Bentebing's Weblog

Toril Brekke har skrevet en spesiell slektsroman med Oslo og Akerselva og mennesker som bodde der i tiden fra 1926 og framover. Starten er begravelsen til bestemor Gydny Viola Viotti. Carla hennes barnebarn sitter i kirkebenken og fra denne plassen får vi historien om Gudny og hvordan hun kom til å gifte seg inn i håndverkerfamilien Viotti. Det er en mangslungen historie som blir fortalt. Vi får glimt av livet i Oslo særlig på 1930- 40 tallet og vi blir kjent med Gudny som barn og voksen. Gudny skal passe søskene sine mens foreldrene er på jobb. En dag skjer det forferdelige at broren klatrer opp i det åpne vinduet, faller ut og dør. Faren elsket denne gutten mer enn døtrene og han slår Gudny omtrent helseløs. Hun blir skadet og ben i kroppen vokser ikke rett sammen, dette blir som en brennemerking som hun drar med seg hele livet. Gudny lengter etter skjønnhet, men hun vet det ikke før hun treffer Waldemar som tar henne med ut på picnick med porselenskopper. Plutselig forsvinner Waldemar og de spennende og ulovlige utfluktene med ham er ikke mer, men lengselen etter det vakre er tent i henne. Når hun begynner på skolen går hun hver dag forbi «søylehuset» – et hus med marmorerte søyler i grønt og rødt. Hun møter Barbara, som går i samme klasse som henne og hennes bestefar Foro som er sønn av den italienske marmoreringskunstneren Christoforo Viotti. Han var mannen som tok med seg tre sønner fra Italia for å skape vakre marmorerte søyler og utsmykking. Christoforo dør og de to andre brødrene reiser hjem til Italia, men Foro blir og setter sitt preg på det som etterhvert skal bli den mangfoldige familien Viotti. Gudny foretar en formidabel klassereise fra fattige og alkoholiserte forhold, til middelklassen hvor skjønnhet er en grunn til å leve. Hun tar likevel med seg utryggheten, minnene om mishandling og preger dette videre til sine barn og barnebarn. For å gjøre slutt på slektens forbannelse eller disse «ittalienera» får hun barnebarnet til å love at hun aldri skal får barn. Slike sekvenser får meg til å lure på om det har rablet for Gudny, men Carla gjør sine egne valg til slutt.

Det er en fasinerende historie og Torill Brekke skrive godt og solid om de mange familiemedlemmene og deres vekst og utvikling.

I disse Nordisk Rådspris-dagene lurer jeg på hvorfor Torill Brekke ikke har blitt nominert eller har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris? Hun har en lang produksjon bak seg, hun skriver aldeles strålende og hun utvikler seg stadig. – det er et mysterium.