Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Stigninger og fald

bentebing

4 kommentarer

28. mars 2011

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.

Fyrmesterens datter

bentebing

1 kommentar

24. mars 2011

Midt i den Nordiske Samlesingen var det nødvendig å ta en pause og lese en krim igjen.  Denne gangen fant jeg Fyrmesterens datter av Ann Rosmann. Hun er debutant og har fått gode kritikker i både den svenske og norske pressen. Hun sammenlignes med Camilla Läckberg, noe som er forståelig i og med at både Rosmann og Läckberg henter miljø fra den svenske vestkysten og det er politietterforskere som håndterer oppklaringen av mysteriene.  Det er mange likhetstrekk mellom romanen til  Rosmann og Läckbergs krimverden også når det gjelder persongalleri: Rosmanns helt: Karin Adler politikvinne, arbeider til daglig sammen med Robban, men må i denne boken hanskes med Folke som har en greie med språk og grammatikk og ser ut til å lengte etter pensjonsalderen, Carsten er hennes sjef og Gøran som ganske raskt blir ex-kjæreste. Läckbergs helter: Patrik politimann, gift med Erika forfatter, hun drar ofte i gang et mysterium i forbindelse med research hun gjør til bøkene sine, Mellberg sjef på politistasjonen, roter mye til og bare lengter etter pensjonsalderen. Ja, det er mye likt, men etter å ha lest nesten alle Läckberg´s bøker er det ganske befriende med en som skriver fra nesten samme miljø, men lar oss slippe «ammetåka» som anmelderen i Fædrelandsvennen sier. Rosmann får skryt for å skrive hakket kvassere enn Läckberg, men i Fyrmesterens datter innføres det en mengde mennesker som det innimellom er litt vanskelig å holde styr på. På bibliotek og får vi ofte spørsmål fra lengtende lånere om ikke den eller den forfatteren kommer med noe nytt snart? Her er Rosmann et utmerket alternativ. Ja, det kan faktisk hende at hun stjeler noen fans fra Läckberg og! Jeg synes vel at begge to egner seg til avslappende lesing, fort lest, fort glemt, med andre ord:  helt greit.

Kursdag

bentebing

3 kommentarer

20. mars 2011

Så har vi vært på kurs igjen! Denne gangen om «Årets bøker for voksne», dvs Kulturfond bøkene som kom til bibliotekene i 2010. To muntre damer fra Rogaland presenterte et utvalg av bøker og ga oss sine helt personlige inntrykk av et intenst leseår. Deltakerne, vel femti damer og noen få menn satt fortumlet igjen etter fire timer der titler og synspunkt haglet ned over oss. Det var kjekt, det var nyttig og som noen bemerket «dette sparer oss for mange frustrerende opplevelser og det hjelper oss til å finne perlene». For det er akkurat det å finne de gjemte perlene – og formidle dem til leserne som er jobben. Nå sa de gode damene at: «det er alltid en leser til en bok», ja, i god Ønskebok-ånd, har vi lært oss at det finnes ingen bøker som ikke har en leser! Det er bare det at disse skal finne hverandre og det er ikke alltid så opplagt. En annen side,  som ikke bare kursholderne, men også det valige fotfolket på bibliotekene undrer seg over er hvordan forlagene tenker om forsidene på bøkene. Det utrolig mange anonyme forsider! Du har virkelig ikke peiling på hva boka handler om og når baksideteksten er et obskurt utdrag fra boka, ja hva skal motivere meg og andre til å lese akkurat denne? Selv som bibliotekarbeider er jeg ikke utstyrt med antenner som sier meg at denne boka inneholder en skatt som mange må få del i. (Hadde vært veldig greit forøvrig) Når kassene med kulturfondsbøker kommer finnes det ikke et fjon av informasjon om bøkene, med unntak av barne- og ungdomsbøkene. De fleste bibliotek har ikke satt av lesetid til de ansatte og all lesing foregår på eget initiativ og på egen fritid. Mange bibliotekfolk leser likevel avsindige mengder bøker fordi de er genuint interessert i litteratur OG at mange føler en strek forpliktelse til å holde seg orientert. – men altså for oss som liker å få et hint, hadde det vært stas med en forside som var med og fortalte sin del av historien. Som for eksempel denne:

Samlesing – Innsirkling 2

bentebing

2 kommentarer

10. mars 2011

«Er dette en av bøkene jeg kommer til å avbryte» -tenkte jeg da jeg var på side 160. Hvorfor skal jeg lese en bok som ikke engasjerer meg, der jeg mistenker forfatteren for å ville henge ut personene sine. Hvor jeg som leser blir dratt igjennom en konstruksjon av en roman, som jeg ikke befinner meg vel i? Carl Frode Tiller, bejublet, priset og nominert, burde jeg ikke være i den syvende litterære himmel? Jeg leste flere entusiastiske meldinger om boka og forfatterens prosjekt. Jeg innrømmet min mangel på tidligere lesing av den første boken Innsirklinga, men likevel, dette var en kamp. Den usynlige hovedpersonen David som har mistet hukommelsen og ber tidligere venner og kjente om å skrive til ham slik at han kan finne ut av hvem han er. I Innsirkling 2 er det Ole, Tom Roger og Paula som er brevskrivere. Den totalt selvutslettende Ole fikk meg omtrent til å hive boka i femte veggen. Tom Roger en småkriminell, voldelig type, må jeg si jeg fikk litt mer sans for, selv med alt sitt raseri. Paula på Otterøy bu- og servicesenter som får en annen til å skrive for seg, men som har hemmeligheter å fortelle. Hva var det som gjorde at jeg likevel leste videre? Jeg liker ikke å gi opp bøker. En kollega hadde lest første bok og var begeistret, men hun er trønder og som sådan forpliktet (sa hun). Men hovedsaken var nok:

Språket: Tiller skriver slik at jeg er personen som er øyeblikkets brevskriver. Det er detaljert, det er pinlig, det er så nært og tett at det legger seg på innsiden av hodet mitt.

Personene: Det er levende mennesker, de blir levende etter som fortellingen ruller fram.

Og likevel: Denne boka ville jeg ikke ha lest hvis vi ikke hadde hatt vårt samlesingsprosjekt. Fordi: Fortellingen utmattet meg med detaljeringen, alt er fortalt, absolutt alt! Men det er kanskje det en som skriver til en med hukommelsestap ville ha gjort? Ikke vet jeg. Jeg kan forstå begeistringen, jeg deler den ikke, boka er strålende skrevet, men den er ikke «min».

Søndagstur

bentebing

4 kommentarer

6. mars 2011

Det hender at husbonden er innom bloggen og tar et sveip. Sist han gjorde det, bemerket han at det var lite bilder her – og det har han jo rett i! Så hermed skal jeg bestrebe meg på å ha med litt flere bilder, der det passer slik – altså! Det må ikke bli noe stress dette med bilder, for sant å si har jeg stressa litt denne uka med å finne ut hva jeg skulle skrive om! Jeg kan da ikke allerede nå å misse på å gjennomføre mitt forsett om å blogge minst en gang pr. uke. Så dette «kravet» om litt mer billedlegging kom egentlig som en grei utvei! Søndagsturen i dag gikk til Meland Golf- og naturpark på Fløksand i Meland  kommune, ikke langt hjemmefra, men et flott område som har hatt gårdsdrift fra 1700-tallet og fram til ca 1980.

Hull 18 med Fløksand gård i bakgrunnen

Vi begynte turen fra hull 18 denne gangen, sånn for forandringens skyld! Og selvsagt en annen viktig grunn: når banen er i drift er det med livet som innsats man prøver å gå mot slagretningen! – sånt gjør man bare ikke!

Hele området rundt gårdshusene bærer preg av at dette har vært en stor og staselig gård med alléer, murer og sjeldne trær. Ja, stor i forhold til de andre gårdene i området, får vi vel si…

Hull 13 med utsikt til Bergen

Nå er gården gjort om til golfbane og selv de mest innbitte motstanderne går gjerne tur her og nyter tilgjengeligheten, tja kanskje ikke så mye midt i golfsesongen, men den er jo rellativt kort selv her på vestlandet. Dvs. det var en ute med bag og køller idag og – holdt vel ikke ut lenger… det var lite snø og vannhindrene var av det sympatiske slaget, slik som her:

Hull 11 med overflate med sprett i!

Noe særlig varme var det ikke, så dagens belønning ble inntatt i heimen – og når en av gutta dukker opp for å nyte fastelavensbolle med mor og far, da har vi hatt en nydelig søndag!

H spiser fastelavensbolle. Bildet er tatt av JK

Flugtämjaren

bentebing

4 kommentarer

21. februar 2011

Boken åpner med at Runeberg har fått slag, han sitter i rullestol og hans eneste underholdning er å bli lest for av sin nesten døve kone. Han forlanger at hun går ut av rommet hver gang hun må bla om avisen for lyden gir ham migrene. Han får besøk av gamle «venner» og han får dagene til å gå ved å temme en flue han kaller Stenbäck, også en av hans gamle kontakter.

Roman om Runeberg, Finlands nasjonalpoet og ikon! Hva slags litteratur blir det av slikt? For min del ble det både opplysende, informerende og ikke minst en viss fryd over Frederikas (konen til Runeberg) giftige brev til hans tidligere flammer. For eksemepl når Frederika skriver til Emilie, en ev kvinnene Runeberg har hatt et forhold til: Käraste (ja så långt har det gått) Emilie! Jag hoppast, att detta brev finner Dig i högönsklig välmåga (frånsett utslag i ansiktet och reumatism). Det är så tryggt för mig att veta, at Du med Ditt (altför) goda  hjärta städse har tålamod, att höra på en ensam gummas (vilket du snart är själv men barnlös i motsats til mig) klagan!

Erik Wahlstöm, forfatteren av boken, lar oss vandre mellom Fredrikas minner, vennenes eller de som fant det opportunt å holde seg nær til Runeberg, Runebergs egen minner, både de reelle og de som passet. Forfatteren lar både småfugler, terner og griser si sitt om sitt forhold til Runeberg, dette er en mann alle skal mene noe om, ganske ironisk er det skrevet. Baksideteksten på boken sier at : I Erik Wahlströms roman framkommer saker som Runebergsforskningen kanske haft på känn men inte kunde leda i bevis. Her skrives det om kvinnehistoriene og en dyster barndom og ikke minst i den siste delen, der det framkommer at Runebergs mor Anna Maria Malm allerde hadde «en bulle i ugnen» da Lorens Runeberg tvinges til å gifte seg med henne på grunn av gjeld, som Rådmann Malm kjøper opp og bruker som pressmiddel. Wahlström mer enn antyder at det slett ikke er Lorens Runeberg som er far til nasjonalpoeten Runeberg, men lar oss ikke få noen antydning om hvem den biologiske faren kunne være. Det er dette som er så herlig med fiksjon, man kan lene seg sånn passe på forskningen og så dikte fritt og vilt videre. Forfatteren gir et tragisk bilde av Runebergs barndom. En barndom i fattigdom, kuet av lærerne og hundset av elevene inntil han selv blir eldre og tar igjen.

Jeg likte boken, språket er levende og gir meg noen supre bilder i hodet. Jeg må innrømme at jeg strevde med enkelte passasjer der nødvendigheten av å kjenne finsk kultur og historie ble for tydelig og nærmest et hinder for å henge med i svingene, men ellers var dett en fin leseropplevelse, men nok en gang – Grimsrud nivå er det ikke!

Høytlesing på biblioteket

bentebing

3 kommentarer

17. februar 2011

Noen av våre lånere har spurt om biblioteket kan ha høytlesing for barn lørdag formiddag. Jeg har i grunnen avvist tanken fordi vi ikke har personale til å gjøre dette, men de som ønsker dette tilbudet har også meldt seg som frivillige! Vi på biblioteket har annonsert et par ganger, snakket med folk vi har fått tips om og slik prøvd å verve deltakere. Vi trenger åtte høytlesere, men med de fem første klare til innsats, skal vi nå begynne på lørdag. Vi hadde et lite møte i går for å snakke om opplegget, sette opp lesedatoer for hver enkelt og slike praktiske ting. Det er personer som har lest mye for sine egne og andres barn som har meldt seg. Noen av dem leser nå for sine barnebarn og det var tydelig at gleden ved å dele en bok bare fortsetter og fortsetter. Hovedmålgruppa for lesingen er tre – fire åringene, men de som vil kan komme. Det skal leses eventyr og en kapittelbok – og nå vrir jeg hjernen for å tenke ut en som passer for aldersgruppa. Noen som har et tips?

Siste gang jeg leste for den yngste sønnen min satt vi på toget fra Tyskland til Danmark. Vi hadde mange timer foran oss, gutten var fjorten år, litt slapp etter flere dager på reise og gadd ikke lese selv. Så satt vi der i kupeen, den første Harry Potter-boken var i sekken og jeg må innrømme at jeg selv var ganske gira på å lese den. Det var ingen andre norske i kupeen slo vi fast, så mor satte i gang. Det rare som skjedde var at småpraten stilnet, roen senket seg og det var bare norske leseord som fløt omkring. Det er sikkert mange som har slike gode lesestunder å se tilbake på og det motiverer meg til å fortsette å lese høyt også når lesemottakeren utmerket godt kan lese selv.

«Eg høyrer dei himlar med augene der bak»

bentebing

ingen kommentarer

10. februar 2011

Ja, det sa faktisk landbruksdirektør Ole Bakkebø etter han i førti minutter hadde snakket om Kulturverdiane i landskapet og særlig gått igjennom kravene til å få Subsidierte førsteråd. Hvis noen lurer på hvordan jeg klarte å komme meg inn på et møte der slike ting ble diskutert, så er det så enkelt som at dette var en del av Dialogkonferansen for kultursektoren i kommunene i Hordaland. Jeg var invitert for å snakke om biblioteksamarbeidet i Nordhordland og som den eneste av foredragsholderne stilte jeg uten powerpoint presentasjon! Da det gikk opp for meg at alle andre hadde laget sine fortellinger i ryddige punkt på bildelagte oppslag, ble jeg litt betenkt! Ja, er det slik at fortellingen i seg selv ikke er sterk nok og billedrik nok til at den kan fremføres uten bildefylgje? Er det slik at vi bestandig skal være multimediale? Eller er det slik at en fortelling uten bilder stiller større krav til en ryddig presentasjon for å nå fram til mottakeren og at det derfor er lettere for både den som skal fremføre og de som skal motta at man powerpointer seg fram mot målet? Kanskje det? Jeg tror jeg nådde fram – til noen i hvert fall, en kom til og med bort til meg og sa med et stort smil, jeg skjønt alt du sa!

Men altså dialogkonferanse for kultursektoren, for en glitrende god idé! Å få treffe mennesker som arbeider med kultur, som har planer og idéer og som ønsker at hele feltet skal spille på lag er inspirerende. Jeg som jobber i bibliotek er hellig overbevist om at dette er verdens beste og viktigste jobb! Men hvis jeg kan jobbe sammen med folk som gjerne har et annet ståsted, andre kontakter og kan få meg til å bli bedre er det helt toppers! Det handler vel mest om å være nysgjerrig på hverandre og respektere hverandres forskjelligheter og ikke bare «himle med augene»?

Konferansen foregikk på fagre Voss i det nye kulturhuset og der har de fått et nydelig bibliotek! Finnes ikke misunnelig selvsagt, berre litt, men det er vel lov?

Et par glimt:

Det tatoverede budskab

bentebing

4 kommentarer

3. februar 2011

Jeg tor dette er den første boken jeg har lest av en grønlandsk forfatter og  jeg så med forventning fram til å lese boken. Fikk jeg det jeg håpet på? Det er Kristian Olsen aaju som er forfatteren av boken Det tatoverede budskab, han har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er ingen oversatt til norsk. Boken begynner med at Nanna reiser fra Holbæk til Roskilde for å fullføre en etterforskning av et selvmord som hennes mann, som arbeidet i politiet aldri fikk avsluttet før han døde. Hun har en adresse og hennes mål er å oppsøke adressen, se hva hun kan finne ut og deretter bestemme seg for om hun skal fortsette eller ikke. Hun kommer til rett hus, møter Linda Jansen som viser seg å ha nær forbindelse med  kvinnen, Nahome, som var den avdøde. Nanna og Linda bestemmer seg for å forfølge saken. Linda er jurist og har nok penger til å sende Nanna både til Grønland og Norge som sin etterforsker, noe som gjør at Nanna møter flere som Nahome hadde kontakt med. Boken beskriver forholdet som oppstod mellom Linda og Nahome som utforskende. Et tegn på det er at de begge tatoverer inn adressen på huset der Linda bor rett over skambenet og det er dette som gir boken tittelen. Linda preges av skyldfølelse fordi hun ikke holdt kontakten med Nahome da hun flyttet fra dem, men på meg virker det merkelig at «bare» å miste kontakten skulle føre til så sterke reaksjoner. Jeg gidder ikke skrive mer om innholdet fordi boken ga meg langt fra det jeg håpet på. Jeg ble i liten grad kjent med personene, språket refererte hendelser og skapte ikke den tilstedeværelsen som jeg kunne ha ønsket meg. Handlingen kunne vært hvor som helst, med unntak av referansene til den grønlandske avdeling og hjemmestyrelsen som knytter problematikken til Danmark- Grønland relasjonen.

Mannen min spurte hvordan boken var. Ikke noe særlig, sa jeg. Det var rart, sa han, du satt jo å leste intenst hele tiden på flyet. Huffda, ble jeg grepet av historien likevel? Tja, jeg ble i hvert fall irritert over å bli presentert for en rekke mennesker også ikke få kommer nærmere innpå dem. Skal jeg la aaju få en ny sjanse? Tjaaaaa…

Et lite ord betyr så mye

bentebing

1 kommentar

30. januar 2011

Lørdag var det vakt på biblioteket igjen og jeg hadde bestemt meg for at dette er dagen for te- og kaffeservering til de som kom innom. Vanligvis tar det litt tid før folk kommer sigende, men denne dagen var første kvinne på døra to minutter etter årningstid og slik rant det sakte inn med både store og små. Flere av de flittige småbarnsmødrene forsynte seg med kaffe og det var kjekt å se dem sitte der, bla rolig gjennom avisene, drikke kaffe og bevilge seg en stille stund. Det var noen nye landsmenn der og noen heller livlige unger, men stemningen var god. Enda bedre ble den da jeg viste han som prøver å lære seg norsk inn på studierommet der han kunne stenge døra og konsentrere seg. Folk seg ut og inn av lokalet, men da en av våre eldre lånere kom inn var det faktisk helt tomt. Jeg ryddet i noen hyller ( må gjøres enda jeg ikke synes det er gøy!) og damen stanset midt på gulvet å utbrøt begeistret : «Å, det er så koselig her!» Så kikket hun seg rundt og sa: «Men hvorfor er det ingen her?» Jeg forklarte dagens løp og hun sank ned på en stol, tok for seg aviser og kaffe sukket tilfreds og sa: «Herlig!»

Som vanlig ble det litt mer turbo rett før stenge tid, men ingen gikk av skaftet og vakten ble avsluttet med nedsenkede skuldre. Det var ikke så stort kanskje, men jeg ble så oppmuntret av min dame og har i dag tenkt litt på at det skal så lite til å vise at man setter pris på et tilbud eller en tjeneste og det gjør så godt å være mottaker!

Blogg på WordPress.com.