Bentebing's Weblog

Rowan Coleman har skrevet denne boka om tidlig demens. Hovedpersonen er Claire, 42 år og lærer. Hun har en datter på 20 år Caitlin, er gift med Greg og med ham har hun datteren Esther. Mor til Claire, Ruth kommer for å bo sammen med dem når de oppdager at Claire har Alzheimers. Claire opplever det frustrerende å miste kontrollen over sitt eget liv. For å beskytte henne blir alt hun får gjøre begrenset til ting noen kan gjøre sammen med henne. Innimellom er hun helt klar og da utnytter hun det. Hun får lille Esther på sin side og sammen tar de utflukter som setter skrekk og fortvilelse i hele familien. Claire glemmer ord og uttrykk og måten hun takler dette på gir oss som lesere et slags innblikk i hvordan det må være når ord og uttrykk forsvinner.

Jeg sitter stille og konsentrerer meg hardt om hvorfor jeg er her, og hvordan jeg i all verden jeg skal komme meg ut herfra. Og hvor jeg skal gå. Små bruddstykker kommer tilbake til meg – fragmenter som iler til med informasjon jeg på en eller annen måte må tolke. Verden har falt i grus rundt meg.

Boken er delt inn i kapitler der hver av de voksne familiemedlemmene skriver sin versjon av Claires historie.  Det gir boka en fin bredde og viser hvor forskjellig de reagerer på sykdommen. Lisa Genova har skrevet boka Alltid Alice som jeg ikke har lest, men hørt mye om. Den handler om Alice som får alzheimer, en arvelig betinget variant slik som Claire i Livet på nytt. Det er bra at det kommer skjønnlitterære bøker som tar opp dette temaet, for mange har familiemedlemmer eller vil møte på mennesker som har denne sykdommen. Ingen av bøkene jeg har nevnt tar opp de medisinske sidene, men det er vel heller de mellommenneskelige relasjonene vi trenger å vite noe om. Hva skjer når han eller hun du kjente blir borte og du bor sammen med en ukjent i en kjent kropp?

Livet på nytt er lett å lese, men ikke så lett å glemme. Jeg fikk boka av forlaget Silke.