Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Sjokoladeskurken

bentebing

1 kommentar

16. januar 2020

Kaia Dahle Nyhus har laget bildeboken Sjokoladeskurken, en bok om en liten gutt som har stjålet sjokolade. Han har tydeligvis gjort dette noen ganger for snart er skuffen full. Han er redd for at faren skal oppdage det og han har vanskelig for å sovne. Han hører noen krafse på vinduet, han åpner og utenfor står en skurk. Skurken ber han bli med ham, for han er en av dem nå… De kommer til et møte med mange mennesker, der skurker av alle slag er samlet. De forteller om hendene sine som stjeler, svindler, nasker, terroriserer og myrder. Det er ingen hender som passer til oppgaven «stemmen» vil de skal utføre, helt til de kommer til gutten, han er et barn med små hender. Disse hendene kan stemmen/mafiabossen bruke til å hente opp en nøkkel. Gutten klarer dette og får spørsmål om hva han ønsker seg, men ingenting av det mafiabossen foreslår vil han ha. Han blir kjørt hjem, legger seg og sovner. Når han våkner er alt som før, nei, forresten skapet er fullt av sjokoladepenger

Og mere skal det bli! tenker jeg og ser på hendene mine. For det er jeg som er sjokoladeskurken.

Da jeg begynte å lese denne boka om gutten som ligger der og er redd for å bli oppdaget fordi han har gjort noe han ikke burde, tenke jeg: anger og omvendelse! Men, neida, her er det ingen anger, heller en viss forskrekkelse over alle de skumle skurker som finnes i verden, for det er flere enn vi forestiller oss, sånn i det daglige. Gutten kan hjelpe mafiabossen med å få tak i nøkkelen han har mistet og det er jo en god gjerning. Belønningen er slik som vi gjerne tenker oss at mafiabosser gir: Gull, diamanter, penger, hjelp med «problemer», alvorsprater med noen, en bazooka… men gutten ønsker seg ingenting. En mafiaboss med respekt for seg selv lar ikke en hjelper gå uten belønning, så skapet til gutten blir fylt av gullmynter, sjokoladepenger – en passende belønning tydeligvis, for nå er han klar til å gå videre i sin karriere som sjokoladetyv.

Jeg må si jeg lurer litt på hva som er budskapet i denne boka. Gutten har dårlig samvittighet for å ha stjålet sjokolade, han finner en forklaring hvis faren skulle oppdage ham, men er ikke helt god i samvittigheten fremdeles. Når den voksne skurken kommer og sier at han er en av dem nå, så aksepterer han denne posisjonen uten prostest. Den voksne sier det, da er det slik eller? Presentasjonen av de andre skurkene gjør ham noe forskrekket, men når han klarer å løse oppgaven blir han fornøyd og ikke minst når belønningen kommer. Hva vil forfatteren si her? Er det greit å stjele? Er stjeling av sjokolade en så «liten» forbrytelse at det ikke teller med? Tydeligvis ikke, for gutten blir regnet som «en av oss» det vil si voksne forbrytere som har mer enn sjokolade på samvittigheten. Har gutten tenkt å fortsette å stjele sjokolade? Ser sånn ut, skal vi tro siste linje i boka. I

llustrasjonene er mørke, med slangelignende elementer som snor seg over sidene i det skurkene presenterer seg. Det er noe grøssende over personende og situasjonen. Gutten er kledd i lyse farger, kan det være et signal om uskyld? Dette er en bok til samlesing og samsnakk. Den kan gi utgangpunkt for gode samtaler om rett og galt og sikkert en del å forundre seg over. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Lykke og ulykken

bentebing

ingen kommentarer

10. januar 2020

Hilde Hodnefjeld har laget boka om Lykke og hennes svært så overtroiske far. Dagen starter med at pappa roper: Husk å stå opp med det riktige beinet, Lykke! Og deretter får vi historien om pappa som er veldig overtroisk og prøver å viderføre dette til sin datter. Tro om det er med hensikt? Pappa mener de skal passe seg for svarte katter, ikke tråkke på strekene, ikke slå opp paraplyen inne og ikke gå under stiger. Det er mange farlige ting der ute, så mange ting som kan føre til Ulykke. Lykke lurer på hvordan Ulykken ser ut, kanskje den er grå eller svart? Lykke må ut og kjøpe lørdagsgodt og da oppdager hun at det er en svart katt i trappen. Pappa drar henne inn i leiligheten igjen og sier at de skal vente på et stjerneskudd slik at de kan ønske at de nye naboene med den svarte katten flytter. De sitter lenge oppe, men det kommer ikke noe stjerneskudd. Pappa har lært Lykke om alt som betyr lykke, men det kom ikke noe lykketegn denne kvelden. Når Lykke våkner dagen etter er pappa borte, hun leter gjennom hele leiligheten, men ingen pappa. Ute på verandaen ser hun regnbuen og da skjønner hun at han har gått for å lete etter enden av den. Hun måtte bare vente på at han skulle komme tilbake. Heldigvis kommer farmor og tar henne med seg hjem til seg. Lykke prøver å passe på edderkoppene, for de bringer lykke, men farmor støvsuger for mye. Hun prøver å se etter stjerneskudd, men farmor sier at om natten skal man sove. Så kommer Lykke på at firkløver bringer lykke og hun løper ut og begynner å lete, i tre dager holder hun på, endelig finner hun en i det pappa kommer. Han har ikke regnbuen med seg, men det gjør ingenting! Lykke spør om han gikk seg vill og det gjorde han på en måte, sier han. Lykke, pappa og farmor kommer tilbake til leiligheten og nå går de under stiger, møter den svarte katten i trappa og velger å bare tro på det som bringer lykke.

Dette er en anderledes bok om foreldre med mentale problemer. Det er hele tiden Lykke som snakker og observerer ut i fra sin forståelse og det gjør fortellingen både forståelig og tilforlatelig. Hun referer det pappa har sagt og lever med ham og hans hangups som det solidariske barnet hun er. Da det tipper over for pappa er det godt å ha en farmor med begge beina godt plantet i realitetene. Det er lett å bli begeistret for Lykke, men det tok meg et par gjennomlesninger før jeg fikk med meg alle detaljer og hva dette egentlig gikk i. Illustrasjonene er tilsynelatende enkle, men det ligger små frampek både her og der i dem. Hodnefjeld har brukt en neddempet fargeskala, det er bare Ulykken som er stor, svart og skummel med røde kvasse klør. Det er en fin bok å lese om ordspråk og overtro. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Grevlingdager

bentebing

ingen kommentarer

9. januar 2020

Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus har laget denne bildeboka om skolevergring. Det Pim som er hovedpersonen i Grevlingdager. Pim gledet seg til å begynne på skolen, til å få egen pult og plass og klasserom, til å lese, lære om verden. Slik er det ikke lenger. Nå er Pim sliten hele tiden, tung i beina, vondt i hodet, mageknip. Mamma lurer på hva det er, men Pim klarer ikke å fortelle. Mamma sier han kan være hjemme og det er som medisin, alt blir lettere. Dagen etter er han like dårlig og mamma tar han med til legen. Legen spør om det er noe Pim gruer seg til, men mamma svarer nei. Legen ser på Pim og spør om noe er dumt, men Pim finner ikke ordene. Legen sier det hjelper å telle og puste rolig ut og inn. Pim tenker på det legen sa. Mamma sier at alle barn må gå på skolen, pappa finner Grevlingboka som han kan ha med seg på skolen. Mamma kjører han, men vil ikke høre om at han har vondt i magen, at det er så mye bråk og at det vanskelig med gruppearbeid. Pim føler at det er hans feil, er det bare han som er dum og vanskelig? Læreren sier at alle må være på den store lekeplassen, alle må være i klasserommet, alle må ha gym. Det blir for mye for Pim som er som en grevling, en som trenger fred og ro, en som blir sliten av alle lydene og som trenger å ha oversikt over hva som skal skje hver dag. Forledrene og læreren finner en løsning slik at Pim og andre grevlingbarn som han kan ha det levelig på skolen.

Gro Dahle har skrevet flere bøker om traumatiske og tabubelagte temaer. Hun skriver med stor innlevelse og sympati for barnet som blir utsatt for slike hendelser og situasjoner. Det gjør hun også i denne boka, en bok jeg tenker kan være til stor hjelp for barn som er skolevegrere eller høysensitive. Som nær familie til et barn som blir utslitt av høye lyder og mange mennesker heier jeg på alle lærere som gjør sitt ytterste for at barn skal ha en god dag på skolen og jeg heier på Gro Dahle som tar tak i dette og andre tema for å aktualisere dem og tydelig gjøre at vi er forskjellige og det finnes løsninger om vi velger å se etter dem. Illustrasjonene av Kaia Dahle Nyhus er ekspressive og tydeliggjør budskapet i boka. Boka er utgitt av Cappelen-Damm, jeg lånt den på biblioteket.

 

Alice Harts fortapte blomster

bentebing

ingen kommentarer

8. januar 2020

Alice Harts fortapte blomster er debutboken til Holly Ringland. Handlingen i boken er satt til Australia og hovedpersonen i boka er Alice Hart. Alice er ni år når romanen begynner. Hun bor ved havet, faren dyrker sukkerrør og moren som er gravid når historien begynner, har en hage som er et eventyrlig sted for Alice. Moren lærer henne om blomster, hva det heter, hva de symboliserer og hvordan de kan brukes. Faren har ingen kontroll over temperamentet sitt, han slår kona og straffer Alice for den minste ting. Han har et verksted i hagen der det er strengt forbudt å gå inn. Alice og moren lever i konstant frykt for faren. De får ikke ta kontakt med noen og Alice får ikke gå på skolen. Hun sniker seg til byen og inn på biblioteket en dag, der hun blir tatt godt imot av Sally som er bibliotekar og som aner at her er det et forsømt barn som står foran henne. Faren oppdager hvor hun har vært og tar fra henne lånekort og bøker. Alice ser hvordan faren har slått og mishandlet moren en gang hun kommer opp etter et bad i havet og det gjør et veldig inntrykk på henne. Det oppstår en brann i huset og verkstedet, foreldren omkommer og det er bare såvidt  Alice overlever. Hun ligger lenge på sykehuset og Sally kommer og leser for henne. Hun får endelig vite at hun har en farmor, June, som hun kommer og henter henne. Etter brannen har Alice sluttet å snakke og det tar lang tid før hun begynner igjen. June bor på Thornfield som har vært i familien i mange år. Gården går i arv til den i familien som har evne og vilje til å dyrke blomster og følge gårdens tradisjoner. Da det ble klart for Alices far at han ikke ville få gården etter moren, brøt han med henne og alt som hadde med gården å gjøre.

June har tatt inn kvinner som har opplevd store traumer i livet sitt, som medarbeidere på gården og de hjelper Alice til sakte å komme ut av sitt traume. Alice opplever at det er så mange ubesvarte spørsmål i familien og når hun spør June, får hun bare unnvikende svar. Alice lærer om blomstene de dyrker, hva de betyr og hvordan de tar vare på kunnskapen om dem. Hun finner glede i arbeidet, men hun lengter veldig tilbake til havet og når hun finner elven som renner ved grensen til eiendommen blir hun lykkelig. Her møter hun også Oggi og de blir glade i hverandre. Når Alice blir atten år, har hun fått nok av Junes uvillighet til å fortelle om familien. Hun og Oggi bestemmer seg for å rømme til Romania der han egentlig kommer fra. De avtaler tid og sted, Alice kommer, men Oggi viser seg ikke. Hun er knust, men oppdager at det er June som står bak sviket. Hun blir rasende, tar bilen sin og kjører vekk. Hun kjører i flere dager inn i ørkenen, blir utmattet og dehydrert, men får hjelp av folk hun møter. Hun får jobb i en nasjonalpark der de guider folk i et krater hvor det vokser noen fantastiske blomster. Alice stortrives og får venner, men hun forelsker seg i Dylan, en mann som er like voldelig som faren. Alice går i samme fella som moren, hun bortforklarer slag og spark, men en dag da hun ser de samme blåmerkene som moren hadde på sin egen kropp, er det som hun våkner og tar et oppgjør.

Da jeg så boka, tenkte jeg at dette var en feelgood roman, med kanskje noe interessant om blomster. Den er det også, men det handler altså om vold i nære relasjoner. Det handler om kvinner som mister stemmen sin, om hvor vanskelig det kan være å vite når man skal fortelle familiens historie og ikke minst tilgi hverandre sine feiltrinn og utelatelser. Ja, også var det disse fortapte blomstene… June kaller kvinnene som kommer til Thornfield for Blomster, de har alle tapt noe, men de finner også noe gjennom arbeidet og fellesskapet. Hvert kapittel innledes med et blomsternavn og en forklaring på hva de betyr eller symboliserer. Navnene stemmer med virkelige navn på australske planter, men betydningen av dem har forfatteren diktet opp. Det betyr ikke så mye for fortellingen, men er interessant tilleggsinformasjon for oss som er litt opphengt i sånt. Forfatteren sier at hun kom over en ordbok over Victoriatidens blomsterspråk og har hatt dette som inspirasjon. Boka er underholdende skrevet,og gir noen tanker om relasjoner og hemmelighold. Anbefales!

Maskiner som meg

bentebing

ingen kommentarer

2. januar 2020

Når Ian McEwan kommer med en ny roman er det alltid spennende å lese hvilket tema han skriver om denne gangen. I årets (2019) roman Maskiner som meg er det om kunstig intelligens. Det er interessant, litt humor og mye å tenke over.

Handlingen er satt til et alternativt 1980-tall for de historiske faktaene er ikke helt slik vi kjenner dem, men vi kjøper dette for fortellingen sin del. Fortelleren er Charlie, en mann i tredveårene som ikke er så oppsatt på å ha en fast jobb, men som heller prøver å livnære seg på aksjehandel. Han er jurist, men etter en heller snuskete virksomhet som han såvidt unngikk fengesel for, har han helt gått over til handel på børsen. Han bor i en dårlig leilighet, i etasjen over bor Miranda som er student i tjueårene og veldig vakker. De er en del sammen og Charlie ønsker seg et stabilt liv med henne. Charlie arver en god del penger etter sin mor.  Da det kommer noen få eksemplarer av maskiner med kunstig intelligens  på markedet bruker Charlie arven sin på dette. Disse maskinene ser ut som mennesker og man kan programmere dem med de egneskapene man ønsker. Charlie kjøper en Adam. Han og Miranda deler programmeringen av Adam mellom seg og gjør det slik at den andre ikke vet hvilke egenskaper som er valgt. Adam er vakker, han myk hud, er varm og prosesserer informasjon med lynets hastighet. Han har en avbryterknapp i nakken og må lades hver natt. Charlie og Miranda bruker litt tid på å bli kjent med ham og Adam bruker alle tilgjengelige databaser på å finne informasjon om dem. Adam blir forelsket i Miriam. Han blir med i leiligheten hennes og en natt ligger de sammen. Dette liker ikke Charlie, han blir sjalu og får Adam til å love å ikke gjøre dette igjen. Adam går med på dette, men forteller at han ikke kan skru av følelsene sine for Miranda. Charlie kan ikke tro at Adam har følelser, men han handler som om han har det. Adam skriver haikudikt og leser dem for Miranda. Han er helt hekta på Shakespeare og søker i alle tilgjendelige databaser for mer informasjon. Charlie setter Adam til å handle på børsen for ham og han tjener masse penger.

Charlie møter mannen som skapte maskinene med kunstig intelligens og han forteller at flere av Adamene og Evaene har avinstallert avbryterknappen. De har også omprogrammert seg slik at de nå er «dumme» roboter som bare gjør enkle oppgaver og noen har til og med begått selvmord. Er det slik at disse maskinene er blitt mer komplekse etter at de har fått egenskaper tildelt av eierne sine, er de til og med slik at de kan overstyre samfunnet?

Miranda har en dyster hemmelighet, hun har fått en mann i fengsel ved falsk forklaring. Hun mener at hun gjorde det riktige, mannen som ble fengslet er blitt en kristen og ønsker å sone, men Adam mener at hun har gjort noe som hun må sone. Det brygger opp til en alvorlig konflikt mellom de tre.

Det er virkelig en tankevekkende bok om maskiner, kunstig intelligens og det å være menneske, hva det er som gjør mennesket til noe unikt og enestående. Her er det mye å tenke over og som alltid har Ian McEwan skrevet en bok som ikke så lett lar seg glemme. Anbefales! Jeg lånte boka på biblioteket.

Tjenerinnens beretning

bentebing

ingen kommentarer

17. desember 2019

Jeg har lest en del bøker av Margaret Atwood og er en ganske ihuga fan. Hun skriver intenst, skarpt og med stor forståelse for folk og omstendigheter. At hun er både miljøaktivist og feminist gjør at bøkene hennes oppleves som svært relevante, både de som hun skrev i beynnelsen av forfatterskapet og de hun skirver nå. Jeg hadde ikke lest Tjenerinnens beretning før vi skulle snakke om romanen i Nordhordland Litterære Selskap, men denne boka har jo vært «på alles lepper» de siste par årene. Jeg har ikke sett TV-serien som er laget av romanen, men kanskje jeg ser den en dag, foreløpig er jeg helt fornøyd med min egen «film».

Tjenerinnens beretning kom ut i 1985, på norsk i 1987 og er en dystopi. Den handler om et samfunn som har forvandlet seg til et diktatur med sterke klasseskiller. Gilead er en republikk som er bygget opp fra restene av et Amerika som er ødelagt av katastrofer og sykdommer. Fanatiske religiøse grupper har kuppet makten og innført et patriakalsk diktatur. De bruker bibelske sitater, løsrevet fra den sammenheng vi kjenner, for å begrunne sine handlinger. De konfiskerer private midler og de legger ned arbeidsoppgaver som de mener ikke lenger tjener samfunnet – for eksempel bibliotek- . Hovedpersonen er en ung kvinne som over natten blir fratatt jobben, bankkonto og alle menneskerettigheter. Hun prøver å flykte med datteren og kjæresten Luke, men blir fanget og blir sendt på opplæring for å bli tjenerinne. Datteren blir tatt fra henne og Luke vet hun heller ikke hvor er blitt av. Hun får navnet Offred som ligner navnene de andre tjenerinnene har – Ofglen, Ofwarren… Samfunnet er delt inn i en herskerklasse med Førerne og deres hustruer på toppen, så har vi Vokterne og Øynene. I hjemmene er det Marthaer som sørger for å holde husene i stand. De er alle kledd i ulike drakter der tjenerinnene har røde kjoler med store hvite hetter slik at de ikke kan kaste blikk til siden. Tjenerinnenes arbeid er å føde barn, de skal føde på knærne til deres herskerinner 1. Mos 30:1-3. Opplæringsanstalten Offred ble sendt til sørget for at hun lærte både oppgavene sine og fikk banket inn læresetningene til det nåværende samfunnet. En av lærerne er tante Lydia, hun er spesielt ivrig etter å få kvinnene som er utpekt til tjenerinner til å se velvillig på samfunnet og oppgaven de skal gjøre, men hun er også kjapp til å straffe dem som ikke følger opplæringen og er lydige. Offred blir plassert hos Føreren og hans hustru Serena Joy som tidligere har vært en barnestjerne, de kan ikke få barn og må bruke en tjenerinne istedet. Det skal ikke være noen kontakt mellom tjenerinnene og familiene, men Føreren vil at Offred skal snakke med ham og slik fylle et behov for kontakt. Offred på sin side er lei av å sitte på rommet sitt og bare bli brukt til kopulering når tiden er inne. Hun får og et nærmere forhold til Nick som er sjåfør, kan han hjelpe henne med å komme vekk fra dette samfunnet og ikke minst finne datteren?

Det er en skremmende og fasinerende roman Atwood har skrevet her. Da hun skrev den i 1985 sa hun at hun ikke hadde skrevet om noe som ikke hadde hendt. Skummelt, ikke sant? Men når jeg tenker etter så kjenner vi handlinger under den andre verdenskrigen som minner om dette, kupp rundt om i verden som har elementer av det samme og holdninger til menneskers rettigheter som stadig blir utfordret. Det er en viktig bok, for uansett hvilket ståsted man har er det viktig å kjempe mot ensretting og diktatur. Anbefales.

Når månen står lavt

bentebing

ingen kommentarer

3. desember 2019

Da vi reiste til Spania denne gangen gikk jeg nøye igjennom hyller og kasser for å finne en passende bok. Jeg kom over Nadia Hashimi sin roman  Når månen står lavt og tenkte at denne kunne passe som reiselektyre, ikke for krevende, men heller ikke altfor «lett». Jeg fikk rett på den måten at den var lett å lese og den etterlot et sterkt inntrykk av både den ene av hovedpersonene sitt liv som barn og til en viss grad om flukten til Europa.

Freiba er den ene hovedpersonen i boka og den som gjør sterkest inntrykk. Den andre er sønnen hennes Saleem. Da Freiba ble født døde moren i barsel. Det var det første barnet til foreldrene og faren ble stående alene med ansvaret for den vesle jenta. I Afghanistan sitt tradisjonelle familienettverk er dette en stor ulykke og ryktene gikk om dette barnet som hadde «tatt livet av» moren sin. Faren gifter seg på nytt etter noen år, men Freiba blir ikke helt tatt inn i hjertet til hans nye kone, noe hun får merke svært godt etterhvert som de får nye barn. Freiba prøver å gjøre henne til lags på ulike måter, men hun kan ikke være sikker på hvordan ting blir mottatt. Når Freiba skal begynne på skolen finner stemoren ut at hun trenger henne til hjelp i hjemmet og hun må gjøre husarbeid, mens søsknene blir sendt på skolen. Freiba hungrer etter kunnskap og å lære nye ting. Hun får etter flere år lov til å begynne i første klasse, men da under forutsetning at hun klarer opptaksprøvene. Hun leser og strever og klarer i løpet av det første skoleåret å hente igjen sine jevnaldrende. Hjemme må hun fortsatt gjøre husarbeid før leksene, men hun har en kolossal ståpåvilje og klarer seg bra. Stemoren vil gjerne ha henne gift og får et tilbud som hun kaster seg over. Vi får høre om alle innledende forhandlinger og hva som forventes av Freiba. Hun på sin side har oppdaget hvem som er den kommende mannen og blir skrekkslagen. I farens frukthage har hun blitt kjent med nabogutten og de ber om at hun skal slippe å gifte seg med denne mannen, og mirakuløst nok skjer det. Nabogutten som Freiba er forelsket i, gifter seg med søsteren og Freiba gråter i dagevis da dette sviket blir klart. Hun får imidlertid et annet tilbud og opplever at både svigermoren og hennes kommende mann er hennes redning fra et liv i stadig påminning om at hun er en ulykkesfugl, til et liv der hun både får utdanne seg til lærer og blir høyt verdsatt av mennesker rundt seg. Etter flere år får de sønnen Saleem og senere datteren Samira. Mahmood, mannen til Freiba, arbeider i departementet med vann og prosjekter knyttet til dette. Det blir stadig lagt restriksjoner på hva de kan gjøre. Freiba som har undervist på skolen, får ikke lenger undervise og begynner med hjemmeundervisning for datteren og nabojenter. Snart er heller ikke dette mulig og da hun oppdager at hun er gravid igjen vokser bekymringene. De begynner å snakke om å forlate landet, flere av slektningene har gjort det og de går til anskaffelse av falske pass. Det går noen måneder og en kveld kommer det menn fra Taliban og tar med seg Mahmood. Freiba får vite at mannen er død og bestemmer seg raskt for å forlate landet med barna. Hun får hjelp, men det er vanskelig, tungt og med en fødsel i vente blir det ekstra krevende. De treffer hjelpsomme mennesker som tar dem inn i huset sitt og de får bo der til de er klare til å reise videre. De kommer seg til Hellas, de har nesten ikke penger og Freiba ser seg tvunget til å pantsette armbåndene hun har arvet fra moren. Saleem skal gjøre dette, men i det han kommer ut fra pantelåneren blir han tatt av politiet og etter brutal behandling blir han sendt tilbake til Tyrkia. Han finner familien som hjalp dem første gang og får bo hos dem, men han vil finne familien sin og slutte seg til dem. Fra denne hendelsen følger vi Saleem og hans ferd mot England som var bestemmelsesstedet.

Dette er en roman som gjør inntrykk. Både Freibas fortelling, men og selvsagt Saleems reise og kamp for å nå fram til familien. Likevel er det Freiba sin historie som sitter igjen fordi den forteller om et system som gjør jenter til handelsvare og kampen mange jenter må føre for å få gå på skole og utvikle sitt potensiale. Det er Freiba som trer fram som en levende person, mens de andre er mer som bifigurer og det enda Saleem forteller sin del av historien. Han er en ung gutt men forfatteren, som forøvrig skriver bra,  klarer ikke på samme måte å gjøre ham så levende. Boka gir et realistisk, vil jeg tro, bilde av det brutale og vanskelige livet til flyktningene og alt de går igjennom for å redde seg unna krig og forfølgelse. Har du lyst til å lese en bok som er lettlest, men og som forteller en gripende historie, ja, da kan du prøve denne. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Korall forlag.

 

De forvillede

bentebing

2 kommentarer

25. november 2019

Et vennskaplig tips kan føre til så mangt, blant annet at jeg begynte å lese De forvillede av Amin Maalouf. Da jeg jobbet på biblioteket gikk jeg stadig forbi bøkene til Maalouf og tenkte på at disse burde jeg lese, men det var først da jeg fikk en mer konkret dytt at jeg faktisk ble nysgjerrig og lånte et par bøker. Jeg burde kanskje ha lest Leo, afrikaneren først fordi han med den fikk sitt gjennombrudd, men den får jeg ta seinere.

Hva vet jeg om Libanon? Fint lite. Var det krig der på 1970-tallet? Hm, ja det var visst det. Så mye visste jeg. Selv om Maalouf ikke konkret skriver at landet De forvillede kommer tilbake til, er Libanon, men omtaler det som Levanten så er det ikke så urimelig å tenke seg at det er nettopp dette landet som Maalouf selv forlot for å bosette seg i Frankrike og siden har han blitt der.

Hovedpersonen i romanen er Adam, når vi møter ham bor han i Paris sammen med kjæresten Dolores som kommer fra Argentina. Adam er historiker og har et sabbatsår for å skrive om hunerkongen Attila. Han får en telefon fra konen til en tidligere venn om at han er svært syk og han vil at Adam skal komme til ham. Adam nøler for denne vennen var en gang hans aller beste venn, men i løpet av krigen valgte vennen en annen retning slik at et brudd var uungåelig i Adams øyne. Han reiser etter påtrykk fra Dolores, men kommer for sent til vennen som nå er død. Han snakker med konen i telefonen, men føler at hun angriper ham for «sviket». Adam tenker på å reise hjem, men tar istedet inn på et hotell som en venninne, Semiramis,  fra den gamle studentgjengen, driver. Hun ber ham ta kontakt med enken etter vennen og Adam får ideen om å samle de gamle vennene. De fleste vennene er spredt over hele verden, men Adam har kontakt med dem som har reist ut av landet og tar på seg arbeidet med å samle dem. Vennene har ulik bakgrunn og religiøs tilknytning, for tidligere var ikke det noe problem i dette landet. En er jøde, han reiste til Sør-Amerika, et par andre er kristne, en bor i Amman, en annen har trukket seg tilbake til et kloster, en kommer fra Egypt, en er muslim, men alle kunne vokse opp og studere i dette landet som tidligere var kjent for mangfold av kulturer. «Begivenhetene» som de som ble tilbake kaller disse årene med krigføring, skilte folk fra hverandre og Adam håper nå at de kan møtes og gjenoppta eller sette sluttstrek.

Det er en mangslungen og interessant roman. Vi får høre lange diskusjoner mellom vennene, valgene om det å reise vekk eller å bli. For noen var det foreldrene som bestemte at det var for utrygt å bli, for andre var det ikke familie igjen og ingen grunn for å bli. Vi får høre bakgrunnen til Adam og hans valg. Historien om Albert, han som skal til å begå selvmord, men som blir kidnappet og kidnapperne overbeviser ham om at livet er en så verdifull gave at den må bare leves, er så vill og vakker at den kommer jeg til å huske lenge. Adam noterer alt som skjer, refleksjoner og tanker omkring hendelsene. De står som kursiverte tekster i boken og utgjør en stor del av fortellingen som ellers er fortalt av den allvitende fortelleren. Bokens tidsrom går over de seksten dagene han er i landet, før vi får en overraskende slutt. Det er intenst, interessant og lysten til å lese flere bøker av Maalouf bare øker. Boka ble utgitt av Pax i 2014, jeg lånte den på biblioteket.

Mørket vet

bentebing

2 kommentarer

14. november 2019

Det ser ut til at Arnaldur Indridason har begynt en ny serie med Konrad i hovedrollen. Han er pensjonist etter mange år som politietterforsker og  han har blitt enkemann. Boka starter med en turistgruppe som er på tur på en isbre. De oppdager et lik som er kommet tilsyne ved nedsmeltingen av isen. Liket er restene av en forretningsmann som forsvant for tredve år siden. Det var den gang en stor ettersøkning og en av forbindelsene til mannen ble satt i varetekt men løslatt etter kort tid. Nå gjentar det samme seg og mannen blir arrestert igjen. Han nekter å snakke med andre enn Konrad som ledet etterforskningen den gangen og som hadde sine tvil om at de hadde rett mann. Mannen de har arrestert nekter fortsatt for at han er skyldig, han er dødssyk og når han omsider får snakket med Konrad ber han om at han skal la gjerningsmannen få unngjelde både for drapet og for å ha ødelagt livet hans. Konrad blir motvillig dratt inn i etterforskningen igjen, men han kjenner også på at det hadde vært godt med en avslutning for denne saken ble aldri løst.  Den saken førte også til at han ble suspendert og ikke kom skikkelig tilbake i jobb. Konrad har fortsatt sine kontakter i politiet, men det er ikke lett å drive etterforskning når man ikke har tilgang til ressurser som arkivene og myndigheten det gir å være i aktiv tjeneste. Konrad blir oppsøkt av en kvinne som forteller at broren ble kjørt ned noen år etter at etterforskningen var avsluttet. Han satt på en bar og fortalte om ting han hadde sett i forbindelse med forsvinningen, kort tid etter dør han i påkjørsel og sjåføren forsvinner. Konrad setter sammen opplysningene på nytt og en mulig løsning ser ut til å åpne seg.

Det er velskrevet, spennende og de personlige glimtene vi får se av Konrad og hans liv, gjør ham til en mer interessant person. Jeg ser fram til fortsettelsen!

Boka er utgitt av Cappelen Damm og jeg lånte boka på biblioteket.

Tidenes tango

bentebing

2 kommentarer

11. november 2019

Fam Ekman lager særegne bildebøker, noen er mirakler der tekst og bilde spiller sammen i et spennede, utforskende hele, mens andre ganger henger ikke tekst og bilde sammen eller teksten mangler en indre logikk. Derfor er det alltid spennende å se og lese hva hun har laget denne gangen. Da er det flott å kunne si at med Tidenens tango har Ekman laget en svingende flott bok, med fantasifullt tema og som alltid med utsøkte og interessante bilder. Selve tittelen Tidenes tango, kan ha en dobbelt betydning og det gjør det spennende å lete etter flere betydninger mens boka leses. Det starter med et funn av et trekkspill fra tertiærtiden i en granittblokk i Drammen og dermed ruller tiden videre til Adam og Eva, urtiden, vikingtiden, grekerne, det gamle Egypt, middelalderen og 1700-tallet. Så kom flottenfeieren og Keiser Kalvbeint, og videre helt til 1960 årene hvor et fossil-trekkspill ble gravd opp rett under Carl Berners plass (Oslo). Ekman gir de finurligste forklaringer på hvordan tangoen ble utviklet, forbudt (til stor sorg for noen), forlatt, glemt og endelig gjenoppdaget igjen.

Illustrasjonene er kollasjer laget med svært ulike materialer på bakgrunn av grafikk eller maleri. Her er det mange detaljer og mye å se på og snakke om, det er flotte og fantasiskapende bilder. Noen av bildene skulle jeg gjerne hatt på veggen til daglig undring og fundering. Les Ekman sine bøker, de er vel verdt en lesestund for store og små!

Anne Schäffer har laget et fint intervju med Ekman her. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Blogg på WordPress.com.