Bentebing's Weblog

Urd

bentebing

14. november 2013

Tiden forlag var så greie å sende meg Ruth Lillegravens diktsamling Urd for en god stund siden, jeg leste og nøt hver strofe, men glemte helt å skrive om boka. Line har gjort en grunndig (som alltid) analyse av boka, så det skal ikke jeg gjøre, men heller hylle både forfatter og forlag for en nydelig opplevelse. Hovedpersonene i denne diktromanen er Seselja og Cecilie to kvinner som lever i hver sin ende av det tjuende århundre og som forholder seg – den ene til fortiden og den andre til framtiden og søker på på hver sin måte mot hverandre. Seselja som klipper ut kjoler fra dameblad og Cecilie som finner dem som flagerende hvite lapper, bleket av årene på låveveggen. Diktene er glimt inn i begge sin verden og daglig liv, høydepunkt, sykdom og sorg. Det er fem deler i boka, flest om Cecilies, men det er Seseljas historie som sitter fast hos meg. Det er kanskje fordi Seselja også opptar tankene til Cecilie i hvertfall i den første delen. Dessuten har kanskje forfatteren et særlig blikk for den enslige kvinnen som bærer med seg familiens historie og som skaper sin egen plass i bygda ved å være syerske for alle i det lille samfunnet der. Cecilie overtar huset etter Seselja og under oppussingen tenker hun om Seselja: …

lengta ho etter
dette som vi har
som vi nesten
gløymer at
vi har

denne
bregnegrøne
fugleungemjuke
tråden som spinn
mellom oss

Boka er nominert til Brageprisen og det er helt fortjent, for her har vi et mesterverk!

Etter ildstormen.

bentebing

ingen kommentarer

29. oktober 2013

Denne boka var en del av «fangsten» på bokbloggtreffet i år. Boka er skrevet av Rhidian Brook og tar utgangspunkt i en virkelig historie som hans far opplevde. Hovedpersonen Lewis Morton er oberst i den brittiske hæren og befinner seg i Hamburg i 1946. Hans oppdrag er å sørge for hus og mat til befolkningen i sitt distrikt, dvs Pinneberg – en bydel i Hamburg. Han og hans familie blir tildelt en flott, stort hus i Elbstrasse. Der bor det allerede en tysk familie, far og datter, men i stedet for å kaste dem ut foreslår Lewis at de blir boende i huset sammen med hans familie. Lewis kone, Rachel sørger dypt over tapet av sønnen Michael og innser ikke at hun har mange lidelsesfeller. Den gjenlevende sønnen Edmund, har vennet seg til at moren gråter og er fraværende, så når de skal reise fra England for å treffe igjen faren, er han full av spørsmål og refeksjoner omkring sitt liv og det livet han møter i Hamburg. Den tyske familien Lubert har også sitt å stri med. Artur Lubert er arkitekt, hans kone Claudia omkom i ildstormen og datteren Freda er traumatistert av både tapet av moren og den sterke påvirkningen fra det tyske regimet. Når den engelske og tyske familien skal bo i samme hus, kommer både fordommer hos dem selv og ikke minst reaksjoner fra både det engelske og tyske miljøet fram. Disse møtene eller konfrontasjonene er beskrevet så levende at jeg blir dratt inn i historien og på en måte kan «forstå» begge parter. Sønnen Edmund søker ut og treffer på grupper av barn som streifer omkring for å skaffe seg mat og noe å selge for å overleve. Edmund reflekterer over tilstanden de befinner seg i ved å leke med Freda sitt dukkehus. Dette blir som et speilbilde av livet i huset, noe som til slutt blir avslørende for Lewis. Både Lewis og Rachel prøver å finne tilbake til samlivet, men Lewis´s jobb og Rachels sorg fører til større avstand og ikke det de håpte da de ble gjenforent i Hamburg. Det er Lubert som bryter inn i Rachel sin sorg og dette fører til hendelser som påvirker begge familiene. Brook skriver så levende og kanskje er det fordi historien bygger på at hans farfar bodde i et hus i Pinneberg fra 1946 til 1949 sammen med en tysk familie. Jada, det er nesten en klisjè, men jeg klarte nesten ikke legge fra meg boken. Medrivende, lettlest og interessant ut i fra den historiske sammenheng den er satt i. Kan bare anbefale denne! Ja, også skal den filmatiseres, det kan bli bra, men for min del er boka nok! Og det bør vel sies at denne milde gave kom fra http://www.aschehoug.no/nettbutikk/etter-ildstormen.html

Små bøker om Nora

bentebing

ingen kommentarer

15. oktober 2013

Aschehoug sendte en pakke med bøker og denne gangen var det bildebøker som dukket opp. Irene Marienborg har laget to bøker om Nora, den ene handler om Nora som liker prikker Fine prikker! sier Nora og den andre om regn og alt man kan gjøre da, Det regner! sier Nora. Jeg hadde store planer om å utsette barnebarnet for disse bøkene, men han har bare fokus på Store Maskiner for tiden og hadde ikke tid til Nora i denne omgang. Jeg derimot begynt begeistret på Fine prikker! sier Nora, boka er grei nok, men da jeg leste Det regner, sier Nora ble jeg slått av hvor stor forskjell det kan være på selv de enkleste småbarnsbøker.

I Fine prikker er det Nora som elsker prikker, hun finner dem over alt og der hun ikke finner nok prikker, så maler hun dem på det som måtte være i nærheten. Det er jo morsomt, men små barn vet at når man maler hunden med rosa prikker, ja, da blir det bråk – altså morsommere for den voksne leseren enn for barnet.

I Det regner tar forfatteren et begeistret skritt framover og lever seg inn i hvordan regnet får Nora til å prøve ut regnværets mange gleder. Nora er ute i regnet med støvler, blir hentet inn klissvåt og får på seg regnjakke, regnbukse og sydvest, blir hentet inn klissvåt for å få paraply over hodet og oppdager hvor mye man egentlig kan bruke en paraply til, før hun nok en gang blir hentet inn og må se på regnet inne i en varm stue. I denne boken klarer forfatteren gjennom ord og bilder å formidle gleden over vann og lyder og skape gjenkjennelse på en overbevisende måte.

Jeg kan tenke meg at denne boken vil virke inspirerende på små barn, så kanskje vi ( K og jeg) skal lese den en kveld det ikke regner. Skal Irene Marienborg skrive flere bøker om Nora? Da håper jeg at hun tar mål av seg til å lage den eller de neste like bra som regn-boken og lar de søte prikkene ligge.

Sangen om en brukket nese

bentebing

ingen kommentarer

14. oktober 2013

På min leting etter barne- og ungdomsbøker som er verdt å lese ble jeg anbefalt Sangen om en brukket nese av Arne Svingen. Takk for anbefalingen får jeg si, for dette var en fryd å lese! Jeg har ikke lest så mye av Arne Svingen, men boken om den opera-elskende Bart som lever i slummen med sin alkoholiserte mor og sitt superoptimistiske syn på livet, er bare til å ta av seg hatten for. Det må være fantastisk å skape en person som Bart, som går på boksing fordi moren hans sier at han må gjøre det for å kunne forsvare seg. Han har gått en stund på boksing, men har ennå ikke fått seg til å prøve på et slag. Treneren tar ham til side og foreslår at han kunne prøve noe annet, men nei, det må bli boksing. Bart har flere utfordringer i livet: han er liten og tynn, han elsker opera, som han synger inne på do, han har ingen far – eller det vil si at moren sier at faren er amerikansk og heter John Jones og han sitter ved siden av nydelige Ada som har kjæreste et annet sted. Bart leter på nettet etter faren sin og prøver seg fram med e-post, men det går ikke så bra. Ada begynner å prate mer med Bart og får høre hva slags musikk han spiller. Ada kan ikke holde på en hemmelighet, så når hun ubedt kommer på besøk til Bart vet snart hele skolen hvordan han har det. Like galt går det når hun har hørt ham synge, plutselig må han synge på sommerfesten – og han som ikke tørr å synge når han vet at noen hører på ham! Ada er en trofast venn selv om hun flere ganger forteller ting hun ikke burde. Hun vil så gjerne hjelpe og en dag oppdager hun at operasangeren Bryn Terfel er i Oslo og under Adas freidige ledelse får de treffe ham. Bart er starstruck og får nesten ikke fram et ord, men Terfel gir dem billetter til operaen og denne opplevelsen gjør et kjempeinntrykk på Bart.

Dette er en av disse bøkene som jeg håper aldri slutter, at det går superbra med Bart, moren hans og alle mennesker som viser Bart det minste grann av omsorg og kjærlighet. Boken har fått Kulturdepratementets pris i 2012 og mange gode anmeldeleser – det er fortjent!

Carla, min Carla

bentebing

ingen kommentarer

13. oktober 2013

Hestebok fra Ingeborg Arvola! Det er en greie med jenter og hester, ja, jeg har skjønt det, men det er først etter å ha lest Arvola sin bok om Inghill at jeg begynner å skjønne alvoret. Inghill er 11 år og bor i Tromsø med foreldrene sine. At hun er oppslukt av hester er vel ikke å ta for hardt i, for det er nesten det eneste som står i hodet på henne. Hun spiller cello også og tilsammen gjør nok dette henne til en outsider i forhold til venninnene som er mer opptatt av kjoler og kjendiser. Inghill ønsker seg en hest, mer enn noe annet. Hun tenker på hest, snakker om det, lager falske Facebook-profiler der hun skriver om seg selv og hesten «sin». Nabogutten Adrian er halvt indisk og Inghill har gjort det til sin jobb å integrere ham, noe som gjør at hun også kommer ut i konfrontasjoner med andre ungdommer. Det er bare Adrian som vet om Inghill`s falske Facebook-profiler og han er også den som holder ut å høre på at hun snakker om hest – hele tiden. Men Inghill vil så gjerne være venner med to andre jenter i klassen, men det er tydelig at de lever i hver sin verden og alle forsøk på å være som dem ender med at Inghill føler seg enda mer utenfor. Foreldrene hennes er svært jordnære mennesker som vil at Inghill skal være bevisst sine egne valg og hva som er viktig i verden, men de ser og at hennes ene, inderlige ønske er hest. Når Inghill nærmest har gitt opp drømmen om hest, kjøper de faktisk en hest til henne og Inghill er i himmelen. Men det er ikke så enkelt å ha hest og særlig ikke en som er så skvetten som Carla. Inghill selv er slett ikke så erfaren som hun tror når alt kommer til alt og dette fører til nye utfordringer.

Jeg må si at jeg ble veldig begeistret for denne boka. Den er realistisk, forfatteren skriver om Tromsø og omgivelsene der som om hun kjenner dem godt. – og Inghill, jeg heier på henne! det er kommet en bok til om Inghill og Carla, fint for alle hestegale jenter!

Det blir pinlig uansett

bentebing

7 kommentarer

25. september 2013

En dag lå boken til Tyra Teodora Trondstad og Bjørn Sortland i postkassen min, vennlig sendt fra Aschehoug. På bare 111 sider klare de to å skape en opplevelse av et vennskap, en tillit og kanskje en forelskelse mellom Elias og Susanne. Boken er skrevet som e-poster mellom dem og det er Elias som begynner fordi han har sett Susanne på bussen og selv om han er livredd, så bare må han komme i kontakt med henne. Susanne svarer og gjennom korte og lange e-poster får jeg som leser et innblikk i begges liv. De forteller om sine nerdetendenser og de blir nysgjerrige på hverandre. Den begynnende sjelvende, skrivingen, blir etterhvert mer trygg, men usikkerheten – er dette virkelig – ligger bak og dirrer gjennom hele boka. Jeg tenkte noen ganger om Elias virkelig var en 16-åring fra Vestlandet som gikk på kunstskole i Nydalen i Oslo, men Elias er den han gir seg ut for å være, ser det ut til. Så alle mine paranoide tanker om at her kunne det være noe skummelt, fallt etterhvert til jorden.

Susannes historie er rørende fordi, jeg tror det er mange jenter som ønsker å bli sett, bli likt – sånn skikkelig og da er det lett å gå med på ting man burde ha holdt seg vekk fra. Karl Didirk er en av dem Susanne skulle ha holdt seg unna, men Elias viser sine kjernekarevner og det som var uoverstigelig blir ryddet av veien. Er dette for enkelt? Kanskje, men det er en bok til å bli optimistisk av på grunn av initiativet, energien og at oppriktighet er en faktor som overvinner skepsis.

Boka er skrevet på bokmål (Susanne) og nynorsk (Elias), det er et lurt grep for da blir det tydelig hvem som snakker og det gir dem begge et sterkere preg. Fin og lettlest bok!

Søndagstur med lite kamera

22. september 2013

Jeg fikk for et par år siden et Panasonic, Lumix kamera. Det er lite, passe stort å ha i veska og det tar bra bilder. Blir det ikke bra så er det heller personen bak som strever, enn kameraet det er noe feil på. Idag hadde både aviser og Yr.no fortalt oss at det skulle bøtte ned… eller i hvertfall være grått og en flott dag til innesysler. Så skjer det vidunderlige, regnbygene letter, sola kommer fram og vi ser blå himmel! Det er nesten ikke til å tro! Husbonden og jeg trer på oss gode sko, ulltrøye og fleece og legger i vei på vår vakre øy.

Sauene er samlet inn fra fjellbeitet i Masfjorden. Bildet er tatt på lang avstand og da blir det kornete. Ledninger er det overalt, men se på den fine jordkjelleren! Jordkjelleren er super til å oppbevare rotfrukter og poteter, det fryser aldri i disse og temperaturen er jevn hele året.

Vi går over Måneskinsbrua. I dagslys er den vel ikke så veldig romantisk, men tenk på dette vannspeilet i måneskinn? Vi går i et kulturlandskap der steingjerder og løer viser hvordan folk har bygd og brukt stein som et viktig materiale.Så vandrer vi inn i skogen igjen, høsten viser seg i bladverket, det blir bare finere utover i ukene som ligger foran oss. høstblad

Stien er våt etter alt regnet, sleipt der blader og trerøtter slynger seg over stien, men det er fortsatt sol – og kanskje fortsetter det utover i uka og? God søndag videre!

Desperat barneboklesing…

bentebing

2 kommentarer

10. september 2013

Lenge har jeg latt andre på jobben ta ansvaret for å lese barnebøker. Det angrer jeg på nå, her jeg står og skal ha gode lesetips å komme med hver gang et barn eller forelder svinger innom biblioteket. Jeg ble anropt av min gode venn S som jobber som litteraturformidler og i samme slengen som vi utvekslet andre nyheter, spurte jeg freidig om noen tips til oppdatering. Av hennes liste ser jeg heldigvis at jeg har lest noen bøker det fortsatt er grunn til å nevne, men akk o ve, det er mye som skal fordøyes før jeg er på høyden igjen!

Hun nevnte at Valpen til Vilde av Marit Reiersgård Bredesen var en fin bok for de som går på mellomtrinnet og det hadde hun rett i! Boka handler om Vilde som har lekehund, men hva er det mot en levende valp? Vilde ønsker seg en valp, men også en venn og ikke minst at jentene i klassen hennes vil komme i geburtsdagsselskapet hennes. Det er ikke lett når Mia Mariann er den ledende og drar de fleste av jentene med seg når det gjelder meninger, hva som er tøft og kult. Vilde deler ut invitasjoner, men hva kan hun stille opp med? Hun tar spranget og forteller at hun skal få en valp til geburtsdagen sin, men skal hun det? – og hva om det bare er en bløff?

Huff, ja dette er gjenkjennelig for mange jenter. Behovet for å bli sett, være med i noen sin innerste sirkel, hvor grusomt vondt det er å ikke være der. Bredesen skriver troverdig om temaet – selv om dette har vært et tema i utallige bøker, det må likevel skrives på nytt – for en ny generasjon jenter.

Etter denne boka kastet jeg meg over Rosas buss av forfatteren Fabrizio Silei og illustratøren Maurizio A.C. Quarello, vakkert oversatt av Guri Vesaas. Dette er boka om Ben og bestefaren som reiser til Henry Ford museet. Ben har gledet seg til dette, men blir ganske forundret når bestefaren suser igjennom utstillingen og blir stående foran en buss! Det viser seg at i denne bussen satt Rosa Parks, kvinnen som i 1955 nektet å reise seg for en hvit mann og slik var med på å sette i gang en av de viktige handlingene som var med til å oppheve raseskille lovene. bestefar forteller om denne dagen ikke for å fremheve seg selv, men nærmest som en bekjennelse fordi han selv ikke gjorde noe, var for feig til å stå sammen med Rosa. Illustrasjonene i boka understreker storbymiljøet og bruker flere filmtekniske uttrykk, noe som er med på å forsterke budskapet i boka. Jeg vil tro at dette er en bok som vil egne seg til samtale både i klasserom og på bibliotek – rasisme er et viktig tema!

And next… jeg leser Carla, min Carla av Ingeborg Arvola, tegner veldig bra…

Men så dere: noen flere tips til gode barnebøker jeg absolutt ikke bør gå glipp av???

Arven

bentebing

2 kommentarer

9. september 2013

Denne boka av Katherine Webb har «alle» lest for lenge siden og det var først etter at jeg hadde lest den siste boka hennes En sang fra fortiden at jeg fikk fart på meg til å lese debutboka hennes. Arven handler om søstrene Erica og Beth som arver familiegodset fra sin tante Meredith Colcott under forutsetning av at de skal bo der begge to. Søtrene tilbrakte sine barndoms somre her helt til fetter Henry forsvant og skyldfølelsen rammet Beth og gjorde henne til et angstfylt og «inneklemt» menneske. Erica er den yngste av søstrene og husker ikke så mye av denne tiden, men hun vil hjelpe Beth til å komme løs av fortidens grep og insisterer på at de skal bli en stund. De må rydde ut av huset og i denne prosessen finner Erica en brevmappe med brev og fotografier som tilhørte hennes oldemor Caroline. På bildet hun finner holder oldemoren et barn og bildet er datert 1904, flere år før bestemoren ble født. Var Caroline gift tidligere? – og hvem er barnet? På godset bor det også en taterfamilie som har fått tillatelse til å bo der av Carolines mann Henry Colcott. Caroline og senere Meredith er svært negative til taterene og nekter Erica og Beth å være sammen med taterbarna. De forstår ikke hvorfor, men etterhvert som fortellingen ruller framover blir det klart at her er det mange hemligheter og grusomme handlinger som ligger bak.

Dette er en underholdende roman, historier flettet inn i hverandre og godt driv gjennom det hele. Jeg savner litt mer dybde i personene hennes, men miljøet både i Amerika og England er så treffende og gir boka en ekstra dimensjon. Jada, Webb: bring it on!

Og fjellene ga gjenlyd

bentebing

6 kommentarer

1. september 2013

Jeg tilhører «alle» som har lest både Drageløperen og Tusen strålende soler, men har vel ikke akkurat ventet i «åndeløs spenning», på en ny bok av Khaled Hosseini. Når jeg nå har brutt min egen regel om ikke å snike i køen, så er det med den erfaringen at slike bøker blir det lang venteliste på og ikke minst må jeg å vurdere hvor mange fler eksemplarer vi må kjøpe inn. Vel, det kan være en slags bortforklaring, men etter å ha lest boka vet jeg at her trengs det flere eksemplarer, for Hosseini er en fantastisk forteller! Boka starter med fortellingen om Abdullah og søsteren Pari som er på vei fra landsbyen Shadbagh til Kabul sammen med sin far Saboor. Abdullah og Pari`s mor er død og Saboor har giftet seg igjen og fått barn med sin nye kone.

Det er en beskrivelse av ekstrem fattigdom, men og av nydelig søskenkjærlighet som gjør at fortellingen om disse to griper hjerterøttene. Når de kommer til Kabul går de til et stort hus der onkelen Nabi arbeider og det går opp for Abdullah at søsteren skal bli igjen og han skal tilbake til landsbyen sammen med faren. Det velstående paret som eier huset i Kabul, kan ikke få barn og de kjøper Pari og gir Saboor og hans familie et grunnlag for å kunne leve videre. Men et barn for lite er som et stort hull i sjelen og hverken Saboor eller Abdullah blir de samme etterpå. Romanen går fram og tilbake i tid og flytter seg mellom forskjellige medlemmer av storfamilien, men på elegant vis knytter Hosseini delene sammen slik at når boken er ferdig lest finnes det et vakkert teppe av fortellinger som er vevd inn i hverandre.

Jeg blir slått av omsorgen storebroren har for søsteren sin, for når han reiser til USA, gifter seg og får barn, blir datteren oppkalt etter Pari. Hun blir også fortalt om farens søsteren og har henne som en usynlig venn. Når den gamle Pari og den yngre treffer hverandre, har den yngre Pari gode «minner» fra de hemmelige samtalene de har hatt. Hun blir ikke skuffet. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken for som sagt – forfatteren er en utrolig god forteller.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: