Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Når Leif Enger kommer med ny bok, da bør man følge med. Etter mange utsettelser leste jeg debutboken hans «Ned til elva» og den var like vakker som jeg hadde forestilt meg. I år kom «Når sola vender tilbake, vil vi vite» og forventningene var høye. Jeg ble ikke skuffet, men jeg undrer meg over tittelen, for hvorfor har ikke oversetter og forlag beholdt den engelske tittelen som er «Virgil Wander»? La det bare være sagt at ingen må la være å lese denne boka bare på grunn av en litt spesiell tittel som er «umulig» å huske korrekt. Hovedpersonen i boka er Virgil Wander og boka starter med at han blir utskrevet fra sykehuset etter å ha kjørt utfor veien og nesten druknet. Han har fått hodeskader og dette gir seg utslag i hukommelsestap og et litt haltende ordforråd. Virgil eier og driver kinoen i byen Greenstone i Minnesota, en by som ikke ligger så langt fra Duluth. Dette er en by som betegnes som ulykksalig, forfulgt av uflaks og med en befolkning som er vant med at ting virkelig ikke går deres vei. Da Virgil kommer tilbake ser han en mann som står ved sjøkanten og flyr drager, han blir nysgjerrig og snakker med ham. Det viser seg at Rune, som mannen heter kommer fra Tromsø og har nettopp fått vite at han er far til en av Greenstone´s mer kjente sønner, Alec Sandstrom. Rune var i sin ungdom på reise i disse traktene, traff en dame, hadde et kortvarig forhold og reiste uvitende hjem igjen. På dødsleiet skriver Alec sin mor til Rune at han er far til Alec og Rune som nettopp har blitt enkemann reiser til Greenstone for å finne sin sønn. Alec på sin side har vært forsvunnet i mange år. Han var hobbyflyger og på en tur over sjøen ble han borte. Konen Nadine og sønnen Bjorn sitter igjen og vet ikke hvor han er. Rune oppsøker alle som kan fortelle ham noe om Alec og hans vesen. Det er mange som vil oppsøke ham, fortelle og fly dragene Rune lager. Virgil arbeider også som kontorfullmektig på rådhuset, i praksis vil det si å være en slags altmulig mann. Ordføreren ønsker å få mer liv og aktivitet i byen, men det er ikke enkelt med en nedadgående økonomi og stadig flere stengte butikker. Virgil og hans kollega Ann, gift med Jerry, blir satt på saken og de finner ut at Bob Dylan vokste opp ikke så langt fra deres by. Virgil kontakter Dylans agent, men får absolutt ikke napp for Dylan hadde et heller ubildt møte med byen en gang han kjørte igjennom. Ann kommer opp med ideen om «uflaksdagen», Virgil grøsser, men ordføreren er desperat så de går løs på saken. Det går ikke helt som de hadde tenkt.

Det er mange personer i denne romanen så det er en del å holde styr på til å begynne med. Når det er sagt er det en nytelse å lese historien om Virgil, fellesskapet med Rune og veien tilbake til et liv der hodet fungerer. Det er et snedig grep forfatteren har gjort at hovedpersonen får et midlertidig hulommelsestap og ikke minst at han har glemt de fleste adjektivene. Når han snakker vet han at her burde han komme med et adjektiv, men de er dessverre borte, så setningene blir heller korte, men han klarer seg.

Har du ikke lest noe av Leif Enger? Gjør det! Jeg anbefaler på det varmeste bøkene hans, særlig Ned til elva, men denne og, den er en nytelse!

Dette er femte boka om Lukas av Johan B. Mjønes og Åshild Irgens. Det er hyggelig med seriebøker for små barn for du vet hva du får, en trygg god fortelling med dagliglivets hendelser ofte med en liten tvist. Her blir vi kjent med Lukas sin familie, det er en god og varm familie med interesse og omsorg for hverandre. Vi blir invitert med på en lete- og finne tur i denne boken. Lukas leter etter katten Monsemann. Han leter gjennom hele huset og på denne veien får vi igjen hilse på alle som bor i huset og får vite hva de holder på med. Det er tydelig at Lukas og familien tror at Monsemann er en hankatt, men det viser seg at de tar feil!

For oss som ser bildene er det spennende å lete etter Monsemann, for vi ser mer enn Lukas! Det er det illustratøren Åshild Irgens som sørger for og på den måten lager en ekstra spenning i bladvendingen. I letingen etter Monsemann finner Lukas mye annet og for stressa leseforeldre som en kveldsstund skuer utover heimen, må det være beroligende å se at det er ganske koatisk rotete i huset til Lukas og familien også. Kjenner du ikke de andre bøkene om Lukas? De er verd en lesestund. Boka er utgitt av Aschehoug forlag, jeg lånt den på biblioteket

Søstrene Silje Hansen Flemmen og Jannicke Hansen debuterer som bildebokforfatter/-illustratør med denne boken. Hvit har to hovedkarakterer Sky og Skare, de er sorteringseksperter. De sorterer sirkler, trekanter og firkanter og passer på at alt kommer på rett plass. Alt er hvitt eller grått i Sky og Skare sin tilværelse. Dette går helt fint til en dag et av rørene dytter ut en flerfarget dings som verken er rund, trekantet eller firkantet. Den blir øyeblikkelig fraktet til «ubrukeligboksen», men om natten får ikke Sky sove og går ut og finner dingsen igjen. Han putter den i støvelen sin når han går ut om morgenen for å begynne arbeidet. Plutselig ser Skare at det er fullt av fargeflekker der Sky har gått, hva er det som skjer? Dingsen må vekk og de prøver på mange måter å bli kvitt den. Dingsen er uovervinnelig, selv når de får stappet den inn i maskinen kommer den opp av pipa som en fargerik røyk. De lurer på om den vil sluke dem også, men røyken danser seg over himmelen og gjør den fargesprakende og vakker. Kanskje ubrukelige dingser er helt ok – likevel?

Her møter vi to figurer som er opptatt med sitt, så kommer det noe uventet som må adresseres. Først gjør de kort prosess for «tingen» passer ikke inn i formene de er vant til, men så er dette med nysgjerrigheten… Den ene begynner å lure på hva dette er? Fargene og det irregulære trenger seg på og skaper liv og røre i en svært så forutsigbar tilværelse. Hva vil bildebokskaperne med denne boka? Vær åpen for det uventede? Farger gjør livet mer spennende? Det er en enkel historie, men slike historier kan få fram gode samtaler mellom leser og medleser og det er en god ting i seg selv. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

 

Åse Ombudstvedt har skrevet og Jens Kristensen har illustrert Lillebor er ny som månen, en sår, men fin bildebok om søskensjalusi. Jeg-personen i boka har rømt hjemmefra. Hun klatrer opp i den store eika hun finner og tenker at her kan hun bo. Hun tror at foreldrene vil bytte henne ut med lillebror og da er det like greit å dra. I treet bor det også et ekorn som er både varm, trøstende og spørrende. Treet har også sitt å komme med når det gjelder realsjoner. Det blir kaldt og vått, hun blir sulten, men finner kjeks i lomma. Når hun tenker på lillebror er det som et sår i magen, men det går jo ikke an å gå hjem… Det regner og blåser, men det er noen andre lyder der og. Mamma og  pappa med lillebror i kurven leter etter henne. De roper, de leter, de gir seg ikke for hun er en del av familien.

Dette er en bok som vokser på deg etter noen gjennomlesninger. Det er mange detaljer i både tekst og bilde som tåler mange lesinger og det er bra, for dette kan lett bli en favoritt. Det er godt gjort av forfatteren å holde tilbake litt tekst og la illustratøren få lage sine sidehistorier og forfølge jenta og ikke minst treet og dets innbyggere med utfyllende illustrasjoner.  Jenta tenker og handler, går sin vei, men blir funnet og har ved hjelp av møter med et ekorn og et tre fått tid til å tenke litt mer.  Jens Kristensen har lang erfaring med å illustrere bildebøker fra Veldig blå (1999) til dagens bok. Han har en gjenkjennelig strek og klarer gjennom den å skape både skremmende og nydelige stemninger. Skal det snakkes om følelser, å kjenne seg usynlig og tilsidesatt, les boka og snakk. En nydelig bok. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

 

Knut Nærum og Bjørn Ousland har laget en lang rekke bildebøker for barn. Ved Bjørn Ousland sin strek får de sitt umiskjennelige preg og Knut Nærums tekster gir dem et herlig, ganske skjevt blikk på livet. Denne gangen er det den unge mannen Frinken Fopp som er hovedpersonen. Han er både gutt og frosk, en umulig kombinasjon og Frinken opplever det de fleste som er litt uten for A4-formatet gjør, mobbing, erting og utenforskap. Han drar på leting etter sin far, frosken, men finner ham ikke før han kommer hjem igjen.
Kan han bare være frosk? Han prøver froskelivet, men han er jo gutt og. Ingen kan hjelpe. Så husker han evetyret der prinsessen kysser frosken og frosken blir en mann, kan det virke den motsatte veien og? Han oppsøker slottet med tre prinsesser og får den yngste til å kysse ham, men det virker ikke og han subber ser trist ut igjen. Før han kommer så langt oppstår det brann i slottet og da kommer Frinken sin hoppe-evner til sin rett.

Det er futt og fart over denne boka, både i bilder og tekst. Det handler om å være tilfreds med den man er. Det handler om å bruke sine evner der man kan og ikke la konvensjonene trykke en ned. Det handler om å være glad i og for sine nærmeste, selv om de stikker seg kraftig ut blant folk flest. Dette er en bok full av humor og artige påfunn, samtidig som den formidler viktige ting ved å være menneske. Dette har vi godt av å lese og snakke om både store og små. Boka er utgitt av Manifest forlag, jeg lånte den på biblioteket.

Den lille papirhandelen av Marjan Kamali begynner i Teheran i 1953. Hovedpersonen Roya tilhører en familie der faren er en sterk tilhenger av den daværende statministeren Mohammed Mossadegh og Roya deler hans synspunkt. Søsteren hennes er ikke opptatt av politikk i det hele tatt, men heller av gutter og mulige giftemål. Roya går på skole og hver dag går hun forbi en liten papirhandel der hun sniker seg inn for å se på de vakre pennene, det fine skrivepapiret og bøkene. I denne bokhandelen blir hun presentert for Bahman, en ung mann litt eldre enn henne, men svært vakker. Roya blir forelsket og da det viser seg at de har samme politiske ståsted og elsker poeten Rumi er det som om det var bestemt at de skulle bli sammen. Bahman kommer fra en meget fin og gammel familie der morens mentale helse styrer hva de kan og ikke kan foreta seg. Bahman og Roya møter hverandre i papirhandelen og legger igjen brev til hverandre i Rumis bøker. De forlover seg og familiene møtes, dette møtet blir både pinlig og vanskelig for mor til Bahman anklager både Roya og familien hennes for å lure Bahman inn i ekteskapet. Den politiske situasjonen blir svært tilspisset og Bahman og Roya bestemmer seg for å gifte seg og rømme. Roya får et brev fra Bahman med tid og sted og møter opp. Akkurat da skjer det et veldig opprør på torget der hun står. Det faller en bombe, det blir skutt og hun finner ikke Bahman i tumultene. Den lille papirhandelen blir ødelagt og eieren dør i det han kommer løpende etter henne for å gi en beskjed. Roya kommer seg hjem og prøver å komme i kontakt med Bahman. Hun hører ingen ting før det har gått en tid , da ringer moren og forteller at Bahman skal gifte seg og det de følte for hverandre bare var en lliten flørt. Roya er knust og skjønner ingenting. Dem politiske situasjonen i landet blir stadig vanskeligere og foreldrene bestemmer at døtrene må komme seg vekk. De søker og kommer inn på universitet i USA og reiser fra Iran. Etterhvert trives Roya i USA, hun treffer Walter og gifter seg med ham, men hjertet hennes tilhører Bahman. Tiden går og når hun er en eldre dame møter hun et av barna til Bahman og får til slutt vite hvorfor han ikke kom til torget.

Da jeg så denne boka tenkte jeg at dette er nok en skikkelig feelgood og det er den jo også, men den gir samtidig et innblikk i Irans historie rundt året 1953/54. Romanen er interessant for den forteller mer om iranernes tanker omkring sjahen og hvordan han kom til makten og hvordan hans regjeringstid skapte grobunn for maktovertakelsen til Kohmeini og Sadam Hussein. Det er også en fortelling om familier, klasseskille, mental helse og hvor ødeleggende dette kan være for mennesker rundt. Har du lyst til å lese en litt anderledes feelgood-bok, så prøv denne. Jeg lånte boka på biblioteket.

Jeg lo høyt flere ganger da jeg leste rimene i boken som Anne Østgaard og Egil Nyhus har laget sammen. Undertittelen på boka er Tull med tall og det gjør de virkelig! Boka innledes med et dikt om telling av gotteri, hvem blir ikke motivert av det, deretter går det mer systematisk framover, men her er det fullt av overraskelser både når det gjelder tekst og illustrasjon. Enkelte dikt er heller groteske, men på en slik måte at det er lov å fnise frydefullt.

Rampegutten Monty Mo
sagde bestemor i to.
Mamma hoiet høyt fra trammen:
– Du må lime henne sammen!
Sørg for å få reparert
Besta som nå er partert!

– Bare ta det helt med ro,
svarte rampen Monty Mo.
Med det nye superlimet
blir hun hel på knapt en time.

Illustrasjonene bygger opp under og utvider teksten og bidrar til at boka blir både en tellebok og en lete og finne bok. Egil Nyhus bringer inn enda mer humor og villskap gjennom sine bilder og gjør hvert oppslag til en overraskelse. Her er det så mange detaljer at det er lett for den voksne leseren å la seg overtale til nok en runde med boka. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den fra biblioteket. Barnebokkritikk har en fin omtale her.

Hilde Myklebust og Akin Duzakin har laget denne bildeboka om Ylva og hennes opplevelser med villgeitene. Ylva og pappa er på vei til sommerhuset ute ved havet. Det er bratt og ulendt, plutselig står den store ville bukken Svartskjegg foran dem på den smale stien. Pappa prøver å jage han vekk, men det er først når Ylva gir han et pølsebrød at de får fortsette. Pappa lurer på hvordan hun kom på dette og Ylva sier det er som om hun forstår hva dyrene sier med kroppen sin. Pappa må hente flere ting fra bilen og Ylva springer omkring da en stor ørn kommer susende. Hun hører en geit breke og ser langt nede på et utspring at der nede er det nyfødte killinger som ørnen vil ta. Ylva ser at geitemora trenger hjelp. Hun klatrer ned og klarer å redde killingene. Pappa kommer med tau og heiser opp killingene. Da han skal heise opp Ylva kommer ørnen tilbake, Ylva tenker, – han angriper vel ikke mennesker? Det er da Svartskjegg kommer stampende og skremmer ørnen og Ylva kommer seg trygt opp.

Det er en oppbyggelig bok om en modig jente som bruker både vett og forstand til å hjelpe andre. Forfatteren får frem det gode forholdet det er mellom far og datter og Ylva sin varhet for dyr og deres behov. Akin Duzakin er en fantastisk illustratør som gjennom detaljrike, men likevel klare og tydelige bilder får fram både natur og stemninger i bildene. Dette er en nydelig bok! Det er mye å snakke om og det er flott med en jente i hovedrollen som er modig og overvinner egen frykt i det hun hjelper dyrene. Boka er utgitt av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

Dette er tredje boka om Rot og Bjørne av Hege Østmo-Sæter Olsnes. Denne gangen skal de plukke bær. Rot elsker bær og det gjør Bjørne også, men han synes at de skal plukke dem først og spise etterpå. Rot vil bare spise, men lar seg overtale til å plukke i kurven. Bjørne plukker mange bær, Rot plukker litt og spiser mye. Når kurven er full deler de helt nøyaktig. Rot hiver i seg sine bær, mens Bjørne nyter hvert bær. Rot vil ha mer, men hans del av bærene er spist. Da synes han at dette er en dustetur, helt til han oppdager masse bringebær som han stapper i seg. Dette går ikke bra! Rot får kjempevondt i magen og Bjørne foreslår at de må til legen. Bjørne plasserer han i kurven og bæbu-er gjennom skogen. Da blir Rot helt bra i magen og synes egentlig at det var en fin tur.

Denne fortellingen gir en fin innfallsvinkel til å snakke om å dele, jobbe sammen og ikke være grådig. De to vennene krangler, men blir venner i gjen. De klarer med enkle midler å løse konflikten som oppstår i hver bok og det gir leser og medleser en fin anledning til å snakke om situasjonen som beskrives i fortellingen. Illustrasjonene er tydelig og enkle, det vil være lett å lese boka i en større gruppe for her er ikke mange små detaljer. Den voksne leseren kan jo more seg med å se litt ekstra på blikkene disse to sender hverandre… Teksten er kort, men makter likevel å få fram budskapet. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Jeg har lest de forrige bøkene til Jenny Erpenbeck som har kommet på norsk og igjen er jeg fasinert av hennes romankunst. I Hjemsøkelse skriver hun om et hus utenfor Berlin. Dette huset er bokens omdreiningspunkt der vi følger menneskene som flytter inn og ut av huset. Det begynner med den jødiske tøyhandleren som gjør huset om til et sommerparadis på 1930-tallet. Så kommer arkitekten som betaler staten for å «avjødifisere» eiendommen. Han bor der til han må rømme fordi han har kjøpt skruer i Vesten. Den ene etter den andre kommer inn og huset blir det samme eller kanskje ikke, for alle forandrer noe i huset eller på eiendommen. Det er bare gartneren som er den samme og som daglig eller i følge sesongen gjør de samme tingene. Han er den eneste som går igjen i romanen ellers skifter eierne og vi får høre små biter av deres liv som igjen gir et bilde av Tysklands historie fra 1930 og framover mot vår tid.

Dette er en roman på 170 sider, men den inneholder så mye mer. Erpenbeck skriver vakkert, poetisk og jeg som leser trenger full konsentrasjon for det tar noen øyeblikk før jeg vet hvem som «snakker» i hver sekvens. Samtidig er det en bok som jeg ikke vil skal slutte og jeg vet at nå kommer jeg til å virre omkring for å finne en bok som kan oppta meg like mye som denne gjorde. Anbefales!