Publisert i bøker, lesing, litteratur

Storm i juni

Stormijuni Denne romanen står på 1001-lista til Lines bibliotek og er februarboken i 2013. Irène Némirovsky er forfatteren, en forfatter med en egen historie som jeg synes overgår romanen Storm i juni. Némirovsky var jøde, forfatter og levde i Paris sammen med sin mann og to døtre. De konverterte til katolisismen og søkte om fransk statsborgerskap i 1939, men dette ble avslått. De tar med seg døtrene og i 1941 bosetter de seg i Bourgogne regionen i Issy-l’Évêque. Her bor de på hotell ett år og leier seinere et hus,  men Irène ser at dette kommer til å ende i katastrofe og benytter hver eneste dag til å skrive. Storm i juni skulle bli en stor episk roman i fem deler, men hun nådde bare å gjøre ferdig to før hun ble tatt til fange og deportert til Auschwitz hvor hun dør kort tid etter. Manuskriptet til boka blir liggende i en koffert i 60 år før den komer ut i 2004 og på norsk i 2006.

Det som gjør størst inntrykk på meg er forordet og brevene som er gjengitt bak i boka. Det er forfatterens iherdighet og tro på eget prosjekt som er medrivende, hennes bevissthet om den håpløse situasjonen hun og familien er i og hennes mot til å fortsette.

Romanen er delt i to og etter å ha lest den første delen var jeg helt utslitt og jeg lar del to ligge ulest. Den første delen beskriver hvordan innbyggerne i Paris legger på flukt for å unngå å være til stede når tyskerne kommer. Vi følger enkelt personer og får skarpe bilder og karakteristikker – oftest lite flaterende – av dem. Forfatteren som er livredd for sine manuskripter, kunstelskeren som pakker ned porselenet, den fine familien som pakker ned sølvtøy og duker, laster inn barn og gamle svigerfar, det eldre ekteparet som blir kommandert hit og dit og flere enslige sjeler som flakker langs veiene. Det er den skarpe observasjonen som er denne delens styrke. Det er tydelig sett og beskrevet, men det er lite varme og det er mest den avslørende egoismen i de fleste personene som jeg legger mest merke til. Forfatteren gjør riktignok et par unntak: Det eldre ekteparet som har en sønn som er i krigen; de elsker sin sønn og all deres kraft rettes mot at han skal komme hel og frisk tilbake og det er den unge presten som leder en flokk barnehjemsgutter vekk fra krigshandlingene. Disse guttene har blitt  plaget og kuet av barnehjemsbestyreren, mens presten prøver gjennom samtale og oppmuntring å trenge igjennom til dem. Han ønsker å vise godhet og kjærlighet mot dem, men finner at han i sitt indre slett ikke er istand til å elske dem slik han synes han burde. Det er fint å lese denne refleksjonen, for presten har sin borgerlige oppdragelse, kirkens lære og Bibelens ord å relatere til, men han føler at ingenting strekker til for å nå fram til guttene. Disse guttene tar til sist livet av presten i det de raner et stort herskapshus. Det er rått og brutalt og det er vel en av scenene i boka som sitter i som et plagsomt bilde. Némirovsky skriver med en borende penn, et raseri og en slags desperasjon som gjør inntrykk, for min del ble dette i meste laget. Jeg kom meg igjennom del en og kanskje  blir jeg en gang motivert til å lese del to, men akkurat nå er det Amtmannens døtre som gjelder! Den skal leses ferdig til 6. mars og jeg har mange, mange sider igjen….

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

9 kommentarer om “Storm i juni

  1. Jeg har lest omtrent like langt som deg og tror jeg mener omtrent det samme. Så langt er historien om boken mer imponerende enn boken i seg selv; karakterene er ekstremt egoistiske (hun er god på det, Némirovsky), og det er lite varme å finne her. At karakterene er kalde, er for så vidt mye av poenget. Men jeg synes at også selve historien er merkelig kald, og fortalt med en distanse som jeg ikke helt forstår hvorfor er der.

    Lykke til med Amtmannens døtre! Jeg slet forferdelig med å komme gjennom den, og dessverre har jeg glemt alt i ettertid. Jeg håper du liker den bedre enn meg!

  2. Er det denne distansen du beskriver Line, som gjør at jeg føler at boka ikke går helt inn til meg? Distanse er ordet. Jeg trodde det handlet mest om min egen trøtthet, om alle personene–at det tar tid å komme inn på dem. Men jeg vet jo at uansett trøtthet kan jeg la meg rive sterkt avsted hvis romanen treffer følelsene på riktig måte.
    Men bevares, det er mange vakre og gode og stygge skildringer–Setninger og partier som spræklig sett er en fryd å lese. Så langt. Jeg har del 2, og 40 sider av del 1 igjen.

  3. Etter å ha lest boken sitter jeg også igjen med et noe ambivalent inntrykk; jeg både likte den og ikke likte den. Forsåvidt pga historien til forfatteren, som ligger som et bakteppe under lesingen. Men en viktig bok tenker jeg 🙂

  4. Den kjølige distansen kan jo være Némirovsky sin skrivemåte, jeg har ikke lest noe annet av henne men skal jeg dømme etter forordet så var det vel nettopp det hun gjorde, hudflettet sine egne. Jeg har prøvd med på Amtmannens døtre tidligere og gitt opp, men nå leser jeg den parallelt med biografien av Torill Steinfeld og det gir en fin helhet – i hvert fall så langt. Takk for kommentaren:-) – jeg reiser vekk en ukes tid, det er derfor min omtale kom så tidlig – og altså ikke avsluttet bok 😦

  5. Det som er drivende i denne romanen er jo det gjennomborende språket, jeg synes det skaper et sterkt ubehag, men samtidig avtvinger hele prosjektet en respekt for viljen til gjennomføring. Jeg lurer på om jeg egentlig er litt for slapp i ånden… når det gjelder å gjennomføre – har nok noe å innta der…

  6. Ja, det er en viktig bok, fordi hun beskriver den veldige egosentrisiteten som de ekstreme hendingene får fram. – og det er nok en påminning om jødenes skjebne i Eurpoa under krigen. Takk for kommentar!

  7. Anita: Ja, jeg føler at det er noe med den distanserte fortelleren som forhindrer historien fra å treffe meg følelsesmessig og engasjere meg slik jeg føler at historien egentlig fortjenter. Men jeg har nå begynt på del 2 og synes den er mye mer medrivende. Jeg tror den kommer til å flyte bedre! Ellers enig med både deg, Bente, og Melusine: Det er en viktig bok som det er verdt å lese, selv om det krever noe å komme gjennom den.

    Bente: Ingen problem med tidlig publisering, da slipper jeg en overveldende travel søndag 🙂 Jeg fullførte Amtmannens døtre av ren stahet, og når jeg tenker meg om slet jeg betraktelig mer med den enn Storm i juni… God reise!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s