Bentebing's Weblog

Overskriften er et sitat fra boken Særoppgave, Livssynav Anders Johansen. Denne boken ble til ved at sønnen hans skulle skrive særoppgave og ikke visste hva han skulle skrive om, – ja,dette kan vi kjenne oss igjen i. Forfatteren satte sønnen på sporet ved å oppfordre ham til å skrive om et par av sine onkler som hadde vært med i motstandsbevegelsen. Sammen gikk de på jakt etter stoff. De fant ikke så mye i publiserte bøker og når de begynte å spørre ut gjenlevende familie viste det seg at de i liten grad var villige til å snakke om hva onklene hadde gjort.

De kalde historiske realitetene dreier seg om et mørklagt og omdiskutert kapittel i okkupasjonshistorien, nemlig kommunistenes bidrag til motstandskampen.Det handler om hvordan den kalde krigen ble forberedt under «den varme», og om hvordan kommunistenes innsats ble fortiet eller mistenkeliggjort etter krigen. Med dette konkrete stoffet som utgangspunkt anskueliggjør forfatteren moral- og historiefilosofiske problemstillinger i tilknytning til en fortid vi ikke kan gjøre om på. (Øystein Rottem, Dagbladet 2000.01.02)

Familien har laget et glansbilde av de som ofret livet for landet og ingen får stille spørsmål ved deres valg, men de vil heller ikke snakke om hvordan de var som mennesker før krigen. Forfatteren undrer seg over dette og gjennom sine undersøkelser finner han at under denne tausheten gjemmer det seg mange sår og fortvilelse både over tapet av nære slektninger, men og over hvordan samtiden behandlet de som hadde ofret mye under krigen. En av dem han snakker med holder på å bli dement, men når de snakker sammen om det som har vært kommer også virkeligheten nær og skaper sammenheng til fortid og nåtid.

På biblioteket er boken vakkert klassifisert under andre verdenskrig, men for meg er det viktigste temaet samtalens kraft, ordene som kan frigjøre fra skyld og angst, slik noen av personene han skriver om føler det. Boken tar også opp hvordan det usagte får sorg og savn til å stivne og bli uløselige knuter, men ved å snakke sammen og nærme seg hverandre med et oppriktig ønske om å få vite og forstå, kan mye frigjøres. Samtidig spør forfatteren seg stadig om slik tilnærming kan bli for enkel, noen opplevelser er så skrekkelige at de kan ikke snakkes døde og maktesløse, men møtet med det medlyttende menneske kan være en vei til forsoning med seg selv og sine omstendigheter.

Jeg ble oppmerksom på boka da forfatteren snakket om denne på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og jeg fikk lyst til å lese den. Boka kom ut i 1999 og er på litt over hundre sider, ser beskjeden ut, men rommer mange tanker som det er grunn til å tygge videre på.  Når jeg opplever slike møter blir jeg ganske matt med tanke på hvor mange utrolig gode, spennende og tankevekkende bøker jeg går glipp av – det er ikke ende på all bokskrivingen, sier Predikeren med andre ord, jeg vil aldri nå over alle, desto mer takknemlig bør jeg være når disse lykketreffene inntrer. Jepp – er det.