Jeg blir ganske lykkelig og veldig nysgjerrig når Eli Hovdenak har skrevet en ny bildebok. Hun lar figurene sine vri på språket, ikke ta noe som en selvfølge og være svært direkte i sine kommentarer. Samtidig er det en varm omsorg og undring i bøkene hennes. Illustrasjonene er propfulle av undertekst og sidehistorier slik at det å studere bildene blir en opplevelse i seg selv.
Det er Tilde og Torvald som er på tur til Blanksjø. Det er ikke lett å finne fram, men Torvald har fått en ny hodelykt som han bruker flittig, men han må få litt instruksjon fra Tilde. Skogen er full av mange slags lyder og Tilde blir raskt engstelig. De finner fram til koia, men fortsatt er de skumle lydene der ute. Torvald derimot tar livet med ro. Han tar en tur ut med hodelykten sin, mens Tilde blir alene med alle lydene. Tilde får besøk av Hulda og Hugo, to små ugler som har blitt veldig skremt av det de tror er en kyklope, et troll som vil spise dem. Det de så var slett ikke en busk, det var selvsagt Torvald med hodelykten og han var jo slett ikke farlig.
Illustrasjonene i denne boka er holdt i mørke farger og selv om teksten har en viktig funksjon er det bildene som bærer fortellingen. Som nevnt ovenfor er det mye som foregår i bildene og det gjør det ekstra spennende å lete etter nye ting i oppslagene for hver ny lesing. Dette er en bok som handler om mørket, å være redd for det ukjente, engstelse og ikke minst det vidunderlige ved å oppdage at det farlige ikke er så farlig. En ny fin leseropplevelse som jeg anbefaler til små og store. Boka er utgitt på Ena forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.
Bentebing's Weblog 