Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det uimotståelige blåbærbakeriet

bentebing

4 kommentarer

19. august 2013

det uimotståeligeDet Mary Simses som har skrevet denne boka som øverst har denne blurben: Hvis du likte Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, vil du sluke denne. Skal James Patterson ha sagt. Jasså gitt! Jeg elsker Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai! Den tilhører bøker jeg gjerne skulle glemme at jeg har lest for å kunne lese den igjen som for første gang. Har James Patterson rett? Nix, nei, no, absolutt ikke, langt i fra osv….

Dette er en koselig bok, ja da, men den gir meg ikke den frydefulle gleden over gode formuleringer, språk som løfter og en fortelling som oppleves som ny. For Blåbærbakeriet har jeg på en måte lest, sett filmen eller «opplevd» mange ganger tidligere. Ja, faktisk mens jeg leste boka, så jeg for meg Sandra Bullock i hovedrollen, susende gjennom landskapet i dress og svart BMW. Romanens hovedperson er Manhattanadvokaten Ellen som skal gifte seg med advokatkollega Hayden. Hun skal bare utføre et oppdrag mormoren ga henne i det hun døde, før hun trer inn i den hellige ektestand. Ellen må vende tilbake til mormorens barndoms by og levere et brev til ungdomskjæresten. Ellen har lært å fotografere, komponere bilder og hun gleder seg over det vakre landskapet i mormorens barndomsrike. Boken starter med at hun står på en råtten brygge, faller ut i vannet, blir tatt av en tidevannsstrøm og holder på å drukne, men blir i siste liten reddet av en (gjett da…) høy, mørk, stilig type med knall blå øyne. Ja, så ruller det videre… Tror dere at Ellen og Hayden gifter seg? Det er en koselig fortelling, som passer en kveld der hjernen har sluttet å virke og bare det mest lettygde kan passere, men ellers…

Det er andre bloggere som er virkelig entusiastiske over boken og synes den var toppers, så om du har lyst på en meget avslappende lesing, ja, så la deg ikke skremme.

Kaffe med musikk

bentebing

4 kommentarer

18. august 2013

kaffeDa er siste bok av Karin Brunk Holmqvist lest og den fornøyde følelsen av å ha lest en koselig fortelling sitter i. Holmqvist skriver om eldre mennesker i svenske småbyer og det gjør hun på en fin måte. De er ganske engstelige, blir lett bekymret og urolige av alt som ikke er helt A4, de fleste av personene i romanene hennes. Det er tydelig at hun er glad i dem og det er faktisk en utvikling hos flere av dem som gjør at tiden det tar å lese boken på ingen måte er bortkastet. Denne gangen er det syklubben til Inez, Viola, Olga og Svea som vinner en tur til julemarked i Tyskland. Damene reiser av sted og mennene må bli hjemme og passe hus og blomster. Det er bare Olga og den nytilflyttede Svea som har reist noe tidligere, de andre har tydeligvis ikke reist så langt vekk at de måtte overnatte på hotell. Det var ganske morsomt når en av damene ikke fatter og begriper hvordan hun skal få åpnet døren til rommet uten nøkkel, helt til jeg kom på alle gangene jeg har stått utenfor hotelldøra og sloss med gjenstridige kort eller nøkler som må lirkes inn på spesielle måter. Selv om syklubb venninnene kjenner hverandre godt, med untak av Svea som nettopp har flyttet til byen og som ikke helt er kommet inn i fellesskapet, så lærer man nye ting om folk når man reiser sammen. Dette skjer også med våre damer og det skaper noen småmorsomme episoder. Svea sjokkerer damene ved å kaste seg i armene på bussturens sjarmør, men han dropper henne til fordel for en yngre dame og de øvrige i syklubben synes synd på henne, tross alt. Det blir mye spising, små shopping og kaffedrikking med musikk (musikken i dette tilfelle er en skvett sprit i kaffen) og denne repetisjonen er vel kanskje den minst vellykkede delen. Vi får også noen glimt av hvordan det går med mennene som skulle stelle hjemme. Det gode er at de savner konene sine – skulle bare mangle, for her har det tydeligvis vært dine og mine arbeidsoppgaver og lite crossover! Jeg sitter litt og lurer på hvor gamle disse menneskene egentlig er – for det er det trygge og forutsigbare som blir framhevet som den ultimate lykke – og det virker litt kjedelig på meg.

Det vil være løgn å kalle dette stor litteratur, men en koselig stund en regnfull ettermiddag, det fikk jeg.

En sang fra fortiden

bentebing

4 kommentarer

17. august 2013

en sangJeg har ikke lest noe av Katherine Webb tidligere og var i grunnen ganske spent på denne.  Arven som var hennes første bok på norsk, har jeg hørt mye positivt om så forventningene var på plass. Boken foregår i to tidsperioder, den ene i nåtiden og den andre på slutten av 1930-tallet. Romanen starter med at Mitzy Hatcher har et syn eller et flashback fra fortiden, den gang hun ble kjent med Charles Aubery og familien hans i 1937. Hun er nå en gammel dame som lever i en boble av det som var, hennes ønsker om hvordan relasjonene skulle være og en ganske brutal oppvekst som fortsatt preger henne. Midt i første kapittel kommer galleristen Zach inn, en mann som nettopp er skilt fra sin vakre og bestemte advokatkone som han har en datter sammen med. Zach er en mislykket gallerist, han selger lite, kom svært dårlig ut da han etablerte seg både som maler og som gallerist, men han har tre bilder av Charles Aubery som han nekter å selge selv om han trenger pengene desperat. Fortellingen om Zach foregår i vår tid og det er vekslingen mellom nåtid og fortid som gir boka et godt driv  og gjør at jeg som leser sitter klistret. Mitzy vokser opp med sin alkoholiserte mor som livnærer seg som «klok kone» som lager naturmedisin og hun tar imot «gjester». Når moren har «gjester» må hun holde seg unna huset og da vandrer hun rundt omkring på markene og på stranden. Fortellingen foregår i Dorset i Sør-England og den landlige idyllen blir på en måte en kontrast til Mitzys brutale liv. Hun hundses av moren og mobbes av barna på skolen, det er først når hun møter familien Aubery at hun føler seg inkludert og sett på en positiv måte. Charles Aubery er en selvsentrert kunstner som blir fanget av Mitzys ville skjønnhet og han tegner henne i alle slags situasjoner. Han har to døtre med sin elskerinne Celeste som er fra Marokko og disse to barna, særlig den eldste, blir knyttet til Mitzy. Charles Aubery hadde mange kvinnehistorier og Zachs bestemor mer enn antyder at hun hadde et forhold til ham. Dette får Zach til å lure på om han kan være Auberys barnebarn. Det er en roman der avsløringene kommer trillende etter som historien går sin gang, det er lettlest, medrivende og det er godt skrevet. Jeg likte denne boka og jeg skal nok lese flere av denne forfatteren.

En mann ved navn Ove

bentebing

3 kommentarer

4. august 2013

OveEtter å ha stått på venteliste en god stund var det endelig min tur til å lese denne boken av Fredrik Backman.  Den har blitt sammenlignet med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg har lest Hundreåringen men jeg husker altså ingenting fra den, den kan ikke ha gjort særlig inntrykk og når det har gått litt tid er jeg redd for at jeg heller ikke kommer til å huske så mye av En mann ved navn Ove heller. Det gjør imidlertid ingenting, for mens jeg leste om den 59 år gamle, sint og triste Ove så hadde jeg en herlig stund. Dette er feelgood, lett og ledig til en ettermiddag eller to, ikke så mye å irritere seg over og en god del å flire av.

Ove vil dø, hans elskede Sonja døde for et halvt år siden, han har blitt arbeidsledig og den daglige inspeksjonen i boligomrettslaget gir ham ikke noen særlige gleder, men irritere seg kan man jo alltids og folk som ikke holder seg til reglene er en stadig kilde til raseriutbrudd. Han gjør grundige forberedelser til selvmordet, men så blir han forstyrret av noen nye naboer som ødelegger postkassen hans. Det er Parvaneh fra Iran og hennes svenske ektemann Patrick, med to barn og det tredje på vei som flytter inn og som ved tålmodig vennskap gir Ove en ny mening med livet. Ove har lært gjennom hardt arbeid hvordan ting skal være og de som ikke ser tingene på samme måte som han er komplete idioter. De som for eksempel kjører noe annet enn Saab eller Volvo har problemer nok, bare vent. Vi får gjennom tilbakeblikk kjennskap til Oves oppvekst, hvordan han ble kjent med Sonja og samlivet med henne. Det er tydelig at Sonja var Oves redning fra et liv uten glede og når hun ikke lever lenger er det heller ingen grunn for ham til å leve. Det er her den kloke Parvaneh kommer inn og har stadige spørsmål og behov for hjelp. Ove knurrer, men skjønner at skal ting bli gjort så må han trå til. Etterhvert som fortellingen skrider fram så er det mange ting som Ove må trå til med. Dette gjør at selv om han fortsatt knurrer og banner så får livet nye dimensjoner både ved tilfeldige møter og minner fra den gang Sonja levde og hennes måte å se livet og menneskene på. Det er en fortelling om nødvendigheten av å bety noe for noen, ikke stor litteratur dette, men kjekk å lese, absolutt!

A Confederacy of Dunces

bentebing

6 kommentarer

1. august 2013

ConfederacyA Confederacy of Dunces eller Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole var sommeren store leseøvelse. Det ble en øvelse i utholdenhet, forundring over at det går an å skrive så mye om raping, spising og andre kroppslige funksjoner, samt skrudde ideer, at jeg den siste delen av boka leste videre av ren nysgjerrighet hvordan dette ville ende. Jeg leste boka på engelsk, dermed tok lesingen lengre tid for her var det mye dialekt, men da jeg begynte å tenke på dialogen som en hørbar samtale så gikk alt så meget bedre. Jeg har lest andre bloggere som har lest boka på norsk og det er mulig at selv om jeg brukte lang tid på lesingen, så var kanskje engelsk et bedre valg. Dessverre leste jeg forordet, det er i grunnen alltid en dårlig idé for Mr. Percy legger sterke føringer for lesingen og det er hemmende. Jeg tok meg stadig i å lure på hvor mye som var biografisk i denne romanen, for slik jeg leste bokens første deler har hovedpersonen Ignatius  J. Reilly og JKT sterke likhetstrekk og da jeg googlet på JKT i dag tenkte jeg at sånn kunne faktisk Ignatius ha sett ut og – på en veldig god dag. Ignatuis bor i New Orleans med sin mor som er forfyllet. Han har undervist på et universitet, men ble sparket derifra for han rettet ikke oppgaver og utførte minimalt med arbeid. Han vil helst ligge på sengen, spise og tenke på fordøyelsen sin. Vi treffer ham og moren i det første oppløpet der en forkledd politimann prøver å fengsle ham for ikke å kunne identifisere seg. Ignatius er særdeles velartikulert og driver enklere hoder til fortvilelse og raseri. Moren og Igntius klarer å komme seg vekk derifra og ender i baren The Night of Joy der de drikker – øl til mor og Dr. Nut til Ignatius. Også på denne baren blir det oppstandelse og med en full mor bak rattet klarer de to å vikle seg inn i vraking av både bil og hus. Dette fører med seg at moren får en bot som må betales og hun på sin side krever at Ignatius må skaffe seg en jobb slik at han kan hjelpe henne med å betale. Og herfra ruller historien om Levy Pants, pølsevognen og alle de utrolig personene han møter og ikke minst hvordan han prøver å implementere sine skrudde ideer. Er dette morsomt? Tja, hvis jeg hadde greid å finne et fjon av et sympatisk trekk hos Ignatius, men han er en egosentrisk type som bare tenker på seg selv, sitt tarmsystem og en sjelden gang på Myrna som han studerte sammen med. Nå er det også slik at forfatteren ikke har særlig sympati med noen av figurene sine, det måtte i tilfelle være Mr. Levy som lever i skyggen av sin far som startet Levy Pants og under stadige anklager fra sin kone. Skriver Toole godt? Ja, det gjør han. Denne boka omtales som en satire og lese den slik så er det noen store øyeblikk her: f.eks. når Ignatius finner på et nytt arkiveringssystem hos Levy Pants, (som bibliotekar fikk jeg nesten åndenød). Jeg er overbevist om at denne boka vil jeg like mye bedre når det har gått noen uker og jeg har fått det hele på litt avstand. Det tar på å lese om en diger overvektig, slafsende fyr med grønn jaktlue med klaffer , tweedbukser og tykk, rutete flanellskjorte. Prøv selv om du vil!

Ut på tur

bentebing

ingen kommentarer

4. juli 2013

Husbonden og jeg er på ferie i Norge, turist i eget land. Tenk at vi vågde det! Vi som er så varmeavhengige! Vi var leenge i sterk tvil, men så ble det noen varme dager og vi tenkte at så pinglete kan vi da ikke være, at vi ikke våger. Så her er vi på vei mot Mosknes og Lofoten.

20130704-184230.jpg
Vi reiste via Naustdal (fetter av husbonden) til Florø (venn av husbonden) til Stranda (enda en venn av husbonden) til Molde. Her så vi det spektakulære biblioteket, traff sjefa og fikk en flott omvisning. Jeg var henrykt, husbonden holdt ut. Vi fikk tips om en god restaurant (lytt til din nærmeste biblioekar) og gasset oss med klippfiskrygg og nydelig tilbehør. Dessverre kom jeg ikke på dette med foto før vi kom til desserten…

20130704-194634.jpg
Dagen etter var det ut på tur igjen til Trondheim via Bud, vakkert, men godt med skjerf i halsen.

20130704-194948.jpg
Man skal jo være noen dager i Trondheim for å nyte byen, gatene og alle de grønne områdene, men Helgelandskysten og Sandneessjøen ventet, så det var bare å sette dette på listen over byer å besøke en annen gang.
Det blir mye slikt når jeg nok en gang har «glemt» å regne ut hvor lang tid det tar å kjøre i vårt langstrakte land. Når skal jeg lære dette? Neste gang, kanskje?

Kjærlighetssmykket

bentebing

ingen kommentarer

29. juni 2013

kjærlighetssmykketLiv forlag spurte om jeg hadde lyst til å lese debutanten Kristin Remøe sin novellesamling Kjærlighetssmykket og det hadde jeg. Boka inneholder fjorten noveller som alle har noe med den første novellen å gjøre som handler om Tara. Hun er av taterslekt og lager smykker av det hun finner ute i naturen. Hun laget smykket Juliet som har magiske egenskaper og dette smykket opptrer i alle novellene. De handler om kjærlighet, forelskelse, avhengighet, svik og drapsforsøk. Det er et snedig grep å ha personer eller ting som går igjen i novellene. Det gir en sammenheng og en annen måte å fortelle på enn i den vanlige «romanen». Ja – det står noveller, men disse er så integrert i hverandre at jeg får en følelse av å lese en løst sammenvevd fortelling der omdreiningspunktet er – kjærlighet i ulike varianter.

Ble jeg grepet av denne boka? Tja. Dette er en ujevn fortelling, noen av novellene er engasjerende, mens andre ikke er særlig givende. Det første er den svakeste og det er litt synd for om jeg ikke hadde bestemt meg for å lese hele boka, så hadde jeg gitt opp. Novelle nr. to er derimot av en helt annen kaliber, nær, tettere på og jeg tenkte at dette kan bli riktig bra. Så veksler det utover i boka og ender vel for min del med en ok leseropplevelse.

Nytt liv i East End

bentebing

4 kommentarer

27. juni 2013

nyttlivSå du TV-serien på nrk for noen uker siden? Det gjorde jeg og da jeg så at biblioteket hadde kjøpt inn boka, var jeg kjapp til å sikre meg den. Forfatteren Jennifer Worth er fortelleren i boka og hun tar oss med til Londons fattige strøk i East End i 1950-åra. Hun kom til Nonnatus House for å ha turnus som jordmor og oppdager at det hun trodde var et sykehus i virkeligheten er et kloster hvor både nonner og sykepleiere bor og arbeider sammen i East End. Jenny Lee ( som var forfatterens pikenavn) har ingen varme føleleser for nonnene og deres tro, men etter hvert vinner de hennes respekt og hun ser det store arbeidet de legger ned for menneskene som bor omkring dem. Det er mange kostelige episoder med bl.a Fred, kjelepasseren, vaktmesteren, oppfinneren og den alltid uheldige investoren. Den utrolige søster Monica Joan som sier de vanvittigste ting og man lurer hele tiden på om hun er senil eller slu.

Selv om jeg satt klistret til TV-en nesten hver søndag så lenge serien varte, var det likevel mer stas å lese boka – enda serien er laget av BBC(!) Boka har flere historier og ikke minst forteller og reflekterer forfatteren om utviklingen av jordmoryrket, holdningene til jordmødrene og de fødende og verdiene i samfunnet hun var en del av.Det er spennede fødsler og hjerteskjærende fortellinger om hva fattigdom kan gjøre med mennesker. Min yngste sønn kom hjem da jeg var midt inne i en dramatisk fødsel, han følte seg litt tilsidesatt da moderen bare fortsatte å lese til fødselen var lykkelig over og jeg igjenkunne trekke pusten. Jeg forklarte saken og heldigvis er han en ihuga leser, så han kom på at det samme hadde vist han gjort og.

Dette er en både koselig og tankevekkende bok. Jeg er så takknemlig for all forskning og utvikling som har skjedd innenfor dette området, bare av den grunn er den vel verdt å lese.

Tsarens helgen

bentebing

1 kommentar

19. juni 2013

Tsarens helgen Etter først å ha lest Madaonnaene i Leningrad som jeg likte sånn passe, var det anderledes å lese Tsarens helgen av Debra Dean. I denne romanen skriver hun om Xenia som er født inn i kongelige kretser og om kusinen hennes Dasha. De bor i St. Petersburg på 1800-tallet og det forventes at alle i familien tar del i hoffets aktiviteter. Huset til Xenias familie brenner ned og de må flytte inn hos kusinen Dasha. Hun er yngre enn Xenia, men de får god kontakt og Dasha som er fortlleren i boken får snart et svært kjærlig forhold til kusinen, for Xenia er ganske spesiell. Hun er vakker, følsom, eksentrisk og bryr seg lite om konvensjonelle former. Dasha får stadig høre at hun er så lite vakker at hun umulig kan forvente å finne en som vil gifte seg med henne, men begge jentene lengter etter kjærlighet og ekteskap. Xenia gifter seg med Andrej Feodorovitsj som er sanger ved hoffet, han er hennes sjelevenn og hun er lykkelig i ekteskapet med ham. Far til Dasha gjør lite for at hun skal kunne være i selskapslivet og han ønsker at hun skal reise ut på landet sammen med foreldrene. Dasha vet at dette betyr slutten på muligheten for å få seg en ektemann og hun er svært ulykkelig. Xenia inviterer henne til å komme å bo hos henne og Andrej i byen og dette knytter dem enda tettere sammen. Vennskapet mellom Dasha og Xenia er nydelig beskrevet og det er gripende å lese om hvor viktig dette er særlig for Dasha. Xenia ønsker seg barn og etter mye strev og bønner får hun en liten pike, men både barnet og Andrej dør og det virker som Xenia blir gal av sorg. Det vil si at Xenias mor og søster vil få henne dømt som utilregnelig slik at de kan får tak i verdiene til Xenia. For Xenia har begynt å dele ut mat og klær til trengende og fattige, ting hun selv ikke behøver. Hun overdrar huset til Dasha og en dag blir hun borte. Dasha leter etter henne og etter flere år finner hun ut at Xenia har bodd i byen hele tiden, men under navnet til Andrej Feodorovitsj, altså mannens navn. Hun blir om talt som helgen og Dasha treffer mange som forteller om hva Xenia har gjort for dem. Det er her Debra Deans kunnskaper kommer inn og setter romafiguren Xenia og den historiske St.Xenia inn i en setting som virker troverdig.

Forsidebildet på denne boken er nydelig og i motsetning til Madonnaene i Leningrad gir dette signaler om hva boken handler om: den vakkert kledde damen, Eremitasjen i bakgrunnen og elven som skiller henne fra livet der. Ja, de hvite flekkene som kan være snø som forteller noe om det iskalde klimaet både i og utenfor hoffet, tenker jeg.

Joda, er det noen som liker romaner, men en snert av historisk virkelighet så er dette et godt valg.

Madonnaene i Leningrad

bentebing

2 kommentarer

16. juni 2013

Madonnaene Denne boka fikk jeg av Pantagruel forlag og med en slik vakker og på en måte hemmelighetsfull forside, gikk jeg spent i gang med å lese boken. Dette er Hovedpersonen i boka er Marina som vi møter både som ung pike i et krigsherjet Leningrad under andre verdenskrig og som en eldre kvinne med Alzheimer. Vandring mellom to tidsepoker er en et fortellergrep som jeg har møtt på i flere bøker jeg har lest i det siste. Når det er gjort bra så er det interessant, men i flere tilfelle fungerer det mer som utidige avbrudd i en historie som er fengslende nok i seg selv. Slik er det i denne boken. Fortellingen om Marina som er blant de mange som hjelper til med å pakke ned kunstskattene i Eremitasjen for å redde dem fra ødeleggelse og den tyske invasjonen og beleiringen har nok kraft i seg selv til å holde leseren fanget. Den andre historien om dagens liv i USA, familiens bekymringer for henne mens hun stadig mer forvinner inn i fortiden og utviklingen av Alzheimeren er trist nok, men den legger ikke noen ekstra dimensjon til romanen, hvert fall ikke for denne leseren.

Den ventede beleiringen av Leningrad er foranledningen til denne delen av romanen. Det er kanskje av hensyn til sarte sjeler at denne delen er så «tamt» beskrevet, ikke vet jeg, men under beleiringen døde over en million mennesker og av andre beretninger går det fram at det var helvete på jord. Marina er forelsket i Dmitrij, krigen har vart en stund og han skal ut og forsvare landet. Marina har fått jobb på Eremitasjen for å pakke ned alle kunstgjenstander for å sikre dem mot okkupasjonsmakten. De bruker dager og uker på å pakke den glass, kopper, tallerkner, bilder og alt som kunne være av verdi. Sammen med Anja, en av de gamle salvokterne, lærer hun seg hvordan bildene ser ut og rett og slett lager et tankekart over hele Eremitasjen. Dette grepet er faktisk ganske fiffig for det gir forfatteren anledning til å beskrive og hente frem enkelte malerier. Og er man kunstinteressert tilfører dette romanen en interessant side. Marina får noen brev fra Dmitrij, men etter som krigen og beleiringen av Leningrad skrider fram hører hun ikke mer fra ham. Hun oppdager at hun er gravid og mirakuløst nok klarer hun å komme seg til en leir der hun blir gjenforent med Dmitrij.

Har jeg noen forklaring på forsiden? Nix. – Og boken som helhet? Helt grei som tidtrøyte, men jeg har lest andre som har gitt meg mer å tenke på, må si det ja.

Blogg på WordPress.com.