Bentebing's Weblog

Kaltenburg

bentebing

29. desember 2016

Den tyske forfatteren Marcel Beyer har skrevet romanen Kaltenburg. En roman om oppvekst og den sterke innflytelsen et menneske kan ha på et annet. Fortelleren er Hermann Funk som vokser opp i Dresden. Foreldrene hans blir drept under bombingen av byen i 1945 og han får vokse opp hos venner av familien. Da foreldrene flyttet til Dresden, faren var botaniker og underviste ved universitetet, ble de venner med forskeren Ludwig Kaltenburg og Hermann så på ham med sterk beundring. En ubehagelig hendelse med en tårnfalk førte til at faren inviterte studentene Martin Spengler og Knut Sieverdig hjem på middag, de skulle være med på å normalisere Herrmanns forhold til fugler. Dette møtet utviklet seg til et livslangt vennskap mellom de tre og senere blir Martins og Knut sitt forhold til Kaltenburg et korrektiv for Hermann. Ludwig Kaltenburg var zoolog og allerede da en berømt, svært eksentrisk forsker som bodde i en villa med en kaiekoloni på loftet, vaktler i stuen og fisk i underetasjen. Kaltenburg tar Hermann under sine vinger (så og si) og vil utvikle ham til sin etterfølger i ett og alt. Hermann er en trofast sliter og stiller opp for Kaltenburg med de ulike arbeidsoppgavene han tildeler ham.

Stalin dør i 1953 og for første gang forteller Kaltenburg om sine opplevelser i fangenskap i Russland. Etter denne hendelsen begynner Hermann å huske tilbake på sin barndom der faren plutselig bryter med Kaltenburg og han aldri mer blir invitert hjem til dem. Kaltenburg var en ærgjerrig person og slik som Øst-Tyskland utviklet seg i løpet av 1950-årene var det viktig å holde seg inne med de rette personene for å få gode posisjoner. Hermann reagerer på dette og blir et kjøligere forhold mellom dem. Hermann har forelsket seg i Klara Hagemann og blir via kontakter invitert til hjemmet deres. Dette er et hus der kultur og filosofi er viktige samtale tema og heller kontroversielt på den tiden. Klara leser Proust og er totalt oppslukt av verket På sporet av den tapte tid, denne lesingen skal følge henne gjennom hele livet og er hennes tilfluktsted når omgivelsene blir for krevende. De to vennene Martin og Knut kommer tidlig på kant med Kaltenburg, egentlig for bagateller tenker Hermann, men når han reflekterer over hva Kaltenburg driver på med i Berlin og hva han har gjort under krigen, ser han at det er nødvendig å bryte med Kaltenburg. Det viser seg at han ikke behøver å gjøre noe for Kaltenburg flytter og lar bare høre fra seg med ujevne mellomrom.

Jeg har forsøkt å finne noen omtaler av romanen Kaltenburg, det er ingen på norsk, men noen på tysk og de veksler mellom å gi terningkast 2 til mer bejublende omtaler. Ja, for hva er dette egentlig for en bok? En fortelling om en oppvekst, ja, men og en beskrivelse av hvordan et menneske oppslukt av sin forskertrang går langt i å skjule sin bakgrunn (tidligere NS-medlem) og prøver å sverte kolleger for å komme lengre fram i køen for posisjoner.

På mange måter befeste denne romanen mine sørgelige fordommer når det gjelder tysk samtidslitteratur, det er tungt og litt traurig og jeg føler sterkt at jeg må ha glippet et eller annet sted…

Boka skal diskuterers i Nordhordland Litterære Selskap, det kan bli interessant!

Min venn pingvinen

bentebing

ingen kommentarer

9. desember 2016

Bøker om dyr og relasjonen som kan oppstå mellom mennesker og dyr er en egen sjanger. Vi har vært igjennom Bibliotekkatten Dewey og andre rørende historier om dyr som knytter seg til mennekser og omvendt. På nettsidene til Edinburgh Central Library kan en finne historien om terrieren Greyfriars Bobby, ganske så fasinerende!

Nå har jeg lest boken til Tom Michell: Min venn pingvinen en svært sjarmerende fortelling om hvordan forfatteren møter og lever en stund sammen med pingvinen Juan Salvado. I 1975 reiser Tom Michell til Argentina, han skal undervise på en engelsk skole nær Buenos Aires og samtidig vil han benytte anledningen til å besøke og utforske et for ham ukjent kontinent. På en av sine utflukter, denne gangen til Uruguay finner han en hel flokk pingviner som har blitt utsatt for oljesøl, de fleste er døde, men så ser han en pingvinvinge som rører på seg. Det er en Magellanpingvin som fortsatt er i live og han tar den med til leiligheten som han låner. Rensingen begynner som et voldsomt basketak, men når pingvinen skjønner at dette er en hjelper så roer han seg ned og finner seg i behandlingen. Tom Michell må tilbake til skolen og vil sette ut pingvinen igjen, men denne karen nekter å forlate ham og siden Michell har reddet ham, kan han ikke bare gå sin vei. Han bestemmer seg for å ta Juan Salvado med seg tilbake til skolen, men det er et problem – for han må krysse grensen mellom Uruguay og Argentina og det er ingen enkel sak. På skolen blir pingvinen snart en kjent og kjær maskott. Juan Salvado blir oppsøkt av personale, elever og venner av Michell. Han får betroelser i bøtter og spann – og det er nok noe med dette å snakke til en som ser ut til å lytte intenst til det som blir sagt og ikke stadig komme med gode råd eller motforestillinger.

Bøker i denne sjangeren kan lett bikke over til det sentimentale, denne er av og til på grensen, men Michell klarer seg bra for han skriver også om forurensning av havene og vi får noen glimt av dagliglivet utenfor skolen fra 1970-tallets Argentina.

Liker du historier om dyr så denne midt i blinken. Dette er en koselig bok, jeg flirte godt av noen episoder og fikk litt vått i øynene av andre.

Når det mørkner

bentebing

ingen kommentarer

1. desember 2016

Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Arv og miljø

bentebing

ingen kommentarer

30. november 2016

Det er mange som har skrevet bejublende om denne romanen til Vigdis Hjorth , jeg kan med en gang si: de har rett! Etterhvert har jeg fått stor sans for Vigdis Hjorth sitt forfatterskap. Hun er skarp, hun er vittig og i denne romanen borer hun dypt inn i hovedpersonen sitt liv, særlig hennes barndom og voksenliv.

Det er Bergljot som er fortelleren, den nesteldste av fire søsken. Hun har brutt all kontakt med familien, men denne tas opp igjen når hun får en melding fra broren Bård som føler at de to yngre søsknene Astrid og Åsa blir forfordelt. Familien har to hytter på Hvaler, det er de to yngste som skal ha disse, mens de to eldre skal bli kompensert med penger. Det er når Bård oppdager at hyttene er svært lavt taksert at han reagerer og en lengre arvestrid er i gang. Vigdis Hjorth avdekker langsomt hvorfor Bergljot har brutt med familien, hvorfor hun ikke har hatt kontakt med noen, selv ikke Bård som hun nå allierer seg med. Det er en vond historie, for hvem forteller sannheten eller er det bare en sannhet? Er det Bergljot som forteller den ene riktige historien eller er det slik som de andre tror, rent oppspinn fra en overreagerende søster? Det er vanskelig med arv, hvem får hva og er fordelingen helt rett? Jeg opplever at boken ikke handler så mye om arv, men mer om at Bergljot vil bli trodd, få medhold i at dette har skjedd og aksept for valgene hun har tatt.

Boka har noen små innledende refleksjoner som styrer tankene videre til neste handling, slik som dette:
Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning. Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? Så vi følger opp møtet. Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å forandre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se dem igjen? Det er rart å tenke på hvor vikitg et enkelt menneske kan komme til å bli for hvordan vi handler i avgjørende situasjoner, fordi vi har konsultert akkurat det.
For Bergljot konsulterer mennesker omkring seg: kjæresten Lars (ikke så mye respons fra ham), Bo – dikteren, som setter fingeren på viktige sider av både hennes og familiens historie, Klara – venninnen, som har sine egne kamper, men som oppildner Bergljot til å gå i krigen for sine rettigheter, for å bli trodd og for å få fortalt sin historie.

Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for denne romanen, vel fortjent sier jeg. Det er en roman med godt språk, velformulert, god framdrift og ved at hun drar inn både Freud og Jung i sine refleksjoner setter hun handlingen inn i en mer allmennmenneskelig erfaring. Måtte boka få mange lesere!

Jeg leste boka som e-bok lånt fra biblioteket.

Morgenfeber

bentebing

ingen kommentarer

29. november 2016

I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt. Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Hatet mitt får dere ikke

bentebing

2 kommentarer

23. november 2016

Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Lettvektere og annen koselesing

bentebing

4 kommentarer

15. november 2016

Etter en lengre rekke av dystre, litt tunge bøker kom jeg over Kimberley Freemans roman Bak glemselens slør på biblioteket. Dette er en av de romanene som kommer direkte i paperback, som raskt skal konsumeres for deretter å forsvinne i glemselens hav. Forfatteren er fra Australia og romanens handling er og derfra. Romanen har to historier, den ene med handling fra 2014 om Lauren Beck som omsider har klart å reise vekk fra sin dominerende mor og sin puslete far og den andre satt til 1926 om Violet Armstrong som arbeider på spahotellet Evergreen.

Lauren arbeider på en kaffebar og treffer en dansk arkitekt. Han glemmer igjen nøklene til hotellet Evergreen som han holder på å restaurere, på kaféen. Lauren leverer dem tilbake og han inviterer henne med på en tur inne i hotellet. Der oppdager de en del gamle brev, glødende kjærlighetsbrev som peker tilbake på en historie fra vinteren 1926. De bestemmer seg for å nøste opp historien og oppdager at her finnes det forbindelser som er høyst levende i dag. Lauren har også et prosjekt for seg selv, hun hadde en bror som døde av kreft. Han bodde noen år i Evergreen Falls og hadde sine lykkeligste år der. Hun vil prøve å finne ut mer om dette og ikke minst hvorfor ingen vil fortelle henne om denne tiden.

I 1926 får Violet jobb på spahotellet Evergreen. Hun har ikke vært så heldig med jobbene sine til nå, moren har leddgikt og er ikke lenger i stand til å forsørge seg selv, langt mindre Violet. Hun skal servere og den strikte eieren miss Zander er veldig tydelig på at det ikke under noen omstendighet må oppstå kontakt mellom gjestene og de ansatte. På hotellet er også de styrtrike søskene Sam og Flora Honychurch-Black sammen med Floras forlovede og hans venner. Sam er opiumsavhengig og Flora prøver å få han til å slutte, det er mislykket og konflikten mellom ham og forloveden til Flora bygger seg opp. Violet og Sam forelsker seg i hverandre, men dette er en umulig forbindelse. En natt snør de inne og både taubane og veier blir stengt i flere dager. Jada, fullt drama.

På den ene siden irriterer jeg meg over at jeg bruker tid på slike bøker, men på den andre siden… dette er en god avslappning og man får ta boken som den er.

Men jeg nå er i farten med å irritere meg kan jeg ta for meg forsiden på denne boken. Vi har nå i lengre tid hatt forsider med ryggen på unge damer, gjerne i blått. Nå har vi forsyne meg fått ryggen på eldre menn (også i blått) og. – den italienske utgaven har rikitg nok ryggen av dame i rød(!) kåpe. Finn på noe annet!

Lorenzo Marone: Forsøk på å være lykkelig. Når jeg først har blitt sjarmert i senk av romanen «En mann ved navn Ove», skal det noe til å overgå den. Marone sin debut roman gjør heller ikke det, men den har element i seg som minner meg om andre kjekke leseropplevelser i tillegg – for eksempel «Pinnsvinets eleganse» ved siden av at forfatteren har sin egen agenda med romanen. Det tok en stund før jeg oppdaget at romanen foregikk i Napoli og ikke i Paris, litt sløv leser antakeligvis, men forfatteren klarer å formidle storby- ( i forhold til Frekhaug blir alle byer store) stemningen og leieboerene sin interaksjon som jeg innbiller meg er ganske universell – sett i det store perspektivet.

Cesare Annunziata er 77 år, hans kone døde for fem år siden, datteren hans er advokat og har mann og sønn på 7 år. Han har også en sønn som han tror er homoseksuell. Han bor i en leiegården, vennen Mario bor i etasjen under og Eleonora kattekvinnen setter stadig tålmodigheten til Cesare på alvorlige prøvelser. Han besøker Roseanna, en prostituert med jevne mellomrom og han gjør sitt ytterste for ikke å bli innvolvert i mennesker. Han prøver å takle livets skuffelser med ironi og sarkasme, men det hjelper han ikke akkurat i kontakt med andre mennesker. Han har et nært og godt forhold til barnebarnet, Frederico som ser på sin morfars handlinger med stor begeistring. En dag flytter Emma og hennes mann inn i leiligheten rett overfor Cesare. Emma ser svært ulykkelig ut og Cesare vil hjelpe henne, men Emma nekter ham å gjøre noe. Mannen hennes er voldelig og slår henne ofte. Cesare og vennen Mario vil skrive et brev og si at han under oppsikt og vil bli meldt til politiet. De er litt redde for denne mannen og siden de skal skrive på pc-en, så tar brevskrivingen sin tid. I mellomtiden har Cesare blitt godt kjent med Emma og hans bekymring for henne øker og en natt skjer det fatale.

Senere sier Cesare til vennen sin Mario: … De er feiginger som velger ut ofrene sine med omhu, kvinner som er blitt stemplet fra de er små og som verken respekterer seg selv eller vil seg selv vel.…det er nesten så jeg tenker: hvem er det som snakker her? Er det advokaten Lorenzo Marone eller er det forfatteren som har en historie å fortelle? Kanskje begge? Denne hendelsen gjør i hvertfall noe med både Mario og Cesare og får dem ut av den egosistiske isolasjonen og inn på et mer inkluderende spor. Det finnes håp for alle.

Det er en lettlest bok og det er lett å flire både av og med Cesare, italiensk herremann som han er.

Du skal ikke dø

bentebing

4 kommentarer

7. november 2016

Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke: Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse. En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Sophie Starks liv og død

bentebing

3 kommentarer

31. oktober 2016

Romanen Sophie Starks liv og død av Anna North er en bok som gjør sterkt inntrykk. Sophie Stark er filmskaper, lever på tvers av alle sosiale normer og har likevel en magisk tiltrekning på mennesker hun kommer i berøring med. Det er aldri Sophie selv som forteller, men vi får vite noe om hennes liv og virke gjennom seks forskjellige personer: Allison – elskeren, Benjamin Martin – filmanmelderen, Robbie – broren, Jacob – ektemannen, Daniel – college forelskelsen og George – filmprodusenten. Dette er en snedig måte å skape framdrift og spenning på. Tittelen sier at denne historien ikke kommer til å slutte godt. Hovedpersonen vil dø, men i det vi vet dette, så blir hver enkelt stemme som har noe å fortelle om Sophie, interessant.

Sophie vokser opp i en dysfunksjonell familie, broren Robbie føler at han må passe på Sophie, for hun mangler de sosiale antennene for «bli likt oppførsel». Hun begynner på college og gjennom Robbie får hun tak et filmkamera. Hun begynner å følge etter Daniel, i beste stalkerstil, han er den beste basketballspilleren på skolens lag. Hun følger etter ham over alt og kjæresten hans prøver å få henne til å holde opp med dette, selvfølgelig til ingen nytte. Sophie bruker historiene til andre mennesker, hun får dem til å gjøre ting som i etterkant føles både nedverdigende og innvaderende, men dette spllier ikke noen rolle for henne. Hun har et prosjekt og det må gjennomføres uten hensyn til andre, selv om de blir dypt såret.

The Guardian har en grundig omtale av boka og trekker fram at Sophie kanskje har en autisme diagnose:
It is clear from the off that Sophie is fundamentally out of step with the world around her: its rhythms baffle her; its rules make no sense (an autism diagnosis is never mentioned, but for anyone with even a passing familiarity with the condition, it is writ large across the text). For Sophie, therefore, the camera functions as a mediator between herself and the universe, a tool that allows her to bring other people’s actions and motivations into focus, and her films quickly gain her a devoted following, critical acclaim and financial backing. They are, according to Ben Martin, the journalist whose reviews and interviews form one of the novel’s narrative threads, “more like life than life itself”.
Mulig det, men det gjør ikke personen Sophie mindre interesant og gåtefull.

Jeg er imponert over Anna North sin oppbygging av boka, de ulike stemmene er som helstøpte personer, mens Sophie er den som ikke helt trer fram i lyset. Særlig likte jeg Daniel, ungdomsforelskelsen. Han kommer til orde når Sophie har skapt seg et navn og skal vise en film i Chicago. Han har glemt henne, men blir minnet på henne igjen når han leser om filmframvisningen. Han tar kontakt og etter flere ubesvarte e-poster får de kontakt og de treffes. Daniels litt ureflekterte holdning til livet sitt endres og han reiser hjem med en ny stabilitet i seg selv og til sine nærmeste.

Romanen er en av høstens beste leseropplevelse, kan ikke si annet!

Det er flere bokbloggere som har skrevet om boka: Bokelskerinnen, Artemisas verden, Beates bokhjerte

Boken fikk jeg som leseeksemplar fra Pax.

De dødes hus

bentebing

4 kommentarer

26. oktober 2016

Jeg tror nesten jeg har lest alle bøkene av Jorun Thørring. Da en kollega på biblioteket viftet denne nye boka foran øynene mine, ble jeg ganske happy. Thørring har to hovedpersoner i bøkene sine; den ene er politibetjent Aslak Eira tilknyttet Troms politikammer og den andre er spesialetterforsker Orla Os også fra Nordnorge, men hun bor og arbeider i Paris. Denne boken har Orla som hovedperson og handlingen foregår i tilknytning til et slott i Bordeaux.

En eldre mann blir funnet død i en leilighet i Paris. Han er eieren av en stor vingård i Bordeaux distriktet og Orla og hennes makker Roland drar dit for å komme i kontakt med familien. Det er en svært dysfunksjonell familie som bor og arbeider i dette slottet. Det er ingen som vil gi dem opplysninger om Albert Dumont som den døde het, men de finner et id-kort på ham som lyder på Daniel Jeidel. De vil finne Danile Jeidel og oppdager gjennom dette at familien på slottet skjuler en dyster hemmelighet fra andre verdenskrig.

Romanen har to parallelle løp det ene er fra 1942, da familien på slottet får besøk av fjerne slektninger fra Alsac, de er på flukt fra tyskerne og trenger et sted å gjemme seg. Familien som kommer har med seg sin gamle huslege og sønnen hans, disse er jøder og selvsagt i livsfare. Det oppstår sterke spenninger når den yngste sønnen i familien Albert forelsker seg i Jeanette som kommer fra Alsac. Jeanette på sin side elsker Daniel Jeidel som spiller fiolin og har et godt og omsorgsfullt vesen. Det blir virkelig farlig når tyskerne kommer til gården og utplasserer en vininspektør. Vininspektørene skulle sørge for at den gode vinen kom til Tyskland og at ikke vinbøndene gjemte unna viner. Inspektøren som kommer får høre Daniel spille og ber han komme til leiligheten sin. Han blir veldig begeistret, men dette skaper sjalusi og sinne hos Albert og han gjør uopprettelige ting.

Det andre løpet er fra Orla og Roland sin etterforskning. De møter stadig på en mur av taushet, men da det blir begått et mord til endrer forholdene seg noe.

Jeg liker bøkene til Jorun Thørring. Hun skriver spennende og godt, det er slik at jeg gleder meg til hver gang jeg kan sette meg ned og lese litt. Denne boka er intet unntak, bare å anbefale!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: