Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Så ung, så kjekk, så modig

bentebing

4 kommentarer

22. januar 2017

Denne romanen av Leif Enger var mitt første møte med hans bøker, det blir absolutt ikke det siste for her er det en forteller som bretter ut beskrivelse av landskap og personer slik at jeg som leser føler at jeg ser dem for meg. Handlingen i boka er satt til 1915 i Minnesota og jeg-fortelleren er Monte Becket. Han har utgitt en bok som har blitt en suksess og en periode har han prøvd å skrive oppfølgeren, men han får det ikke til. Han er gift med Susannha og de har sønnen Redstart. En dag Monte sitter på verandaen kommer Glendon Hale roende forbi, Monte blir fascinert av Glendon, evnen hans til å bygge vakre båter og hele hans personlighet. De blir kjent og Glendon forteller om Blue konen sin som har reiste fra for tjue år siden. Han drømmer om henne og finner ut at han må finne henne og be om tilgivelse for at han stakk av. Glendon ber Monte om å bli med og Susannha sier at han kan bli borte i seks uker. Det Glendon har «glemt» å fortelle er at han er ettersøkt for flere forbrytelser og den kjente menneskejegeren Siringo er etter ham. Dette fører til at Monte også kommer ut i vanskeligheter og må gjøre ting han aldri hadde tenkt seg muligheten av.  Vennskapet med Glendon fører til at Monte istedet for å skrive bøker begynner å bygge båter. Livet får en annen retning enn han hadde tenkt, han bygger mange båter som folk vil ha og » hvis jeg bare blir litt raskere, kan jeg kanskje leve av det. Men det er også noe annet: Etter lang tid, etter lang, lang tid uten å ha skrevet et eneste ord, dukket det opp en setning, fra ingensteds….» 

Romanen var en herlig opplevelse å lese, det tøffe livet, vennskap som oppstår og valg mennesker gjør. En bok som tar deg ut av tiden og gir en deilig pause.

Dragsug

bentebing

5 kommentarer

10. januar 2017

Yrsa Sigurdardottir har skrevet bok nummer to om politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Vi møtte dem første gang i kriminalromanen DNA, en utrolig spennende fortelling om adopsjon og ødelagte familier. Det er her vi blir introdusert til politimannen Huldar som plutselig rykker opp som etterforskningsleder på grunn av ureint trav blant de fleste i etterforskingsavdelingen i politiet. På fritiden treffer han Freyja, men han lyver for henne og forteller at han er tømrer. Saken kommer selvsagt fram i lyset og forholdet mellom dem kommer ikke helt i vater etter dette. I boken Dragsug har både Huldar og Freyja blitt degradert etter alvorlige feil de gjorde under oppklaringen av saken i DNA. Jeg sier det bare med en gang: Les DNA – den er verdt tiden din!dragsug-1

Dragsug innledes med at åtte år gamle Vaka forsvinner etter skoletid i 2004. I 2016 oppdager rektor på skolen der Vaka gikk at det er lagt ned et spesielt brev i tidskapselen som ungdomsskoleelevene lagde i 2004. Politimannen Huldar får i oppdrag å ta for seg dette brevet. Dette er ikke et brev med framtidsvyer om hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle leve i 2016. Brevet har en liste med initialer over mennesker som skal bli drept dette året. Skal politiet virkelig ta dette på alvor?
Da det skjer to bestialske drap der initialene til de drepte stemmer overens med dem på listen, blir det nødvendig å se nærmere på denne og nøste i alle tråder de kan finne. Huldar drar en noe motvillig Freyja med seg inn i etterforskningen og sammen får de kontakt med en veldig sint ung mann Thröstur (th er i boka et islandsk tegn som jeg ikke har på mitt tastatur). Han, søsteren og moren skjuler noe mener Huldar og Freyja, men det er først når en kiste blir gravd opp og levningene i kisten blir undersøkt at de kommer nærmere en løsning på mysteriet. Her er det hevn, det er posisjonering, det er unnlatelser og samvittighetsløs behandling av barn. Yrsa Sigurdardottir skriver godt, intenst og jeg tror på personene som hun skildrer.

Bøkene er helt selvstendig avslutta romaner, men jeg personlig syntes det var en fordel å ha lest DNA, for da skjønte jeg litt mer av Freyjas noe ambivalente holdning til Huldar. Jeg håper hun følger opp med mer om Huldar og Freyja, det finnes glimt av humor her…  Liker du intens krim? Les Dragsug!

Mats & Emil graver et hull

bentebing

4 kommentarer

9. januar 2017

mats-og-emil-1Det er ikke ofte jeg leser bildebøker lenger, men jeg kom over noen entusiastiske omtaler av denne boka og ble naturligvis nysgjerrig. Jon Klassen er illustratør og forfatter og mest kjent for meg gjennom bøkene Jeg vil ha tilbake hatten min og Dette er ikke min hatt. I denne boka er det Mac Barnett som er forfatter og han har samarbeidet med Klassen tidligere.

Boka handler om Mats og  Emil som bestemmer seg for å grave et hull for å finne noe noe utrolig fantastisk. De begynner på mandag og graver ivrig rett nedover.

 

mats-og-emil-1-1De graver og graver, finner ingen ting, blir slitne, men gir ikke opp. Kanskje de må endre taktikk? De graver til siden, fortsatt ingen ting.

De deler seg og graver i hver sin retning, en stund, men finner fortsatt ikke noe. De har spist opp alle bokstavkjeksene, drukket sjokolademelken, men fortsatt har ikke noe utrolig fantastisk dukket opp. De gir seg ikke, men gravingen har tatt på så de sovner. Da tar hunden over og så skjer det noe.

mats-og-emil-2-1Mats og Emil finner nesten noe utrolig fantastisk, det ser vi som sitter og leser, men disse geniale fyrene bestemmer seg for at det som skjer er utrolig fantastisk.  Dette er en bildebok der illustrasjonene forteller mer enn teksten. Hva ser vi? To iherdige karer og ikke minst hunden(!) som arbeider i herdig og ikke gir opp. De er så nær så nær, men ikke helt der likevel, kan vi ikke kejnne oss igjen i dette da?

Det er lett å bli betatt av Klassen sine duse fine tegninger, enkelheten i strek og uttrykk og nydelig fargebruk. Det er like imponerende at forfatter Mac Barnett har klart å veie sine ord på gullvekt, ikke et ord for mye. Dette gjør boka til en nydelig opplevelse som man stadig kan vende tilbake til.

I havet er det krokodiller

bentebing

7 kommentarer

6. januar 2017

i-havet-er-det-krokodiller-1Jeg følger Deichmans litteraturblogg og der kom jeg over en anbefaling av denne romanen med undertittel: Enaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten. Det er Fabio Geda som skriver og av og til stiller spørsmål og Enaiat forteller.

Enaiatollah kom fra Ghazni provinsen i Afghanistan og fra folkegruppen hazaraer. Faren ble tvunget til å arbeide for taliban, men ble drept av en landeveisrøver. Taliban kom til huset og forlangte å få barna som erstatning for hans arbeidskraft. Moren fikk hjelp til å smugle Enaiat til byen Quetta i Pakistan.  Når de hadde vært noen dager i Quetta fikk moren han til å love tre ting: aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Han lovte henne dette og dagen etter var hun borte. Enaiat måtte fra nå av klare seg selv. Han fikk jobb i huset der han og moren hadde søkt tilflukt, men det var bare for losji og litt mat. Han skaffet seg en annen jobb og la litt penger til side for  det var andre unge hazaraere som ville reise til Iran og skaffe seg arbeid der. Han kom til Iran og fikk jobb på en byggeplass. Selv om arbeidet var hardt og de levde nærmest som slaver, kjente Enaiat seg trygg, så trygg som man kan være som papirløs i et fremmed land. Arbeidet tok slutt og noen av dem han arbeidet med prøvde å ta seg over til Tyrkia. De ble stanset, fratatt pengene de skulle betale smuglerne med, satt i fengsel, løslatt etter en stund og så var det på igjen. Til slutt lykkes de med å komme til Tyrkia, men de ville videre til Europa og igjen måtte de arbeide for å tjene penger til smuglerne og mat på turen. De fikk en liten gummibåt og skulle ro over til Lesbos. De var fire i båten, ingen hadde sett havet før, ingen hadde rodd før – var det mulig å klare seg?

Enaiat kom seg til Italia, det var en reise som tok flere år og som vil prege han resten av livet. Et sitat fra boka har satt seg fast hos meg:
I lang tid hadde jeg visket dem ut. Ikke av ond vilje, men fordi før du engasjerer deg i andre, må du finne en måte å ha det bra med deg selv på. Hvordan kan du gi kjærlighet hvis du ikke elsker ditt eget liv?

Jeg leste denne rett etter at jeg var ferdig med Nina Lykke: Nei og atter nei og jeg må si jeg fikk problemer med å svelge den norske livsleden og navlebeskuende innstillingen til livet. Selv om Lykkes bok er en satire så er noen av observasjonene ubehagelig skarpe at jeg blir litt småkvalm av oss selv.  Og ja, bøkene har totalt forskjellig siktemål og kanskje publikum, men da slår jeg meg litt på munnen, for jeg synes at denne boka burde svært mange lese. For det handler ikke så mye om å få et bedre liv, det handler om retten til å leve og leve i samsvar med sine verdier. Det er en sterk fortelling og den er lett å lese.

 

Nei og atter nei

bentebing

1 kommentar

2. januar 2017

nei-og-atter-nei-1Nina Lykke står bak denne romanen som har blitt mye omtalt, den er på kortlista til P2-lytternes romanpris og jeg har vært temmelig nysgjerrig på denne en stund. Det var selvsagt venteliste på biblioteket, men plutselig var det min tur! Romanen har blitt omtalt som en satire og det er den, men er det noe mer her?

Romanen har tre stemmer, det er Ingrid og Jan som har vært gift i nesten 25 år. Hun er lektor og han arbeider i et departement, de har to sønner som er voksne, men de bor fortsatt hjemme og «har ikke lært å tørke seg i ræva» enda. Den tredje stemmen er Hanne, singel dame i tredve årene som jobber i samme avdeling som Jan. Hanne kjenner den biologiske klokka tikke, hun vil ha et varig forhold til noen, men denne noen har ikke dukket opp ennå.
Ingrid opplever at hele livet er en stor gjentakelse, hun venter hele tiden på å bli ferdig, ferdig med frokosten, ferdig med skoledagen, ferdig med oppgaver som skal løses. Hun har ikke lenger noe mål i livet utover å holde ting i gang hjemme og på skolen, det gjelder å være forberedt på alt – tenker Ingrid.
Jan på sin side får en ny stilling og blir avdelingsdirektør i departementet. Etter litt urolig famling i sin nye posisjon, men med gode råd fra Julie opplever han en ny vår med energi og nye muligheter. Han går inn i et forhold til Hanne, men er svært ambivalent til hva han skal gjøre: fortelle Ingrid alt og be om skilsmisse eller bryte med Hanne. Han prøver det siste en stund, men ender opp med å «ta en pause» fra ekteskapet.
Ingrid og Jan har et vennepar som de har vært mye sammen med særlig da barna var små, de blir stadig invitert på hytta deres, men nå er det for å være der som en buffer mellom mann og kone slik at de ikke krangler i ett.

Livet er imidlertid ikke slik at man kan være forberedt på alt, så da Jan forteller Ingrid at han trenger «en pause» fra ekteskapet, faller tingene fra hverandre for Ingrid. Det blir en periode med nyorientering for alle parter og i noen henseende blir det kanskje et bedre liv for dem.

Boka tar nok deler av samfunnet på kornet, kravet om å leve ut sine lyster, man gjør som alle andre og kommer inn i en gjenkjennelig strøm av hendelser, men hva så?  Anmelderen i nrk skriver at det er nei og nei, men ingen ja – og det savner jeg. Et optimistisk ja til livet, til mening og innhold hadde vært herlig, men kanskje en annen gang?

 

 

En eventyrlig julereise

bentebing

2 kommentarer

31. desember 2016

en-eventyrlig-julereise-1Corina Bomann har jeg ikke lest noe av tidligere og siden jeg har beklaget meg over litt utilgjengelig tysk samtidslitteratur i tidligere poster, får jeg hermed «eat my words» for Corina Bomann skriver feelgood i samme sjanger som Lucinda Riley/ Kate Morton/ Katherine Webb. Lett å lese og kosebøker til veldig late stunder.

En eventyrlig julereise handler om Anna som hater julen og alt som har med jul å gjøre. Hun får lyst til å spy når hun hører «Last Christmas» og denne melodien strømmer ut over alt der hun beveger seg i Leipzig. Den eneste som kan få Anna til å dra hjem for å besøke familien i julen er lillebroren Jonathan og når han skriver og spør om hun kommer, bestemmer hun seg for å reise til Berlin. Hun setter seg på toget og skal bare slappe av litt, men Anna sovner og våkner ikke før toget er i Binz som ligger ved kysten av Østersjøen. Det er seint på kvelden, snøen laver ned og det går ikke flere tog! Anna får haik med en brøytebil som skal i retning Berlin og dette innleder en strabasiøs reise. Det er strømbrudd, Anna oppdager at hun har glemt laderen til mobilen sin når strømmen kommer tilbake, slik at hun ikke får ringt familien og sagt i fra hvor hun er.
Hun får sitte på med en student, men bilen hans bryter sammen. En trailersjåfør fra Polen tar henne med et stykke før han blir tatt i kontroll og må hvile før han kan kjøre videre.  Hun treffer fire eldre damer som bor på aldershjem, men som er blitt «glemt igjen» da bussen de var med kjørte videre. Damene deler sine historier med Anna og det får henne til å tenke over hva det er som gjør at julen oppleves som en vanskelig tid for henne. Hun møter en gjeng hippier som på sin avslappede og vennlige måte hjelper henne videre.

Reisen Anna tar er ikke bare en julereise, men og en reise i fortiden. Hun tenker tilbake på episoder i barndommen og ser at folk og hendelser nødvendigvis ikke er slik de ser ut ved første møte. Hun får innblikk i andre menneskers liv og det får henne til å tenke etter og vende blikket litt mer utover enn innover.

Ser du fram til en kveld i sofaen? Kanskje du skulle prøve denne?

 

 

 

 

Kaltenburg

bentebing

2 kommentarer

29. desember 2016

kaltenburg-1Den tyske forfatteren Marcel Beyer har skrevet romanen Kaltenburg. En roman om oppvekst og den sterke innflytelsen et menneske kan ha på et annet. Fortelleren er Hermann Funk som vokser opp i Dresden. Foreldrene hans blir drept under bombingen av byen i 1945 og han får vokse opp hos venner av familien. Da foreldrene flyttet til Dresden, faren var botaniker og underviste ved universitetet, ble de venner med forskeren Ludwig Kaltenburg og Hermann så på ham med sterk beundring. En ubehagelig hendelse med en tårnfalk førte til at faren inviterte studentene Martin Spengler og Knut Sieverdig hjem på middag, de skulle være med på å normalisere Herrmanns forhold til fugler. Dette møtet utviklet seg til et livslangt vennskap mellom de tre og senere blir Martins og Knut sitt forhold til Kaltenburg et korrektiv for Hermann. Ludwig Kaltenburg var zoolog og allerede da en berømt, svært eksentrisk forsker som bodde i en villa med en kaiekoloni på loftet, vaktler i stuen og fisk i underetasjen. Kaltenburg tar Hermann under sine vinger (så og si) og vil utvikle ham til sin etterfølger i ett og alt. Hermann er en trofast sliter og stiller opp for Kaltenburg med de ulike arbeidsoppgavene han tildeler ham.

Stalin dør i 1953 og for første gang forteller Kaltenburg om sine opplevelser i fangenskap i Russland. Etter denne hendelsen begynner Hermann å huske tilbake på sin barndom der faren plutselig bryter med Kaltenburg og han aldri mer blir invitert hjem til dem. Kaltenburg var en ærgjerrig person og slik som Øst-Tyskland utviklet seg i løpet av 1950-årene var det viktig å holde seg inne med de rette personene for å få gode posisjoner. Hermann reagerer på dette og blir et kjøligere forhold mellom dem. Hermann har forelsket seg i Klara Hagemann og blir via kontakter invitert til hjemmet deres. Dette er et hus der kultur og filosofi er viktige samtale tema og heller kontroversielt på den tiden. Klara leser Proust og er totalt oppslukt av verket På sporet av den tapte tid, denne lesingen skal følge henne gjennom hele livet og er hennes tilfluktsted når omgivelsene blir for krevende. De to vennene Martin og Knut kommer tidlig på kant med Kaltenburg, egentlig for bagateller tenker Hermann, men når han reflekterer over hva Kaltenburg driver på med i Berlin og hva han har gjort under krigen, ser han at det er nødvendig å bryte med Kaltenburg. Det viser seg at han ikke behøver å gjøre noe for Kaltenburg flytter og lar bare høre fra seg med ujevne mellomrom.

Jeg har forsøkt å finne noen omtaler av romanen Kaltenburg, det er ingen på norsk, men noen på tysk og de veksler mellom å gi terningkast 2 til mer bejublende omtaler. Ja,  for hva er dette egentlig for en bok? En fortelling om en oppvekst, ja, men og en beskrivelse av hvordan et menneske oppslukt av sin forskertrang går langt i å skjule sin bakgrunn (tidligere NS-medlem) og prøver å sverte kolleger for å komme lengre fram i køen for posisjoner.

På mange måter befeste denne romanen mine sørgelige fordommer når det gjelder tysk samtidslitteratur, det er tungt og litt traurig og jeg føler sterkt at jeg må ha glippet et eller annet sted…

Boka skal diskuterers i Nordhordland Litterære Selskap, det kan bli interessant!

Min venn pingvinen

bentebing

ingen kommentarer

9. desember 2016

Bøker om dyr og relasjonen som kan oppstå mellom mennesker og dyr er en egen sjanger. Vi har vært igjennom Bibliotekkatten Dewey og andre rørende historier om dyr som knytter seg til mennekser og omvendt. På nettsidene til Edinburgh Central Library kan en finne historien om terrieren Greyfriars Bobby, ganske så fasinerende!

Candlemaker Row - 'Greyfriars Bobby'

Nå har jeg lest boken til Tom Michell: Min venn pingvinen en svært sjarmerende fortelling om hvordan forfatteren møter og lever en stund sammen med pingvinen Juan Salvado. I 1975 reiser Tom min-venn-pingvinen-1Michell til Argentina, han skal undervise på en engelsk skole nær Buenos Aires og samtidig vil han benytte anledningen til å besøke og utforske et for ham ukjent kontinent. På en av sine utflukter, denne gangen til Uruguay finner han en hel flokk pingviner som har blitt utsatt for oljesøl, de fleste er døde, men så ser han en pingvinvinge som rører på seg. Det er en Magellanpingvin som fortsatt er i live og han tar den med til leiligheten som han låner. Rensingen begynner som et voldsomt basketak, men når pingvinen skjønner at dette er en hjelper så roer han seg ned og finner seg i behandlingen. Tom Michell må tilbake til skolen og vil sette ut pingvinen igjen, men denne karen nekter å forlate ham og siden Michell har reddet ham, kan han ikke bare gå sin vei. Han bestemmer seg for å ta Juan Salvado med seg tilbake til skolen, men det er et problem – for han må krysse grensen mellom Uruguay og Argentina og det er ingen enkel sak. På skolen blir pingvinen snart en kjent og kjær maskott. Juan Salvado blir oppsøkt av personale, elever og venner av Michell. Han får betroelser i bøtter og spann – og det er nok noe med dette å snakke til en som ser ut til å lytte intenst til det som blir sagt og ikke stadig komme med gode råd eller motforestillinger.

Bøker i denne sjangeren kan lett bikke over til det sentimentale, denne er av og til på grensen, men Michell klarer seg bra for han skriver også om forurensning av havene og vi får noen glimt av dagliglivet utenfor skolen fra 1970-tallets Argentina.

Liker du historier om dyr så denne midt i blinken. Dette er en koselig bok, jeg flirte godt av noen episoder og fikk litt vått i øynene av andre.

Når det mørkner

bentebing

ingen kommentarer

1. desember 2016

na%cc%8ar-det-morkner-1Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Arv og miljø

bentebing

ingen kommentarer

30. november 2016

arv-og-miljoDet er mange som har skrevet bejublende om denne romanen til Vigdis Hjorth , jeg kan med en gang si: de har rett! Etterhvert har jeg fått stor sans for Vigdis Hjorth sitt forfatterskap. Hun er skarp, hun er vittig og i denne romanen borer hun dypt inn i hovedpersonen sitt liv, særlig hennes barndom og voksenliv.

Det er Bergljot som er fortelleren, den nesteldste av fire søsken. Hun har brutt all kontakt med familien, men denne tas opp igjen når hun får en melding fra broren Bård som føler at de to yngre søsknene Astrid og Åsa blir forfordelt. Familien har to hytter på Hvaler, det er de to yngste som skal ha disse, mens de to eldre skal bli kompensert med penger. Det er når Bård oppdager at hyttene er svært lavt taksert at han reagerer og en lengre arvestrid er i gang. Vigdis Hjorth avdekker langsomt hvorfor Bergljot har brutt med familien, hvorfor hun ikke har hatt kontakt med noen, selv ikke Bård som hun nå allierer seg med. Det er en vond historie, for hvem forteller sannheten eller er det bare en sannhet? Er det Bergljot som forteller den ene riktige historien eller er det slik som de andre tror, rent oppspinn fra en overreagerende søster? Det er vanskelig med arv, hvem får hva og er fordelingen helt rett? Jeg opplever at boken ikke handler så mye om arv, men mer om at Bergljot vil bli trodd, få medhold i at dette har skjedd og aksept for valgene hun har tatt.

Boka har noen små innledende refleksjoner som styrer tankene videre til neste handling, slik som dette:
Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning. Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? Så vi følger opp møtet. Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å forandre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se dem igjen? Det er rart å tenke på hvor vikitg et enkelt menneske kan komme til å bli for hvordan vi handler i avgjørende situasjoner, fordi vi har konsultert akkurat det.
For Bergljot konsulterer mennesker omkring seg: kjæresten Lars (ikke så mye respons fra ham), Bo – dikteren, som setter fingeren på viktige sider av både hennes og familiens historie, Klara – venninnen, som har sine egne kamper, men som oppildner Bergljot til å gå i krigen for sine rettigheter, for å bli trodd og for å få fortalt sin historie.

Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for denne romanen, vel fortjent sier jeg. Det er en roman med godt språk, velformulert, god framdrift og ved at hun drar inn både Freud og Jung i sine refleksjoner setter hun handlingen inn i en mer allmennmenneskelig erfaring. Måtte boka få mange lesere!

Jeg leste boka som e-bok lånt fra biblioteket.

Blogg på WordPress.com.