The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.
Here’s an excerpt:
A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 4,500 times in 2013. If it were a NYC subway train, it would take about 4 trips to carry that many people.
Å lykke, for noen dager siden fikk jeg Louise Penny: Nådeløs vår fra Silke forlag. Jeg ble umiddelbart usosialt fordypet i kosekrim fra Canada, nærmere bestemt Québec og landsbyen Three Pines. Dette er tredje boken i serien om førstebetjent Armand Gamache, teamet hans og innbyggerne i den bortgjemte, men akk så superkoselige landsbyen Three Pines. Denne gangen er det en spiritistisk seanse som er utgangspunktet for forbrytelsen, et mord på Madeleine som er beundret og elsket av alle i landsbyen. Det viser seg selvsagt at ikke alle elsker Madeleine, men det er jo ikke akkurat hat heller, bare å bli …
I tillegg til mordgåten kjemper Gamache mot sine fiender i det sentrale politihovedkvarteret. Her blir det spredt falske rykter som ikke bare går ut over ham selv, men og familien noe som setter ham under et veldig press. Gamache vandrer rundt i landsbyen, snakker med folk, lytter både til det de sier og ikke sier. Han kaller inn betjent Yvette Nichol, meget mot resten av teamet sin vilje og hun bidrar på sin sedvanlig uforskammede og ufølsomme måte å sette følelser i sving. Både Nichol og betjent Lemieux har sine kontakter som de forer med opplysninger om utviklingen av saken og det virker som det rakner i alle ender for den brave førstebetjenten. Vi får også møte flere av landsbyboerne og får litt mer innblikk i dem og deres liv i denne boken. Vi møter Clara og Peter som er kunstnere, Peter er velrenomert, men Clara har nettopp fått vite at en kunsthandler vil komme og se på det siste bildet hennes. Hun har laget et flott bilde, men en bemerkning fra Peter får henne til å tvile på at det er rett, at hun er på rett vei, at fargene er riktige og en kunstnerisk sperre bygger seg opp. For Peter han vil henne vel ikke annet enn vel? Så har vi Odile og Giles, Odile som skriver utrolig dårlige dikt og Giles som snakker med trær og lager nydelig møbler av døde trær. Dessuten bor en av Canadas mest kjente lyrikere i landsbyen, den rasende Ruth som denne gangen plutelig blir mor til to andunger. Disse glimtene fra landsbylivet er den superkoselige delen. Det er heller ikke måte på hvor mange deilige måltider, velduftende kaffekopper og nystekte croissanter som blir fortært i denne boken! Egentlig er dette en bok som burde leses som belønning med ti siders nytelse hver kveld, men hva gjør jeg? Dykker inn i historien og rører omtrent ikke på meg før boken er ferdig lest… det var herlig så lenge det varte. Lure på når neste bok kommer?
Jeg skal innrømme med en gang at jeg har nesten ikke lest noe av Neil Gaiman tidligere, men så sendte Vendetta denne boken til meg og så var jeg i gang med å lese en av fjorårets vakreste bøker. Den ga meg en smak av andre nydelige, triste, sjebnetunge bøker jeg har lest tidligere og samtidig var den ny og frisk. Heldigvis for meg var den ikke så skummel eller voldelig som andre jeg har hørt om (og noen bokbloggere har klaget over mangel på), den har jo sine sider, men ikke slik at jeg knep igjen det ene øget når jeg leste…
Fortelleren møter vi som en mann midt i livet. Han har vært i en begravelse og er på vei til en minnesamling, men på veien er det hans minner som overtar og han kjører til barndomshjemmet og til gården der det bodde tre veldig spesielle kvinner. Når han stanser her gjenopplever han viktige, dramatiske og sterke hendelser fra barndommen og han treffer en av kvinnene fra den gang og hun sjekker nærmest ut at han og det livet hans er blitt til, var verd offeret de gjorde.
Hovedpersonen forteller om sin barndom fra han var sju år og noen måneder framover. Han bor i en liten landsby sammen med moren, faren og søsteren, han er uten venner og ingen kommer i geburtsdagsselskapet hans. Han er ikke lykkelig og det er ingen rundt ham som bekrefter at han er vikitg for dem. Dette er utgangspunktet for de neste kapitlene som fengslet meg helt. For den unge fortelleren kommer i kontakt med Lettie Hempstock, hennes mor og bestemor som på en måte er eldre enn tiden selv. Foreldrene ansetter en barnepike Ursula som skal passe på han og søsteren, men Ursula er et monster som vil kontrollere både ham og de øvrige i familien hans. Det skjer dramatiske ting, men de er fortalt på en rolig og tilforlatelig måte, Gaiman overbeviser meg om at slike hendelser kan godt skje, hvem vet om de ikke gjør det, faktisk.
Språket er ettertenksomt, vakkert og jeg får lyst til å bla tilbake, litt framover, lese langsomt og nyte. Den kan bare anbefales!
Rett før juleferien var over meg, fikk jeg en pakke fra Aschehoug med bok, CD og lydbok om Alvin Pang, skrevet av Endre Lund Eriksen og illustrert av Stig Saxegaard. Jeg ble kjent med Alvin Pang da en låner på biblioteket kom og spurte etter bøkene om ham. Dette er fjerde boka og jeg vil bare med en gang gi honnør til forfatteren for fortsatt klare å holde Alvin i toppform, ingen tegn må tomgang her.
Alvin har en søster, Elvira, litt for mye av det gode synes han innimellom, pappa Freddy og mamma (som egentlig er helt super, men ikke alltid). I denne boka bestemmer Alvin seg for å rømme fordi han ikke får det som han vil. Elvira vil bli med og etter litt fram og tilbake får hun lov, hvis hun bærer verktøy, men Elvira er også ganske bestemt så det blir til syvende og sist Alvin som må gjøre det meste. Ute i ødemarken setter Alvin i gang med planlegging av hyttebyggingen, men når han oppdager at Elvira har glemt hammeren må hun gå tilbake og hente den. Hun kommer tilbake med hammer og en ispinne, Alvin kan få han og, men da må han hente den selv… Alvin står i mot! Hyttebygging er ikke lett og han må finne på noe fort for å komme ut av denne knipa. Han kan kidnappe Elvira! Men det blir ikke slik Alvin hadde planlagt, langt i fra…
Bøkene om Alvin er superpopulære på biblioteket, jeg har knapt sett dem i hyllene siden vi kjøpte dem inn og jeg regner med at denne også blir en hit på eventyrstund. Hva er det som gjør det? Alvin er troverdig, han er full av energi, han handler før han tenker, han viser følelser som vi kan kjenne oss igjen i og forfatteren klarer å ta vare på verdigheten til en liten gutt som har handlet noe overilt. Både voksne og barn har noe å glede seg til i møte med Alvin Pang.
Dersom jeg stod i en bokhandel eller et bibliotek og skulle velge meg en bok, hadde jeg da valgt Gun Machine, drapskoden av Warren Ellis? Tror ikke det. men når jeg har fått boka tilsendt av Vendetta forlag og pakkingen til juleferien gikk i et grusom tempo, ja da stiller saken seg i et annet lys. Angrer jeg på at jeg tok med boka og leste den? Langt i fra! Dette er faktisk en av de mer spennende og underholdende kriminalromaner jeg har lest på lenge.
Handlingen utspiller seg i New York, politimannen John Tallow mister partneren sin som blir skutt av en naken mann. I samme hus oppdager de en leilighet som er full av gamle våpen og alle er knyttet til uløste mord. Tallow som etter reglene burde hatt permisjon, blir beordret til å ta saken og sammen med to kriminalteknikkere begynner han å nøste i en sak som virker uløselig. Vi møter også Jegeren, mannen som samler våpnene, en tydelig psykotisk person. Han innbiller seg at han delvis befinner seg i det gamle Mannahattan og han må konsentrere seg voldsomt når han skal forholde seg til dagens virkelighet. Målet hans er å lage sin egen wampum for å utrydde de hvite og til det bruker han personer som er høyt oppe i både finans- og politiverdenen. Personer og handlinger knyttes sammen og Tallow oppdager at dette oppdraget får ham til å leve og fungere på en ny måte etter mange år med likegyldighet.
Hva er det som gjør denne boken så spennende? Det er et voldsomt driv, dialogen mellom Tallow og teknikkerne er spenstig og koblingen til urhistorien er interessant. Dette er en bok som burde ha mange lesere, men kanskje tittelen står i veien for å nå de mange? Uansett, denne boka kan anbefales!
Kagge forlag sendte denne boka til meg for lenge siden og flere bokbloggere bl.a. Knirk har skrevet utførlig om den. Jeg har hatt diverse leseprosjekt som måtte gjennomføres før denne boka kunne leses, men da jeg først kom igang ble jeg fasinert og ganske betatt, ganske lenge. Først må jeg si at jeg har vært en rimelig ihuga fantasyleser tidligere, men plutselig fikk jeg så nok at jeg ikke orket flere «dark ages», trollmenn, sterke personer og magiske hendelser. Da jeg leste om denne boken tenkte jeg at her er det noe nytt og det er det delvis. Jeg ble betatt av det visuelle språket, og verdenen som forfatteren bygger opp av klarsynte, mimeherrer, voktere, beinslitere og summere. Samantha Shannon tegner opp for meg hovedpersonen Paige Mahoney på 19 år, et fremmedartet London, Dublin og Molly Mahloy, Oxford i ruiner og personer som blir glimtvis levende. Historien er satt til 2059 et samfunn under sterk kontroll. Vår hovedperson Paige opprinnelig fra Irland, men på grunn av uroligheter flyttet hun og faren til London hvor hun jobber i underverdenen som en slags hacker. Paige er drømmegjenger, en svært sjelden type klarsynt og på den måten verdifull både for den ene og den andre. Hun kan «se» inn i andre mennesker sitt drømmeskap og hente ut viktig informasjon for sin leder Jaxon. Paige blir arrestert av vesner fra en annen verden som trenger å benytte seg av de klarsyntes evner for å ta makten i samfunnet.
Jeg ble hekta, tok boka med meg over alt og var totalt oppslukt til omtrent midt i boka, da hadde jeg fått nok av merkelige vesner og navn som jeg ikke klarte å holde styr på. Dessuten ble det mye slossing, slag og spark – og jeg tenkte at dette var igrunnen litt i overkant ( her må det nevnes at jeg er en ekstrempingle når det gjelder beskrivelse av vold). Men jeg siden jeg tenkte å snakke om boka til noen kolleger, måtte jeg fortsette og sannelig boka tok seg sterkt opp på slutten! Ibby Norge som reiser på turne og kurser bibliotekarer og lærere om Årets bøker omtalte denne boka som fin bok for hardcore fantasyleser og det er jeg nok enig i. Boka var for meg en ny inngang til fantasysjangeren. Forfatteren har meldt at det kommer flere bøker av The Bone season, er ikke det litt dristig? Jaja, vi får se, selv med noen betenkeligheter er jeg klar for å lese mer, for det er en spennende historie.
Kagge forlag sendte meg Det høyeste kortet av Marco Malvaldi. På forsiden hadde boka fått et lite merke som sier : Kosekrim fra Toscana, så da jeg trengte en pause tok jeg boka med meg på sofaen og begynte å lese. Etter en litt treg start var jeg solgt, for forfatteren inviterer til en badeby og en bar som Massimo driver. En bar som til tross for modernisering og cool design er tilholdstedet for fire pensjonister som hver dag kommer innom og spiller kort, snakker om alt og ingenting, herunder helseproblemer og de løser forbrytelser.
Mysteriet er denne gangen er salget av en stor eiendom, med en spesiell klausul, en plutselig død og et selvmord. Når de fire pensjonistene begynner å nøste opp i dette, blir Massimo med sin intuisjon og evne til å assosiere og fundere, trukket inn i etterforskningen. Massimo har en super leilighet, han elsker alt ved den, beliggenheten, rommene, hagen og utsikten, men han har en nabo som gjør det nesten uutholdelig å bo der. Damen i naboleiligheten steker alt hun kommer over i osende, gammel olje, fra tidlig om morgenen til seint på kvelden. Stanken holder på å drive Massiomo til desperate handlinger og når han på grunn av et beinbrudd må ligge på sykehus en ukes tid, ser han sitt snitt til å gjøre naboen et utspekulert pek. Det kan ikke avsløres her, men må leses og håper jeg den som leser, ler like godt som jeg gjorde.
Det er en ganske laidback krim dette, ikke store og skumle hendelser for verken leser eller personene som løser mysteriet. Det er møtet med Massimo som gjør susen og det vil si at jeg fortsetter å lese og ja, kose meg.
I Nordhordland Litterære Selskap har vi bestemt oss for å lese forfattere som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Vi skal ikke nødvendigvis lese boka som fikk prisen, men en roman fra forfatterskapet. Vi startet med Kjartan Fløgstad og leste eller begynte på Nordaustpassasjen, selv om det ikke var mange som faktisk leste boka ferdig, så ble det en interessant samtale. Til neste møte skal vi lese Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk og i går ble jeg ferdig med den og som vanlig for ikke å glemme hva jeg har lest må jeg skrive et lite innlegg om boka. Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman. Hun skriver i tredjeperson om seg selv, familien, sønnen hun fikk med ungdomsvenn, mannen og svigerfamilien. Hun skriver om faren uten å nevne overgrep, men med så tydelige hentydninger at det egentlig ikke er nødvendig å si noe mer. Vi får kronologiske glimt fra livet til en som må skrive, må utforske ord og setninger, må drive seg videre til det som skal bli et forfatterskap. Disse glimtene er ofte fine beskrivelser av landskap, å være menneske i et stort vakkert og mektig landskap. Andre ganger er det beskrivelser av forhold mellom mennesker som ikke akkurat er preget av raushet og forståelse, men heller en trang til å beskytte seg og sitt mot blikk og «alles meninger». Det er en roman fra vår nære fortid, blant annet om hvor vanskelig det var å være kvinne med småbarn som også hadde behov for å arbeide, studere og bruke evnene sine. Hun tar lærerutdanning og hun og mannen får jobb på samme skole i Finnmark. Det er noen herlige iakttagelser av livet på lærerrommet og ikke minst av reaksjonene når hun våger å sette seg ved «jaktbordet». Det er fornedrende glimt når hun ektemannen forlater henne og barna på julaften for å være sammen med elskerinnen. Disse øyeblikk er en bok med mye raseri og sinne over samfunnets holdninger, krav til seg selv og anklager mot først og fremst seg selv, men også mot de nærmeste.
Jeg likte boka godt for Wassmo skriver sterkt og tydelig. Etter å leste en stund begynte jeg å lure på om jeg likte den fordi denne boka i tillegg til alle intervju jeg har lest og sett fyller ut bildet av en forfatter som har mye å fortelle? Hva om jeg ikke hadde kjent til forfatteren i det hele tatt? Ville boka vært like interessant? Umulig å vite…
Roy Jacobsen har allerede fått uendelig mye skryt for De usynlige – og ja, jeg har tenkt å slutte meg til gjengen. I sommer reiste husbonden og jeg et stykke langs Helgelandskysten og slik som Jacobsen beskriver landskapet så dukker bildene opp på netthinnen.
Det er mektige landskapet, men det som virkelig griper er menneskene forfatteren setter inn i denne skjønnheten. 
Den lille familien på Barrøy, far Hans, mor Maria, tante Barbro og bestefar Martin og Ingrid bor på øya og som vi møter i vinterstormer og på sommerdager som blinker like fint slik som vi opplevde dem. Vi følger Ingrid sin oppvekst på øya og seinere på skolen. Det er hun som på en måte er hovedpersonen, faren Hans er den som har drømmer for øya, som sover dårlig når vær og fiske ikke spiller på lag. Han reiser på Lofotfiske og da må de som blir igjen klare seg som best de kan. Barbro, søsteren til Hans, er tilbakestående, men hun er et arbeidsjern. Hun får en sønn med en arbeidskar som jobber på øya en periode og slik vokser familien litt. Så skal Ingrid etterhvert ut og tjene og kommer i et hus der mannen stikker av og fruen likeså og der sitter hun med ansvar for denne familiens to små barn. Hva gjør en jente som er vant til å ta seg av de som trenger hjelp? Jo, på Barrøy er det alltid rom for noen til og de innlemmes i familien. Det er langt fra bare idyll som fortelles i denne romanen for når Martin dør mett av dage, så faller en vegg bort. Mye verre er det når Hans dør – da ramler verden sammen – hvordan skal de da klare seg?
Jeg tror på menneskene som forfatteren sakper. Det er hele mennesker, det er Ingrid som vi følger fra barn til nesten voksen og det er hun som gir håp om en god framtid for øya og deres beboere, men samtidig, hvem ville hun ha vært uten menneskene hun bor sammen med? Dette er en av bøkene jeg skulle ønske jeg glemte fort, slik at jeg kunne lese den en gang til ganske snart.
Tiden forlag var så greie å sende meg Ruth Lillegravens diktsamling Urd for en god stund siden, jeg leste og nøt hver strofe, men glemte helt å skrive om boka. Line har gjort en grunndig (som alltid) analyse av boka, så det skal ikke jeg gjøre, men heller hylle både forfatter og forlag for en nydelig opplevelse. Hovedpersonene i denne diktromanen er Seselja og Cecilie to kvinner som lever i hver sin ende av det tjuende århundre og som forholder seg – den ene til fortiden og den andre til framtiden og søker på på hver sin måte mot hverandre. Seselja som klipper ut kjoler fra dameblad og Cecilie som finner dem som flagerende hvite lapper, bleket av årene på låveveggen. Diktene er glimt inn i begge sin verden og daglig liv, høydepunkt, sykdom og sorg. Det er fem deler i boka, flest om Cecilies, men det er Seseljas historie som sitter fast hos meg. Det er kanskje fordi Seselja også opptar tankene til Cecilie i hvertfall i den første delen. Dessuten har kanskje forfatteren et særlig blikk for den enslige kvinnen som bærer med seg familiens historie og som skaper sin egen plass i bygda ved å være syerske for alle i det lille samfunnet der. Cecilie overtar huset etter Seselja og under oppussingen tenker hun om Seselja: …
lengta ho etter
dette som vi har
som vi nesten
gløymer at
vi har
denne
bregnegrøne
fugleungemjuke
tråden som spinn
mellom oss
Boka er nominert til Brageprisen og det er helt fortjent, for her har vi et mesterverk!
Bentebing's Weblog 