Bentebing's Weblog

Man kan da ikke lese pensum hele tiden, har jeg kommet fram til. Hodet klarer ikke å få helt taket på dette med intensjonalitet og ikke-intensjonalitet, enda fru J gjorde en intens og hederlig innsats for å åpenbare forskjellene. Jeg fikk med meg dette med oppslukthet, å la seg oppsluke av teksten eller verket, det skjer stadig vekk, så det er kjent stoff! Nå er visstnok dette med oppslukthet ikke helt bra med tanke på evnen til å analysere en tekst, men som fru J sa, man hopper ut og inn av oppsluktheten hele tiden. Siste bok som prøvde å oppsluke meg var Å telle duer av Marie-Sabine Roger med Germain og Margueritte som hovedpersoner og Germains heller rølpete venner som bakgrunn. Germain er en mann i 40-årene og Margueritte er noen og åtti. De treffes i parken og teller duer, snakker om livet, Margueritte oppdager at Germain ikke kan lese skikkelig og ved hjelp av Camus: Pesten(!) og annen litteratur forandres Germains liv og han oppdager nye dimensjoner ved livet. Når jeg har lest Anna Gavalda: Saman er ein mindre åleine, så blir dette en superlight versjon av denslags feelgood-bøker. Men man skal jo gi nye bøker en sjanse… Hvorfor ble jeg ikke oppslukt? Forfatterens ethos! Jeg tror ikke på prosjektet, forfatteren ber meg skru av hjernen og sluke at en mann som aldri har lest en bok i sitt liv, nå får formidlet høydepunktene i Pesten og blir grepet av litteraturen og dette fører til et endret liv. Jo, jeg er overbevist om at god litteratur kan endre mye, men dette her… Niks, tror ikke på det. Når det er sagt, hvis jeg lar vær å tenke på om dette er troverdig eller ikke, så er det tidtrøyte. Og kanskje jeg kan tilgi meg selv for å prakke boka på fru S? For med en slik påprakking står vel også mitt ethos som god litteraturformidler i fare?