Bentebing's Weblog

Det blir pinlig uansett

bentebing

25. september 2013

En dag lå boken til Tyra Teodora Trondstad og Bjørn Sortland i postkassen min, vennlig sendt fra Aschehoug. På bare 111 sider klare de to å skape en opplevelse av et vennskap, en tillit og kanskje en forelskelse mellom Elias og Susanne. Boken er skrevet som e-poster mellom dem og det er Elias som begynner fordi han har sett Susanne på bussen og selv om han er livredd, så bare må han komme i kontakt med henne. Susanne svarer og gjennom korte og lange e-poster får jeg som leser et innblikk i begges liv. De forteller om sine nerdetendenser og de blir nysgjerrige på hverandre. Den begynnende sjelvende, skrivingen, blir etterhvert mer trygg, men usikkerheten – er dette virkelig – ligger bak og dirrer gjennom hele boka. Jeg tenkte noen ganger om Elias virkelig var en 16-åring fra Vestlandet som gikk på kunstskole i Nydalen i Oslo, men Elias er den han gir seg ut for å være, ser det ut til. Så alle mine paranoide tanker om at her kunne det være noe skummelt, fallt etterhvert til jorden.

Susannes historie er rørende fordi, jeg tror det er mange jenter som ønsker å bli sett, bli likt – sånn skikkelig og da er det lett å gå med på ting man burde ha holdt seg vekk fra. Karl Didirk er en av dem Susanne skulle ha holdt seg unna, men Elias viser sine kjernekarevner og det som var uoverstigelig blir ryddet av veien. Er dette for enkelt? Kanskje, men det er en bok til å bli optimistisk av på grunn av initiativet, energien og at oppriktighet er en faktor som overvinner skepsis.

Boka er skrevet på bokmål (Susanne) og nynorsk (Elias), det er et lurt grep for da blir det tydelig hvem som snakker og det gir dem begge et sterkere preg. Fin og lettlest bok!

Søndagstur med lite kamera

22. september 2013

Jeg fikk for et par år siden et Panasonic, Lumix kamera. Det er lite, passe stort å ha i veska og det tar bra bilder. Blir det ikke bra så er det heller personen bak som strever, enn kameraet det er noe feil på. Idag hadde både aviser og Yr.no fortalt oss at det skulle bøtte ned… eller i hvertfall være grått og en flott dag til innesysler. Så skjer det vidunderlige, regnbygene letter, sola kommer fram og vi ser blå himmel! Det er nesten ikke til å tro! Husbonden og jeg trer på oss gode sko, ulltrøye og fleece og legger i vei på vår vakre øy.

Sauene er samlet inn fra fjellbeitet i Masfjorden. Bildet er tatt på lang avstand og da blir det kornete. Ledninger er det overalt, men se på den fine jordkjelleren! Jordkjelleren er super til å oppbevare rotfrukter og poteter, det fryser aldri i disse og temperaturen er jevn hele året.

Vi går over Måneskinsbrua. I dagslys er den vel ikke så veldig romantisk, men tenk på dette vannspeilet i måneskinn? Vi går i et kulturlandskap der steingjerder og løer viser hvordan folk har bygd og brukt stein som et viktig materiale.Så vandrer vi inn i skogen igjen, høsten viser seg i bladverket, det blir bare finere utover i ukene som ligger foran oss. høstblad

Stien er våt etter alt regnet, sleipt der blader og trerøtter slynger seg over stien, men det er fortsatt sol – og kanskje fortsetter det utover i uka og? God søndag videre!

Desperat barneboklesing…

bentebing

2 kommentarer

10. september 2013

Lenge har jeg latt andre på jobben ta ansvaret for å lese barnebøker. Det angrer jeg på nå, her jeg står og skal ha gode lesetips å komme med hver gang et barn eller forelder svinger innom biblioteket. Jeg ble anropt av min gode venn S som jobber som litteraturformidler og i samme slengen som vi utvekslet andre nyheter, spurte jeg freidig om noen tips til oppdatering. Av hennes liste ser jeg heldigvis at jeg har lest noen bøker det fortsatt er grunn til å nevne, men akk o ve, det er mye som skal fordøyes før jeg er på høyden igjen!

Hun nevnte at Valpen til Vilde av Marit Reiersgård Bredesen var en fin bok for de som går på mellomtrinnet og det hadde hun rett i! Boka handler om Vilde som har lekehund, men hva er det mot en levende valp? Vilde ønsker seg en valp, men også en venn og ikke minst at jentene i klassen hennes vil komme i geburtsdagsselskapet hennes. Det er ikke lett når Mia Mariann er den ledende og drar de fleste av jentene med seg når det gjelder meninger, hva som er tøft og kult. Vilde deler ut invitasjoner, men hva kan hun stille opp med? Hun tar spranget og forteller at hun skal få en valp til geburtsdagen sin, men skal hun det? – og hva om det bare er en bløff?

Huff, ja dette er gjenkjennelig for mange jenter. Behovet for å bli sett, være med i noen sin innerste sirkel, hvor grusomt vondt det er å ikke være der. Bredesen skriver troverdig om temaet – selv om dette har vært et tema i utallige bøker, det må likevel skrives på nytt – for en ny generasjon jenter.

Etter denne boka kastet jeg meg over Rosas buss av forfatteren Fabrizio Silei og illustratøren Maurizio A.C. Quarello, vakkert oversatt av Guri Vesaas. Dette er boka om Ben og bestefaren som reiser til Henry Ford museet. Ben har gledet seg til dette, men blir ganske forundret når bestefaren suser igjennom utstillingen og blir stående foran en buss! Det viser seg at i denne bussen satt Rosa Parks, kvinnen som i 1955 nektet å reise seg for en hvit mann og slik var med på å sette i gang en av de viktige handlingene som var med til å oppheve raseskille lovene. bestefar forteller om denne dagen ikke for å fremheve seg selv, men nærmest som en bekjennelse fordi han selv ikke gjorde noe, var for feig til å stå sammen med Rosa. Illustrasjonene i boka understreker storbymiljøet og bruker flere filmtekniske uttrykk, noe som er med på å forsterke budskapet i boka. Jeg vil tro at dette er en bok som vil egne seg til samtale både i klasserom og på bibliotek – rasisme er et viktig tema!

And next… jeg leser Carla, min Carla av Ingeborg Arvola, tegner veldig bra…

Men så dere: noen flere tips til gode barnebøker jeg absolutt ikke bør gå glipp av???

Arven

bentebing

2 kommentarer

9. september 2013

Denne boka av Katherine Webb har «alle» lest for lenge siden og det var først etter at jeg hadde lest den siste boka hennes En sang fra fortiden at jeg fikk fart på meg til å lese debutboka hennes. Arven handler om søstrene Erica og Beth som arver familiegodset fra sin tante Meredith Colcott under forutsetning av at de skal bo der begge to. Søtrene tilbrakte sine barndoms somre her helt til fetter Henry forsvant og skyldfølelsen rammet Beth og gjorde henne til et angstfylt og «inneklemt» menneske. Erica er den yngste av søstrene og husker ikke så mye av denne tiden, men hun vil hjelpe Beth til å komme løs av fortidens grep og insisterer på at de skal bli en stund. De må rydde ut av huset og i denne prosessen finner Erica en brevmappe med brev og fotografier som tilhørte hennes oldemor Caroline. På bildet hun finner holder oldemoren et barn og bildet er datert 1904, flere år før bestemoren ble født. Var Caroline gift tidligere? – og hvem er barnet? På godset bor det også en taterfamilie som har fått tillatelse til å bo der av Carolines mann Henry Colcott. Caroline og senere Meredith er svært negative til taterene og nekter Erica og Beth å være sammen med taterbarna. De forstår ikke hvorfor, men etterhvert som fortellingen ruller framover blir det klart at her er det mange hemligheter og grusomme handlinger som ligger bak.

Dette er en underholdende roman, historier flettet inn i hverandre og godt driv gjennom det hele. Jeg savner litt mer dybde i personene hennes, men miljøet både i Amerika og England er så treffende og gir boka en ekstra dimensjon. Jada, Webb: bring it on!

Og fjellene ga gjenlyd

bentebing

6 kommentarer

1. september 2013

Jeg tilhører «alle» som har lest både Drageløperen og Tusen strålende soler, men har vel ikke akkurat ventet i «åndeløs spenning», på en ny bok av Khaled Hosseini. Når jeg nå har brutt min egen regel om ikke å snike i køen, så er det med den erfaringen at slike bøker blir det lang venteliste på og ikke minst må jeg å vurdere hvor mange fler eksemplarer vi må kjøpe inn. Vel, det kan være en slags bortforklaring, men etter å ha lest boka vet jeg at her trengs det flere eksemplarer, for Hosseini er en fantastisk forteller! Boka starter med fortellingen om Abdullah og søsteren Pari som er på vei fra landsbyen Shadbagh til Kabul sammen med sin far Saboor. Abdullah og Pari`s mor er død og Saboor har giftet seg igjen og fått barn med sin nye kone.

Det er en beskrivelse av ekstrem fattigdom, men og av nydelig søskenkjærlighet som gjør at fortellingen om disse to griper hjerterøttene. Når de kommer til Kabul går de til et stort hus der onkelen Nabi arbeider og det går opp for Abdullah at søsteren skal bli igjen og han skal tilbake til landsbyen sammen med faren. Det velstående paret som eier huset i Kabul, kan ikke få barn og de kjøper Pari og gir Saboor og hans familie et grunnlag for å kunne leve videre. Men et barn for lite er som et stort hull i sjelen og hverken Saboor eller Abdullah blir de samme etterpå. Romanen går fram og tilbake i tid og flytter seg mellom forskjellige medlemmer av storfamilien, men på elegant vis knytter Hosseini delene sammen slik at når boken er ferdig lest finnes det et vakkert teppe av fortellinger som er vevd inn i hverandre.

Jeg blir slått av omsorgen storebroren har for søsteren sin, for når han reiser til USA, gifter seg og får barn, blir datteren oppkalt etter Pari. Hun blir også fortalt om farens søsteren og har henne som en usynlig venn. Når den gamle Pari og den yngre treffer hverandre, har den yngre Pari gode «minner» fra de hemmelige samtalene de har hatt. Hun blir ikke skuffet. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken for som sagt – forfatteren er en utrolig god forteller.

Drep ikke en sangfugl

bentebing

5 kommentarer

27. august 2013

Det er Lines Bibliotek og venner som samleser Harper Lee´s bok Drep ikke en sangfugl fra 1960. Hun fikk Pulitzer prisen for boken i 1961 og den ble filmatisert med Gregory Peck i hovedrollen som advokaten Atticus Finch, Peck fikk Oscar for denne rollen. Bokens forteller er Scout Finch, seks år gammel når fortellingen begynner og ni når den avsluttes. Hun bor i en liten småby i Alabama sammen med faren, broren Jem og husholdersken Calpurnia. Romanen er betagende, ikke fordi den er så vakker, men på grunn av fortelleren Scout eller Småen, som det norske navnet blir, som gjennom sin naive men reflekterende stemme som gjør at jeg blir berørt og må lese videre. Småens blikk på naboskapet, forholdet til broren og hennes forsøk på å forhandle seg ut av skolens tvangstrøye er fornøyelig. Det som derimot er skremmende er den aksepterte rasismen i byen og lynsjestemningen når Tom Robinson, en farget mann blir anklaget for voldtekt av en hvit kvinne. Forholdet mellom søsknene er fortrolig, selv om forfatteren får fram at når Jem blir eldre så vil han være i fred fra lillesøsteren og alle som har søsken har vel noen minner fra barndommens kamper. Småen og Jem har en venn Dill som kommer på besøk om sommeren. Dill er med på å utvide deres beskyttede verden og vi mer enn aner at Dill har et tøft liv resten av året. Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest boken? Relasjonene mellom Småen, Jem og Atticus, sterk og tydelig. Refleksjonene om menneskeverd uansett bakgrunn, økonomisk, sosialt eller kulturelt. – og mens jeg skriver dette lurer jeg på om jeg er fanget inn i We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.–

Det er flott skrevet og tenkt i The Declaration of Independence. Småen er i ferd med å utvikle disse tankene og ser etterhvert hvor vanskelig de er å leve etter og hvordan mennesker omkring henne og hun selv feiler. Det er en fin avslutning når hun står på verandaen til Boo (herr Arthur) og ser sin verden fra hans ståsted. Det var flott å lese denne boken, kan bare anbefales!

Det uimotståelige blåbærbakeriet

bentebing

4 kommentarer

19. august 2013

Det Mary Simses som har skrevet denne boka som øverst har denne blurben: Hvis du likte Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, vil du sluke denne. Skal James Patterson ha sagt. Jasså gitt! Jeg elsker Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai! Den tilhører bøker jeg gjerne skulle glemme at jeg har lest for å kunne lese den igjen som for første gang. Har James Patterson rett? Nix, nei, no, absolutt ikke, langt i fra osv….

Dette er en koselig bok, ja da, men den gir meg ikke den frydefulle gleden over gode formuleringer, språk som løfter og en fortelling som oppleves som ny. For Blåbærbakeriet har jeg på en måte lest, sett filmen eller «opplevd» mange ganger tidligere. Ja, faktisk mens jeg leste boka, så jeg for meg Sandra Bullock i hovedrollen, susende gjennom landskapet i dress og svart BMW. Romanens hovedperson er Manhattanadvokaten Ellen som skal gifte seg med advokatkollega Hayden. Hun skal bare utføre et oppdrag mormoren ga henne i det hun døde, før hun trer inn i den hellige ektestand. Ellen må vende tilbake til mormorens barndoms by og levere et brev til ungdomskjæresten. Ellen har lært å fotografere, komponere bilder og hun gleder seg over det vakre landskapet i mormorens barndomsrike. Boken starter med at hun står på en råtten brygge, faller ut i vannet, blir tatt av en tidevannsstrøm og holder på å drukne, men blir i siste liten reddet av en (gjett da…) høy, mørk, stilig type med knall blå øyne. Ja, så ruller det videre… Tror dere at Ellen og Hayden gifter seg? Det er en koselig fortelling, som passer en kveld der hjernen har sluttet å virke og bare det mest lettygde kan passere, men ellers…

Det er andre bloggere som er virkelig entusiastiske over boken og synes den var toppers, så om du har lyst på en meget avslappende lesing, ja, så la deg ikke skremme.

Kaffe med musikk

bentebing

4 kommentarer

18. august 2013

Da er siste bok av Karin Brunk Holmqvist lest og den fornøyde følelsen av å ha lest en koselig fortelling sitter i. Holmqvist skriver om eldre mennesker i svenske småbyer og det gjør hun på en fin måte. De er ganske engstelige, blir lett bekymret og urolige av alt som ikke er helt A4, de fleste av personene i romanene hennes. Det er tydelig at hun er glad i dem og det er faktisk en utvikling hos flere av dem som gjør at tiden det tar å lese boken på ingen måte er bortkastet. Denne gangen er det syklubben til Inez, Viola, Olga og Svea som vinner en tur til julemarked i Tyskland. Damene reiser av sted og mennene må bli hjemme og passe hus og blomster. Det er bare Olga og den nytilflyttede Svea som har reist noe tidligere, de andre har tydeligvis ikke reist så langt vekk at de måtte overnatte på hotell. Det var ganske morsomt når en av damene ikke fatter og begriper hvordan hun skal få åpnet døren til rommet uten nøkkel, helt til jeg kom på alle gangene jeg har stått utenfor hotelldøra og sloss med gjenstridige kort eller nøkler som må lirkes inn på spesielle måter. Selv om syklubb venninnene kjenner hverandre godt, med untak av Svea som nettopp har flyttet til byen og som ikke helt er kommet inn i fellesskapet, så lærer man nye ting om folk når man reiser sammen. Dette skjer også med våre damer og det skaper noen småmorsomme episoder. Svea sjokkerer damene ved å kaste seg i armene på bussturens sjarmør, men han dropper henne til fordel for en yngre dame og de øvrige i syklubben synes synd på henne, tross alt. Det blir mye spising, små shopping og kaffedrikking med musikk (musikken i dette tilfelle er en skvett sprit i kaffen) og denne repetisjonen er vel kanskje den minst vellykkede delen. Vi får også noen glimt av hvordan det går med mennene som skulle stelle hjemme. Det gode er at de savner konene sine – skulle bare mangle, for her har det tydeligvis vært dine og mine arbeidsoppgaver og lite crossover! Jeg sitter litt og lurer på hvor gamle disse menneskene egentlig er – for det er det trygge og forutsigbare som blir framhevet som den ultimate lykke – og det virker litt kjedelig på meg.

Det vil være løgn å kalle dette stor litteratur, men en koselig stund en regnfull ettermiddag, det fikk jeg.

En sang fra fortiden

bentebing

4 kommentarer

17. august 2013

Jeg har ikke lest noe av Katherine Webb tidligere og var i grunnen ganske spent på denne. Arven som var hennes første bok på norsk, har jeg hørt mye positivt om så forventningene var på plass. Boken foregår i to tidsperioder, den ene i nåtiden og den andre på slutten av 1930-tallet. Romanen starter med at Mitzy Hatcher har et syn eller et flashback fra fortiden, den gang hun ble kjent med Charles Aubery og familien hans i 1937. Hun er nå en gammel dame som lever i en boble av det som var, hennes ønsker om hvordan relasjonene skulle være og en ganske brutal oppvekst som fortsatt preger henne. Midt i første kapittel kommer galleristen Zach inn, en mann som nettopp er skilt fra sin vakre og bestemte advokatkone som han har en datter sammen med. Zach er en mislykket gallerist, han selger lite, kom svært dårlig ut da han etablerte seg både som maler og som gallerist, men han har tre bilder av Charles Aubery som han nekter å selge selv om han trenger pengene desperat. Fortellingen om Zach foregår i vår tid og det er vekslingen mellom nåtid og fortid som gir boka et godt driv og gjør at jeg som leser sitter klistret. Mitzy vokser opp med sin alkoholiserte mor som livnærer seg som «klok kone» som lager naturmedisin og hun tar imot «gjester». Når moren har «gjester» må hun holde seg unna huset og da vandrer hun rundt omkring på markene og på stranden. Fortellingen foregår i Dorset i Sør-England og den landlige idyllen blir på en måte en kontrast til Mitzys brutale liv. Hun hundses av moren og mobbes av barna på skolen, det er først når hun møter familien Aubery at hun føler seg inkludert og sett på en positiv måte. Charles Aubery er en selvsentrert kunstner som blir fanget av Mitzys ville skjønnhet og han tegner henne i alle slags situasjoner. Han har to døtre med sin elskerinne Celeste som er fra Marokko og disse to barna, særlig den eldste, blir knyttet til Mitzy. Charles Aubery hadde mange kvinnehistorier og Zachs bestemor mer enn antyder at hun hadde et forhold til ham. Dette får Zach til å lure på om han kan være Auberys barnebarn. Det er en roman der avsløringene kommer trillende etter som historien går sin gang, det er lettlest, medrivende og det er godt skrevet. Jeg likte denne boka og jeg skal nok lese flere av denne forfatteren.

En mann ved navn Ove

bentebing

3 kommentarer

4. august 2013

Etter å ha stått på venteliste en god stund var det endelig min tur til å lese denne boken av Fredrik Backman. Den har blitt sammenlignet med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg har lest Hundreåringen men jeg husker altså ingenting fra den, den kan ikke ha gjort særlig inntrykk og når det har gått litt tid er jeg redd for at jeg heller ikke kommer til å huske så mye av En mann ved navn Ove heller. Det gjør imidlertid ingenting, for mens jeg leste om den 59 år gamle, sint og triste Ove så hadde jeg en herlig stund. Dette er feelgood, lett og ledig til en ettermiddag eller to, ikke så mye å irritere seg over og en god del å flire av.

Ove vil dø, hans elskede Sonja døde for et halvt år siden, han har blitt arbeidsledig og den daglige inspeksjonen i boligomrettslaget gir ham ikke noen særlige gleder, men irritere seg kan man jo alltids og folk som ikke holder seg til reglene er en stadig kilde til raseriutbrudd. Han gjør grundige forberedelser til selvmordet, men så blir han forstyrret av noen nye naboer som ødelegger postkassen hans. Det er Parvaneh fra Iran og hennes svenske ektemann Patrick, med to barn og det tredje på vei som flytter inn og som ved tålmodig vennskap gir Ove en ny mening med livet. Ove har lært gjennom hardt arbeid hvordan ting skal være og de som ikke ser tingene på samme måte som han er komplete idioter. De som for eksempel kjører noe annet enn Saab eller Volvo har problemer nok, bare vent. Vi får gjennom tilbakeblikk kjennskap til Oves oppvekst, hvordan han ble kjent med Sonja og samlivet med henne. Det er tydelig at Sonja var Oves redning fra et liv uten glede og når hun ikke lever lenger er det heller ingen grunn for ham til å leve. Det er her den kloke Parvaneh kommer inn og har stadige spørsmål og behov for hjelp. Ove knurrer, men skjønner at skal ting bli gjort så må han trå til. Etterhvert som fortellingen skrider fram så er det mange ting som Ove må trå til med. Dette gjør at selv om han fortsatt knurrer og banner så får livet nye dimensjoner både ved tilfeldige møter og minner fra den gang Sonja levde og hennes måte å se livet og menneskene på. Det er en fortelling om nødvendigheten av å bety noe for noen, ikke stor litteratur dette, men kjekk å lese, absolutt!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: