Bentebing's Weblog

Min  hovedbok i sommer har vært Magnet av Lars Saaby Christensen. Boka er på 780 sider og krever sin kvinne når det er mange andre bøker som ligger og lokker i bakgrunnen, men boka må leses, for litteraturgruppa Strilaromanen skal diskutere denne om ikke så lenge. Jeg er ikke blodfan av Saaby Christensen, men jeg liker måten han skriver på, sirklingen om fortiden og hvordan han får personene til å stå fram som levende mennesker.

Det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene i denne romanen. Stedet er Sogn studentby i Oslo og tiden er 1970-tallet. Jokum ekstremt lang og tynn studerer litteraturvitenskap og Synne kunsthistorie. Det er sjølproletariseringas tid og det er ikke rom for avvik. Jokum kommer dårlig ut av både studier og relasjoner til sine medstudenter, men nærmest som et mirakel blir han og Synne et par. Synne blir presentert for foreldrene til Jokum og de synes hun er «snerten». Jokum blir med Synne til København der hun studerer og han går på fagskole i fotografi. De reiser til San Fransisco hun for å ta doktorgraden om Edward Hopper og han for å fotografere. Synne blir Jokums kurator og Jokum blir en anerkjent fotograf. De har en del kontakt med sjømannskirken og Jokum har en utstilling der. I studietiden hadde Synne en hamster som hun var svrt knyttet til. Hamsteren døde og presten som forrettet i begravelsen traff de senere som sjømannsprest i San Fransisco.

Men si meg, hvordan har Synne det?
– Hun har det bra, takk.
-Ja, det er jo du som er hamsteren hennes nå.
Jokum visste rett og slett ikke om han hørte riktig. Det gjorde han. At noen kunne snakke slik til ham. Og det til og med presten, sjømannspresten. Å tro godt om mennesker var en misforståelse. Han var sikker i sin sak nå. (s.584/585)

Romanen foregår i tdsrommet 1976 – 2001, Saaby Christensen har lagt stor vekt på å formidle stemningen slik den kunne være blant studentene med «de rette» meningene og han skriver nært og godt om Oslo og Skillebekk. Personene er i hovedsak Jokum og Synne, men og foreldrene til Jokum kommer fint fram i romanen. Forfatteren Amper skriver romanen Magnet og treffer Jokum først på studentbyen, men senere på Løkken sanatorium der begge er innlagt en periode. Amper skal skrive den ultimate roman, alt han har tenkt å skrive skal være med i Magnet, men forlaget sier at romanen må «fettsuges» og han stryker 841 sider, likevel står han igjen med altfor mange sider i følge markedsavdelingen. Da jeg kom til side 243 og hadde lest meg gjennom noen sider av kapittelet Ned i natten skulle jeg ønske at redaktøren hadde forlangt fettsuging, men jeg kom meg igjennom det og etter dette surrealistiske kapittelet «gikk alt så meget bedre». Faktisk så gledet jeg meg til å sette meg ned med boka, lese om Jokum sine vurderinger og kamper med seg selv, Synne sin sjefing og livet mellom dem. For meg som fotograferer litt og ser mye på bilder er det interessant å lese om Jokums arbeid med bildene, diskusjonen han har med seg selv om å fotografere mennesker og/eller ting, komposisjon eller bare det en finner. Ingunn Økland omtaler boka som «sprø og viltvoksende» og der er jeg enig med henne, men den er språklig frisk og jeg leste med begeistring. Joda, boka er vel verdt å lese!