Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Kari Stai har laget en lang rekke med bøker om Jakob og Neikob og den siste heter altså Jakob og Neikob og Alle Andre. I denne boken har de fått med seg Masekob, en utrolig masete type som setter tålmodigheten til den alltid så positive Jakob på prøve. Masekob spør og graver om alt mulig og sier høyt og tydelige at Neikob er så anderledes, hvorfor er ikke han som alle andre? Neikob blir lei seg og vil bli som Alle Andre. Når Jakob spør om han vet hvem Alle Andre er, så sier Neikob: Nei. Jakob tilbyr seg å bli med ham på leting etter Alle Andre og de drar av sted. Først på bussen, stå i ubåten, så i raketten – over alt spør Neikob om Alle Andre er der, men ingen gir seg til kjenne. Så finner han ut at får være seg selv og Jakob er enig. På veien hjem kræsjer de i en planet og møter en grå fyr. «Velkommen til Uno», sier han, jeg heter Alle Andre. Neikob vil bli som Alle Andre, det er ikke noe problem sier Alle Andre, han må bare gå inn i en klonemaskin. Neikob sender Jakob hjem, men Jakob føler seg svært urolig, hva var det Neikob egentlig skulle? Neikob oppdager at klonemaskinen har gjort ham helt lik alle andre, har han mistet seg selv? Jakob som er hjemme grubler, får med seg Masekob og reiser for å finne Neikob, det er ikke lett blant Alle Andre. De finner ham, men kan han bli Neikob igjen? Nei, sier maskinmesteren, jo sier Masekob, bare man maser lenge nok…

Kar Stai har virkelig funnet noen fine fyrer å skrive om i bøkene om Jakob og Neikob. Hun tar opp ulike tema i hver bok og lar den naivistiske fortolkningen av setningene bringe handlingen videre. Ord og uttrykk som barna ikke forstår gir mulighet for samtale og oppklaring. Denne gangen er det klonemaskin, forklaringen ligger riktig nok i illustrasjonene og det gir en fin inngang til å se nøye på de fine, stilliserte bildene, som er rikere på detaljer enn det jeg så ved første gjennomlesing. Teksten er på nynorsk og boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Forfatter Randi Fuglehaug og illustratør Nora Brech har laget en bok om Iben som må på sykehus fordi hun har kreft. Det er et alvorlig tema, men her er det mye livsmot, magi og glede, midt i en alvorlig sykdom.

Vi møter Iben når hun har diskoburtsdag med vennene sine. Pappa kommer og deler ut godteposer og da vet Iben at festen snart er over. Når vennen har gått, må hun pakke, men hva skal hun ta med? Børsten? Dagen etter drar de til sykehuset, rommet er større enn hun hadde tenkt og de har egen tv. Det kommer en jente og hilser på henne, hun har ikke hår og sier at hun heter Skalla-Malla. Skalla-Malla inviterer henne med på rommet sitt og der får Iben se en flott frisørdokke, men det er ikke det Skalla-Malla vil vise henne. De sniker seg inn på pauserommet og der er det fullt av blomster. De henger på stilker som vokser ut av veggene og det vokser godteri på blomstene. Er det mulig! Iben smaker og det er sant!

Legen forteller om behandlingen og Iben får noen tøffe dager. Etterhvert står hun opp og møter Skalla-Malla og nye magiske ting skjer. Skalla-Malla forteller Iben hvor praktisk det er å ikke ha hår, men Iben må en tur til parykkmakeren og får en som ligner sitt eget hår. Når hun er i god nok form skynder hun seg til Skalla-Malla sitt rom, men der er sengen tom. Hun spør en sykepleier etter henne, men Skalla-Malla døde natten før. Iben gråter, men sykepleieren har en pakke til henne. Det er parykken til Skalla-Malla og mens hun sitter der begynner det å vokse ut stilker med blomsterdrops. Iben tar ett og suger lenge på det. På vei tilbake til mamma, går Iben forbi en halvåpen dør, der ser hun en jente som sitter på sengen. Hun tar av seg parykken og går inn til henne og sier : Jeg er Skalla-Iben, vil du se rommet mitt?

Dette er en fin og anderledes bok om kreft, vennskap og det magiske som kan skje når mennesker møtes. Boka gir et realistisk bilde av sykdommen, at ikke alle blir friske, og at vi har noe å gi til hverandre uansett om vi er friske eller syke. Teksten fokuserer på vennskapet mellom Skalla-Malla og Iben, men den alvorlige sykdommen er med og gir fortellingen nødvendig realisme.

Forfatteren holder teksten i en realistisk tone, selv om det skjer underlige ting. Illustratøren derimot boltrer seg på sidene og lar både Iben sine følelser, Skalla-Malla sin alvorlige tilstand og det magiske som utspiller seg komme tydelig til syne.  Jeg har spurt illustratøren Nora Brech hvordan hun arbeider og hun sier dette: Jeg har jobbet utelukkende analogt frem til min siste bok som kom ut nå. Da har jeg brukt en del forskjellige materialer, men i hovedsak penn, aquarell og fargeblyant! Nå jobber jeg på ipad og tegner direkte på skjermen! Som er annerledes, men veldig fint. Nora Brech står bak bildeboken Cornelia og jungelmaskinen (2016) og er aktuell med ny bok i 2018.

Dette er en fin bruksbok i situasjoner der det er nødvendig å snakke om alvorlig sykdom, men det er også en bok som kan gi gode samtaler om vennskap og omsorg. Boka er skrevet på nynorsk og utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Fam Ekman produserer jevnt og trutt bildebøker, noen er briljante og noen er slik at jeg lurer på hva forfatter og forlag vil med boka. Denne boka Slipset tilhører kategori en. Fantastiske illustrasjoner, fantasifull og morsom tekst.

Jeg-personen vil lage en fin slipsknute slik far gjør, men det er ikke så lett. Slipset blir ødelagt og da er det rett i seng. Mor har ikke tid til å høre på forklaringen en gang. Han (?) har nesten sovnet da elefanten/lampefoten snakker til ham og drar ham med ut på eventyr. De flyr av sted og underveis prøver elefanten å lære ham alt et slips kan brukes til: båtmannsknop, pålestikk til å flette i håret, slips som turban, skolisser, kjerringknop med halvstikk og dobbelt flaggstikk med åttetallsløkke, helt til slipset plutselig var blitt en gordisk knute. De spør både den ene og den andre om hjelp, men det ser stygt ut for slipset, skal de bare gjemme det vekk?

Fam Ekman bruker fantasifulle ord og vendinger. Leseren inviteres med på en luftig reise og bildene er som alltid er vakre og spennende å gå inn i, de er også denne gangen med på å fortelle historien på sin måte.

Ekman er ikke en aldersspesifik bildebokskaper, bøkene hennes kan leses i alle aldre, men de trenger kanskje litt mer tid, litt mer fordypning. Bildene kan noen ganger sees på som selvstendige kunstverk. I denne boken leker tekst og bilder svært harmonisk sammen og utgjør en fin liten historie med mye varme. Anbefales! Boka er utgitt av Ena forlag. Jeg lånte den på biblioteket.

Irene Ahnéll og Elisabeth Moseng står bak denne spretne boka om Klara som ikke får sove. Det er vel flere som har opplevd å ikke få sove selv og ikke minst at barnet ikke får sove. Dette er en slitsom situasjon! Klara er «pling vaken» og selv om hun prøver alt hun kan, så klarer hun ikke å sovne. Hun mangler kosedyret sitt, er tørst, drikker vann, må på do, tror det er monster i skapet, men det viser seg at det er Skapmonsteret – det vil si: litt av hvert av alt rotet Klara har i skapet sitt -. Til slutt er det bare en ting å gjøre: Mamma kommer med sove-trylle-pulver og drysser det i øynene til Klara og Skapmonsteret. Hun forteller hvordan de skal slappe av i hele kroppen bit for bit. Mamma legger seg i sengen til Klara og synger en godnattsang, plutselig stopper sangen og mamma sover tung. Hun må ha sølt litt tryllepulver i sine egne øyne tenker Klara, mens Klara selv er Pling Vaken!

Det er en morsom og et lett gjenkjennelig tema i boken. Mange har vel erfart hvor vanskelig det kan være å sovne og ikke minst ha barn som strever hardt med å falle til ro. Det skal ikke så mye til før det voksne blir veldig streng og den som skal sove blir oppgira. Teksten gir både barn og voksne noe å le av og vi får lyst til å bli beder kjent med Klara og moren hennes. Det er debutboka til Irene Ahnéll, fin debut – synes jeg.

Elisabeth Moseng er en erfaren illustratør og følger opp teksten med stor innlevelse. Vi får små glimt av hvordan Klara har det rundt seg, men hun holder hele tiden et stramt blikk på hovedpersonen og hennes reaksjoner. Illustrasjonene er klare og tydelige, noe som gjør det enkelt å formidle boka i en større gruppe.

Boka er skrevet på nynorsk, hurra, og utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Mange har vel hørt om Haruki Murakami, men har vi lest bøkene hans? Da vi skulle velge bok til novembermøtet i Nordhordland Litterære Selskap så falt valget på Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår. Denne romanen er nok ikke blant Murukami sine høydepunkt i forfatterkarrieren hvis man skal bedømme boken etter anmeldelser og omtaler, men det er jo den egne leseropplevelsen som teller og hvem vet, kanskje akkurat denne boka kan bli inngangen til et spennede og anderledes forfatterskap?

I romanen møter vi Tsukuru Tazaki, han har fire gode venner fra videregående skole. De ofte sammen, gjør og snakker om alt og utfyller hverandre på en god måte. Fire har navn som betyr en farge, to gutter Rød og Blå, to jenter Hvit og Svart og så Tsukuru som betyr: han som lager, er det derfor han ser på seg selv som fargeløs? Når de er ferdig på videregående reiser Tsukuru for å studere i Tokyo, han vil bli ingeniør og han jobber hardt for å komme inn på universitetet han ønsker seg. Han gleder seg til å komme hjem og treffe vennene sine, men en dag ringer Rød til ham og sier at de ikke vil være sammen med ham mer og de ser helst at han ikke tar kontakt med dem. Tsukuru er sjokkert og spør hva som er grunnen, men Rød sier: det vet du vel selv. Tsukuru klarer ikke å finne ut av hva det kan være og går nesten til grunne ved denne utstøtelsen. Han klarer å komme seg på beina igjen, men han er et annet menneske etter dette, både utseende og personlighet er forandret. Han arbeider hardt med studiene, han svømmer og han blir venn med Haida som han bruker mye tid sammen med. En dag forsvinner Haida også, igjen er han alene. Han møter Sara i et selskap og de treffes stadig for å spise sammen. Hun er to år eldre enn han og ser at det er noe som tynger ham. Tsukuru forteller henne om vennene sine og utstøtelsen av vennegruppen. Hun ber ham om å oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig hendte for 16 år siden. Han gjør det og blir konfrontert med en historie som er helt fremmed og overveldende for ham.

Tsukuru var svært betatt av jentene i gruppa Hvit og Svart, men han holdt strengt på at de var venner og ikke mulige kjærester. Hvit spiller piano og List er en av hennes favoritter. Når vennen Haida kommer til leiligheten hans og har med en boks med lp-plater med List blir det til at Tsukuru spiller stykket Le pal du pays og minnes Hvit. Han drømmer om de to jentene og særlig etter at Haida har fortalt en helt spesiell historie som faren hadde opplevd.

Det er mange detaljer i romanen. Vi får vite litt om livet i Tokyo og vi får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å nærme seg mennesker som så tydelig har sagt at de ikke vil ha noe med deg å gjøre. Når selvbildet blir så ødelagt som Tsukuru erfarer, hva skal da til for å bygge det opp igjen? Forfatteren bruker mange treffende bilder når han beskriver situasjoner slik at du også kjenner på følelsen som gjerne følger med de ulike situasjonene. Har du ikke lest noe av Murakami? Gjør det!

Ragnar Aalbu har gledet mange, både små og store med sine fabuleringer over  ord og uttrykk. I denne boka Hakk o ve møter vi en hakkespett som blir sykmeldt på grunn av hakkingen. Han kan få hjernerystelse! Han får heller ikke fly siden han er svimmel. Hva skal en stakkars hakkespett gjøre da? Han møter en muldvarp fra Danmark, han er en slik som graver og spør… Han foreslår at hakkespetten kan gå over til graving, …Det er visst graving som er greia nå... Muldvarpen spør om hvorfor hakkespettene hakker, det har han ikke tenkt på før, men han kommer på at det blir jo fine hull og hull kan brukes til alt mulig!

Muldvarpen og hakkespetten har en fin samtale om hakking, hull og rør, ja, og graving selvsagt.  De tenker igjennom ulike løsninger for hakkespetten sin framtid, noe som får meg som leser til å utvide tankene om hull.

Det er herlig lesing! Teksten hilser til  voksne leseren og gjør det lett og motiverende å lese igjen for -jegvetikkehvilkengang-. Det er formuleringer som er underfundige og rommer mer enn det jeg får med meg i første lesing. Illustrasjonene er store flater, lyse og rommelige, men har og detaljer som gjør at det er stadig noe nytt å oppdage. Anbefales på det varmeste – og ikke bare denne, men flere av Ragnar Aalbu sine bøker er vel verd igjenlesing, mange, mange ganger.

Boka er utgitt av Ena forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Når duoen Bjørn Rørvik og Per Dybvig kommer ut med ny bok om Reven og Grisungen blir jeg nesten overstadig av lykke, jeg er superfan av disse to og gleder meg vilt til å lese neste kapittel om Revens og Grisungens eventyr. Denne gangen er de på besøk hos Kua som leser aviser. De får bla igjennom både Hallingdølen og Bondebladet som begge er fulle av interesante og rystende nyheter. De erkjenner straks at det er et problem at de ikke har noen avis i deres skog, men som de driftige karene de er gjør de noe med saken. Reven bestemmer at avisen skal hete Reveljen, men Grisungen mener den bør hete Griseposten. Etter en opphetet diskusjon kommer de fram til et kompromi og avisen får navnet Reveljen-Griseposten. Reven betemmer at han skal være revaktør, etterhvert ser vi at det blir sjefsrevaktør og Grisungen skal være journalist. Grisungen mumler litt over dette, men går egentlig ganske fornøyd ut i skogen for å finne noen nyheter. Det skjer ikke så mye på en vanlig dag, så han kommer tilbake til Reven med lite nytt å melde. Reven er ikke fornøyd og da Grisungen heller ikke er istand til å formidle åpning av ny spillsti for Tiuren med selveste Elgen tilstede, må Reven overta. Det blir dramatisk for Grisungen.

Det er fornøyelig, jeg ler høyt og finner mange situasjoner tatt helt på kornet. Illustrasjonene følger tett på og gir en ekstra dimensjon til fortellingen. Bruken av blyant og fargeblyanter gir et «tilfeldig» og skisseaktig preg, men jeg synes det skaper tempo og fart i fortellingen. Store og små fans – gled dere!

Boka er utgitt av Cappelen-Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

Jeg er en stor beundrer av forfatterskapet til Stein Erik Lunde. Han skriver barne- og ungdomsbøker som har humor og innsikt på en dyp og fin måte. Jeg har vært med på klassebesøk der han har håndtert en ganske oppesen gjeng og fått dem med på samtaler om viktige tema i en ungdom sitt liv og som har gitt både dem og meg noe å tenke videre på.

Denne boka Jenta i skapet er nok for yngre lesere, men den har den samme innlevelsen i et ungt menneske sine tanker. Her handler det om hvordan det kjennes når noe har skjedd og det å bli i klasserommet er helt umulig. Jenta lar skolesekken være igjen og tar på seg ytterklærne og går hjem. Hjemme er det ingen, ingen skal være der, ikke hun heller og da blir alt rart og vanskelig. Hun tar på seg mammas morgenkåpe, går inn i mamma sitt skap og der finner hun farmor sin kjole. Kan det være trøst i farmor sin kjole?

Lunde klarer gjennom en ganske kort tekst å formidle det vanskelige og øyeblikkets utenforskap, samtidig som teksten gir håp om at dette vil ordne seg. Det er Anders N. Kvammen som har laget bildene som følger og utfyller teksten og som er med på å sette stemningen i boka. Illustrasjonene er holdt i svart/hvitt og understreker det sårende og ensomheten som jenta opplever. Noen av bildene er svært gripende og mange som har hatt lyst til å rømme fra noe vil lett kjenne seg igjen i dette uttrykket.

Forlaget Ena oppgir at dette er en bok for barn mellom 6-9 år, men jeg kan nok tenke meg at eldere barn også vil ha glede av å lese denne.

 

paradisplaneten_002

En av mange fordeler ved å ha et fast tilholdsted når man er utaskjærs er at vennlige sjeler legger igjen bøker. Det kommer godt med når det viser seg at JEG HAR TATT MED FOR FÅ BØKER!!!

En av bøkene jeg fant var Jørgen Brekke: Pardisplaneten fra 2016. Jeg liker godt det Jørgen Brekke skriver, men det ble litt i meste laget for meg denne gangen. Vi møter igjen kriminaletterforsker Odd Singsaker og hans kone Felicia Stone. De har vært i Canada påbesøk hos hennes far , Singsaker er sykemeldt og skal ta det med ro, men det skjer jo ikke. Da de reiste til Canada fikk de i gave en gammel bok av deres felles venn bibliotekaren Siri Holm. De stoppet i London og fikk den vurdert i et antikvariat og fant ut at denne boken egentlig hørte hjemme på et forskningsbibliotek eller museum(!). Så de bestemte seg for å levere boken tilbake til Siri og be henne innlemme den i Gunnerusbiblioteket.

Når de kommer hjem blir Singsaker raskt innvolvert i en drapssak der en mann og hans sønn er brutalt myrdet. Mannen er halshugd og hodet hans ligger på Olav Trygvason-statuen. Siri får boken tilbake og lever den til en kollega som finner ut at i denne boken har Francis Bacon på mystisk vis fått inn hemmelige formler på hvordan man kan forutsi økonomiske og politiske svingninger i samfunnet. Det står et hemmelig brorskap bak og de er ikke skvetne  når det gjelder å straffe dem som går utover sine fullmakter. Det skjer flere mord og Singsaker reiser til London for å undersøker videre bokens opphav og personene knyttet til denne. Heldigvis for Singsaker følger Siri etter fordi hun føler et visst ansvar for å ha rotet sine venner inn i hendelser omkring boken hun ga dem.

Jeg synes nok at det ble mange personer, luftige teorier og eventyrlige hendelser denne gangen. Siri Holm som gravid taekwondo-utøver var jo oppfriskende, om noe usannsynlig, men ellers har hun med sitt nærvær løftet bibliotekarstanden i litteraturen fra «gråmus» til «fargerik og vilter». Det setter gamle bibliotekarer pris på! Liker du eventyrlige konspirasjonsteorier? Da kan denne anbefales!

 

Brent av solen

Det er slik noen ganger at en ukjent forfatter og et tilbud om å lese boken, blir helt uimotståelig. Så da var det naturlig å takke ja til spenningsromanen av den for meg den ukjente forfatter Laura Lippman.

Romanen handler om Polly og Adam. De møtes på en nedslitt bar eller kro i den lille byen Belleville i USA. Det er sommer og varmt, begge bor på et motell og begge har sine grunner for ikke å fortelle alt om seg selv når de blir kjent med hverandre. Polly sier hun er på gjennomreise, men hun har lite penger og får jobb i baren. Adam sier han er der fordi bilen nesten brøt sammen og det tok lang tid for å få delene han manglet. Han får også jobb på samme sted. Han prøver å sjekke opp Polly, men det går tregt. I stedet  sjekker han opp Cath som har jobbet i baren i mange år.  Cath kan på ingen måte stille opp mot Polly, men det fungerer som lokkemat overfor Polly.  Når han lover å avslutte forholdet til Cath innleder de et heftig kjærlighetsforhold. De prøver å holde forholdet skjult, men da leiligheten til Polly brenner ned og Cath er der inne, blir forholdet avslørt, noe som ikke var en nyhet for folk i byen.

Hvem var det som satte fyr på leiligheten? Var det et uhell eller var det drap? Det er mye som peker i begge retninger.

Polly har mange hemmeligheter og hun tenker stadig på om hun egentlig bør ha et forhold til Adam, men han er den eneste mannen hun har elsket. Adam på sin side har ikke fortalt alt til Polly og vurderer sin frihet i forhold til å binde seg til Polly, vil hun dessuten ha noe med han å gjøre når hun får vite alt om ham?

Brent av solen er en tett og mørk spenningsroman. Lippman skriver godt og klarer gjennom hele romanen å holde på det tette og lukkede, det er få lyspunkter og jeg satt med en grøssende følelse at dette kommer til å gå veldig dårlig… Har du lyst på en spenningsroman som ligger i det mørke skiktet, så er dette boka for deg! Takk til Font for leseeksemplar.