Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Ester møtte vi første gang i Stormfugler fra 2017, det er forfatteren og illustratøren Jill Moursund som står bak disse bøkene. Ester og klassen skal lage en forestilling om havet og Ester skal være havfrue sammen med Kornelia og Safia. De to er veldig ivrige på å øve på dansen og hva de skal ha på seg, mens Ester tenker mest på dyrene i havet, sjøstjernen, eremittkrepsene og konkylier. Ester blir så oppslukt av dette at hun glemmer alt og bare vasser langt ut i fjæra og blir veldig våt. Hele klassen må dra tilbake til skolen slik at Ester kan få tørre klær på seg. De andre blir sure. Hun sitter og ser mot fyret til bestefar, plutselig ser hun en hval og roper ut, men når klassen kommer til vinduet er den borte. Ester tenker på mye rart og sier det med en gang, de andre i klassen synes hun er rar og Kornelia og Safia vil ikke ha noe med henne å gjøre. Bestefar har en konkylie på loftet. Ester får hente den og med den kan hun høre bruset fra havet og lyden av hvalen. Safia erter henne for dette. Ester snakker med bestefar om hvordan hvalen har det. Han sier at hvalen er ensom og dette kjenner Ester seg igjen i. Hun trekker seg vekk fra de andre elevene, men så snakker hun med Adrian og livet blir bedre.

Begge bøkene om Ester handler om å være ny på skolen og flytte til et nytt sted. Det er en fin beskrivelse av Ester som er en nysgjerrig og spontan jente og presset hun opplever om å passe inn. Ester har gode voksne rundt seg, slik at det skapes en god utgang på den vanskelige situasjonen.

Illustrasjonene følger teksten og vi kan lese av uttrykket til Ester hvordan hun har det. Dette er en fin historie som kan være et godt utgangspunkt for samtale i klassen eller små grupper.

Lukas og spurven er den tredje boken om Lukas og hans verden av forfatter Johan B. Mjønes og illustratør Åshild Irgens. Vi kjenner straks igjen bildene av Lukas og hans nærmiljø og det er en hyggelig gjenkjennelse.

Denne gangen er det en spurv som dunker i vinduet til Lukas og ligger urørlig utenfor. Lukas får en liten eske av pappa, bomull av mamma, vann av farfar og frø av farmor og alle sier : «Pass opp for katten». Spurven blir lagt i esken, men ligger fortsatt helt i ro, er det liv i den?

Katten lusker utenfor og vil inn. Den smyger seg her og der, hopper inn og ut av armer og forårsaker et digert brak. Hva skjer med fuglen da?

En morsom bok om velmenende voksne og naturens gang.

Illustrasjonene har mange fine detaljer og gjør det spennende å se om katten virkelig tar spurven eller ikke.

Dette er andre bok om Lukas, den første Sov godt Lukas kom i 2016. Hva gjør du Lukas? kom ut i 2017, kanskje seint på året for jeg oppdaget ikke denne før jeg kom over bok nummer tre Lukas og Spurven. Det er fortsatt Johan B. Mjønes og Åshild Irgens som står bak denne boka og det er en bok som tar opp venner og vennskap på en fin måte.

Lukas er på lekeplassen. Han spør den ene etter den andre om de vil leke med ham, men det er nei over alt. Enten så vil de ikke eller så er de opptatt med sitt eller så er han for liten. Lukas ser en maur som strever med en barnål, det er tungt. Lukas leker med seg selv. Så ser han mauren som sliter fortsatt, han gir ikke opp! Lukas kommer på at han kan jo bære. Han finner en stor pinne og en pinne til, så går han til noen busker og begynner å bygge. Etter en stund kommer en av dem han spurte om å få være med bort og spør om hun kan få være med? Ja, sier Lukas. Det kommer andre til og spør om det samme og Lukas sier ja til alle. Det blir en stor og fin hytte.

Dette er en fin liten historie om ikke å gi opp, om å invitere andre med selv om du i utgangspunktet ble avvist av dem. Det er en liten sidehistorie om mauren som strever og som gjennom sitt strev inspirer Lukas til å holde ut og holde på. (Kanskje litt voksen refleksjon her …)

Illustrasjonene er enkle men svært talende og dette gjør at vi kan både snakke om hvordan Lukas kan føle seg og hvor kjekt han har det når alle er med. Det er en avdempet fargebruk og tegningene har små humoristiske innslag. For både voksne og barn er nok dette gjenkjennelig situasjoner. En fin bok til les og kos både i små og store grupper.

Jeg har lest Lewis-trilogien av Peter May og ble umiddelbart en fan av hans miljøbeskrivelser og stemningen han formidler i disse bøkene. Jeg synes nok hans helt Fin ikke var helt min «topp ti» av krimhelter, men likevel, disse bøkene var en stor leseropplevelser. Så da en ny enkeltstående krim dukket opp i bokhimmelen ble jeg ganske lykkelig! Biblioteket lånte meg boken og jeg leste ivrig.

Coffin Road har handlingen fra øya Harris på Hebridene. I første kapittel møter vi en mann som ligger på stranden, vått, gjennomfrossen og han husker ikke hvem han er, hvor han er eller hva som har skjedd med ham. Han møter en dame som tiltaler ham Neal Maclean og han følger en sti som leder ham til en hytte der han tydeligvis bor. Hunden som er i huset hilser ham velkommen, så han er kjent av den. En dame ved navn Sally kommer innom og de har visstnok hatt et forhold. De gjenopptar forholdet, men Neal er fortsatt like blank på hvem han er og hva han gjør i denne hytten. Han leter gjennom alt i huset og finner et kart med en sti som er avmerket. Han og Sally går på denne stien «Coffin Road» for om mulig å få hukommelsen tilbake igjen. Skjult nær stien finner de noen bikuber, men Neal husker fortsatt ingen ting. De legger merke til en person med langt flagrende hår og kikkert som står og ser på dem, men når de nærmer seg ham forsvinner han. Det står en campingvogn der, men den virker helt forlatt. Neal har fortalt Sally at han skriver en bok om tre fyrvoktere som plutselig forsvart fra en av øyene. Han reiser tilbake til øya og oppdager en mann som ligger i kapellet med knust hode. Er det han som har drept mannen? Når drapet blir oppdaget og politiet koblet inn, tror også de at det er Neal som har gjort det. Vi treffer igjen politimannen George Gunn fra Lewis-trilogien og han er like stødig og ettertenksom som før. Neal prøver å samarbeide med politiet, men det er ikke mye han kan bidra med. Under letingen i hytta finner Neal en koffert med fødselsattesten sin. Han oppsøker adressen, men det viser seg at Neal Maclean har vært død i to år. Når han ikke er Neal, hvem er han da?

Vi møter Karen Fleming, en jente på 17 år som bor i Edinburgh og savner faren sin, forskeren Tom Fleming som begikk selvmord for to år siden. Hun er stadig på kant med moren og hennes nye kjæreste og i sin fortvilelse oppsøker hun sin gudfar Chris, som arbeidet sammen med faren. Han er svært motvillig til å møte henne, men hun presser ham til å gi henne opplysninger om faren. Til slutt gir han henne et brev hun skulle ha fått på 18-årsdagen sin og ber henne legge dette bak seg. Karen derimot øyner nå et lite håp om at han kanskje er i live likevel, men hvor er han da og hvorfor har han forlatt henne og moren?

Det er en spennende historie May legger opp til i denne boken. Jeg var så spent på hvordan «Neal» skulle få tilbake hukommelsen på en troverdig måte, men det klarte han på finurligvis. Jeg koste meg veldig med denne boken, lite blod og gørr, fine karakterbeskrivelser og han skriver om landskapet på en slik måte at reiselysten holder på å overvelde meg. Kan bare anbefales!

Søsterklokkene av Lars Mytting har jeg ventet en stund på, men den som venter på noe godt…

Dette er historien om Søsterklokkene, Astrid Hekne, presten Kai Schweigaard og arkitekten Gerhard Schönauer som føres sammen i bygda Butangen i nærheten av Fåvang. Romanen begynner med fortellingen om søstrene Gunhild og Halfrid Hekne som ble født sammenvokste, altså siamesiske tvillinger. Moren Astrid dør under fødselen, men jentene vokser opp og blir tidlig satt til å veve. De vever vakre og mystiske tepper, men det som det gikk frasagn om var Skråpånatta en lokal variant av Dommedag. Når de er halvvoksne blir den ene syk og faren ber om at de må få dø samtidig, det gjør de og i sin store sorg får faren laget to klokker til minne om søstrene. Disse klokkene henger i Butangen kirke og har en mektig klang, ja det går mange rykter om at de begynner å ringe på egen hånd når det er fare på ferde.

Så gjør vi et hopp fram til 1880, da kommer den nyutdannede presten Kai Schweigaard til bygda for å være prest. Han kommer som et friskt pust med nye ideer og tanker om hvordan kirkelivet skal foregå. Det er ikke godt nytt for en innestengt bygd i Gudbrandsdalen. Han er forlovet, men bor alene i prestegården. Astrid Hekne er tjue år, har hatt flere friere, men ønsker seg mer av livet enn gårdsdrift, dyrestell og barnefødsler. Hun får jobb på prestegården og får en spesiell kontakt med presten. Hun kan lese og en dag oppdager presten at hun står og leser avisen hans. Hun får låne den og opplever at verden utenfor Butangen blir en mulighet. Hun forteller presten om tradisjonene i bygda og hun gir ham gode tips på hvordan han kan avsløre de som prøver å lure til seg større skuddpremier, for det er presten som har ansvar for å dele ut dette. Denne gode kontakten blir brutt ved at husholdersken finner ut at de ikke trenger så mye folk i huset når det bare er en mann her og da er Astrid den første som må gå. Presten tar imot råd fra Astrid, men han er også besatt av tanken på at det bygges en ny kirke i bygda, en som er tett og varm og som rommer flere enn den de har nå. Han må bare få finansiert en ny kirke og da må den gamle selges med klokker og alt. Han forteller om planene sine til Astrid, men hun synes han går for fort frem og er sterkt i mot at klokkene skal selges.

Det er dronning Carola i Dresden som har kjøpt kirken og det er hoffkansleren og professoren ved  kunstakademiet som sender ut studenten Gerhard Schönauer til å tegne og ta ned kirken og skipe den til Dresden. Han får se tegningene som J.C. Dahl laget og blir straks betatt av skjønnheten og kraften i kirkene. Det blir en strevsom reise og informasjonen om når han kommer når ikke fram før han faktisk står i døren til Kai Schweigaard for det er der han skal bo. Gerhard blir betatt av kirken, men han forstår ikke hvordan den er satt sammen og det er først etter en tid han ser linjer og hva som er gjort. Han kommer i kontakt med Astrid og for henne blir han en mulig vei ut i verden.

Det er en interessant roman Lars Mytting har skrevet, vi får vite om livet i en bygd i Gudbrandsdalen, kirkeordningen, brytningen mellom ny og gammel tid og tradisjonene som rådde på den tiden.  Mytting har et levende og inviterende språk og jeg nøt lesingen fra begynnelse til slutt. Det sies at dette er første bind i en trilogi og jeg sier bring it on jeg stormgleder meg til oppfølgerne! Anbefales på det absolutt varmeste! Tine har også skrevet om denne romanen.

Ny krim av Camilla Grebe med noen av de samme karakterene fra forrige bok «Når isen brister» og  forventningene var store! Bokas fortellere denne gangen er Malin en ung politietterforsker som er oppvokst i Ormberg, Hanne som er adferdsviter og har begynnende demens og Jake en ung gutt som også bor i bygda Ormberg, der handlingen utspiller seg.

Det er Malin som starter romanen med et tilbakeblikk fra 2009 det hun og kjæresten Kenny finner et barnelik som har ligget i en steinrøys i mange år. Så er vi tilbake i 2017 der vi møter Jake, en gutt som liker å kle seg i kvinneklær. Moren er død, men klærne hennes henger fortsatt i skapet og Jake sniker seg inn og tar på seg en kjole med gullpaljetter. Det er vinter men han går likevel ut i skogen på høye hæler. Han nyter øyeblikket helt til han treffer på en forvirret dame med blod på klærne og uten sko. Han blir vettskremt, men hun forteller at hun heter Hanne. Han følger henne til veien, men redselen for å bli gjenkjent av noen i bygda gjør at han gjemmer seg når hun blir plukket opp av en bil. Tilbake på bakken ligger bare en brun bok, den tar han med seg. Malin er i teamet til Manfred som leder en etterforskning av et mord på en bosnisk kvinne. I dette teamet er også Hanne og Peter, men de forsvinner og lar seg ikke spore opp før Hanne kommer vaklende ut av skogen ute av stand til å gjøre rede for seg. Hun husker ingenting av det som har skjedd de siste dagene. Malin blir stadig konfrontert med sin oppvekst og barndom, med gode minner fra forholdet til faren og sin første ekte kjærlighet til Kenny. Etter at faren dør er det bare hun og moren igjen, men i nærheten bor tanten Margareta som er jordmor og fetteren Magnus som er litt tilbakestående. Ormberg er et lite sted med få innbyggere og det som var av fabrikker og andre arbeidsplasser er nå nesten borte. I stedet har de fått et flyktningmottak hvor bygdas innbyggere opplever at flyktningene får mer hjelp og penger enn de noen gang har fått fra storsamfunnet. Av dette fødes misunnelse hos de innfødte og det får flyktningene merke.

Jake har sitt å stri med, faren har sunket ned i alkoholens grep, søsteren lever sitt eget liv og Jake blir kraftig mobbet av noen skolekammerater. Han har en venn Saga, en jente som vil være sammen med ham og som får han til å føle seg «normal». Jake leser i den brune boken han fant på veien, det er dagboken til Hanne der hun skriver ned alt som hender, møter hun er på og ting hun absolutt må huske. Jake blir på mange måter kjent med Hanne og han vet med seg selv at denne boken må han levere tilbake, men da vil han bli avslørt, vil han våge det?

Hanne er plassert hos en eldre dame, Berit og kommer seg stadig mer fysisk, men sliter veldig med å huske hva som har skjedd. Hun husker tilbake på dagene hun og Peter var på Grønnland, disse husker hun klart, men etter dem er det neste blankt. Under samtaler med Manfred dukker det opp noen brokker av bilder eller sansninger som hjelper etterforskerne videre. Så er det store spørsmålet – hvor er Peter? Det er vinter og kaldt, lever han fortsatt?

Grebe er en god forfatter som makter å levendegjøre personene sine, i hvertfall de som er i fokus. Vi blir godt kjent med de tre fortellerne, mens de andre kommer ikke helt fram og blir noe utydelige. Boka er drivende spennende, hun fikk meg til å bli sittende å lese mye lenger enn jeg burde. Jeg vil gjerne anbefale boka til deg som trenger en krim som ikke er overveldende blodig og som har en spesiell avsløring på slutten.

 

Denne romanen av Jenny Erpenbeck ble jeg oppmerksom på gjennom en panegyrisk omtale på Instagram! Det har jeg aldri opplevd før, men kanskje det blir mer av dette etterhvert? Den som omtalte boka på en så inspirerende måte hadde i alle fall rett, jeg ble begeistret!

Boka handler om Richard, enkemann og pensjonert professor som prøver å finne et innhold i livet sitt etter at kona døde og arbeidslivet er over. Han bor i Berlin og på en av hans daglige spaserturer oppdager han at noen unge afrikanere har slått leir utenfor rådhuset med en plaktat som sier «Vi blir synlige». De er asylanter og venter på at søknadene deres skal behandles, men myndighetene ønsker ikke å ha en teltleir uten for rådhuset og det blir opprettet en avtale, Oranienplatz-avtalen. Richard kommer i kontakt med noen av disse mennene og vi får høre om livet deres både i Berlin og hvordan de levde i hjemlandene sine. Richard oppdager hva Dublin II avtalen egentlig betyr og han trår til og prøver å hjelpe dem i den tyske byråkratiske jungelen. Han oppdager også at mennesker flyttes hit og dit og de selv har svært liten styring med livene sine. Han spør dem hva de ønsker seg av livet og alle vil ha arbeid, kjenne seg trygge og bygge opp livet sitt igjen. Richard kjenner seg igjen i fortellingene deres fordi han vokste opp i Øst-Berlin og opplevde at hans fortid og historie på en måte ble utradert i det muren fallt og alle tyskere igjen skulle være brødre. Denne erfaringen gjør at han stiller med en åpen nysgjerrighet og virkelig ønsker å hjelpe.

Dette er en roman som gjør inntrykk både fordi forfatteren prøver å gi et bilde av flyktningenes historier og hvordan forventninger og realiteter kræsjer mot hverandre. Vi snakker om integrering, men hvordan er det mulig når avtaler ikke holdes og forståelse for hva de innebærer ikke blir kommunisert på en forståelig  måte?

Det er Richard vi kommer nærmest, det er hans følelser og tanker vi får innblikk i for det er hele tiden han som er fortelleren. Tittelen er hentet fra språkopplæringen flyktningene får og er et bilde på det repeterende ved samfunnets byråkratiske og stivbeinte holdninger og handlinger. Erpenbeck leverer et grundig og godt skrivehåndtverk slik at det var en fryd å lese boka. Den kan virkelig anbefales på det varmeste.

I disse dager er det igjen Kapittel og festival i Stavanger. Ikke nok med det denne gangen er også Bokbloggerprisen lagt til Stavanger og dermed er det duket for valgets kvaler. Jeg klager ikke, bare så det er sagt, det er bare det at her er det så utrolig mye jeg har lyst til å gjøre – og jeg som bestilte billetter så tidlig at jeg nesten ikke hadde sett et program…!

Fredag: Tønes/ Frank Tønnesen har gitt ut bok – det må være mulig å få dette med seg. Olaug Nilssen skal holde Kiellandforedraget, med litt kjapt ganglag skal jeg nok få smette det inn.

Lørdag: Den store Bokbloggerdagen! Nerdenes møteplass! Men på ettermiddagen øyner jeg en mulighet for å høre på Alain Mabanckou som skal presentere seg. Jeg leste Black Bazar og digger skrivestilen hans.

Søndag: Hva når jeg før flyet tar av? En svimeslått tur rundt i herlige Stavanger? Eller var det ikke noen som snakket om en…. time will show.

Jeg gleder meg!

Etter en varm anbefaling fra biblioteket lånte jeg romanen Madonna i pels av Sabahattin Ali. Det ble en interessant lesestund. Romanen starter med Rasim som har mistet jobben i en bank og er for tiden arbeidsløs. Han får en jobb av en venn og ender på samme kontor som Raif Efendi, en stille og forsagt mann som arbeider som oversetter. Etterhvert oppdager Rasim at Raif slett ikke er så kjedelig som han først fikk inntrykk av. Raif blir syk og Rasim besøker ham, han får i oppdrag å hente alt Raif har i kontorskuffene sine og der finner han en notisbok. Han får lov til å lese denne og her får han historien om Raif og Maria Puder.

Raif Efendi som da han var i begynnelsen av tjueårene reiste fra Tyrkia til Berlin for å lære om såpeproduksjon. Faren eide olivenlunder og en såpefabrikk som Raif skulle videreføre. Raif er egentlig mer interessert i kunst og litteratur og bruker det meste av tiden på å lese. Vi er i Berlin på 1930-tallet, Raif leser og går på kunstutstillinger. På en av utstillingene ser han et bilde av Madonna i pels. Han blir helt lamslått av bildet og kommer hver dag for å se på bildet. Etter flere uker kommer hun som har malt bildet, Maria Puder, bort til ham og innleder en samtale. Raif er en meget ung og sårbar mann og blir først såret, deretter svært betatt av Maria. Han følger etter henne og finner ut at hun arbeider på en kabarett. Han går inn og får kontakt med henne. De forelsker seg og isolerer seg i sin kjærlighet. Alt må skje på Maria sine premisser. En dag Raif kommer for å treffe henne er hun borte, hun har blitt syk og ligger på sykehus. Han kommer dit hver dag og når hun skrives ut er det han som pleier henne. En dag får han et brev fra familien at hans far er død og han må komme hjem så raskt som mulig. Maria bestemmer seg for å reise til sin mor i Praha, men Raif lover at han vil sende etter henne når han har fått etablert seg i Tyrkia. De skriver til hverandre, men en dag kommer det ikke flere brev fra Maria, hva har skjedd? Raif føler seg sviktet og legger all skyld på Maria, men er det riktig?

Det er en gripende historie både om kjærlighet, men og om forholdene Raif lever under både i Berlin og i Tyrkia. Livet tar på mange måter slutt når kontakten med Maria blir brutt og hva skal Raif gjøre med resten av sitt liv? Forfatteren skriver så presist og levende at jeg «ser» situasjonene for meg. Det er bare å gi anbefalingen videre, dette er absolutt en bok å få med seg. Andre som har skrevet om boken er blant flere Rose-Marie, Tine, Beate Eli og Artemisia.

 

Det er et talende bilde på framsiden av denne romanen av Mari Kjos Hellum. En mann som prøver å henge seg, ja det er faktisik det Glenn Johansen prøver på. Røret han bruker til dette knekker og der sitter han med et nyinnkjøpt tau av beste kvalitet, et vrak av en bil, et hus og et ekteskap som røk for noen måneder siden. Livet er en plage for Glenn, men siden han ikke lyktes i dette forsøket så får han bare leve videre. Glenn er en mann med faste rutiner, han er prosessingeniør, veldig interessert i andre verdenskrig og elsker filmene om den tiden. Hans exkone derimot er opptatt av det sosiale, å gjøre noe, ha planer og aktiviteter. Nå som han er alene kan Glenn endelig ta fram filmene sine, se om igjen Kanonene på Navarone, Ørneredet og 12 fortapte menn for han vet ikke hvilken gang. Det er særlig filmen 12 fortapte menn og helten major Reisman som er Glenn sin helt og som han stadig referer til, hva ville major Reisman gjort? Glenn er ganske hjelpeløs i det sosiale livet, han klarer ikke å småprate med folk slik det er forventet. På jobben blir han forbigått av yngre personer og latterliggjort i viktige situasjoner. Men det at han har prøvd å ta livet sitt, gir ham en ny energi – ikke til å gjøre så mye nytt, men han reflekterer over livet og hva det er som gir det mening.

Noen har sammenlignet denne romanen med En mann ved navn Ove, men denne boken har et roligere tempo og synes jeg, en mørkere tone. Glenn har liten tiltakslyst og den blir ikke særlig større gjennom boken, men noen lysglimt er det her. Forfatteren er debutant og hun skal ha ros for et godt gjennomført prosjekt. Boka kan absolutt anbefales, for selv om boka begynner med selvmordsforsøk blir det mer livsglede/ livstakknemlighet på slutten. Andre som har skrevet om boka er Tine , Beate og Åslaug