Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det er vanskelig å skrive om krig til barn slik at det ikke bare blir redsel, men og et glimt av håp. Det har Arne Svingen klart i bildeboken Når kaniner blir redde, vakkert illustrert av Kamila Slocinska. Vi møter Noah, Ville Kanin og mamma som bor i et krigsherjet land. Noah kan løpe fort, raskere enn geværkuler, sier mamma. Noah er redd for lyder, de som knatrer og fra mennesker som har det vondt. Når lydene blir for høye gjemmer han seg ved navlen til mamma og hun sier at det går bra. Ville Kanin er hans beste venn. Ville Kanin har mistet et bein, men det gjør ingenting for det er mange mennesker som har mistet et bein, en arm eller et øye, tenker Noah. Han liker å være ute i solen, men mamma kommer og henter ham. Lydene blir veldig høye, det smeller og Noah ligger på bakken, hvor er mamma? Mange mennesker løper omkring, Noah leter etter mamma og ser hånden hennes med ringen på. Hun blir gravd fram og sier at det går bra. Noah ser Ville Kanin oppe i det som var leiligheten deres, han må reddes og Noah springer så fort han kan…

Det går heldigvis bra med Noah, mamma og Ville Kanin og det gir håp til oss som leser at kanskje det vil gå bra med dem i fortsettelsen også. Svingen klarer med få ord å beskrive det usikre livet, krigen som setter sine spor, men samtidig tryggheten mamma klarer å skape ved stadig å gjenta, det går bra. Noah er en modig gutt og ser det positive i livet, en god strategi for å overleve. Illustrasjonene understreker og forsterker budskapet i boka med sine fine blyantstreker og kraftig fargebruk i de mest dramatiske sekvensene. Det er ikke mange elementer i hvert oppslag, men det gjør budskapet tydelig og fokuset blir hele tiden knyttet til personene og det som skjer med dem. Boken er rett og slett et lite mesterverk og det er grunn til å gratulere Arne Svingen med sin første bildebok! En fin bok å snakke om når vi trenger å ta opp tema som krig og usikkerhet. Boken er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Kari Stai er ute med bok nummer seks om vennene Jakob og Neikob. Denne gangen møter de Spinnvill som jobber på fabrikken og kan lage alt mulig. Hun tråkker ned blomstene i hagen til vennene, men kommer raskt tilbake med nye, plastblomster, sier Neikob. Spinnvill lager nye ting og når hun finner ut at de trenger en ny bil lager hun en på et blunk, men ikke bare en, veldig mange. Neikob vil ta vare på en pappeske, men den er tom, sier Jakob! Nei, sier Neikob, den er full av ingenting. Ingenting er boltreplass og pusterom. De får mange nye ting og må kaste alle de gamle tingene. De fyller opp en hel dump! Da kommer stormen og pappesken blir til et papirfly som tar dem med opp i høyden slik at de ser alt søppelet som dekker jorden. De innser at her må det gjøres noe. De kommer tilbake til Spinnvill og sier at nå må vi lage ingenting. Dette vet ikke Spinnvill hvordan hun skal lage så Neikob overtar, for han vet hvilke knapper han ikke skal trykke på.

Dette er en bok med et klart miljøbudskap også her klarer forfatteren å bruke den litt rare og stakato dialogen mellom Jakob og Neikob til å drive handlingen framover og få ting til å skje. Det er en liten hilsen til den voksne leseren når et lite, men velplassert Obstfelder sitat får plass i Jakob og Neikob sine observasjoner. Illustrasjonene er mer detaljerte og delvis i en annen fargeskale enn de andre bøkene, men heldigvis for fansen er begge fyrene de samme, både i sinn og skinn. Flott og viktig bok! Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

 

Det er Camilla Bøksle og Silje Camilla Hellesen som står bak bildeboken Ellen Banan. Det er høst og kaldt ute, mamma, Milla og Lillebror hører lyder og finner en katt utenfor huset. Han får komme inn og få melk, mat og varme. Barna vil at han skal bo hos dem, men mamma sier kanskje noen eier ham og må få beskjed. De lager en plakat og henger opp, men ingen kommer – heldigvis. Lillebror vil at katten skal hete Banan, men Milla vil at den skal hete Ellen. Mamma bestemmer at katten skal hete Ellen Banan. Det synes barna er helt flott. Ellen Banan er ute om natten og kommer inn om morgenen. Det gjør han i flere måneder,  men en morgen kommer han ikke hjem og de må ut å lete. Etter flere dager ser endelig Lillebror den oransje halen til Ellen Banan, men da går den inn i huset til en gammel dame og hun kaller ham Sussi! Milla og Lillebror er lei seg, men pappa sier at katter må få bestemme hvor de vil bo. Milla finner ut at neste dag vil hun besøke den gamle damen.

Det er en fin historie om gleden ved å ha et dyr, om enn for en kort stund. Jeg synes nok at forfatteren ikke helt klarer å formidle tilknytning og glede ved å ha katten i huset og at tapet over katten kan fikses så rasjonelt – nei, den kjøper jeg ikke. Det kan jo være en vinn-vinn situasjon med Millas løsning : gå på besøk til en gammel dame og få anledning til å klappe katten… Jeg synes dette ble for enkelt. Silje Camilla Hellesen står for illustrasjonene og lager en stor, flott og varm katt, helt herlig! Boken er gitt ut av SolumBokvennen. Jeg lånte den på biblioteket.

Husker du hvordan det var å skulle begynne på skolen? Det har Anja Dahle Øverby skrevet klokt om i Lykketanna. Torbjørn går i barnehagen, men etter sommerferien skal han begynne på skolen. Han gruer seg! Tenk om ingen vil leke med ham? Han skal begynne på en skole der han ikke kjenner noen og alle rundt ham synes at nå må han glede seg, for dette blir så kjekt og spennende. Torbjørn bekymrer seg for alt som kan skje. Kommer noen til å trøste ham hvis han slår seg? Kommer noen til å hjelpe ham med glidelåsen? De andre barna i blokka som skal begynne på skolen gleder seg. Mamma og Torbjørn går på museum og mamma kjøper en dinosaurtann til ham,  «det er ei lykketann» sier mamma. Den store dagen er der og Torbjørn klarer verken å spise eller snakke. Læreren heter Knut og gir de til oppgave å tegne det de har gjort i sommer, Torbjørn tegner museet og ønsker seg tilbake dit. Dagen etter er det ikke noe bedre, han står i et hjørne på skoleplassen. Han kaster fra seg den dumme lykketanna, men da er det en som plukker den opp og spør hva det er? Torbjørn forklarer, gutten som snakket til ham spør om de skal leke dinosaurer og plutselig er alle med på leken. Kanskje det er en lykketann likevel?

Dette er en bok for alle dem som gruer seg til å begynne på skolen, for alle dem som får en klump i magen ved å tenke på at de skal skifte miljø. Torbjørn er sint og lei seg. Han vil at alt skal være som før, han vil være sammen med vennene i barnehagen, være med de som jobber der og han tror ikke at det blir like kjekt å gå på skolen. Mamma prøver så godt hun kan, men det er Torbjørn selv som må ta steget og våge å begynne på noe nytt. Her er det mye å snakke om både i illustrasjoner og følelser. Illustrasjonene er særegne og lett gjenkjennelige fra Øverby sin side med blanding av svart-hvitt oppslag og fargesterke flater. Det er en så fin bok og temaet er behandlet med stor innsikt og forståelse. Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

 

Dette er bok nummer to om Lisa og kosedyret Kaktusaurus Rex av Trine Mangersnes. Lisa skal til frisøren har pappa bestemt, men hun vil ikke og da vil ikke Kaktusaurus Rex heller. Pappa insisterer og da er det bare å følge på. Lisa synes frisøren ser skummel ut, hun har lange negler og setter i gang med vask av hår og tar skumle greier i håret. Hun spør Lisa hva slags frisyre hun vil ha, men Lisa vil ikke ha noe av det hun foreslår. Istedet tar Lisa saken og saksen i egne hender og da blir det sving på sakene.

Er dette en morsom bok? Ja, for alle barn uten frisørskrekk, tenkte jeg ved første lesing. Men vent litt! Lisa er jo den som går seirende ut av møtet med frisøren. Så kanskje kan denne boka være med å gi barn med litt frisørangst mot til å møte opp og få lokkene stusset? Jeg hadde nok valgt å lese boka for barn jeg kjenner og ikke minst hatt god tid til å se på illustrasjonene og snakke igjennom situasjonene.

Illustrasjonene er fulle av fart og handling, det er ikke så mange detaljer på hvert oppslag, men de som er der er med på å gi ekstra kjøtt på beina til fortellingen og det trenger den. I omtalen står det : Og trenger ikke pappa også en ny sveis? Til det er å si at pappa er fullstendig fraværende i salongen og hendelsene der, så hvorfor dette står er for meg en gåte.

Boka er utgitt av Aschehoug og jeg lånte den på biblioteket.

Maria Lillebo har laget denne sjarmerende bildeboka om Oscar Wildensky. Jeg ble straks begeistret for Oscar for han fremstår som en levende, spontan og herlig gutt som lever med følelsene utenpå seg. Oscar har en lillebror som var helt ok da han kom, men denne lillebroren vokser til og blir en plage som går i veien for Oscar når han skal leke og tegne. Oscar blir veldig sint, mamma blir sint og Oscar må være med mamma for å handle. Det er det absolutt kjedeligste Oscar vet! Mamma skal kjøpe en bursdagsgave til lillebror, det vil Oscar også ha, men mamma sier nei. Når mamma møter en skravledame gjemmer Oscar seg sammen med vesken til mamma. Han gjemmer seg veldig godt og mamma er veldig dårlig til å lete. Når han omsider tenker at han må lete etter mamma, er hun bortevekk. Oscar prøver å huske hvor de skulle gå og han er innom den ene butikken etter den andre, men ingen mamma er å finne. Han går i parken, men der er det to skurker som vil stjele vesken til mamma. Oscar løper veldig fort, skurkene følger etter, men Oscar har et hemmelig våpen og det redder ham helt til han finner mamma igjen.

Gjennom detaljrike bilder og svært så levende illustrasjoner får Lillebo fram Oscars følelser, byens travelhet og det store og skumle som kan skje. Illustrasjonene er holdt i duse farger og vi får  et inntrykk av at handlingen forgår i en litt eldre by. Det er fint formidlet både Oscar sine frustrasjoner og drømmer og hvor deilig det er å bli funnet eller å finne. Boka er utgitt av Cappelen Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

Liker du å lese lete og finne bøker og leser for et tålmodig barn? Da er kanskje Trine Sejrup sin boka Detektiv Trine på kattejakt noe for deg? Boka handler om Trine, hun er på besøk hos bestemor som bor på en gård. Pus har sju kattunger og alle er blitt borte, detektiv Trine tar jobben. Hun har med seg kose-ekornet Karamell og de to går løs på oppgaven. Trine lager et kart over gården og deretter følger vi henne inn på låven, ut på åkeren, opp i åsen, i grisebingen, til dammen, til hagen og til slutt hjem til bestemor. Hun finner alle sju, men plutselig er kattemoren borte og da må det letes en gang til.

Trine Sejrup har laget en mangfoldig bildebok. Hvert leteområde har fått et dobbelt oppslag og ved neste bladvending får vi svaret på hvor kattungen befant seg. Dette er et lurt grep for da kan man gå tilbake og prøve å finne kattungen igjen hvis man ga opp ved første forsøk, noe jeg gjorde flere ganger(!). Bildene har mange elementer som gjør at man må se nøye på hvert oppslag for å finne kattungen. Jeg er sikker på at denne boka kan leses mange ganger og man vi alltid oppdage noe nytt. Illustrasjonene har tydelige konturer noe som gjør at de står fram i tegningen og det er primærfargene som er brukt i et ganske tradisjonelt norsk landskap. Bokstavene er satt i versaler, et valg jeg stusser litt ved fordi barn nå lærer både versaler og minuskler i leseopplæringen.  Boka er gitt ut av Aschehoug og jeg lånte den på biblioteket.

Bokpakke i posten. Åpner pakken. Åpner boka. Leser. Leser stående ved spisebordet gjennom hele boka. Wow! Det er heftig, det er hjerteskjærende og det er dikt som berører. Dette er en historie som vi har hørt før: om den urolige gutten, den aggressive gutten, den sårbare gutten som sliter på skolen, som er sint ute og redd hjemme. Om en sint far, som er blid og imøtekommende ute og voldelig hjemme.

Skal vi stikke, sa jeg til moren min
hun blei hvit i fjeset og slapp det hun hadde i
hendene
etterpå sto hun i speilet og tok på seg leppestift
hun øvde på å smile
så dro hun på jobben

 

Å gå på nåler
Å liste seg
Å legge ting på riktig sted
Ikke på julaften engang
blei ting riktig
Jeg trodde at bare jeg holdt pusten
så gikk det over

Men selv om jeg har både lest og hørt dette før, så er det en intensitet i diktene slik at de er en ny og grusom historie og jeg ønsker sånn at denne gutten møter Kongen fra Gro Dahle og Svein Nyshus sin bok Sinna mann, som kan ordne opp i ting og gi han en ny start. Det er kanskje et ørlite glimt av lys i det siste diktet, hvis de ansvarlige voksne hører den stille stemmen…

Åse Ombudstvedt har skrevet en sterk, intens og overveldende diktsyklus for ungdom. Skinkeape/ Marianne Gretteberg Engedal har illustrert med  mørke streker og grepet stemningen i diktene på en talende måte. Her er både den direkte volden, ensomheten og sterke underliggende følelser illustrert. Les boken, det fortjener den og kanskje du kan gi den til noen som trenger den?

Jeg fikk boken som leseeksemplar fra Ena forlag.

Likte du En mann ved navn Ove? Nå har Fredrik Backmann skrevet en ny bok Folk med angst, som jeg fikk som leseeksemplar fra Cappelen Damm. Jeg har ikke lest så mange bøker av Backmann, men det burde jeg virkelig gjøre. Han skriver slik at jeg både ler og gråter og kjenner på en veldig medfølelse med karakterene hans.

Denne gangen handler det om mennesker som begår selvmord, de som blir overtalt til å la være, de som mister grepet om livet sitt og slik blir trengt opp i et hjørne og de som skal hjelpe, men også har sitt å stri med.

Boka begynner med en mann som for ti år siden hoppet fra en bro, en ung mann prøver å overtale ham til ikke å gjøre det, men han gjør det likevel. I nåtid sitter en ung politimann og prøver å avhøre en eiendomsmegler om et gisseldrama som nettopp har funnet sted. Den unge politimannen strever, for eiendomsmegleren klarer å rote til alle spørsmålene hans slik at de ikke kommer noen vei. Det blir ikke bedre da den eldre politimannen på stasjonen kommer og blander seg inn og vi får vite at det er far og sønn som arbeider sammen. Hva har egentlig skjedd? En raner kommer inn i en bankfilial og leverer en lapp der det står : Dette er et ran gi meg 6.500 kroner. Filialen har ikke kontanter og den som sitter bak skranken sier hun ringer til politiet. Raneren, som er en svært uerfaren raner, blir redd og løper ut på gaten. Der ser raneren en person med uniform og i blodtåka tar han denne for en politimann. Raneren løper inn i et hus, opp i gjennom trappene og inn i en leilighet, der det akkurat nå er visning. Personene i leiligheten skriker at det er et ran og raneren blir nødt til å ta alle som gissler. Raneren hadde absolutt ikke planlagt et gisseldrama og føler at situasjonen har blitt aldeles uhåndterlig. Det er en brokete forsamling på visningen: et par som kjøper leiligheter for å pusse dem opp, et lesbisk par, en meget velstående dame som vil komme ut blant folk og en eldre dame som stadig refererer til ektemannen Knut som parkerer bilen. Politiet kommer på banen og prøver å snakke med gisseltakeren, han på sin side får gode råd av gisslene sine og siden de har vært i leiligheten en stund ber de om å få mat. De har jo lest om at andre gissler har fått mat, så det vil de ha og. De vil ha pizza, men pizzabestilling er ingen enkel affære… De får maten, spiser og snakker sammen, finner ut at gisseltakeren egentlig har mye større problemer enn dem og hva kan de gjøre med det? Har Stockholm-syndromet slått inn?

Romanen gir oss bilder av disse personene og deres relasjoner til hverandre. Vi får et innblikk i livene deres og hva de sliter med, og det er ikke lite, i hvert fall for en del av dem. Noen av dem er ganske tafatte og noen svært så handlekraftige. Forfatteren skriver med stor innlevelse og omsorg om personene sine. Relasjoner kan være innfløkte, ting man synes man burde gjøre for de nærmeste kan være en bremse for å leve sitt eget liv og å ta den åpenhjertige samtalen kan være skummelt. De finner ut av det til slutt, i mellomtiden har jeg ledd, hatt diger klump i halsen og lurt på hvilken bok av Fredrik Backmann jeg skal lese neste gang. Forfatteren har en litt pratete stil, han henvender seg til deg som leser, altså den allvitende forteller og noen ganger blir det i meste laget for meg. men dette er imidlertid en bagatell i forhold til den gode leseropplevelsen som denne boka gir. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Bjørnebok og Artemisia. 

Denne novellesamlingen av Ralph Ellison fikk jeg som leseeksemplar fra Solum-Bokvennen. Boken inneholder 14 noveller og ble skrevet i perioden 1937 til 1954. Dette er en samling noveller som virkelig gjorde inntrykk på meg. Det er brutalt, det er sjokkerende, men det er også livsglede og optimisme. Ralph Ellison skriver direkte og brutalt om lynsjing, om rasisme og undertrykking, men det er og skildringer av barn som leker og utfolder en herlig villskap og aktivitet innenfor de strenge regimene som livet på den tiden ga. Det er de svartes livsvilkår som blir skildret. Det er gjort så bra og levende at jeg kan se personer og situasjoner for meg som på en film.

Det er mange av novellene som gjør inntrykk, men for meg var det særlig tittelnovellen som sitter igjen. Hadde jeg hatt vingene – som handler om Riley og Buster som må leke bak huset slik at de ikke forstyrrer.De må ikke være synlige i nabolaget. De er helt overgitt til fantasien og prøver ut den ene ideen etter den andre, det ender ille, men oppvokst som jeg er i et gutte-miljø og med tre sønner, så er det de gjør absolutt realistisk. Det er møtene mellom mennesker i utsatte posisjoner som gjør inntrykk. Selv om livssituasjoner og erfaringer er langt unna mine, så er det likevel gjenkjennelig i et allmenn menneskelig perspektiv. Dettte er en novellesamling jeg vil anbefale på det varmeste!