Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.
Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.
Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?
Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)
For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…
Bentebing's Weblog 