Posted in bøker, litteratur

Skjulte liv

Forfatteren Louise Penny var ny for meg, antakelig fordi hun ikke har vært oversatt til norsk før i år. Damen har imidlertid skrevet mange bøker om sin helt førstebetjent Armand Gamache ved Sûreté du Québec og da kan jeg forhåpentligvis glede meg til flere bøker om ham i fremtiden. Handlingen foregår i den lille byen Three Pines, en engelsktalende by midt i den fransktalende delen av Canada. Alle kjenner alle, tror de, men når den enslige tidligere læreren Jane Neal blir funnet skutt i skogen, så er det duket for mistanker og beskyldninger som får gamle historier til å velle fram. Her er det ingen bestialske mord, men heller en rekke ulykkelige mennesker som gjør inntrykk. Hvem kan ha myrdet Jane Neal? Og hvorfor ble hun myrdet den dagen hun for første gang hadde invitert vennene sine inn i stuen? Ja, for dette er ganske spesielt:  den godeste Jane er vennlig og imøtekommende, men gjestene har aldri kommet lengre inn i huset enn til kjøkkenet, – hva er grunnen til det? Three Pine har hvert år en kunstutstilling og denne gangen har Jane Neal sendt inn et bilde. Juryen er delt, men flertallet bestemmer at Jane skal få delta med sitt «merkelige» bilde. Jane blir overlykkelig og inviterer sine nærmeste venner til å se stuen hennes dagen etter, men om morgenen er hun altså drept. Det er førstebetjent Armand Gamache som skal løse saken, han har med seg et team av svært ulike betjenter, noe som gir en ekstra farge til romanen.  Jeg koste meg sånn med denne boken! Det var en frodig landsbykrim av første klasse og hvorfor sier jeg det? Jo, boken er liksom litt mer enn «bare» krim og jeg håper på flere av denne forfatteren.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly

Tittelen på denne boka er hentet fra Joni Mitchel`s nydelige låt River (prøvde å bygge inn YouTube versjonen jeg liker best, men det gikk ikke). Tittelen er et godt valg for den gir assosiasjoner til å ønske seg et annet sted, reise, forflytte seg både fysisk og mentalt. Boka er skrevet av de tre reisekameratene Dag Helleve, Ragnar Hovland og Per Olav Kaldestad alle tre forfattere med hver sin produksjon, men også med en rekke felles reisebøker bak seg. Av dem er nok mine favoritter  Langs kvar ein veg  fra USA og Vegen til Navan som er fra Irland.  Denne er altså fra Canada og inneholder dikt, beskrivelser av å reise, intervjuer med folk de møter eller prøver å møte, minner fra tidligere reiser og en del fotografi. Det er mye kjekt å lese i denne boka og har man sansen for disse forfatternes skrivemåte er denne et absolutt must. Det må sies at noen av tekstene var i det lengste laget for meg, mens for andre vil de nok være helt toppers. De tre reiser til Vancouver, til New Foundland og som ivrig leser av Anne fra Bjørkely var det jo stas at de reiste til Prince Edward Island for å «besøke» Ann of Green Gables. Denne boka er med på leseplanen til Nordhordland Litterære Selskap og som sådan måtte den lese igjennom i ganske full fart. Det hadde nok vært en bedre leseropplevelse for meg og mer rettferdig overfor boka om jeg hadde tatt meg litt bedre tid. Dette er en bok som er super til å bla i, lese litt herfra og derfra og glede seg over språklige underfundigheter. Alle reisebøkene har et appendix, det har denne og, her finner du tekster som ikke har fått plass i hovedboka, men forfatterne har tydeligvis kjempet for kjære tekster som bare måtte med, det er mye å glede seg over her. Jeg ble veldig begeistret for teksten om The group of seven, sju landskapsmalere som dannet en gruppe på 1920-tallet og som bl.a. var sterkt influert av nordiske malere. Det er en utstilling av The group of sevenNasjonalgalleriet i disse dager, så de som er i Oslo: løp og se, den er fantastisk!

I morgen kommer de tre forfatterne til biblioteket og skal lese fra boka. Det er åpent for alle, det er gratis! Jeg håper det blir stinn brakke!

Posted in bøker, lesing

Dinosaurens fjær

I sommer besøkte jeg min kusine på Fyn og hun fortalte meg at hun leste Dinosaurens fjer som den heter på dansk. Jeg hadde sett boka før, men fant ut at dette umulig kunne være noe for meg. For noen uker siden var jeg i en bokhandel i Oslo og oppdaget at boka var på tilbud, samt at jeg ante at jeg kom til å slippe opp for lesestoff på veien hjem. Boka ble innkjøpt og der satt jeg fanget av en utrolig spennende, tja hva skal man kalle det … krim fra forsker/universitetsmiljø. Ja, det er et mord og flere dør, men det er først og fremst miljøet ved biologisk avdeling ved universitetet i København og personene der som fasinerer. Og så er det jo diskusjonen om fuglenes opprinnelse – har de utviklet seg fra dinosurene eller finnes det en annen forklaring? Hovedpersonen er Anna Bella, student og i ferd med å avslutte hovedoppgaven om forskning omkring fugelenes opprinnelse, i tillegg er hun alenemor til Lily. Hun er rasende på veilederen sin som viser en utrolig liten interesse for oppgaven hennes enda det var han som ivret for at hun skulle ta nettopp dette temaet. Hun deler kontor med Johannes som er transseksuell og som forteller litt til Anna om hva som foregår i transe- og sm-miljøet. Anna kjemper for å få hverdagen til å henge sammen og rett som det er må hun motvillig be moren om hjelp til å passe Lily. Anna har et vanskelig forhold til moren og underveis i romanen blir forhold fra barndommen rullet opp og hun oppdager at ting slett ikke alltid er slik som det ser ut.

I Canada er det en forsker Clive Freeman som er professor i paleoornitologi ved avdeling for fuglenes evolusjon, paleobiologi og systematikk på University of British Columbia. Han mener at fuglene stammet fra et primitivt reptil, mens andre forskere mener at fugler er nålevende dinosaurer. Det er i dette feltet veilederen hennes ønsker at hun skal skrive en oppgave som går ut på å avsløre forskningsjuks dvs bevise gjennom litteraturstudier at Freeman tar feil. Anna undrer seg over at veilederen hennes Lars Helland er så ukonsentrert og vanskelig å nå fram til og beklager seg til Johannes, men han skjønner ikke hva hun snakker om. Anna lurer på om hun skal gjøre Helland et pek, men før hun kommer så langt finner hun ham død i kontorstolen. Det viser seg at Helland er spist opp innenfra av bakterier som har mutert og i stedet for å gi oppkast og diare, har bakteriene formert seg og begynt å tære på kroppens indre organer! Politiet blir selvsagt koblet inn i dette og Anna møter «Verdens mest irriterende politimann» dvs Søren. Søren har vokst opp hos besteforeldrene, han er i et forhold som har sunget på siste verset en lang stund. Både han og kjæresten kvir seg til å fortelle dette til besteforeldrene og saken blir stadig utsatt.  Søren må avhøre Anna og siden Anna i flere menneskers påhør har snakket om hvor utrolig mye hun irriterer seg over Helland og at noen burde sette en stopper for ham, så ligger hun ganske tynt an. Søren ønsker å tro på henne, men det er mye som taler for at Anna ikke har lagt alle kortene på bordet. Er dette en helt vanlig krim, egentlig? Jo og tja, her handler det om så mye mer enn akkurat mordet og dødsfallene i etterkant. Her er det barndom, avsløring av familiehemmeligheter, erkjennelse av forhold som har ført til at barn har vært delaktige i at foreldre har dødd. Maktkamper i universitetsmiljø og utpressing for å beholde finansiering til forskning. Det handler om penger, stillinger, posisjoner i forskningsmiljøet, redelighet og ikke minst om kjærlighet. Spennede lesing!

Posted in art, Bergen

Den lille piken….

Jeg har nettopp lest Den lille piken som elsket fyrstikker av Gaétan Soucy og jeg er både rystet og fasinert. Boken handler om to søsken som holdes isolert fra omverdenen av faren. De bor på en forfallen herregård og jenta, «protokollfører» er den som skriver ned denne merkelige historien. Historien starter med at de oppdager at faren er død og på grunn av isolasjonen og strenge regler for hvordan dagene skal gjennomføres, har de store problemer med å finne ut av hvordan de skal håndtere denne hendelsen. Piken finner ut at de må skaffe faren en grandress, hun tar med hesten og begir seg til landsbyen. Der treffer hun et begravelsesfølge som omtales slik: Skikken her på stedet er uten tvil at man prøver å ligne dagens lik, for alle medmenneskene hadde begravelsesansiktet på. Piken har lært at det finnes to slags kvinner: madonnaer eller horer. Når hun så tiltaler første kvinne hun møter på denne måten: «Måtte gud bevare deg, gamle hore!» er det duket for konflikt med medmenneskene i landsbyen. Språket i boken er en rar blanding av det høytedlige og vulgære, referansene som spenner fra ridderromaner og oppslagsverk til Spinoza gir en merkelig stemning til romanen. Jeg satt lenge og lurte på hvilken vei bærer dette, en tragedie – ja, men og med utrolig komiske og rare hendelser. Første møte med «Den rettferdige straffen» lurte jeg på hva er dette? Senere kom den grusomme avsløringen som fikk meg til virkelig å grøsse. Jeg ble anbefalt denne boken og kan bare si det videre, denne bør absolutt leses.