Bentebing's Weblog

Gun machine, drapskoden

bentebing

5. januar 2014

Dersom jeg stod i en bokhandel eller et bibliotek og skulle velge meg en bok, hadde jeg da valgt Gun Machine, drapskoden av Warren Ellis? Tror ikke det. men når jeg har fått boka tilsendt av Vendetta forlag og pakkingen til juleferien gikk i et grusom tempo, ja da stiller saken seg i et annet lys. Angrer jeg på at jeg tok med boka og leste den? Langt i fra! Dette er faktisk en av de mer spennende og underholdende kriminalromaner jeg har lest på lenge.

Handlingen utspiller seg i New York, politimannen John Tallow mister partneren sin som blir skutt av en naken mann. I samme hus oppdager de en leilighet som er full av gamle våpen og alle er knyttet til uløste mord. Tallow som etter reglene burde hatt permisjon, blir beordret til å ta saken og sammen med to kriminalteknikkere begynner han å nøste i en sak som virker uløselig. Vi møter også Jegeren, mannen som samler våpnene, en tydelig psykotisk person. Han innbiller seg at han delvis befinner seg i det gamle Mannahattan og han må konsentrere seg voldsomt når han skal forholde seg til dagens virkelighet. Målet hans er å lage sin egen wampum for å utrydde de hvite og til det bruker han personer som er høyt oppe i både finans- og politiverdenen. Personer og handlinger knyttes sammen og Tallow oppdager at dette oppdraget får ham til å leve og fungere på en ny måte etter mange år med likegyldighet.

Hva er det som gjør denne boken så spennende? Det er et voldsomt driv, dialogen mellom Tallow og teknikkerne er spenstig og koblingen til urhistorien er interessant. Dette er en bok som burde ha mange lesere, men kanskje tittelen står i veien for å nå de mange? Uansett, denne boka kan anbefales!

Drømmegjengeren

bentebing

3 kommentarer

13. desember 2013

Kagge forlag sendte denne boka til meg for lenge siden og flere bokbloggere bl.a. Knirk har skrevet utførlig om den. Jeg har hatt diverse leseprosjekt som måtte gjennomføres før denne boka kunne leses, men da jeg først kom igang ble jeg fasinert og ganske betatt, ganske lenge. Først må jeg si at jeg har vært en rimelig ihuga fantasyleser tidligere, men plutselig fikk jeg så nok at jeg ikke orket flere «dark ages», trollmenn, sterke personer og magiske hendelser. Da jeg leste om denne boken tenkte jeg at her er det noe nytt og det er det delvis. Jeg ble betatt av det visuelle språket, og verdenen som forfatteren bygger opp av klarsynte, mimeherrer, voktere, beinslitere og summere. Samantha Shannon tegner opp for meg hovedpersonen Paige Mahoney på 19 år, et fremmedartet London, Dublin og Molly Mahloy, Oxford i ruiner og personer som blir glimtvis levende. Historien er satt til 2059 et samfunn under sterk kontroll. Vår hovedperson Paige opprinnelig fra Irland, men på grunn av uroligheter flyttet hun og faren til London hvor hun jobber i underverdenen som en slags hacker. Paige er drømmegjenger, en svært sjelden type klarsynt og på den måten verdifull både for den ene og den andre. Hun kan «se» inn i andre mennesker sitt drømmeskap og hente ut viktig informasjon for sin leder Jaxon. Paige blir arrestert av vesner fra en annen verden som trenger å benytte seg av de klarsyntes evner for å ta makten i samfunnet.

Jeg ble hekta, tok boka med meg over alt og var totalt oppslukt til omtrent midt i boka, da hadde jeg fått nok av merkelige vesner og navn som jeg ikke klarte å holde styr på. Dessuten ble det mye slossing, slag og spark – og jeg tenkte at dette var igrunnen litt i overkant ( her må det nevnes at jeg er en ekstrempingle når det gjelder beskrivelse av vold). Men jeg siden jeg tenkte å snakke om boka til noen kolleger, måtte jeg fortsette og sannelig boka tok seg sterkt opp på slutten! Ibby Norge som reiser på turne og kurser bibliotekarer og lærere om Årets bøker omtalte denne boka som fin bok for hardcore fantasyleser og det er jeg nok enig i. Boka var for meg en ny inngang til fantasysjangeren. Forfatteren har meldt at det kommer flere bøker av The Bone season, er ikke det litt dristig? Jaja, vi får se, selv med noen betenkeligheter er jeg klar for å lese mer, for det er en spennende historie.

Det høyeste kortet

bentebing

4 kommentarer

8. desember 2013

Kagge forlag sendte meg Det høyeste kortet av Marco Malvaldi. På forsiden hadde boka fått et lite merke som sier : Kosekrim fra Toscana, så da jeg trengte en pause tok jeg boka med meg på sofaen og begynte å lese. Etter en litt treg start var jeg solgt, for forfatteren inviterer til en badeby og en bar som Massimo driver. En bar som til tross for modernisering og cool design er tilholdstedet for fire pensjonister som hver dag kommer innom og spiller kort, snakker om alt og ingenting, herunder helseproblemer og de løser forbrytelser.

Mysteriet er denne gangen er salget av en stor eiendom, med en spesiell klausul, en plutselig død og et selvmord. Når de fire pensjonistene begynner å nøste opp i dette, blir Massimo med sin intuisjon og evne til å assosiere og fundere, trukket inn i etterforskningen. Massimo har en super leilighet, han elsker alt ved den, beliggenheten, rommene, hagen og utsikten, men han har en nabo som gjør det nesten uutholdelig å bo der. Damen i naboleiligheten steker alt hun kommer over i osende, gammel olje, fra tidlig om morgenen til seint på kvelden. Stanken holder på å drive Massiomo til desperate handlinger og når han på grunn av et beinbrudd må ligge på sykehus en ukes tid, ser han sitt snitt til å gjøre naboen et utspekulert pek. Det kan ikke avsløres her, men må leses og håper jeg den som leser, ler like godt som jeg gjorde.

Det er en ganske laidback krim dette, ikke store og skumle hendelser for verken leser eller personene som løser mysteriet. Det er møtet med Massimo som gjør susen og det vil si at jeg fortsetter å lese og ja, kose meg.

Disse øyeblikk

bentebing

ingen kommentarer

25. november 2013

I Nordhordland Litterære Selskap har vi bestemt oss for å lese forfattere som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal ikke nødvendigvis lese boka som fikk prisen, men en roman fra forfatterskapet. Vi startet med Kjartan Fløgstad og leste eller begynte på Nordaustpassasjen, selv om det ikke var mange som faktisk leste boka ferdig, så ble det en interessant samtale. Til neste møte skal vi lese Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk og i går ble jeg ferdig med den og som vanlig for ikke å glemme hva jeg har lest må jeg skrive et lite innlegg om boka. Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman. Hun skriver i tredjeperson om seg selv, familien, sønnen hun fikk med ungdomsvenn, mannen og svigerfamilien. Hun skriver om faren uten å nevne overgrep, men med så tydelige hentydninger at det egentlig ikke er nødvendig å si noe mer. Vi får kronologiske glimt fra livet til en som må skrive, må utforske ord og setninger, må drive seg videre til det som skal bli et forfatterskap. Disse glimtene er ofte fine beskrivelser av landskap, å være menneske i et stort vakkert og mektig landskap. Andre ganger er det beskrivelser av forhold mellom mennesker som ikke akkurat er preget av raushet og forståelse, men heller en trang til å beskytte seg og sitt mot blikk og «alles meninger». Det er en roman fra vår nære fortid, blant annet om hvor vanskelig det var å være kvinne med småbarn som også hadde behov for å arbeide, studere og bruke evnene sine. Hun tar lærerutdanning og hun og mannen får jobb på samme skole i Finnmark. Det er noen herlige iakttagelser av livet på lærerrommet og ikke minst av reaksjonene når hun våger å sette seg ved «jaktbordet». Det er fornedrende glimt når hun ektemannen forlater henne og barna på julaften for å være sammen med elskerinnen. Disse øyeblikk er en bok med mye raseri og sinne over samfunnets holdninger, krav til seg selv og anklager mot først og fremst seg selv, men også mot de nærmeste.

Jeg likte boka godt for Wassmo skriver sterkt og tydelig. Etter å leste en stund begynte jeg å lure på om jeg likte den fordi denne boka i tillegg til alle intervju jeg har lest og sett fyller ut bildet av en forfatter som har mye å fortelle? Hva om jeg ikke hadde kjent til forfatteren i det hele tatt? Ville boka vært like interessant? Umulig å vite…

De usynlige

bentebing

7 kommentarer

17. november 2013

Roy Jacobsen har allerede fått uendelig mye skryt for De usynlige – og ja, jeg har tenkt å slutte meg til gjengen. I sommer reiste husbonden og jeg et stykke langs Helgelandskysten og slik som Jacobsen beskriver landskapet så dukker bildene opp på netthinnen.

Det er mektige landskapet, men det som virkelig griper er menneskene forfatteren setter inn i denne skjønnheten.

Den lille familien på Barrøy, far Hans, mor Maria, tante Barbro og bestefar Martin og Ingrid bor på øya og som vi møter i vinterstormer og på sommerdager som blinker like fint slik som vi opplevde dem. Vi følger Ingrid sin oppvekst på øya og seinere på skolen. Det er hun som på en måte er hovedpersonen, faren Hans er den som har drømmer for øya, som sover dårlig når vær og fiske ikke spiller på lag. Han reiser på Lofotfiske og da må de som blir igjen klare seg som best de kan. Barbro, søsteren til Hans, er tilbakestående, men hun er et arbeidsjern. Hun får en sønn med en arbeidskar som jobber på øya en periode og slik vokser familien litt. Så skal Ingrid etterhvert ut og tjene og kommer i et hus der mannen stikker av og fruen likeså og der sitter hun med ansvar for denne familiens to små barn. Hva gjør en jente som er vant til å ta seg av de som trenger hjelp? Jo, på Barrøy er det alltid rom for noen til og de innlemmes i familien. Det er langt fra bare idyll som fortelles i denne romanen for når Martin dør mett av dage, så faller en vegg bort. Mye verre er det når Hans dør – da ramler verden sammen – hvordan skal de da klare seg?

Jeg tror på menneskene som forfatteren sakper. Det er hele mennesker, det er Ingrid som vi følger fra barn til nesten voksen og det er hun som gir håp om en god framtid for øya og deres beboere, men samtidig, hvem ville hun ha vært uten menneskene hun bor sammen med? Dette er en av bøkene jeg skulle ønske jeg glemte fort, slik at jeg kunne lese den en gang til ganske snart.

Urd

bentebing

10 kommentarer

14. november 2013

Tiden forlag var så greie å sende meg Ruth Lillegravens diktsamling Urd for en god stund siden, jeg leste og nøt hver strofe, men glemte helt å skrive om boka. Line har gjort en grunndig (som alltid) analyse av boka, så det skal ikke jeg gjøre, men heller hylle både forfatter og forlag for en nydelig opplevelse. Hovedpersonene i denne diktromanen er Seselja og Cecilie to kvinner som lever i hver sin ende av det tjuende århundre og som forholder seg – den ene til fortiden og den andre til framtiden og søker på på hver sin måte mot hverandre. Seselja som klipper ut kjoler fra dameblad og Cecilie som finner dem som flagerende hvite lapper, bleket av årene på låveveggen. Diktene er glimt inn i begge sin verden og daglig liv, høydepunkt, sykdom og sorg. Det er fem deler i boka, flest om Cecilies, men det er Seseljas historie som sitter fast hos meg. Det er kanskje fordi Seselja også opptar tankene til Cecilie i hvertfall i den første delen. Dessuten har kanskje forfatteren et særlig blikk for den enslige kvinnen som bærer med seg familiens historie og som skaper sin egen plass i bygda ved å være syerske for alle i det lille samfunnet der. Cecilie overtar huset etter Seselja og under oppussingen tenker hun om Seselja: …

lengta ho etter
dette som vi har
som vi nesten
gløymer at
vi har

denne
bregnegrøne
fugleungemjuke
tråden som spinn
mellom oss

Boka er nominert til Brageprisen og det er helt fortjent, for her har vi et mesterverk!

Etter ildstormen.

bentebing

ingen kommentarer

29. oktober 2013

Denne boka var en del av «fangsten» på bokbloggtreffet i år. Boka er skrevet av Rhidian Brook og tar utgangspunkt i en virkelig historie som hans far opplevde. Hovedpersonen Lewis Morton er oberst i den brittiske hæren og befinner seg i Hamburg i 1946. Hans oppdrag er å sørge for hus og mat til befolkningen i sitt distrikt, dvs Pinneberg – en bydel i Hamburg. Han og hans familie blir tildelt en flott, stort hus i Elbstrasse. Der bor det allerede en tysk familie, far og datter, men i stedet for å kaste dem ut foreslår Lewis at de blir boende i huset sammen med hans familie. Lewis kone, Rachel sørger dypt over tapet av sønnen Michael og innser ikke at hun har mange lidelsesfeller. Den gjenlevende sønnen Edmund, har vennet seg til at moren gråter og er fraværende, så når de skal reise fra England for å treffe igjen faren, er han full av spørsmål og refeksjoner omkring sitt liv og det livet han møter i Hamburg. Den tyske familien Lubert har også sitt å stri med. Artur Lubert er arkitekt, hans kone Claudia omkom i ildstormen og datteren Freda er traumatistert av både tapet av moren og den sterke påvirkningen fra det tyske regimet. Når den engelske og tyske familien skal bo i samme hus, kommer både fordommer hos dem selv og ikke minst reaksjoner fra både det engelske og tyske miljøet fram. Disse møtene eller konfrontasjonene er beskrevet så levende at jeg blir dratt inn i historien og på en måte kan «forstå» begge parter. Sønnen Edmund søker ut og treffer på grupper av barn som streifer omkring for å skaffe seg mat og noe å selge for å overleve. Edmund reflekterer over tilstanden de befinner seg i ved å leke med Freda sitt dukkehus. Dette blir som et speilbilde av livet i huset, noe som til slutt blir avslørende for Lewis. Både Lewis og Rachel prøver å finne tilbake til samlivet, men Lewis´s jobb og Rachels sorg fører til større avstand og ikke det de håpte da de ble gjenforent i Hamburg. Det er Lubert som bryter inn i Rachel sin sorg og dette fører til hendelser som påvirker begge familiene. Brook skriver så levende og kanskje er det fordi historien bygger på at hans farfar bodde i et hus i Pinneberg fra 1946 til 1949 sammen med en tysk familie. Jada, det er nesten en klisjè, men jeg klarte nesten ikke legge fra meg boken. Medrivende, lettlest og interessant ut i fra den historiske sammenheng den er satt i. Kan bare anbefale denne! Ja, også skal den filmatiseres, det kan bli bra, men for min del er boka nok! Og det bør vel sies at denne milde gave kom fra http://www.aschehoug.no/nettbutikk/etter-ildstormen.html

Små bøker om Nora

bentebing

ingen kommentarer

15. oktober 2013

Aschehoug sendte en pakke med bøker og denne gangen var det bildebøker som dukket opp. Irene Marienborg har laget to bøker om Nora, den ene handler om Nora som liker prikker Fine prikker! sier Nora og den andre om regn og alt man kan gjøre da, Det regner! sier Nora. Jeg hadde store planer om å utsette barnebarnet for disse bøkene, men han har bare fokus på Store Maskiner for tiden og hadde ikke tid til Nora i denne omgang. Jeg derimot begynt begeistret på Fine prikker! sier Nora, boka er grei nok, men da jeg leste Det regner, sier Nora ble jeg slått av hvor stor forskjell det kan være på selv de enkleste småbarnsbøker.

I Fine prikker er det Nora som elsker prikker, hun finner dem over alt og der hun ikke finner nok prikker, så maler hun dem på det som måtte være i nærheten. Det er jo morsomt, men små barn vet at når man maler hunden med rosa prikker, ja, da blir det bråk – altså morsommere for den voksne leseren enn for barnet.

I Det regner tar forfatteren et begeistret skritt framover og lever seg inn i hvordan regnet får Nora til å prøve ut regnværets mange gleder. Nora er ute i regnet med støvler, blir hentet inn klissvåt og får på seg regnjakke, regnbukse og sydvest, blir hentet inn klissvåt for å få paraply over hodet og oppdager hvor mye man egentlig kan bruke en paraply til, før hun nok en gang blir hentet inn og må se på regnet inne i en varm stue. I denne boken klarer forfatteren gjennom ord og bilder å formidle gleden over vann og lyder og skape gjenkjennelse på en overbevisende måte.

Jeg kan tenke meg at denne boken vil virke inspirerende på små barn, så kanskje vi ( K og jeg) skal lese den en kveld det ikke regner. Skal Irene Marienborg skrive flere bøker om Nora? Da håper jeg at hun tar mål av seg til å lage den eller de neste like bra som regn-boken og lar de søte prikkene ligge.

Sangen om en brukket nese

bentebing

ingen kommentarer

14. oktober 2013

På min leting etter barne- og ungdomsbøker som er verdt å lese ble jeg anbefalt Sangen om en brukket nese av Arne Svingen. Takk for anbefalingen får jeg si, for dette var en fryd å lese! Jeg har ikke lest så mye av Arne Svingen, men boken om den opera-elskende Bart som lever i slummen med sin alkoholiserte mor og sitt superoptimistiske syn på livet, er bare til å ta av seg hatten for. Det må være fantastisk å skape en person som Bart, som går på boksing fordi moren hans sier at han må gjøre det for å kunne forsvare seg. Han har gått en stund på boksing, men har ennå ikke fått seg til å prøve på et slag. Treneren tar ham til side og foreslår at han kunne prøve noe annet, men nei, det må bli boksing. Bart har flere utfordringer i livet: han er liten og tynn, han elsker opera, som han synger inne på do, han har ingen far – eller det vil si at moren sier at faren er amerikansk og heter John Jones og han sitter ved siden av nydelige Ada som har kjæreste et annet sted. Bart leter på nettet etter faren sin og prøver seg fram med e-post, men det går ikke så bra. Ada begynner å prate mer med Bart og får høre hva slags musikk han spiller. Ada kan ikke holde på en hemmelighet, så når hun ubedt kommer på besøk til Bart vet snart hele skolen hvordan han har det. Like galt går det når hun har hørt ham synge, plutselig må han synge på sommerfesten – og han som ikke tørr å synge når han vet at noen hører på ham! Ada er en trofast venn selv om hun flere ganger forteller ting hun ikke burde. Hun vil så gjerne hjelpe og en dag oppdager hun at operasangeren Bryn Terfel er i Oslo og under Adas freidige ledelse får de treffe ham. Bart er starstruck og får nesten ikke fram et ord, men Terfel gir dem billetter til operaen og denne opplevelsen gjør et kjempeinntrykk på Bart.

Dette er en av disse bøkene som jeg håper aldri slutter, at det går superbra med Bart, moren hans og alle mennesker som viser Bart det minste grann av omsorg og kjærlighet. Boken har fått Kulturdepratementets pris i 2012 og mange gode anmeldeleser – det er fortjent!

Carla, min Carla

bentebing

ingen kommentarer

13. oktober 2013

Hestebok fra Ingeborg Arvola! Det er en greie med jenter og hester, ja, jeg har skjønt det, men det er først etter å ha lest Arvola sin bok om Inghill at jeg begynner å skjønne alvoret. Inghill er 11 år og bor i Tromsø med foreldrene sine. At hun er oppslukt av hester er vel ikke å ta for hardt i, for det er nesten det eneste som står i hodet på henne. Hun spiller cello også og tilsammen gjør nok dette henne til en outsider i forhold til venninnene som er mer opptatt av kjoler og kjendiser. Inghill ønsker seg en hest, mer enn noe annet. Hun tenker på hest, snakker om det, lager falske Facebook-profiler der hun skriver om seg selv og hesten «sin». Nabogutten Adrian er halvt indisk og Inghill har gjort det til sin jobb å integrere ham, noe som gjør at hun også kommer ut i konfrontasjoner med andre ungdommer. Det er bare Adrian som vet om Inghill`s falske Facebook-profiler og han er også den som holder ut å høre på at hun snakker om hest – hele tiden. Men Inghill vil så gjerne være venner med to andre jenter i klassen, men det er tydelig at de lever i hver sin verden og alle forsøk på å være som dem ender med at Inghill føler seg enda mer utenfor. Foreldrene hennes er svært jordnære mennesker som vil at Inghill skal være bevisst sine egne valg og hva som er viktig i verden, men de ser og at hennes ene, inderlige ønske er hest. Når Inghill nærmest har gitt opp drømmen om hest, kjøper de faktisk en hest til henne og Inghill er i himmelen. Men det er ikke så enkelt å ha hest og særlig ikke en som er så skvetten som Carla. Inghill selv er slett ikke så erfaren som hun tror når alt kommer til alt og dette fører til nye utfordringer.

Jeg må si at jeg ble veldig begeistret for denne boka. Den er realistisk, forfatteren skriver om Tromsø og omgivelsene der som om hun kjenner dem godt. – og Inghill, jeg heier på henne! det er kommet en bok til om Inghill og Carla, fint for alle hestegale jenter!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: