Bentebing's Weblog

Jeg har lest noen av Knut Nærum sine krimhistorier og de vel noe av det nærmeste vi kommer humorkrim.  Det er en slik letthet i plott og karakterer at sidene og timene flyr når jeg leser dem. Det betyr ikke at det er lettbeint litteratur, for her er det mange referanser til både andre bøker og ikke minst hendelser i vårt og andre land. Det er krimforfatteren Kjell Nilsen som fører fortellingene om Oberon Qvist i pennen, han har en slags Watsonsk tilnærming til privatdetektivens handlinger og løsninger på mysteriene som dukker opp.

I denne romanen er det åtte mysterier som er ganske løst knyttet sammen av den alltid skrivende og noe uheldige Kjell Nilsen. Han og Oberon Qvist har en avtale:

Jeg følger ham når han arbeider med en sak. Dette gjelder uansett om han blir hanket inn til å arbeide for politiet, engasjert av en tredjepart eller om han rent tilfeldig blir innblandet. Til gjengjeld lar han meg skrive om saken i ettertid… Han forteller aldri journalister mer enn det absolutt nødvendigste, siden den utførlige skildringen av sakene er mitt privilegium. … Det han er opptatt av er å bli korrekt gjengitt, både i innhold og form. Noen ville ha kalt det for forfengelighet. Jeg ser det mer som et voldsomt behov for at alt skal være riktig. Selvfølgelig vil han bli sitert riktig. Vi snakker om en mann som pusser skoene sine hver uke. (s.66-67)

Her er det mord i fjellheimen, kirketårn som ramler ned og bøker som dreper blant Qvist sine oppdrag. Jeg ble kanskje mest fasinert av fortellingen om boken som drepte, men det kan jo være en gammel yrkesskade jeg har.

Jeg kan bare anbefale denne boken som nok vil gi deg en underholdende stund. Nærum skriver godt og det er mye å more seg over. Jeg lånte boka på biblioteket.