Bentebing's Weblog

Lena Andersson er en fasinerende forfatter som denne gangen skriver om mordet på den svenske statsministeren Olof Palme, her kamuflert som statsminister Carl Stjärne. Det er journalisten Roger Lilja som blir bedt om å skrive en artikkel om mordet tredve år etter. Han får kontakt med Nils Niia som er jurist og har tilgang på hemligstemplet materiale som han deler med Lilja. Det vil si Lilja får aldri se noe fysisk bevis, men det Niia forteller er rystende og journalisten vet ikke om han skal tro på det han hører eller ikke. For i Niias fortelling er det tydelig at flere var inne på tanken om å fjerne stasministeren fra stillingen hans, men kanskje ikkje på den måten det skjedde… Når mordet faktisk er et faktum er det en liten gruppe menn som setter seg sammen og plan legger hvordan dette kan dirigeres, kamufleres og gjøres så ufarlig som mulig. Mord er mord så det må etterforskes, men man må gjøre det innenfor håndterlige rammer. Det vil si, bare de aller nærmeste må vite hva som egentlig skjedde. Det er betegnende hva konen til Stjärne sier da politmesteren kommer på besøk, etter at hun har forklart hva hun så, og politimesteren har forklart at det så du ikke: Hva så jeg? Det jobbes hardt med å forklare vitner hva de så og ikke så, for her skal forklaringene dempes ned og på ingen måte skape uro eller usikkerhet om den øverste ledelsen sin evne til å håndtere slike hendelser.

Det er en interessant vinkling på en roman og om man har sansen for konspirasjonsteorier er dette en skatt, bortsett fra at dette er fiksjon, for det er vel det…

Andersson lar oss komme tettere på journalisten Roger Lilja enn menneskene i dramaet rundt mordet. Det er den allvitende Niia som bretter ut hendelsene og jeg lever meg inn i journalistens skepsis. God bok!