Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

ConfederacyA Confederacy of Dunces eller Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole var sommeren store leseøvelse. Det ble en øvelse i utholdenhet, forundring over at det går an å skrive så mye om raping, spising og andre kroppslige funksjoner, samt skrudde ideer, at jeg den siste delen av boka leste videre av ren nysgjerrighet hvordan dette ville ende. Jeg leste boka på engelsk, dermed tok lesingen lengre tid for her var det mye dialekt, men da jeg begynte å tenke på dialogen som en hørbar samtale så gikk alt så meget bedre. Jeg har lest andre bloggere som har lest boka på norsk og det er mulig at selv om jeg brukte lang tid på lesingen, så var kanskje engelsk et bedre valg. Dessverre leste jeg forordet, det er i grunnen alltid en dårlig idé for Mr. Percy legger sterke føringer for lesingen og det er hemmende. Jeg tok meg stadig i å lure på hvor mye som var biografisk i denne romanen, for slik jeg leste bokens første deler har hovedpersonen Ignatius  J. Reilly og JKT sterke likhetstrekk og da jeg googlet på JKT i dag tenkte jeg at sånn kunne faktisk Ignatius ha sett ut og – på en veldig god dag. Ignatuis bor i New Orleans med sin mor som er forfyllet. Han har undervist på et universitet, men ble sparket derifra for han rettet ikke oppgaver og utførte minimalt med arbeid. Han vil helst ligge på sengen, spise og tenke på fordøyelsen sin. Vi treffer ham og moren i det første oppløpet der en forkledd politimann prøver å fengsle ham for ikke å kunne identifisere seg. Ignatius er særdeles velartikulert og driver enklere hoder til fortvilelse og raseri. Moren og Igntius klarer å komme seg vekk derifra og ender i baren The Night of Joy der de drikker – øl til mor og Dr. Nut til Ignatius. Også på denne baren blir det oppstandelse og med en full mor bak rattet klarer de to å vikle seg inn i vraking av både bil og hus. Dette fører med seg at moren får en bot som må betales og hun på sin side krever at Ignatius må skaffe seg en jobb slik at han kan hjelpe henne med å betale. Og herfra ruller historien om Levy Pants, pølsevognen og alle de utrolig personene han møter og ikke minst hvordan han prøver å implementere sine skrudde ideer. Er dette morsomt? Tja, hvis jeg hadde greid å finne et fjon av et sympatisk trekk hos Ignatius, men han er en egosentrisk type som bare tenker på seg selv, sitt tarmsystem og en sjelden gang på Myrna som han studerte sammen med. Nå er det også slik at forfatteren ikke har særlig sympati med noen av figurene sine, det måtte i tilfelle være Mr. Levy som lever i skyggen av sin far som startet Levy Pants og under stadige anklager fra sin kone. Skriver Toole godt? Ja, det gjør han. Denne boka omtales som en satire og lese den slik så er det noen store øyeblikk her: f.eks. når Ignatius finner på et nytt arkiveringssystem hos Levy Pants, (som bibliotekar fikk jeg nesten åndenød). Jeg er overbevist om at denne boka vil jeg like mye bedre når det har gått noen uker og jeg har fått det hele på litt avstand. Det tar på å lese om en diger overvektig, slafsende fyr med grønn jaktlue med klaffer , tweedbukser og tykk, rutete flanellskjorte. Prøv selv om du vil!

Husbonden og jeg er på ferie i Norge, turist i eget land. Tenk at vi vågde det! Vi som er så varmeavhengige! Vi var leenge i sterk tvil, men så ble det noen varme dager og vi tenkte at så pinglete kan vi da ikke være, at vi ikke våger. Så her er vi på vei mot Mosknes og Lofoten.

20130704-184230.jpg
Vi reiste via Naustdal (fetter av husbonden) til Florø (venn av husbonden) til Stranda (enda en venn av husbonden) til Molde. Her så vi det spektakulære biblioteket, traff sjefa og fikk en flott omvisning. Jeg var henrykt, husbonden holdt ut. Vi fikk tips om en god restaurant (lytt til din nærmeste biblioekar) og gasset oss med klippfiskrygg og nydelig tilbehør. Dessverre kom jeg ikke på dette med foto før vi kom til desserten…

20130704-194634.jpg
Dagen etter var det ut på tur igjen til Trondheim via Bud, vakkert, men godt med skjerf i halsen.

20130704-194948.jpg
Man skal jo være noen dager i Trondheim for å nyte byen, gatene og alle de grønne områdene, men Helgelandskysten og Sandneessjøen ventet, så det var bare å sette dette på listen over byer å besøke en annen gang.
Det blir mye slikt når jeg nok en gang har «glemt» å regne ut hvor lang tid det tar å kjøre i vårt langstrakte land. Når skal jeg lære dette? Neste gang, kanskje?

kjærlighetssmykketLiv forlag spurte om jeg hadde lyst til å lese debutanten Kristin Remøe sin novellesamling Kjærlighetssmykket og det hadde jeg. Boka inneholder fjorten noveller som alle har noe med den første novellen å gjøre som handler om Tara. Hun er av taterslekt og lager smykker av det hun finner ute i naturen. Hun laget smykket Juliet som har magiske egenskaper og dette smykket opptrer i alle novellene. De handler om kjærlighet, forelskelse, avhengighet, svik og drapsforsøk. Det er et snedig grep å ha personer eller ting som går igjen i novellene. Det gir en sammenheng og en annen måte å fortelle på enn i den vanlige «romanen». Ja – det står noveller, men disse er så integrert i hverandre at jeg får en følelse av å lese en løst sammenvevd fortelling der omdreiningspunktet er – kjærlighet i ulike varianter.

Ble jeg grepet av denne boka? Tja. Dette er en ujevn fortelling, noen av novellene er engasjerende, mens andre ikke er særlig givende. Det første er den svakeste og det er litt synd for om jeg ikke hadde bestemt meg for å lese hele boka, så hadde jeg gitt opp. Novelle nr. to er derimot av en helt annen kaliber, nær, tettere på og jeg tenkte at dette kan bli riktig bra. Så veksler det utover i boka og ender vel for min del med en ok leseropplevelse.

nyttlivSå du TV-serien på nrk for noen uker siden? Det gjorde jeg og da jeg så at biblioteket hadde kjøpt inn boka, var jeg kjapp til å sikre meg den. Forfatteren Jennifer Worth er fortelleren i boka og hun tar oss med til Londons fattige strøk i East End i 1950-åra. Hun kom til Nonnatus House for å ha turnus som jordmor og oppdager at det hun trodde var et sykehus i virkeligheten er et kloster hvor både nonner og sykepleiere bor og arbeider sammen i East End. Jenny Lee ( som var forfatterens pikenavn) har ingen varme føleleser for nonnene og deres tro, men etter hvert vinner de hennes respekt og hun ser det store arbeidet de legger ned for menneskene som bor omkring dem. Det er mange kostelige episoder med bl.a Fred, kjelepasseren, vaktmesteren, oppfinneren og den alltid uheldige investoren. Den utrolige søster Monica Joan som sier de vanvittigste ting og man lurer hele tiden på om hun er senil eller slu.

Selv om jeg satt klistret til TV-en nesten hver søndag så lenge serien varte, var det likevel mer stas å lese boka – enda serien er laget av BBC(!) Boka har flere historier og ikke minst forteller og reflekterer forfatteren om utviklingen av jordmoryrket, holdningene til jordmødrene og de fødende og verdiene i samfunnet hun var en del av.Det er spennede fødsler og hjerteskjærende fortellinger om hva fattigdom kan gjøre med mennesker. Min yngste sønn kom hjem da jeg var midt inne i en dramatisk fødsel, han følte seg litt tilsidesatt da moderen bare fortsatte å lese til fødselen var lykkelig over og jeg igjenkunne trekke pusten. Jeg forklarte saken og heldigvis er han en ihuga leser, så han kom på at det samme hadde vist han gjort og.

Dette er en både koselig og tankevekkende bok. Jeg er så takknemlig for all forskning og utvikling som har skjedd innenfor dette området, bare av den grunn er den vel verdt å lese.

Tsarens helgen Etter først å ha lest Madaonnaene i Leningrad som jeg likte sånn passe, var det anderledes å lese Tsarens helgen av Debra Dean. I denne romanen skriver hun om Xenia som er født inn i kongelige kretser og om kusinen hennes Dasha. De bor i St. Petersburg på 1800-tallet og det forventes at alle i familien tar del i hoffets aktiviteter. Huset til Xenias familie brenner ned og de må flytte inn hos kusinen Dasha. Hun er yngre enn Xenia, men de får god kontakt og Dasha som er fortlleren i boken får snart et svært kjærlig forhold til kusinen, for Xenia er ganske spesiell. Hun er vakker, følsom, eksentrisk og bryr seg lite om konvensjonelle former. Dasha får stadig høre at hun er så lite vakker at hun umulig kan forvente å finne en som vil gifte seg med henne, men begge jentene lengter etter kjærlighet og ekteskap. Xenia gifter seg med Andrej Feodorovitsj som er sanger ved hoffet, han er hennes sjelevenn og hun er lykkelig i ekteskapet med ham. Far til Dasha gjør lite for at hun skal kunne være i selskapslivet og han ønsker at hun skal reise ut på landet sammen med foreldrene. Dasha vet at dette betyr slutten på muligheten for å få seg en ektemann og hun er svært ulykkelig. Xenia inviterer henne til å komme å bo hos henne og Andrej i byen og dette knytter dem enda tettere sammen. Vennskapet mellom Dasha og Xenia er nydelig beskrevet og det er gripende å lese om hvor viktig dette er særlig for Dasha. Xenia ønsker seg barn og etter mye strev og bønner får hun en liten pike, men både barnet og Andrej dør og det virker som Xenia blir gal av sorg. Det vil si at Xenias mor og søster vil få henne dømt som utilregnelig slik at de kan får tak i verdiene til Xenia. For Xenia har begynt å dele ut mat og klær til trengende og fattige, ting hun selv ikke behøver. Hun overdrar huset til Dasha og en dag blir hun borte. Dasha leter etter henne og etter flere år finner hun ut at Xenia har bodd i byen hele tiden, men under navnet til Andrej Feodorovitsj, altså mannens navn. Hun blir om talt som helgen og Dasha treffer mange som forteller om hva Xenia har gjort for dem. Det er her Debra Deans kunnskaper kommer inn og setter romafiguren Xenia og den historiske St.Xenia inn i en setting som virker troverdig.

Forsidebildet på denne boken er nydelig og i motsetning til Madonnaene i Leningrad gir dette signaler om hva boken handler om: den vakkert kledde damen, Eremitasjen i bakgrunnen og elven som skiller henne fra livet der. Ja, de hvite flekkene som kan være snø som forteller noe om det iskalde klimaet både i og utenfor hoffet, tenker jeg.

Joda, er det noen som liker romaner, men en snert av historisk virkelighet så er dette et godt valg.

Madonnaene Denne boka fikk jeg av Pantagruel forlag og med en slik vakker og på en måte hemmelighetsfull forside, gikk jeg spent i gang med å lese boken. Dette er Hovedpersonen i boka er Marina som vi møter både som ung pike i et krigsherjet Leningrad under andre verdenskrig og som en eldre kvinne med Alzheimer. Vandring mellom to tidsepoker er en et fortellergrep som jeg har møtt på i flere bøker jeg har lest i det siste. Når det er gjort bra så er det interessant, men i flere tilfelle fungerer det mer som utidige avbrudd i en historie som er fengslende nok i seg selv. Slik er det i denne boken. Fortellingen om Marina som er blant de mange som hjelper til med å pakke ned kunstskattene i Eremitasjen for å redde dem fra ødeleggelse og den tyske invasjonen og beleiringen har nok kraft i seg selv til å holde leseren fanget. Den andre historien om dagens liv i USA, familiens bekymringer for henne mens hun stadig mer forvinner inn i fortiden og utviklingen av Alzheimeren er trist nok, men den legger ikke noen ekstra dimensjon til romanen, hvert fall ikke for denne leseren.

Den ventede beleiringen av Leningrad er foranledningen til denne delen av romanen. Det er kanskje av hensyn til sarte sjeler at denne delen er så «tamt» beskrevet, ikke vet jeg, men under beleiringen døde over en million mennesker og av andre beretninger går det fram at det var helvete på jord. Marina er forelsket i Dmitrij, krigen har vart en stund og han skal ut og forsvare landet. Marina har fått jobb på Eremitasjen for å pakke ned alle kunstgjenstander for å sikre dem mot okkupasjonsmakten. De bruker dager og uker på å pakke den glass, kopper, tallerkner, bilder og alt som kunne være av verdi. Sammen med Anja, en av de gamle salvokterne, lærer hun seg hvordan bildene ser ut og rett og slett lager et tankekart over hele Eremitasjen. Dette grepet er faktisk ganske fiffig for det gir forfatteren anledning til å beskrive og hente frem enkelte malerier. Og er man kunstinteressert tilfører dette romanen en interessant side. Marina får noen brev fra Dmitrij, men etter som krigen og beleiringen av Leningrad skrider fram hører hun ikke mer fra ham. Hun oppdager at hun er gravid og mirakuløst nok klarer hun å komme seg til en leir der hun blir gjenforent med Dmitrij.

Har jeg noen forklaring på forsiden? Nix. – Og boken som helhet? Helt grei som tidtrøyte, men jeg har lest andre som har gitt meg mer å tenke på, må si det ja.

strindbergLines Bibliotek har August Strindbergs Det røde rommet på listen over 1001 bøker og siden jeg nå har klart å komme meg igjennom boken, så …

Dette er romanen om Arvid Falk, Strindbergs alter ego som det svenske Wikipedia sier. Arvid Falk er sorenskriver når vi møter ham i begynnelsen av romanen, men han ønsker ikke å fortsette i statsadministrasjonen og vil heller bli litterat. Denne handlingen gjør at han trer ut av «det gode selskap» og broren som er handelsmann og etterhvert spekulant vil helst ikke ha noe med ham å gjøre. Arvid Falk  har kontakter med kunstere av forskjellig karakter og det er i møte med disse at Strindberg lager sine utrolige karrikaturer av mennesker i det svenske samfunnet.  Falk oppnår ikke noen suksess som litterat og ved bokens slutt vender han tilbake til embedsstanden. Arvid Falk er på mange måter både en hovedperson, men og en som åpner for presentasjon av en rekke mennesker enten direkte i hans omkrets eller som venner og bekjente av disse. For meg ble det disse litt fjernere bekjentskapene som var det interessante med boken. Jeg må innrømme at etter ca 70 sider måtte jeg ha en pause, det ble for mye sult, sørgmodige og nedslitte personer, økonomiske bekymringer og andre fortredeligheter. Etter et par bøker med skikkelig virkelighetsflukt var jeg på sporet igjen og da jeg kom til kapittelet med dannelsen av Sjøassuranseselskapet Triton var resten av lesingen en fryd. Strindberg skriver skarpt og vittig om økonomiske krumspring, posisjonering og hvordan den tidens media behandler nyheter i disse selskapene. Han skriver om Rehnhjelm sine skuespillerdrømmer og forelskelse i Agnes som han ser på som en uskyldig liten piken, men som i virkeligheten er prostituert og forakter ham. Arvid Falk er også betatt av Agnes, som når han treffer henne går under navnet Beda. Det er ikke en nærgående skildring av forleskelse vi leser om her, men mer den idealiserte kvinnen – som tross alt er hore. Ja, Strindberg har vel aldri skrevet varmt og følelsesdypt om kvinner i det hele tatt. En liten digresjon: Husbonden var med på teater og så Faderen og klarte å hisse seg ganske høylydt opp over kvinnene i dette stykket. Han satt og hmf-et og stønnet over nederdrektige kvinnemennesker, så jeg var igrunnen glad for at salen var helt mørk. – i ettertid har jeg tenkt på at dette sier noe om teaterets og ordet kraft… (har på følelesen at jeg har skrevet dette før, men fyren var altså virkelig indigert.)

Tilbake til Det røde rommet: ja, akkurat rommet er vel mer som en kulisse eller er det livmoren? Det røde, varme, med mat og drikke og kontakter som utvikles, hm, tja her er jeg vel noe ut på viddene, men som mange av scenene i boken er dette rommet og hendelsene der utgangspunkt for å fortelle en ny historie om en av Strindbergs mange figurer. Det store persongalleriet har blitt sammenlignet med Dickens, men det er vel antall personer enn skrivemåten, for der Strindberg kler av og henger ut, har Dickens et mildere blikk, synes jeg. Er Det røde rommet fortsatt aktuell lesing? For min del er leseropplevelsen noe av den samme som Amtmannens døtre, interessant, kjekt å ha lest, men ikke en skjellsettende opplevelse.

 

leveposthornetAv en eller annen grunn trodde jeg at Leve posthornet av Vigdis Hjorth var en ustyrtelig morsom bok, det er den ikke. Det er derimot en bok om ensomhet, distanse og problemet hovedpersonen Ellinor har med å se meningen med livet sitt. Ellinor jobber som kommunikasjonsrådgiver, hun var tidligere journalist, men sammen med kollegene Rolf og Dag danner hun et kommunikasjonsbyrå. De jobber med forskjellige saker, men en dag forsvinner Dag og overlater jobben med det tredje postdirektivet som firmaet har fått i oppdrag å utrede fra Postkom, de postansattets forening. Både Rolf og Ellinor er fortvilet over at Dag har reist og verre blir det når det viser seg at han begått selvmord. Vi får aldri vite hvorfor han har gjort det, for boka dreier seg om Ellinor, hennes forhold til søsteren, kjæresten Stein og hans sønn Truls. Ellinor strever med å gjøre livet «virkelig», nært, oppleve at arbeidet hun gjør er viktig, at forholdet til Stein er mer enn en kropp å spise middag med, elske med sånn en gang i blant. Vigdis Hjorth klarer å skape en nesten apatisk følelse da jeg leste boka, samtidig blir jeg så nysgjerrig på hvordan det går med Ellinor. Dreiningen i romanen skjer når det går opp for Ellinor hva innføringen av postdirektivet vil bety for de postansatte i Norge og i andre land. Når hun ser at opprop nytter, å snakke med mennesker, få dem til å fortelle sin historie har virkning utover å være en god historie, da skjer det også en oppvåkning hos henne. Dette er fint å lese og selv om jeg ikke er en blodfan av Hjorth, så er hun en god forfatter og hun klarer å utpensle romanen slik at den blir interessant og du får vite noe – denne gangen om det tredje postdirektivet.

du forsvinnerJeg trengte en pause fra Det røde rommet som jeg leser sammen med Lines Bibliotek og andre bokbloggere. Strindberg var en kunstner med ord og stemninger, men jeg kom litt i Sult-modus – og det ble litt slitsomt. Siden Aschehoug så vennlig hadde sendt meg Du forsvinner av Christian Jungersen, passet denn godt som pausebok. – og hvilken pause! Jeg ble feid inn i fortellingen om Mia, Frederik og sønnen Niklas og var oppslukt fra side 1 og nesten helt ut boka. Boka starter med en dramatisk kjøretur på Mallorca,  der Frederik plutelig kjører fortere, villere, uten å ta hensyn til at både Mia og Niklas ber ham om å ta det med ro. Frederik kjører altfor nær en fjellvegg, bilen skrapes opp, men de blir ikke skadet, han går ut av bilen og faller plutselig om. På sykehuset får Mia vite at Frederik har en svulst på hjernen som forandrer hans personlighet. De må reise hjem og han må opereres. Etter operasjonen viser det seg at Frederik har hatt denne svulsten i mange år og det som Mia så som positive forandringer hos Frederik, var utslag av sykdommen. Frederik er rektor på en privat skole, meget dyktig og magnetisk på sine omgivelser, Mia er også lærer og spiller tennis på fritiden. Mens Frederik er sykemeldt blir det oppdaget at han har underslått flere millioner fra skolen, lærere mister jobben, eieren må forlate sitt hjem og Frederik blir anmeldt for bedrageri. Mia leser alt hun kan om hjernen og om hvordan endringer i frontallappen kan forandre et menneskes personlighet. Hun begynner å tenke tilbake og oppdager at disse endringene har vært der i lang tid uten at hun har ønsket eller vært i stand til å se dem. Hun blir stadig rystet av Frederiks oppførsel, hans manier og svingende humør. Det er som jeg blir med på dette utslitende prosjektet å finne ut hvem denne mannen hun bor sammen med er og når det hele begynte. Hun blir med i en pårørendegruppe og her treffer hun Bernhard som har en kone som er skadd etter en trafikkulykke. Bernhard er advokat og Mia ber han hjelpe dem med rettsaken som venter Frederik, men Mia blir forelsket i Bernhard og etterhvert blir de er par. – men så enkelt er det heller ikke, her ligger overraskelsene  helt til siste side.

Jeg ble veldig betatt av boken for den er illustrert med foto av forsteder, vann, faksimiler av artikler og brev og det er gjort på en slik måte at det understreker stemningen i boken. Begynnelsen på boken er som en thriller, du blir hektet med en gang, rett inn i fortellingen og så tilbakeblikkene etterhvert. Elegant konstruert, men så på slutten blir det litt for mye av alt og begeistringen er ikke så total som i første halvdel, men du allverden – jeg vil absolutt anbefale boka, beste pausebok på lenge!

NorthangerJeg elsker Jane Austen! Skarp, vittig og nærgående i sin beskrivelse av mennesker og relasjonene mellom dem, av samfunnet og verdier som blir trukket fram. Northanger Abbey som etter sigende skal være Austen sin første bok, er en fryd å lese. Den er mer direkte og åpent harselerende enn de senere bøkene og det gir den en friskhet som passer denne leseren utmerket. Den unge Catherine Morland reiser til Bath sammen med noen venner av familien for å bli introdusert til interessante mennesker. Her treffer hun Isabella og hennes bror John Thorpe, samt Henry og Eleanor Tilney som er bror og søster. Det er morsomt å lese om Bath og the Pump-room, siden jeg har vært der selv og smakt på dette grusomme vannet som skulle gi helse og sunnhet til de som drakk det… fysj! Men altså, det var tydeligvis der man traff hverandre. Catherine leser «gothic romances» og Ann Radcliffe The mysteries of Udolpho blir trukket fram som Boken som Catherine er totalt oppslukt av. Artig, med tanke på at denne har vært en lesesirkelbok(!). Austen er ikke særlig nådig mot sin heltinne når hun lar seg så til de grader forføre av litteraturen og hun har noen ganske kvasse utfall mot den slags bøker. Catherine blir sterkt oppvartet av John Thorpe, men hun er mer opptatt av Henry Tilney som snakker med henne om litteratur og tar henne mer på alvor enn John, som bare vil skryte av seg selv. Hun blir invitert til Northanger Abbey for å holde Eleanor med selskap og betatt som hun er av Udolpho er hun overbevist om at på dette stedet har det skjedd skrekkelige ting. Austen lar sin heltinne gå i den ene fella etter den andre og slik jeg leser dette har forfatteren det skrekkelig morsomt – ren skadefryd vil jeg si. Hun får til slutt medlidenhet med Catherine og lar den gode Henry sette henne omsorgsfullt på plass i realitetenes verden.  Catherine er dypt forelsket i Henry og etter litt fram og tilbake blir det jo orden på dette og. Akkurat den delen er ikke så veldig interessant, det er langt morsommere å lese om hvordan Catherine forholder seg til sine omgivelser og samfunnets forventninger til unge damer. Dette er en av bøkene i Lines 1001 lesesirkel og jeg må si at det skulle ikke gjøre meg noe å lese alle bøkene til Austen i en slik sammenheng.