Bentebing's Weblog

Møte med forfatteren David Foenkinos

bentebing

31. mars 2017

Onsdag var det foredrag på Litteraturhuset med tema: Kunsten og døden. Det var forfatteren av boka Charlotte David Foenkinos som ble intervjuet av Sandra Lillebø (forfatter og kritiker). Foenkinos oppdaget litteraturen da han var 16 år. Han var alvorlig syk av hjerteproblemer og da han kom ut av sykehuset var det som å få livet på nytt, alt var nytt! Han begynte å skrive, male og lese. Han studerte jazz og han sier selv (med et smil) at han ble forfatter fordi han ikke fant en bassist til bandet sitt. Jaja, han har skrevet tolv bøker hvorav to barnebøker, har laget filmer og manus til filmer. Mange av bøkene hans er humoristiske, men det er ikke noe av dette i Charlotte. Nathalie derimot er humoristisk – (det må sjekkes!) er oversatt og tilgjengelig på et bibliotek nær deg. Det var romanen om Charlotte Salomon (1917 – 1943) som var kveldens hovedanliggende og forfatteren fortalte hvordan han følte et slektskap med Charlotte, han ble besatt av henne, hennes korte liv og hennes voldsomme produksjon av bilder de siste par årene hun levde. Møtet med hennes kunst forandret livet hans. Hun lagde, det hun selv kaller et syngespill – dvs bilder, tekster og noterte forslag til musikk som kunne spilles mens man leste tekstene og så på bildene. Verket hennes Leben? oder Theater? er en selvbiografi hvor hun gjør lidelse om til liv, humor og kjærlighet. Det tok Foenkinos tre år å finne formen på boka, hvordan skulle han skrive den slik at leseren også blir med på en utforskende reise inn i Charlotte Salomon sitt liv. Han fortalte at det var vanskelig å gjøre research, særlig for årene 1940 – 43. Det er mange ting man ikke vet noe om bl.a. hvorfor ble hun i Sør-Frankrike? Alle i familien tvang henne til å reise til Frankrike da det ble for farlig å være jøde i Tyskland, men hun var faktisk den eneste som døde i konsertrasjonsleir av familien. Charlotte kom fra en familie som var mer tyske enn jødiske. Faren tjenestegjorde under første verdenskrig som kirurg, der møtte han Franziska, Charlottes mor. Denne innsatsen var nok med på å få Charlotte inn på kunstakademiet når hun var 19 år, men hvem husket farens innsats da hun til slutt ble angitt i 1943.

Sandra Lillebø spurte om hva han tenkte om Charlottes modning som kunstner, når man er 26 år – hvor moden er man da? Dette er det selvsagt umulig å svare på, men når man ser bildene kjenner man kraften i dem, sa Foenkinos. Han ønsket ikke å skrive en bok om Holocost, men om Charlotte som kvinne og kunstner. Det var umulig for skriver man om Charlotte så må man og skrive om Holocost. Han arbeider med å få laget en film om boken, det kan bli fantastisk. I oktober 2018 skal det lages en utstilling av hennes verk ved det jødiske museet i Amsterdam, lysten til å reise dit ble straks påtrengende.

Det var en fin kveld med en interessant forfatter som jeg håper det blir oversatt flere bøker av.

Charlotte

bentebing

6 kommentarer

30. mars 2017

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland, faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.
…

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.
…
s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Hva er det med pappa?

bentebing

ingen kommentarer

21. mars 2017

I mitt bildebokprosjekt har jeg nå lest alle bøkene som er på lista over bildebøker påmeldt Kultufondet i 2016. Min avgrensning har vært bøker for barn i 2 – 5 års alderen. Noen av de viktige og kanskje mest utfordrende bøkene har derfor falt utenfor min «ramme», men i noen tilfelle – og dette er ett av dem – har jeg likevel lest og skrevet om disse fordi de fortjener oppmerksomhet og at modige formidlere bør ta sjansen…

Teksten i denne boken er som en liten novelle fin, ettertenksom og helt konsekvent holdt i barnet Kasper sitt perspektiv. Det er han som opplever, og handler uten å reflektere over hvorfor pappa og mamma er annerledes.
Kasper bygger en borg, der skal bare de snille og vennene komme inn, ingen som truer eller snakker høyt. Kasper føler seg trygg når han er sammen med pappa, de kan gå over alt, de kan gjøre litt skumle ting, men det er trygt og morsomt likevel. Nå har pappa redde øyne, mammas sko er ikke glade lenger. De snakker høyt, Kasper må rope stopp. Mamma vil snakke med Kasper, ikke leke, det vil ikke Kasper. Gjennom leken finner de fram til at de må hjelpe hverandre alle sammen.
Illustrasjonene til Hilde Hodnefjeld understreker det ensomme i barnets lek, distansen til de voksne i noen bilder. I andre, der foreldrene er involvert i leken er de like store som Kasper og er med på hans premisser. Illustrasjonene følger tekstens intensjon nøye, de er virkelig med på å formidle Kasper sine følelser hvordan han opplever distanse og nærhet og gir på denne måten en fin inngang til teksten.
Vi får ikke vite hva som er problemet, men det er noe vanskelig som de voksne vil snakke om. Kasper bruker barnets strategi ved å holde seg opptatt med noe kjent, men han kjenner det fysisk at noe er helt feil. Det er ikke til å underslå at dette er en viktig bok, for når ting er vanskelige – da er det jo nettopp avgjørende å snakke med hverandre, prøve å forstå..

Men så er det meg som voksenleser og formidler, hvordan skal jeg gripe fatt i denne boken? Hvem leser jeg denne boken sammen med? Små eller større barn, liten eller stor gruppe – eller bare en til en? Skal den leses som en generell bildebok eller er den for barn som har det litt turbulent i hjemmet?

Ved første gangs lesing fikk jeg lyst til å gi opp boken med en gang – dette er for vanskelig, men så leste jeg den en gang til og den åpnet seg noe mer opp for meg. Likevel tok det meg flere gjennomlesninger, samtale med andre og en natts funderinger før jeg kom fram til at denne boka hadde jeg nok ikke brukt i en eventyrstund – der vet man jo aldri hva som skjer – for jeg oppfatter denne som en svært stillferdig, men intens fortelling som fortjener full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Men som tidligere sagt, boka er en viktig bok og den er kanskje av det slaget som skal lese på et trygt fang for å komme fram til den rette mottakeren? Utfordringen, tenker jeg er at dette er en bok som lett kan bli oversett eller utelatt fordi den krever et visst gehør for når og hvem den skal formidles til.

Forlaget har aldersplassert boka i 6 til 9 års gruppen. Tja, kanskje det?

To søstre

bentebing

ingen kommentarer

20. mars 2017

Etter en å ha stått på ventelista for å låne Åsne Seierstad sin bok To søstre, var det endelig min tur til å lese denne. Seierstad fikk Brageprisen for boka, den står på kortlista til Bokbloggerprisen og dessuten – jeg blir jo nysgjerrig på en bok med så mye omtale. Boka handler om to søstre fra Somalia, oppvokst i Bærum som reiser til Syria for å hjelpe IS-krigerne. I Bærum vokser de opp med mor Sara, far Sadiq, broren Ismael og to mindre brødre. Søstrene er flinke på skolen, storesøsteren Ayan er 19 år når de reiser, Leila var 16. En dag kommer de ikke hjem som vanlig på ettermiddagen, foreldrene tror de er hos noen venninner, men da de får melding fra dem seinere på kvelden at de har reist til Syria, blir de grepet av desperasjon og fortvilelse. Faren varsler politiet, han reiser til Tyrkia og prøver derfra å ta seg inn i Syria for å hente dem hjem. Døtrene vil ikke hjem, de har forberedt seg et år på å reise til Syria, de har fått kontakter, de har skaffet penger, de er først og fremst overbevist om at det er umulig å leve et rent og rett muslimsk liv i det degenererte og sekulariserte Norge. Hva er det som gjør at to jenter som rikitgnok lever i to kulturer, den norske på skolen og fritiden, den somaliske hjemme, velger å reise til et land i krig og dyp splittelse? Hva er så viktig at det blir riktig å forlate foreldrene og søsken, bryte med miljøet og kulturen de har vokst opp i? De, som mange barn av foreldre med islamsk bakgrunn, gikk på koranskole og fikk undervisning der. I Ayan, Ismael og Leila sitt tilfelle fikk de undervisning av en privatlærer som var blitt anbefalt av moskeen, var det her det begynte? Eller er det bare slik at budskapet om at Allah behøver deg, du er viktig for ham – er det som gjør at livet får en retning og mening som unge mennesker behøver? Bildet er sammensatt, men vi vet at tilhørighet er viktig, å bli sett og oppleve mening. Søstrene stod ikke alene, særlig Ayan hadde venninner som tenkte på den samme, de diskuterte og prøvde meningene på hverandre, men ingen gikk «hele veien» slik hun gjorde. Leila fulgte søsteren og var den av dem som var mye alene, både på skolen og på fritiden. Broren Ismael tar avstand fra koranlæreren og seinere stilte seg kritisk til islam slik de praktiserte den, han er glad i søstrene, men han støtter dem ikke i det de har gjort.

Seierstad har skrevet en omfattende og svært interessant bok om søstrene, familien deres, farens desperate handlinger for å få døtrene hjem og samfunnet rundt jentene. Hun har intervjuet lærere på skolene de gikk på og fått tilgang på e-poster og chat mellom broren og søstrene. Bak i boken har hun skrevet om hvordan boken ble til og kilder hun har brukt. Hun har ikke snakket med søstrene, men med miljøet rundt dem. Det er foreldrenes ønske at boka skulle skrives for å advare andre om hvor uforberedt og plutselig radikalisering av ditt elskede barn kan skje.

Jeg synes boka var svært interessant og ble slått av hvor omfattende og gjennomgripende «den rette» islam er og hvordan bokstavtro tolkning kan føre til et åndelig og fysisk fangenskap. Jeg blir imponert over lærerne som var oppriktig interessert og bekymret for jentene, som prøvde å legge til rette for at de kunne utøve sin tro, men som likevel var i stand til å trekke grenser for hva som kunne tillates i skolehverdagen. Når Seierstad skriver om krigen i Syria, blir jeg igjen minnet om hvor lenge dette har pågått og ikke minst hvor lite vi faktisk vet. Jeg synes også hun får fram hvor usikker vi må være når faren forteller sin historie, er det faktiske hendelser eller er det dikteren Sadiq som forteller? Mange omtaler denne boka som en viktig bok og det er jeg enig i, men det er en bok sett med norske øyne, fra et foreldrepar sitt ståsted og det er jo bare en av sidene i denne saken. Boken kan absolutt anbefales!

John Hart på Bergen offentlige bibliotek

bentebing

4 kommentarer

17. mars 2017

Å høre forfattere snakke om sine egne bøker er alltid interessant, så da Font forlag minnet meg på at John Hart var på turné i Norge og skulle på besøk på Bergen off bibliotek (BoB blant venner) dro jeg med meg husbonden og broderen til forfattermøtet. John Hart ble intervjuet av Monica Yndestad som selv skriver krim, noe som ikke ga seg noe særlige utslag i spørsmålene, men takk og pris hun lot mannen snakke!

John Hart har utgitt fem bøker som alle er oversatt til norsk, det vil si – han skrev først to bøker som i følge ham selv er så elendige at selv hans nærmeste familie ikke får lov til å lese dem…

Bøkene som vi faktisk har tilgang til er oversatt til svært mange språk og han har vunnet Edgar Allen Poe prisen to ganger, for Ved elven (2008)og Det siste barnet (2010). Hart skriver om mennesker som har opplevd noe traumatisk i sin barndom eller fortid og det er et mål at hovedpersonen forandrer seg gjennom handlingen – var det katarsis vi kalte det før i tiden? Når han starter med en ny bok er det hovedpersonen og dennes historie som driver fortellingen framover. Han fortalt at han ville prøve å skrive ut i fra miljøet i den siste boken – Syndenes forlatelse – men det fungerte ikke – så her var det mye bortkastet arbeid og mange tusen ord som gikk «down the drain». Han gikk tilbake til sin gamle metode og fant hovedpersonen Elizabeth, noe skjer slik at et gammelt traume kommer opp igjen, forfatteren «turned up the heat» og satte henne i gang med «the search for light in darkness». Jeg likte godt denne frasen, for mennesker trives best i orden, med en viss grad av forutsigbarhet og oversikt.

Harts egen favoritt blant romanene sine er Det siste barnet – og der fikk han mange nikk fra salen.

Han fortalte litt om en vanlig arbeidsdag, skrivemodus og hvor viktig er er for ham å skrive. – for de som virkelig vil skrive – gi ikke opp.

Timen i selskap med John Hart gikk fort, han kunne til slutt fortelle at neste bok heter The Hush, gjett om jeg gleder meg til den(?) Etterpå gjorde vi det eneste riktige, styrtet av sted til nærmeste bokhandel for å kjøpe Ved elven og Det siste barnet – de ligger klar til påskelesing.

Skjebne og raseri

bentebing

2 kommentarer

8. mars 2017

Når Barack Obama utroper denne romanen til sin favorittbok, ja, da blir jeg nysgjerrig! Jeg har ikke lest noe av Lauren Groff tidligere, så da Skjebne og raseri omsider ble ledig på biblioteket var det bare å kaste seg over den. Etter 49 sider lurte jeg på hvorfor jeg brukte tid på denne boken, men som ivrig bokpusher tenkte jeg at nå fikk jeg bruke trikset jeg pleier å overtale folk til å holde ut litt til og bestemte meg for å lese 100 sider og så bestemme meg om jeg skulle fortsette eller ikke. OK – etter 80 sider var det bare å fortsette for nå var jeg hektet inn på hovedpersonen Lancelot eller Lotto som han stort sett blir kalt og hans kone Mathildes liv. Boken er delt i to, første del konsentrerer seg om Lotto og hvordan han oppfatter verden og ekteskapet med Mathilde. I den andre delen får vi se det samme ekteskapet fra Mathilde sin side, hennes bakgrunn og hennes hemmeligheter. For dette er romanens kjerne: hvor godt kjenner et ektepar hverandre, forteller vi hverandre alt eller har vi hemmeligheter og hvor viktige er de i fellesskapet. Lotto blir født i Florida og vokser opp med foreldre som elsker ham inderlig. Faren er rik, moren er vakker som en havfrue og søsteren til moren bor i samme hun som dem. Faren til Lotto dør når han er 46 år gammel og moren forandrer seg fra en vakker havfrue til en hval som forskanser seg i et lite hus på stranden, bare med søsteren Saddie til å hjelpe seg. Lotto får dårlige venner og moren sender ham til New Hampshire for å gå på privatskole. Her får han etterhvert venner og han oppdager at han vil bli skuespiller. Han søker seg inn på Vassar college som det eneste stedet, han kommer inn og han nyter livet. På slutten av colleget treffer han Mathilde, de gifter seg etter to ukers bekjenskap og flytter til New York. Moren til Lotto er sterkt imot ekteskapet, kutter kontakten og gjør ham arveløs. De lever fattig, Lotto har problemer med å få jobb som skuespiller og Mathilde begynner å jobbe på et galleri. Etter en voldsom fest blir Lotto sittende oppe med pc-en, han skriver og drømmer og når han våkner har han skrevet et skuespill. Etter mye strev får han satt stykket opp og han har nå en ny retning på livet, han skriver skuespill og blir anerkjent som dramatiker. Vi får og noen utdrag fra stykkene han har skrevet der vi kan ane glimt av familien hans.

I andre del er det Mathilde som er hovedpersonen. Hun vokser delvis opp hos bestemoren i Paris, hun er prostituert og når hun dør blir Mathilde skipet til USA til en onkel som er kriminell, rik og som gir henne tak over hodet men ingen annen omsorg. Når hun er ferdig på skolen og søker seg til Vassar må hun selv sørge for skolepenger og det gjør hun ved å inngå en kontrakt for å leve i helgene med Ariel og hans ønsker. Kontrakten gjelder til hun er ferdig med college. Mathilde har mange hemmeligheter, de er avgjørende for hvordan hun utvikler seg og måten hun lever på.

I denne romanen er det mye sex, i begynnelsen plagsomt mye. Når Lotto og Mathilde gifter seg med hverandre er de trofaste gjennom hele samlivet. Heldigvis for dem er begge like opptatt av sex, men det blir ikke så interessant i lengden. Lotto er opptatt av seg selv og lite nysgjerrig på det tidligere livet til Mathilde – faktisk litt påfallende synes jeg. Mathilde trenger Lotto sin godhet og kjærlighet og får dette gjennom små daglige handlinger som knytter dem tett sammen. De har tilsynelatende et perfekt ekteskap, likevel er det alvorlige, rystende hemmeligheter som de aldri forteller til hverandre.

Jeg synes boka var interessant fordi den så tydelig viser at selv om to står hverandre svært nær, så er det skiller, hemmeligheter og de usagte tingene som gjør at et ekteskap har to sider. Det er unødvendig mye sex, som tidligere sagt – og disse utdragene av skuespillene…. Hadde det vært ett eller to, men det var uendelig …

Lauren Groff har skrevet flere romaner og fått veldig positiv omtale av dem. De har kommet på diverse lister «best …» på samme måte som denne. Jeg er litt delt om jeg vil anbefale boken eller ikke for bokanmeldelsene er absolutt ikke entydig slik som denne i the Guardian. Når alt kommer til alt er jeg fornøyd med at jeg leste boka, så får andre gjøre sine valg.

Bildebøker om bestefedre

bentebing

2 kommentarer

6. mars 2017

I min lesing av bildebøker fra 2016 nærmer jeg meg litt utålmodig slutten. Når jeg ser igjennom de norske bildebøkene, de som kom igjennom nåløyet til Norsk Kulturfond og som er kommet inn på biblioteket – ser jeg at det finnes et lite utvalg av bildebøker med bestefedre i framtredende roller. Hvorfor er det slik? Er bestefedre mer medgjørlige? Har bedre tid? Ny rolle for bestefar eller påvirket av Odd Nordstoga: «Ein farfar i livet skull alle ha»?

Her er et par:

Ingeborg Eliassen / Åshild Irgens : Snarveien. Cappelen Damm

Bestefar skal følge Maya til barnehagen. Han har kommet med nattoget og må sove litt først, så mamma og Maya må være stille. De leker at de ikke kan snakke, noe illustrasjonene understreker. Mamma må gå og bestefar og Maya begir seg på vei. Maya kan veien, det kan bestefar og, men det er Maya som bestemmer selv om bestefar prøver å komme med innspill. Veien Maya bestemmer de skal følge går forbi en katt, dyrebutikken, over en bro, bortom et tre der det ligger en død fugl som må begraves og synges over, forbi en hage med bær og epler, bortom hesten, et stopp ved kiosken og så kommer de til barnehagen. Et kart bak i boka viser veien de har gått og kanskje kan de som leser finne flere veier de kunne ha tatt – til og med en raskere?

Illustrasjonene til Åshild Irgens følger teksten ganske nøye, men tar seg også noen «friheter» til glede og underholdning for leser og medleser.

Geir Lystrup/Malgorzata Piotrowska: Bestefar blir verdensmester

Barnebarnet spør: Bestefar kan du lese for meg? Men bestefar skal bli verdensmester og da må han trene og trene. Han trener vektløfting og det går veldig bra til han hører om mauren som kan løfte sin egen tyngde fem ganger. Da vil bestefar bli verdensmester i høydehopp! Han hopper og trener, men så får han høre om grashoppa som kan hoppe ti ganger høyere enn seg selv. Nå vil han bli verdensmester i løping, men så møter han en mus som løper dobbelt så fort. Bestefar gir seg ikke, han vil bli verdensmester – og han prøver seg utallige ting. Når barnebarnet klarer å overtale ham til å hoppe på trampoline og han skal bli verdensmester i akrobatikk, faller bestefar i bakken, beinet knekker og han må på sjukehuset. Da endelig kan han bli verdensmester i å være bestefar, sitte stille i en stol og lese for barnebarnet.

Dette er en ganske lang og omfangsrik bildebok. Illustrasjonene til Piotrowska følger teksten nøye, men lager også små snedige sidehistorier. Barnebarnet har en mørk hudfarge og er slik et kjærkomment innslag i det helhvite barnebildet bildebøkene ellers gir. Jeg er usikker på hvem som egentlig er målgruppen her – besteforeldre som skal realisere seg selv i pensjonsalderen eller kunnskapsoverføring til barn om hvor fantastisk naturen er i all sitt mangfold? Dette kan være en bok å samtale om – viktigheten av å ta seg tid sammen, men og en mulighet til å undre seg sammen over skaperverket.

Det er mye bra i norske bildebøker og selv om jeg som voksen leser kan undre meg litt over både tematikk og mulig målgruppe er det barna vi skal lese for. De på sin side er ofte åpne for eksperiment både i tekst og bilde – og der kunne vel noen og enhver av oss gå ut av komfortsonen og prøve noe nytt?

Jeg ser deg

bentebing

2 kommentarer

28. februar 2017

Jeg ser deg er Clare Macintosh andre krimroman. Den første Jeg lar deg gå var så spennende at jeg knapt trakk pusten før boka var lest, så bok nummer to hadde virkelig litt å leve opp til. Denne boka handler om Zoe Walker som jobber som regnskapsansvarlig i et lite utleiebyrå. Hver dag tar hun samme rute til jernbanestasjonen, venter på samme sted på neste tog og sitter på sin faste plass. En dag blar hun gjennom lokal avisen og ser et kornete bildet av seg selv i en sexannonse. Hun skjønner ingen ting, men blir skremt av dette. Neste dag er det bilde av en annen dame i samme annonse og neste dag skjer det samme. Hun ringer politiet og får kontakt med Kelly Swift som er degradert fra etterforsker til betjent på grunn av en alvorlig hendelse overfor en fange. Zoe lever sammen med Simon og har to barn Katie og Justin med Matt, hennes tidligere mann. Hun bor ved siden av venninnen Melissa som har vært til stor hjelp for henne da hun var alenemamma. Katie vil bli skuespiller noe som Zoe synes er risikabelt og snakker stadig om at Katie bør ta et sekretærkurs, dette irriterer datteren grundig. Sønnen Justin jobber i en kafe som Melissa eier, han var på full fart inn i kriminelle miljø, men har fått en ny start ved hennes hjelp.
Kelly har også sitt å slite med. Hun lengter etter å komme tilbake til etterforskningsmiljøet og vil rette opp feilen hun gjorde da hun gikk løs på fangen. Hun får flytte over til etterforskningsavdelingen for en kort periode og gjør en god jobb der. Kanskje Kelly Swift dukker opp i andre romaner seinere? Hvem vet…
En av kvinnene som var avbildet i avisen blir drept og Zoe oppfatter at hun selv er i fare. En dag mens hun står og venter på toget blir hun dyttet i det toget kommer inn på stasjonen, en mann redder henne og han viser henne mer oppmerksomhet enn hun liker. Hun melder fra til politiet og hun blir omfattet av mer sikkerhet, men hvor trygg kan man egentlig være?

Boken har tre fortellere; Zoe som er jegfortelleren, Kelly fortelles i tredje person og en ukjent person som skriver korte, kursiverte meldinger og som er edderkoppen i dramaet. Det er spennende, intenst og medrivende og Macintosh skriver godt. Forfatteren makter å skape troverdige personer, men den tredje – edderkoppen er vel den jeg stiller et spørsmåltegn ved, særlig begrunnelsen for handlingene. Dette er egentlig pirk – for min del leser jeg gjerne mer av Clare Macintosh.

Et helt liv

bentebing

ingen kommentarer

23. februar 2017

En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet. Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette! Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!

Mammutsalget 2017

bentebing

3 kommentarer

21. februar 2017

Bilderesultat for mammut

Mm – nå er den her – katalogen over Mammutsalget. Da jeg arbeidet på biblioteket var denne katalogen fast pauseinnslag i mange dager. Vi bladde oss igjennom, krysset av, satte spørsmålstegn og sjekket katalogen. For nå var tiden inne til å bestille det vi ikke hadde hatt økonomi til tidligere, gjenkjøp av bøker som noen lånere hadde lagt sin elsk på og som var enten lest i filler eller bare blitt hjemme hos noen. Vi skrev lange lister og så var det sjefens bitre plikt å skjære ned på listene, luke ut det som ikke var heeelt nødvendig. Innimellom var det selvsagt noen som klarte å skrike seg til en bok eller to som det var umulig å leve uten, jaja…

I år sitter jeg alene på hjemmekontoret og gransker katalogen fordi jeg har blitt invitert til å være med på den store #mammutjakten. Jeg jakter på den ultimate mammuten for meg og mine hyller. Her er det mange fristelser og jeg som egentlig ikke har plass til eller bør ha flere bøker i heimen – i hvertfall ikke før jeg har hatt en kraftig utrenskning…

Når det er sagt – så er det noen alvorlige mangler i min bokhylle: for eksempel Leo Tolstoj: Krig og fred, som nå finnes i samleutgave på dette salget. Et opplagt må ha! Og har du sett: der er Miguel de Cervantes: Don Quijote – denne har jeg lest, men boka har forduftet og dette er en ny oversettelse, enda en må ha. Og så oppdager jeg at – endelig: her er Jules Verne: En verdensomseiling under havet. Knall, denne går også inn på ønskelista.

Hvorfor disse bøkene? Dette er klassikere, det er bøker som tåler å bli lest mange ganger og de vil på hver sin måte fylle hull i min boksamling.

Det er alltid et eller annet tilbud på bøker, men det som er unikt med mammutsalget er at bøkene er tatt ut av hyllene, de ligger stablet på bord og vi som ikke kan få nok av bøker kan snuse omkring og finne skatter, bli fristet – eller kanskje heller la seg friste – det er lov det, av og til?

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: