Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Søndagstur

bentebing

4 kommentarer

6. mars 2011

Det hender at husbonden er innom bloggen og tar et sveip. Sist han gjorde det, bemerket han at det var lite bilder her – og det har han jo rett i! Så hermed skal jeg bestrebe meg på å ha med litt flere bilder, der det passer slik – altså! Det må ikke bli noe stress dette med bilder, for sant å si har jeg stressa litt denne uka med å finne ut hva jeg skulle skrive om! Jeg kan da ikke allerede nå å misse på å gjennomføre mitt forsett om å blogge minst en gang pr. uke. Så dette «kravet» om litt mer billedlegging kom egentlig som en grei utvei! Søndagsturen i dag gikk til Meland Golf- og naturpark på Fløksand i Meland  kommune, ikke langt hjemmefra, men et flott område som har hatt gårdsdrift fra 1700-tallet og fram til ca 1980.

Hull 18 med Fløksand gård i bakgrunnen

Vi begynte turen fra hull 18 denne gangen, sånn for forandringens skyld! Og selvsagt en annen viktig grunn: når banen er i drift er det med livet som innsats man prøver å gå mot slagretningen! – sånt gjør man bare ikke!

Hele området rundt gårdshusene bærer preg av at dette har vært en stor og staselig gård med alléer, murer og sjeldne trær. Ja, stor i forhold til de andre gårdene i området, får vi vel si…

Hull 13 med utsikt til Bergen

Nå er gården gjort om til golfbane og selv de mest innbitte motstanderne går gjerne tur her og nyter tilgjengeligheten, tja kanskje ikke så mye midt i golfsesongen, men den er jo rellativt kort selv her på vestlandet. Dvs. det var en ute med bag og køller idag og – holdt vel ikke ut lenger… det var lite snø og vannhindrene var av det sympatiske slaget, slik som her:

Hull 11 med overflate med sprett i!

Noe særlig varme var det ikke, så dagens belønning ble inntatt i heimen – og når en av gutta dukker opp for å nyte fastelavensbolle med mor og far, da har vi hatt en nydelig søndag!

H spiser fastelavensbolle. Bildet er tatt av JK

Flugtämjaren

bentebing

4 kommentarer

21. februar 2011

Boken åpner med at Runeberg har fått slag, han sitter i rullestol og hans eneste underholdning er å bli lest for av sin nesten døve kone. Han forlanger at hun går ut av rommet hver gang hun må bla om avisen for lyden gir ham migrene. Han får besøk av gamle «venner» og han får dagene til å gå ved å temme en flue han kaller Stenbäck, også en av hans gamle kontakter.

Roman om Runeberg, Finlands nasjonalpoet og ikon! Hva slags litteratur blir det av slikt? For min del ble det både opplysende, informerende og ikke minst en viss fryd over Frederikas (konen til Runeberg) giftige brev til hans tidligere flammer. For eksemepl når Frederika skriver til Emilie, en ev kvinnene Runeberg har hatt et forhold til: Käraste (ja så långt har det gått) Emilie! Jag hoppast, att detta brev finner Dig i högönsklig välmåga (frånsett utslag i ansiktet och reumatism). Det är så tryggt för mig att veta, at Du med Ditt (altför) goda  hjärta städse har tålamod, att höra på en ensam gummas (vilket du snart är själv men barnlös i motsats til mig) klagan!

Erik Wahlstöm, forfatteren av boken, lar oss vandre mellom Fredrikas minner, vennenes eller de som fant det opportunt å holde seg nær til Runeberg, Runebergs egen minner, både de reelle og de som passet. Forfatteren lar både småfugler, terner og griser si sitt om sitt forhold til Runeberg, dette er en mann alle skal mene noe om, ganske ironisk er det skrevet. Baksideteksten på boken sier at : I Erik Wahlströms roman framkommer saker som Runebergsforskningen kanske haft på känn men inte kunde leda i bevis. Her skrives det om kvinnehistoriene og en dyster barndom og ikke minst i den siste delen, der det framkommer at Runebergs mor Anna Maria Malm allerde hadde «en bulle i ugnen» da Lorens Runeberg tvinges til å gifte seg med henne på grunn av gjeld, som Rådmann Malm kjøper opp og bruker som pressmiddel. Wahlström mer enn antyder at det slett ikke er Lorens Runeberg som er far til nasjonalpoeten Runeberg, men lar oss ikke få noen antydning om hvem den biologiske faren kunne være. Det er dette som er så herlig med fiksjon, man kan lene seg sånn passe på forskningen og så dikte fritt og vilt videre. Forfatteren gir et tragisk bilde av Runebergs barndom. En barndom i fattigdom, kuet av lærerne og hundset av elevene inntil han selv blir eldre og tar igjen.

Jeg likte boken, språket er levende og gir meg noen supre bilder i hodet. Jeg må innrømme at jeg strevde med enkelte passasjer der nødvendigheten av å kjenne finsk kultur og historie ble for tydelig og nærmest et hinder for å henge med i svingene, men ellers var dett en fin leseropplevelse, men nok en gang – Grimsrud nivå er det ikke!

Høytlesing på biblioteket

bentebing

3 kommentarer

17. februar 2011

Noen av våre lånere har spurt om biblioteket kan ha høytlesing for barn lørdag formiddag. Jeg har i grunnen avvist tanken fordi vi ikke har personale til å gjøre dette, men de som ønsker dette tilbudet har også meldt seg som frivillige! Vi på biblioteket har annonsert et par ganger, snakket med folk vi har fått tips om og slik prøvd å verve deltakere. Vi trenger åtte høytlesere, men med de fem første klare til innsats, skal vi nå begynne på lørdag. Vi hadde et lite møte i går for å snakke om opplegget, sette opp lesedatoer for hver enkelt og slike praktiske ting. Det er personer som har lest mye for sine egne og andres barn som har meldt seg. Noen av dem leser nå for sine barnebarn og det var tydelig at gleden ved å dele en bok bare fortsetter og fortsetter. Hovedmålgruppa for lesingen er tre – fire åringene, men de som vil kan komme. Det skal leses eventyr og en kapittelbok – og nå vrir jeg hjernen for å tenke ut en som passer for aldersgruppa. Noen som har et tips?

Siste gang jeg leste for den yngste sønnen min satt vi på toget fra Tyskland til Danmark. Vi hadde mange timer foran oss, gutten var fjorten år, litt slapp etter flere dager på reise og gadd ikke lese selv. Så satt vi der i kupeen, den første Harry Potter-boken var i sekken og jeg må innrømme at jeg selv var ganske gira på å lese den. Det var ingen andre norske i kupeen slo vi fast, så mor satte i gang. Det rare som skjedde var at småpraten stilnet, roen senket seg og det var bare norske leseord som fløt omkring. Det er sikkert mange som har slike gode lesestunder å se tilbake på og det motiverer meg til å fortsette å lese høyt også når lesemottakeren utmerket godt kan lese selv.

«Eg høyrer dei himlar med augene der bak»

bentebing

ingen kommentarer

10. februar 2011

Ja, det sa faktisk landbruksdirektør Ole Bakkebø etter han i førti minutter hadde snakket om Kulturverdiane i landskapet og særlig gått igjennom kravene til å få Subsidierte førsteråd. Hvis noen lurer på hvordan jeg klarte å komme meg inn på et møte der slike ting ble diskutert, så er det så enkelt som at dette var en del av Dialogkonferansen for kultursektoren i kommunene i Hordaland. Jeg var invitert for å snakke om biblioteksamarbeidet i Nordhordland og som den eneste av foredragsholderne stilte jeg uten powerpoint presentasjon! Da det gikk opp for meg at alle andre hadde laget sine fortellinger i ryddige punkt på bildelagte oppslag, ble jeg litt betenkt! Ja, er det slik at fortellingen i seg selv ikke er sterk nok og billedrik nok til at den kan fremføres uten bildefylgje? Er det slik at vi bestandig skal være multimediale? Eller er det slik at en fortelling uten bilder stiller større krav til en ryddig presentasjon for å nå fram til mottakeren og at det derfor er lettere for både den som skal fremføre og de som skal motta at man powerpointer seg fram mot målet? Kanskje det? Jeg tror jeg nådde fram – til noen i hvert fall, en kom til og med bort til meg og sa med et stort smil, jeg skjønt alt du sa!

Men altså dialogkonferanse for kultursektoren, for en glitrende god idé! Å få treffe mennesker som arbeider med kultur, som har planer og idéer og som ønsker at hele feltet skal spille på lag er inspirerende. Jeg som jobber i bibliotek er hellig overbevist om at dette er verdens beste og viktigste jobb! Men hvis jeg kan jobbe sammen med folk som gjerne har et annet ståsted, andre kontakter og kan få meg til å bli bedre er det helt toppers! Det handler vel mest om å være nysgjerrig på hverandre og respektere hverandres forskjelligheter og ikke bare «himle med augene»?

Konferansen foregikk på fagre Voss i det nye kulturhuset og der har de fått et nydelig bibliotek! Finnes ikke misunnelig selvsagt, berre litt, men det er vel lov?

Et par glimt:

Det tatoverede budskab

bentebing

4 kommentarer

3. februar 2011

Jeg tor dette er den første boken jeg har lest av en grønlandsk forfatter og  jeg så med forventning fram til å lese boken. Fikk jeg det jeg håpet på? Det er Kristian Olsen aaju som er forfatteren av boken Det tatoverede budskab, han har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er ingen oversatt til norsk. Boken begynner med at Nanna reiser fra Holbæk til Roskilde for å fullføre en etterforskning av et selvmord som hennes mann, som arbeidet i politiet aldri fikk avsluttet før han døde. Hun har en adresse og hennes mål er å oppsøke adressen, se hva hun kan finne ut og deretter bestemme seg for om hun skal fortsette eller ikke. Hun kommer til rett hus, møter Linda Jansen som viser seg å ha nær forbindelse med  kvinnen, Nahome, som var den avdøde. Nanna og Linda bestemmer seg for å forfølge saken. Linda er jurist og har nok penger til å sende Nanna både til Grønland og Norge som sin etterforsker, noe som gjør at Nanna møter flere som Nahome hadde kontakt med. Boken beskriver forholdet som oppstod mellom Linda og Nahome som utforskende. Et tegn på det er at de begge tatoverer inn adressen på huset der Linda bor rett over skambenet og det er dette som gir boken tittelen. Linda preges av skyldfølelse fordi hun ikke holdt kontakten med Nahome da hun flyttet fra dem, men på meg virker det merkelig at «bare» å miste kontakten skulle føre til så sterke reaksjoner. Jeg gidder ikke skrive mer om innholdet fordi boken ga meg langt fra det jeg håpet på. Jeg ble i liten grad kjent med personene, språket refererte hendelser og skapte ikke den tilstedeværelsen som jeg kunne ha ønsket meg. Handlingen kunne vært hvor som helst, med unntak av referansene til den grønlandske avdeling og hjemmestyrelsen som knytter problematikken til Danmark- Grønland relasjonen.

Mannen min spurte hvordan boken var. Ikke noe særlig, sa jeg. Det var rart, sa han, du satt jo å leste intenst hele tiden på flyet. Huffda, ble jeg grepet av historien likevel? Tja, jeg ble i hvert fall irritert over å bli presentert for en rekke mennesker også ikke få kommer nærmere innpå dem. Skal jeg la aaju få en ny sjanse? Tjaaaaa…

Et lite ord betyr så mye

bentebing

1 kommentar

30. januar 2011

Lørdag var det vakt på biblioteket igjen og jeg hadde bestemt meg for at dette er dagen for te- og kaffeservering til de som kom innom. Vanligvis tar det litt tid før folk kommer sigende, men denne dagen var første kvinne på døra to minutter etter årningstid og slik rant det sakte inn med både store og små. Flere av de flittige småbarnsmødrene forsynte seg med kaffe og det var kjekt å se dem sitte der, bla rolig gjennom avisene, drikke kaffe og bevilge seg en stille stund. Det var noen nye landsmenn der og noen heller livlige unger, men stemningen var god. Enda bedre ble den da jeg viste han som prøver å lære seg norsk inn på studierommet der han kunne stenge døra og konsentrere seg. Folk seg ut og inn av lokalet, men da en av våre eldre lånere kom inn var det faktisk helt tomt. Jeg ryddet i noen hyller ( må gjøres enda jeg ikke synes det er gøy!) og damen stanset midt på gulvet å utbrøt begeistret : «Å, det er så koselig her!» Så kikket hun seg rundt og sa: «Men hvorfor er det ingen her?» Jeg forklarte dagens løp og hun sank ned på en stol, tok for seg aviser og kaffe sukket tilfreds og sa: «Herlig!»

Som vanlig ble det litt mer turbo rett før stenge tid, men ingen gikk av skaftet og vakten ble avsluttet med nedsenkede skuldre. Det var ikke så stort kanskje, men jeg ble så oppmuntret av min dame og har i dag tenkt litt på at det skal så lite til å vise at man setter pris på et tilbud eller en tjeneste og det gjør så godt å være mottaker!

Rico – I`m yours!

bentebing

ingen kommentarer

28. januar 2011

Og så har jeg lest både Vredens druer og Det tatoverede budskab og begge var vel heller av det dystre slaget. (Skal blogge om Det tatoverede budskab seinere) For en stund siden leste jeg Elis omtale av Rico, Oscar og bakskyggene av Andreas Steinhöfel og fikk lyst til å lese boka. For en herlig opptur! Rico med sitt særtalent, Oscar den skarpe men ikke så veldig modige og så bakskyggene – skurken. Jeg digger Rico og hans presentasjon av seg selv – jeg er et særtalent! En godt skrevet bok er en opptur uten like og en godt skrevet barnebok gir meg lyst til å fyke ut og snakke om bøker til nye lesere. Dette er en slik bok! Når jeg sjekker litt rundt ser jeg at Herr Steinhöfel har skrevet en til om Rico, så CappelenDamm gjør oss lykkelige og oversett neste og!

Blues från ett krossat världshus

bentebing

3 kommentarer

20. januar 2011

Boken til Sonja Nordenswan starter med at hovedpersonen Smaradga(!) er på vei ut av en psykose der hennes andre jeg Dora, har fått henne til å befri fiskene i en oppdrettsdam. Hjelp, tenke jeg da jeg hadde lest litt i det innledende kapittelet, er vi nå inne i en stim av multiple personer, psykoser og kamp for et friskt sinn? Etter Grimsruds En dåre fri skal det litt til for å bli oppslukt av denne problemstillingen. Litt mer lesing avslørte at dette handler om tre generasjoner kvinner: mormor, mor og barnebarn. Smaragda tvinger mormoren til å fortelle om sitt liv, hvem er moren sin far? Mormoren forteller heller motvillig om sin familie, oppveksten og den korte lykkelige perioden i England der moren Sandie ble unfanget. Hun forteller om den tidens behandling av kvinner som «kom i uløkka» og møte med Karl -Anders som elsker henne og tar både mormoren og Sandie med seg til Åland. Sandie er ti år når de kommer til Åland og hun bli mobbet kraftig for Helsingforsdialekten. Smaragda får på sin attenårsdag tre dagbøker som hennes mor har skrevet før hun omkom i en bilulykke. Mormoren, som hun har vokst opp hos, gir henne dem i kronologisk rekkefølge og får henne til å love at hun ikke skal hoppe over noe. Det blir en smertefull opplevelse å lese bøkene. Smaragda oppdager en mor som blir utnyttet og senere utnytter andre. En mor som er mest opptatt av sitt eget behov for alkohol og av å tilfredsstille sine egne behov foran datterens. Siste tredjedel av boka innledes slik:

Min värld som ändast i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggeligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop. Mormors livshistoria och upptäckten av vem som var min riktiga morfar åstadkom de första sprickorna i grunden. … Med mammas dagböcker blev sprickorna större och världshuset sjönk ihop så mycket att fönsterbågarna inte längre kunde hålla fönstren på plats. De föll ur och krossades, ett efter ett. det blev kallt. Det blåste rätt igenom huset. Jag skar mig på glas och blev blodig. (s.191)

Dette synes jeg er en flott oppsummering av fortellingen og lar forfatteren vakkert nøste inn trådene både fra mormorens og morens liv, samt gi en slags forklaring på sammenbruddet til Smaragda. Til tross for at morens liv er en ren tragedie har Smaragda en slags galgenhumor som appelerer til meg. Jeg nyter ikke språket slik som i Grimsrud sin bok, den er adskillig «lettere» enn En dåre fri, men det er en tiltalende fortellerstemme, det skal Nordenswan ha!

Den tålmodige leser?

bentebing

3 kommentarer

16. januar 2011

En venninne og jeg snakket om lesingen av Vredens druer som vi begge er ganske oppslukt av for tiden. Vi var begge enige i at boken er et mesterverk, men som min venninne sa: «handlingen går litt langsomt framover og jeg tar meg selv i å skumlese litt når beskrivelsene blir litt omstendelige». Jo, den gjør kanskje det og tanken har slått meg at vi leser kanskje på en annen måte enn da boken kom ut i 1939? Vårt liv i 2011 er mer oppjaget enn da boken ble skrevet og våre forventninger om hva vi kan få tid til, oppleve og være med på er kanskje større enn da? Jeg leser denne boken som et manifest mot utbyttingen av den vanlige mann og kvinne i USA i trettiåra, den er gripende og en hyllest til mødrene som familiens ankerfeste. Jeg blir selvsagt oppslukt av familien Joad, men romanens små kapitler om samfunnet, observasjonene av landskapet og refleksjonene over forholdene, ikke bare «vår» familie, men mange tusen mennesker måtte leve under er nesten enda sterkere og tydelig gjør boka budskap. Da kreves kanskje en langsomhet i fortellingen? Eller er det slik at vi er så handlingssugne at beskrivelsen av en skilpadde som beveger seg fra åkeren, strever seg til veien, vipper seg over støpekanten ned på veien, står i fare for å bli overkjørt av lastebilen, men klarer seg og går videre – det er for langsomt for oss, dette burde skilpadda ha klart i et litt kjappere tempo?

Antakelig er det slik at ulike bøker krever forskjellige lesemåter og lesetempo, da gjelder det å ta seg tiden til å komme inn i bokens tid og så nyte ordene og fortellingen.

Den første uka i 2011

bentebing

2 kommentarer

9. januar 2011

Og plutselig er første uka i det nye året omtrent passert! – og jeg som hadde tenkt å legge en flott plan for gjennomføring av mine nyttårsforsett! Jeg skal faktisk ikke trene mer enn i fjor eller noe av det andre man gjerne tenker at man bør gjøre mer av , men målet er å fortsette med det jeg gjorde i fjor – kanskje litt mer systematisk ( det var der dette med planleggingen skulle gjøre seg gjeldende). Det jeg skal prøve på er å blogge minst en gang i uka, det kan innimellom være utfordring nok for det er så mange andre saker og ting som og er kjekke å gjøre. Skravle, strikke, lese ….

I dette året går jeg over til å være seniormedarbeider og de to neste dagene skal tilbringes på kurs for å få vite hvordan en slik tilværelse kan bli. Saken ble såvidt nevnt på fredagens kaffe- og sjokoladeøkt da støttekontaktene mine og jeg hadde møte, men vi kommer nok tilbake til dette når den store dagen nærmer seg.

Jeg ser at flere bloggere har lagt ut sine forsetter når det gjelder hva som skal leses i 2011. Det er prisverdig, men jeg som leser etter innfallsmetoden og ikke minst har Nordhordland Litterære Selskap sin leseliste å forholde meg til, kommer aldri til å klare å gjennomføre en så planlagt lesing. Når det er sagt er andres leseplaner en inspirasjon, så jeg leser bokbloggerne med stor interesse! Akkurat nå leser jeg Vredens druer av John Steinbeck til NLS´s neste møte, samtidig som jeg så vidt har begynt på Vågen av Harald Voetmann og Blues från ett krossad världshus av Sonja Nordenswan. Det er ikke så lurt med slik trippellesing så jeg lar nok Voetmann ligge og konsentrer meg veldig om Steinbeck og Nordenswan og håper å få lest disse to ferdige innen fristen. Det handler om prioriteringer, gjør det ikke?

PS. Bildet er tatt av husbonden og avslører undertegnede i en typisk førjulsaktivitet DS

Blogg på WordPress.com.