Bentebing's Weblog

Etter å ha stått på venteliste en god stund var det endelig min tur til å lese denne boken av Fredrik Backman.  Den har blitt sammenlignet med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg har lest Hundreåringen men jeg husker altså ingenting fra den, den kan ikke ha gjort særlig inntrykk og når det har gått litt tid er jeg redd for at jeg heller ikke kommer til å huske så mye av En mann ved navn Ove heller. Det gjør imidlertid ingenting, for mens jeg leste om den 59 år gamle, sint og triste Ove så hadde jeg en herlig stund. Dette er feelgood, lett og ledig til en ettermiddag eller to, ikke så mye å irritere seg over og en god del å flire av.

Ove vil dø, hans elskede Sonja døde for et halvt år siden, han har blitt arbeidsledig og den daglige inspeksjonen i boligomrettslaget gir ham ikke noen særlige gleder, men irritere seg kan man jo alltids og folk som ikke holder seg til reglene er en stadig kilde til raseriutbrudd. Han gjør grundige forberedelser til selvmordet, men så blir han forstyrret av noen nye naboer som ødelegger postkassen hans. Det er Parvaneh fra Iran og hennes svenske ektemann Patrick, med to barn og det tredje på vei som flytter inn og som ved tålmodig vennskap gir Ove en ny mening med livet. Ove har lært gjennom hardt arbeid hvordan ting skal være og de som ikke ser tingene på samme måte som han er komplete idioter. De som for eksempel kjører noe annet enn Saab eller Volvo har problemer nok, bare vent. Vi får gjennom tilbakeblikk kjennskap til Oves oppvekst, hvordan han ble kjent med Sonja og samlivet med henne. Det er tydelig at Sonja var Oves redning fra et liv uten glede og når hun ikke lever lenger er det heller ingen grunn for ham til å leve. Det er her den kloke Parvaneh kommer inn og har stadige spørsmål og behov for hjelp. Ove knurrer, men skjønner at skal ting bli gjort så må han trå til. Etterhvert som fortellingen skrider fram så er det mange ting som Ove må trå til med. Dette gjør at selv om han fortsatt knurrer og banner så får livet nye dimensjoner både ved tilfeldige møter og minner fra den gang Sonja levde og hennes måte å se livet og menneskene på. Det er en fortelling om nødvendigheten av å bety noe for noen, ikke stor litteratur dette, men kjekk å lese, absolutt!