Bentebing's Weblog

Mor om natten er en mye omtalt bok og jeg som aldri hadde lest noe av Niels Fredrik Dahl, tenkte at her var det noe nytt å hente. Det var det absolutt! Niels Fredrik Dahl skriver i denne boken om en sønn, hans mor, relasjonen til faren, til sine forskjellige kjærester og hovedpersonens alkoholavhengighet.

Det er tett og nært og teksten avslører hvordan foreldrenes liv preger barna. Er moren syk, slik som her blir alt man kan og ikke kan gjøre,   de sterke begrensningene, det som sitter igjen. Lære seg til å bevege seg uten å lage lyd, lukke dører lydløst, komme når den lille klokken ringer med vann, kalde kluter eller bare vente tålmodig til anfallet er over og dagene kan gå over i et annet tempo.

Noen år før moren dør får hovedpersonen dagboken hennes, eller hun kaller det for en nattbok. Han vil ikke ha den, men det lar seg ikke gjøre å si nei. Han lar boken ligge og tar den ikke fram igjen før det har gått en tid etter morens død. Gjennom bokens notater får han et annet bilde av moren. Oppveksten i Molde i skyggen av den vakre Bess, bombingen under krigen, morfarens ruin og skammen etter den. Moren har migrener og sliter psyksisk, hun går til behandling, men tørr ikke fortelle behandlereren sannheten, hva hun egentlig tenker og føler. Jeg-personen har to mødre, den syke og den friske:

Av og til tok jeg trikken til sentrum for å finne den andre moren min… Rundt omkring meg kom bibliotekarene langsomt gjennom den store åpne hallen, de kunne ikke bli mast på, kunne ikke bli dyttet på, kunne ikke skynde seg, måtte gli langsomt gjennom rommene, over de brune gulvene, forbi de grågrønne veggene. Innerst sto mor og lyste… (178/179)

Forfatteren vandrer mellom forholdet til moren, sitt eget liv som mann, elsker, gift, utro, med skrivesperre og voksende alkoholproblemer. Det er sterkt å lese om hvordan alkoholismen bygger seg opp og hvordan skrivesperren gjør veien til flasken raskere.

Dahl skriver poetisk om moren, om sitt forhold til du (antakelig sin kone) og naturen. De har flyttet til en øy og jeg ble minnet på landskapsbeskrivelsene i Linn Ullmann sin bok De urolige Dette forfatterekteparet har bodd på Fårö og kjent landskapet trykke på øyet, den ene med et barndomsfokus, den andre som en inntrenger som egentlig vil vekk, men som må bli. Det er forskjellig, men likevel så likt at jeg ble litt forstyrret og måtte google litt.

Dette er en roman som gjør inntrykk, den er omtalt som en av forfatterens sterkeste – jeg får lyst til å se nærmere på de andre bøkene hans. Anbefales!