansvaret for henne og sitt eget liv. Han skjuler forholdene så godt han kan, men en dag kommer det en ny nabo som har øyne for slik som ham. Det er vondt å lese, men det er godt skrevet. Det er bra med slike bøker som viser hvor lett det er å ikke bry seg. En tynn og lettlest bok, med et viktig budskap. Anbefales!

Min tredje bok var Erlend O Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. Hvordan er det mulig å ikke la seg more av denne romanen som herjer med Ibsen og Bergen på en vill og fantasifull måte? Jo, da må man være en humørløs østlending som ikke begriper hva som er Nødtvedt sitt prosjekt. Som synes at romanen er masete, som teller sider og håper at den snart er ferdig så hun kan lese noe annet. Boken fenget ikke meg, men hva skal jeg si… Jeg har ikke lest noe av Nødtvedt tidligere, kanskje jeg trenger å bli kjent med skrivestilen? Anmelderen i på nrk.no sine sider var vilt begeistret, så forskjellig kan litteraturen oppfattes.

Fjerde bok var Mattis Øybø: Den siste overlevende er død. Jeg måtte ha en pause etter Nødtvedt, leste noe tanketomt og lurte på om jeg virekleig gadd å gjennomføre prosjektet mitt. Heldigvis gjorde jeg det. Denne romanen har en person som omdreiningspunkt. Øybø har skrevet fem fortellinger som har en mann tilfelles, jøden Isak Meyer. Det er intense bilder både av krigshistorier og historier fra dagens Norge og den påvirkning krigens fortellinger fortsatt har på oss. Dette var en fryd å lese.

Femte bok: Stein Torleif Bjella: Fiskehuset. Denne boken er Bjella sin debut som romanforfatter. Jeg må si at jeg var ikke overvettes begeistret til å begynne med, men fortellingene om de to karene, den unge og den eldre som oppholder seg på denne hytta som kalles Fiskehuset en tid, ja den åt seg innpå meg. De gjør det samme hver dag, står opp, spiser frokost, drar ut med båten, sliter med garn, den eldre mobber den yngre og den unge blir forbannet og vil vekk, men blir og så drar de tilbake til hytta og slik ruller dagene. Boka tok seg med andre ord kraftig opp og når Bjella skriver en ny bok skal jeg sannelig lese den og!

Sjette bok: Linn  Ullmann: Jente 1983 Er dette den beste boka jeg har lest av Linn Ullmann? Nei, det er det ikke, men den er ikke dårlig for Ullmann skriver bra. Saken er at jeg lar meg ikke engasjere av den 16-årige Karin som er modell og har et forhold til en mye eldre mann. Jeg lar meg også i liten grad engasjere av den 55 årige Karin som ser tilbake på dette året, livet sitt slik det er nå og det hun sliter med av indre demoner og har et ganske gledesløst blikk på livet.

Jeg hørte på den siste diskusjonen blant de utvalgte jurymedlemmene, den var interessant og lignet til forveksling på samtalene vi kan ha i vår egen litteraturgruppe. Til min glede vant Brynjulf Jung Tjønn, god bok og helt fortjent! Skal jeg gjøre dette en gang til? Kanskje, det avhenger veldig av bøkene som blir valgt – de pirre nysgjerrigheten!

Anne Østgaard og Egil Nyhus har laget en gøyal bok for barn om kroppen. Her kan man faktisk lære noe også midt i alt tull og tøys for illustrasjonene levendegjør kroppens funskjoner på en svært overbevisende måte. Vi leser om nesen, bollekinn som er gode å klemme på, ørene med både hammer og ambolt, håret, tenner, drøvelen, magen, neglene, hjertet og mange andre deler av kroppen. Det er morsomt og fantasifullt, rimene sitter og gir god rytme i lesingen.

Illistrasjonene gir en ekstra dimensjon til teksten med sine livlige farger og mange detaljer i bildene. Her er det mye å se på og snakke om.

Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Det er nesten overveldende å begynne å bla og lese i Eli Hovdenak sine bildebøker. I år har hun laget Se verden; en billett til hver. I denne boka treffer vi igjen Bertil og Bettina som vil se verden, men for å kunne reise må de ha en koffert. Naboen har koffert, den tar de. Naboen synes ikke noe om det, men Bertil er mer opptatt av å finne båten. Hvordan kan man finne den når den ikke står avmerket på kartet? Da er det bare å finne folk med koffert. De vandrer rundt i byen, ser på turistene og finner endelig en kø med folk med koffert. De kommer ombord, men det hender noe med kommunikasjonen mellom mannskapet på land og mannskapet på båten, så avgangen blir ikke helt enkel. En hval svømmer tett forbi og flere av pasassjerene går i vannet, da er det flott å ha en koffert som man kan seile i.

Det er en begivenhetsrik reise, både for Bertil og Bettina og oss som lesere. Det er mye som skjer på hver side slik at dette blir en bok man må lese mange ganger for å få med seg alt. Her er det mange vittige replikker og betraktninger, slik at både voksenleseren og barneleseren får hver sin skikkelige dose med fnis og latter. Illustrasjonene har mange fine elementer og Hovdenak er gjenkjennelig baåde i form og farge. Det er en nytelse å studere bildene, figurer og fargebruk. Det er bare å skaffe seg denne, folkens. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Bildet av Dorian Gray er den eneste romanen Oscar Wilde skrev. Boka ble utgitt i 1891 og kom på norsk i 1923. Den har seinere blitt oversatt flere ganger og denne utgaven som vises til her kom i 2004 på Kagge forlag. Boken handler om den unge, meget vakre og rike Dorian Gray. Vi møter ham når han sitter modell for Basil Hallward. Basil har besøk av lord Henry Wotton, men han prøver å få lord Henry til å gå før Dorian kommer. Han vil ha Dorian for seg selv. Lord Henry lar seg ikke avlede og han møter Dorian. Han på sin side blir fasinert av lord Henry og de har en belivet samtale om ungdom og skjønnhet. Lord Henry lovpriser Dorians skjønnhet og legger ut om hvor kortvarig denne skjønnheten er og hvor raskt det ungdommelige forsvinner. Basil maler de siste strøkene på bildet, signerer det og viser det til Dorian. Det er det beste bildet han noen gang har malt og han gir det til Dorian, som påvirket av samtalen med lord Henry sier at han skulle ønske bildet ble eldre og han selv kunne beholde sin ungdom (s.47) Det vokser fram et sterkt vennskap mellom lorden og Dorian. Han lar seg påvirke av lorden og er helt ukritisk til hans utsagn og holdninger til andre mennesker. Dorian vandrer omkring i byen og utforsker miljøer som er ganske ukjent for ham. Han er sulten på livet, han har penger og det åpner mange dører. Han går på et tredje klasses teater og ser den underskjønne Sibyl Vane som spiller Shakespeare slik at han blir helt forelsket i henne. Han går dit kveld etter kveld. Han tar kontakt med Sibyl og hun kaller ham Eventyrprinsen. Han forteller vennene sine at han har forlovet seg med Sibyl og de blir med ham til teateret. Den kvelden spiller hun svært dårlig og Dorian blir rasende på henne, skjeller henne ut på den grusomste måten og forlater henne. Dagen etter blir det kjent at hun har begått selvmord. Dorian blir forskrekket, men regner med at ingen vet hvem han er og legger hendelsen raskt bak seg. Han har bildet Basil har malt av ham stående i stuen og når han ser på det igjen, ser han at det har endret karakter. Det er noe ved munnen som har fått et grusomt trekk. Han lurer på om andre kan se det, men han tar ingen sjanser og flytter bildet til et rom som ikke lenger er i bruk. Vennene lord Henry og Basil er noen overrasket over hvor lite han reagerer på Sybils selvmord, men livet går videre og snart et dette historie. Dorian kaster seg ut i et liv med nytelse. Han får en bok av lord Henry: ...Det var en giftig bok. Den tunge eimen av røkelsesyntes å klebe ved bladene og forstyrre hjernen. Setningenes rytme, den forfinede, enstonige klangen, var full av kompliserte refrenger og kunstferdige gjentatte satser, og i guttens sinn vakte den en slags drømmetilstand mens han sprang fra kapittel til kapittel, en slags drømmesyke som fikk ham til å glemme den svinnende dagen og de snikende skyggene …(s173) Han lever ut det boken beskriver av all verdens laster og synder. Han utnytter mennesker, fører dem ut i voldsomme utskeielser og misbruk og er helt og holdent opptatt av sin egen nytelse. Ryktene om ham går rundt i byen og flere familier i de kretsene han gjerne vanker i ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre. Dorian bryr seg lite om dette, men da han i et raserianfall dreper Basil, maleren og får en av vennene til å ta seg av liket, trår han likevel over en grense som får ham til å lengte etter et «normalt» liv.

Det er en fascinerende roman. Bildet av Dorian Gray er en beskrivelse av et liv uten et moralsk kompass og med lord Henry som ledestjerne som heller opp- munterer enn motsier ham når han prøver ut nye nytelser. Det er bare helt på slutten av romanen at han sier :… Hva som helst kan vel bli en fornøyelse bare man gjør det ofte nok,» sa lord Henry med en latter. «Det er en av livets viktigste hemmeligheter. Men jeg tror nok drap alltid er galt. Man bør aldri gjøre noe som man ikke kan snakke om etter middagen… (s.284) Dorian tar ikke ansvar for livet sitt og han skyver fra seg alle som prøver å stille spørsmål ved livsførsellen hans. Han legger skylden på en bok og et bilde, men selv innser han ikke at den skyldige er ham selv.

Det er en intens leseropplevelse og tåler å bli lest igjen.