Publisert i bøker, Krim

Tørke

Hva viste jeg om Jane Harper? Ingenting! Jeg følger nettsiden Modern Mrs Darcy og der kom jeg over boken og ble veldig nysgjerrig. Heldigvis for meg er den kommet på norsk og biblioteket har kjøpt den inn. Bokens handling er lagt til den lille byen Kiewarra i Australia, det har vært tørke i to år og dette preger landskap, folk og stemningen i den lille byen. Hovedpersonen er politimannen Aaron Falk, han bor og arbeider i Melbourne, men har vendt tilbake til barndommens by etter at han har fått melding om at vennen hans Luke, konen Karen og sønnen Billy er drept, antakelig av Luke selv. Faren til Luke sender et brev til ham : Luke løy. Du løy. Kom til begravelsen. Aaron kommer, men han teller ned timene til han kan reise tilbake til Melbourne. Aaron ble i ungdommen mistenkt for å ha drept eller medvirket til dødsfallet til Elli, datteren til en fordrukken nabo. Etterforskningen av dødsfallet kom ikke fram til noe, men det ble etterhvert så uutholdelig for Aaron og faren at de reiste vekk fra Kiewarra for aldri å vende tilbake, før Aaron er her nå. Det er ikke mange som ønsker ham velkommen tilbake og flere opptrer svært truende overfor ham. Han blir involvert i etterforskningen av trippeldrapet på Luke og familien hans. Selv om det ser ut til at det er Luke som er morderen og selv har tatt sitt eget liv er det noe som skurrer både hos Aaron og den lokale politimannen Raco. De går igjennom alt, avhører personer i nærområdet, venner og familie av Luke. Nye opplysninger og trusler dukker opp og Aaron blir konfrontert både med fortiden og den han er nå.

Det er en spennende bok Jane Harper har skrevet, det er fint driv i den hele tiden. Det er ikke så mye gørr og blod, men det er heller den lettantennelige stemningen som er mellom folkene i byen som gjør at intensiteten blir til å ta og føle på.  Det var vanskelig å legge fra seg boka når det nærmet seg legge tid…

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Jeg lar deg gå

jeg lar deg gå - 1På anbefaling fra en kollega leste jeg debutromanen til Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå. For en bok! Den var spennende og overraskende og den førte til et par kvelder der husbonden ga opp å få kontakt.

Boken innledes med Jacob Jordan og moren er på vei hjem fra jobb og skole, i det de er nesten hjemme springer Jacob over veien og blir kjørt ned av en bil som ikke stopper, men rygger og forsvinner. Innbyggerne i Bristol er sjokkert, hvem kan leve med noe slikt.

Jenna Grey reiser fra alt, hun tar flukten til Wales og en avsidesliggende by. Hun får leie en falleferdig hytte og kommer etterhvert i kontakt med noen av innbyggerne, særlig damen som driver campingplassen Bethan og vetrinæren Patrick. Jenna har stadige mareritt, men gjennom naturen og det rolige livet bygger hun seg opp igjen. Hun begynner å fotografere og lager bilder med ord skrevet i sanden. Bildene hun lager er flotte og Bethan oppmuntrer henne til å selge dem i butikken og på nettet.

I Bristol jobber politiet Ray og hans team med å oppklare bildrapet. Det er nesten ingen spor og sjefen vil ha resultat raskt. Ray har kone og to barn, mens Kate som er ganske ny i teamet er ung og sulten på oppgaver. Vi blir introdusert til hjemmelivet til Ray og det er like traumatisk og slitende som i alle andre politikrimromaner, forfatteren får ingen pluss poeng for denne biten. Kate sitt privatliv får vi ikke vite noe om, men det er ikke noe tap. Ray kjenner seg igjen i Kate og sammen jobber de langt mer med saken enn det sjefen liker. De prøver alle slags vinkler og tilslutt blir Ray kommandert til å legge saken vekk. Kate gir seg ikke og etter mye graving finner hun registreringsnummeret på bilen som kjørte ned og drepte Jacob.

I andre del møter vi Ian som beskriver hvordan han møtte og peilet inn Jenna. Han forteller detaljert om hvordan han vil kontrollere henne og straks får hele historien et annet preg. Det er konemishandling, brutalitet og beskrivelse av livet med en psykopat. Dette er heftig lesing, men det er slutten på boka og avsløringen av den som kjørte bilen og denne sin motivasjon for å gjøre det som virkelig tar pusten fra meg.

Kjempespennende og rystende! Jeg leser gjerne mer av Clare Mackintosh.

 

Publisert i bøker, lesing

Marmor

MarmorToril Brekke har skrevet en spesiell slektsroman med Oslo og Akerselva og mennesker som bodde der i tiden fra 1926 og framover. Starten er begravelsen til bestemor Gydny Viola Viotti. Carla hennes barnebarn sitter i kirkebenken og fra denne plassen får vi historien om Gudny og hvordan hun kom til å gifte seg inn i håndverkerfamilien Viotti. Det er en mangslungen historie som blir fortalt. Vi får glimt av livet i Oslo særlig på 1930- 40 tallet og vi blir kjent med Gudny som barn og voksen. Gudny skal passe søskene sine mens foreldrene er på jobb. En dag skjer det forferdelige at broren klatrer opp i det åpne vinduet, faller ut og dør. Faren elsket denne gutten mer enn døtrene og han slår Gudny omtrent helseløs. Hun blir skadet og ben i kroppen vokser ikke rett sammen, dette blir som en brennemerking som hun drar med seg hele livet. Gudny lengter etter skjønnhet, men hun vet det ikke før hun treffer Waldemar som tar henne med ut på picnick med porselenskopper. Plutselig forsvinner Waldemar og de spennende og ulovlige utfluktene med ham er ikke mer, men lengselen etter det vakre er tent i henne. Når hun begynner på skolen går hun hver dag forbi «søylehuset» – et hus med marmorerte søyler i grønt og rødt. Hun møter Barbara, som går i samme klasse som henne og hennes bestefar Foro som er sønn av den italienske marmoreringskunstneren Christoforo Viotti. Han var mannen som tok med seg tre sønner fra Italia for å skape vakre marmorerte søyler og utsmykking. Christoforo dør og de to andre brødrene reiser hjem til Italia, men Foro blir og setter sitt preg på det som etterhvert skal bli den mangfoldige familien Viotti. Gudny foretar en formidabel klassereise fra fattige og alkoholiserte forhold, til middelklassen hvor skjønnhet er en grunn til å leve. Hun tar likevel med seg utryggheten, minnene om mishandling og preger dette videre til sine barn og barnebarn. For å gjøre slutt på slektens forbannelse eller disse «ittalienera» får hun barnebarnet til å love at hun aldri skal får barn. Slike sekvenser får meg til å lure på om det har rablet for Gudny, men Carla gjør sine egne valg til slutt.

Det er en fasinerende historie og Torill Brekke skrive godt og solid om de mange familiemedlemmene og deres vekst og utvikling.

I disse Nordisk Rådspris-dagene lurer jeg på hvorfor Torill Brekke ikke har blitt nominert eller har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris? Hun har en lang produksjon bak seg, hun skriver aldeles strålende og hun utvikler seg stadig. – det er et mysterium.