Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Å bestige et fjell

bentebing

1 kommentar

25. april 2011

Ja, det er nettopp det jeg har gjort i påsken! Jeg er et flatlandsmenneske, har aldri skjønt hvorfor man på død og liv skal opp på et topp. Dette har jeg visst nevnt tidligere i en post, men denne gangen stod altså det høyeste fjellet i kommunen for tur. I fjor hadde jeg som mål å komme meg opp på ti forskjellige fjelltopper. Det ble bare åtte, men i år er det nye muligheter og vi er altså i gang! Eldsfjellet har på mange måter vært både en fysisk og mental utfordring for meg. Jeg har hørt mye hvor vanskelig og ekkelt det er å gå opp, det blåser alltid der oppe og ura som man må gå opp og ned er ruglete med løse steiner. Huff og huff! Så er det dette med kondisen, er den bra nok? Vil jeg ha nok krefter til å komme opp og ned? I følge husbonden er det ikke annet å gjøre enn å prøve, ta det med ro, nyte turen, ha med nok mat og kaffe, gode sko/støvler og ikke gi seg. Jaja, vi dro avsted, bestemte at vi ikke skulle gå opp ura, men gå på langs av fjellryggen. Det er en lengre tur, men ikke så mye klatring og som sagt det skulle være tur og ikke konkurranse. Været var upåklagelig, sol, varmt og nesten ikke vind. Vi gikk i en rolig tempo, brukte en time mer enn alle andre både opp og ned, men vi kom opp! Vi traff noen kjente og en spurte om jeg syntes det var tungt, men da tok jeg en Northug: Det er lett! Det som var tungt var å overvinne alle mine tanker om hvor vanskelig og skummelt og utrolig slitsomt dette kom til å bli. Klart jeg kjente både her og der at jeg hadde vært ute på tur, men ikke i den grad som jeg hadde tenkt. Slik er det med mange ting. Jeg tror dette blir vanskelig, gruer meg i lange tider, men når jeg så er i gang er det svært ofte ikke så ille. Etterpå tar jeg gjern en runde med meg selv og spør: må jeg virkelig drive med disse utsettelsesfaktene hver gang? Kan jeg ikke stole på at det går som oftest helt greit? Når jeg da også kjenner på denne vidunderlige følelsen av å både nå et mål og overvinne motstand, hvorfor gjør jeg ikke mer av dette? Mennesket er en forundrelig skapning!Bildet er tatt på vei opp til varden på toppen av Eldsfjellet.

Husbonden på vei ned fra Eldsfjellet

Flere krimbøker…

bentebing

ingen kommentarer

19. april 2011

Jeg har så smått begynt på påskelesingen som i år skal bli en blanding av lystlesing og forberedelser til bokprat rett etter påskeferien. Jeg skyver må-bøkene foran meg noen dager til og nyter et par krimbøker, sånn litt for å varme opp…

Jeg begynte med Kurt Hanssen sin bok Forglemmegei. Denne boken er det flere som har blogget om og boka har fått bra omtaler både her og der. Forfatteren er journalist og dette er første krim han skriver. Han gjerne fortsette med denne virksomheten, for han klarer å skape et troverdig miljø og et bra plot.  Det er organist Rasmus Bech som er drapsofferet, myrdet i Bryn kirke. Kamilla Kaspersen er på vei til spilletime med Bech og hører en ukjent, men vakker melodi når hun står utenfor kirken. Plutselig høres det et brak og orgelet går over fra å lyde vakkert til å ule. På vei opp til organisten blir hun nesten løpt ned av en mørk person. Hun fortsetter videre og finner Bech med knust bakhode, liggende over orgelet. Det er politimannen Brede Monsen som blir kalt ut til åstedet og sammen med Rikke Lindstad blir de satt på jobben for å oppklare drapet. Det er spennende og det er god driv i romanen. Skrive måten minner meg om Jan Mehlum sine bøker om advokat Svend Foyn i Tønsberg, (jeg er helt fan!) men Hanssen gir plass til et større persongalleri og det er i mine øyne et pluss.

Edderkoppen av Terje Emberland & Bernt Rougthvedt  var min neste bok. For meg som er en svoren tilhenger av Radioteateret og Knut Gribb, så var dette en herlig opplevelse! Hovedpersonen Erik Erfjord er journalist i Arbeiderbladet og blir raskt viklet inn i saken knyttet til drapet på grosserer Rustad. Boken tar utgangspunkt i virkelige hendelser og drapsmannen til grosserer Rustad ble aldri tatt i det virkelige liv, men derfor er det spennede at disse to lanserer en mulig løsning på mordgåten.  Forfatterne bruker kjente personer og steder, men understreker at dette er fiksjon. Det er underholdende og spennende, akkurat litt for oppslukende til at jeg greier å legge den fra meg når natten faller på og jeg absolutt burde sove.

Ulvetid

bentebing

1 kommentar

13. april 2011

Hilary Mantel har skrevet en fantastisk, medrivende bok om Thomas Cromwell (1485 – 1540). Ja, han ja, som vi i alle TV-serier ser som den mørke, stygge skyggen til Henrik den 8. Dette er en bok sett fra hans ståsted, den forteller om hans oppvekst som vi historisk sett vet svært lite om. Boken derimot omtaler faren som smed, voldelig og drikkfeldig. Vi får bare korte glimt fra oppveksten, men det er slike glimt som gjør at jeg oppfatter hans forsiktighet og sluhet som en følge av denne. Thomas Cromwell arbeidet i Nederland i et ullvarehus, studerte seinere juss, arbeidet i Italia og kom til England der han ble ansatt hos kardinal Wolsey. Wolsey var med og refarmerte klostrene, slik at mer av inntektene fra disse kunne gå til kongen, men Wolsey hadde mange fiender og han ble fra tatt all makt. Cromwell forlot ikke Wolsey, men prøvde på ulike måter å tale hans sak, noe som han oppnådde respekt for også blant dem som ikke var hans venner. Thomas Cromwell fikk etterhvert en av de mest betrodde stillingene i England på den tiden fordi Henrik hadde enorm tillit til ham og han var » den slueste sekk slanger» han visste om.

Etter å ha sett deler av The Tudors på TV var det fasinerende å lese om Cromwell og hans «versjon» av historien. Ja, for de er der alle sammen. Søstrene Boleyn, Jarlen av Suffolk, Thomas More og svært mange flere. Grunnen til at jeg leste denne var at den ble omtalt på en leselystsamling fylkesbiblioteket i Hordaland arrangerte november 2010. Det var en tidligere Ønskebokleser og bibliotekar som glødet for denne – og hun hadde rett!Boka er på nesten 700 sider, jeg leste den i store jafser, gledet meg til å komme hjem fra jobb slik at jeg kunne lese videre… ja, leselykke rett og slett!

Oppsummering av nordisk lesing

bentebing

2 kommentarer

11. april 2011

Gjennom de siste månedene har noen bloggere lest en del av bøkene som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Det har vært en fin opplevelse å lese bøker jeg ikke selv har valgt og ikke minst møte nye forfatterskap. Gjenoppdagelsen av å lese bøker på svensk og dansk var en glede! Det er en egen rytme i de enkelte språkene og dette forsvinner ofte i oversettelsen, selv om mange oversettelser er strålende gjort. Hvilken bok er så min favoritt til litteraturprisen? Uten tvil: Beate Grimsrud: En dåre fri! En fantastisk leseropplevelse, hun lar meg være medopplever og hun har et språk som glitrer. Jeg blogget om denne boka her.

En ting er min personlige favoritt, som jeg selvsagt håper og mener bør vinne, men det er også mulig at Carl Frode Tiller ligger godt an for å ta prisen. Jeg kan ikke si at jeg likte boka, men det handler om smak og behag og ikke om boka er god eller ikke. Innsirkling 2 som er nominert av Norge er godt skrevet, opplegg og tema er godt uttenkt og gjennomført. Forfatteren fortjener all mulig hyllest for prosjektet sitt, men altså, det tiltaler ikke meg. Hvorfor ikke? Jeg tror det er fordi jeg blir gjort til titter,  forfatteren går tett, veldig tett innpå personene sine slik at det kjennes ubehagelig for meg som leser og da får jeg heller lyst til å lese noe annet (absolutt en pingletendens, men jeg lever med den). Bloggposten om Innsirkling 2 er her.

De andre bøkene, Flugtämjaren, Stigninger og fald,  Blues frå ett krossat världhus og til slutt Det tatoverende budskab har alle vært interessante lesninger og bortsett fra Olsen ajuu har jeg ikke blitt skuffet over bøkene. Når det gjelder Olsen ajuu, er saken kanskje den at jeg hadde sett sånn fram til å lese noe fra Grønland og så blir ingen av mine forventninger møtt. En interessant og givende reise har det vært! Takk til Knirk som satte tiltaket i gang og som har fulgt det opp helt til slutt. Nå venter jeg spent på hvem som får prisen!

Nådens omkrets

bentebing

3 kommentarer

3. april 2011

Trangen til å lese enda mer krim har ført til at jeg kastet meg over debutanten Jørgen Brekkes roman Nådens omkrets. Handlingen foregår både i Trondheim, spesielt i Gunnerusbiblioteket og samlingen der, mens en annen del foregår i Richmond ved Edgar Allan Poe museet. Prologen er et skrekkelig drap på en kvinne (Hedda)og sønnen hennes (Edvard). Kapittel 1 starter med at vi befinner oss i Bergen september 1528 hvor en tiggermunk er ute etter noen spesielle kniver en barteskjærer skal ha. Han får tak i disse og ut i fra samtalen mellom barteskjæreren og tiggermunken forstår vi at de kjenner hverandre fra før. Tiggermunken reiser videre mot Trondheim, men vi forlater tiggermunken og befinner oss i Richmond august 2010, der museumsbestyreren ved Edgar Allan Poe museet sitter på en hemmelighet som volder ham både forventning og en viss uro. Uroen varer ikke så lenge for før kapittelet er slutt er også hans liv over og vi blir introdusert til Felicia Stone, politetterforsker. Vi får vite om henne at hun er tidligere rusmisbruker etter at hun ble voldtatt av en av samfunnstoppenes sønn og dette er med på å prege etterforskningen. På omtrent samme tid i Trondheim blir det begått et drap som ligner på drapet i Richmond, det er førstebetjent Odd Singsaker som får oppdraget første dag på jobb etter en lengre sykemelding. I Trondheim er det bibliotekaren Gunn Brita Dahle som er drept i bokhvelvet på Gunnerusbiblioteket og Jon Vatten som er tilknyttet biblioteket som vaktsjef blir mistenkt for mordet fordi han var gift med Hedda og var far til Edvard, som ble drept i innledningen av boken.

Boken vandrer mellom etterforskingen i Richmond og Trondheim og den tar også en avstikker til 1500-tallet for å fortelle historien om unggutten som ble med barteskjæreren til Italia for å finne lykken. Det er en elegant fortalt historie. Jeg ble helt oppslukt enda jeg er en superpingle når det gjelder skumle fortellinger, men vandringen mellom tidsepokene og hvordan handlingen er knyttet sammen er godt gjort.

April, april…

bentebing

ingen kommentarer

1. april 2011

På denne dagen kan det være ganske risikabelt bare å høre nyheter, bevege seg ut av døra og for ikke snakke om lese dagens grøde av e-post, blogger og aviser. Noen tar mål av seg å avsløre aprilsnarrene, mens andre gjør sitt ytterste for at jeg skal gå i fella. Noen er mer frydefulle enn andre og denne var hittil dagens høydare!

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om en sms er sann eller om det er et forsøk på å få meg i fella … huffoghuff, it´s a jungle out there!

Stigninger og fald

bentebing

4 kommentarer

28. mars 2011

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.

Fyrmesterens datter

bentebing

1 kommentar

24. mars 2011

Midt i den Nordiske Samlesingen var det nødvendig å ta en pause og lese en krim igjen.  Denne gangen fant jeg Fyrmesterens datter av Ann Rosmann. Hun er debutant og har fått gode kritikker i både den svenske og norske pressen. Hun sammenlignes med Camilla Läckberg, noe som er forståelig i og med at både Rosmann og Läckberg henter miljø fra den svenske vestkysten og det er politietterforskere som håndterer oppklaringen av mysteriene.  Det er mange likhetstrekk mellom romanen til  Rosmann og Läckbergs krimverden også når det gjelder persongalleri: Rosmanns helt: Karin Adler politikvinne, arbeider til daglig sammen med Robban, men må i denne boken hanskes med Folke som har en greie med språk og grammatikk og ser ut til å lengte etter pensjonsalderen, Carsten er hennes sjef og Gøran som ganske raskt blir ex-kjæreste. Läckbergs helter: Patrik politimann, gift med Erika forfatter, hun drar ofte i gang et mysterium i forbindelse med research hun gjør til bøkene sine, Mellberg sjef på politistasjonen, roter mye til og bare lengter etter pensjonsalderen. Ja, det er mye likt, men etter å ha lest nesten alle Läckberg´s bøker er det ganske befriende med en som skriver fra nesten samme miljø, men lar oss slippe «ammetåka» som anmelderen i Fædrelandsvennen sier. Rosmann får skryt for å skrive hakket kvassere enn Läckberg, men i Fyrmesterens datter innføres det en mengde mennesker som det innimellom er litt vanskelig å holde styr på. På bibliotek og får vi ofte spørsmål fra lengtende lånere om ikke den eller den forfatteren kommer med noe nytt snart? Her er Rosmann et utmerket alternativ. Ja, det kan faktisk hende at hun stjeler noen fans fra Läckberg og! Jeg synes vel at begge to egner seg til avslappende lesing, fort lest, fort glemt, med andre ord:  helt greit.

Kursdag

bentebing

3 kommentarer

20. mars 2011

Så har vi vært på kurs igjen! Denne gangen om «Årets bøker for voksne», dvs Kulturfond bøkene som kom til bibliotekene i 2010. To muntre damer fra Rogaland presenterte et utvalg av bøker og ga oss sine helt personlige inntrykk av et intenst leseår. Deltakerne, vel femti damer og noen få menn satt fortumlet igjen etter fire timer der titler og synspunkt haglet ned over oss. Det var kjekt, det var nyttig og som noen bemerket «dette sparer oss for mange frustrerende opplevelser og det hjelper oss til å finne perlene». For det er akkurat det å finne de gjemte perlene – og formidle dem til leserne som er jobben. Nå sa de gode damene at: «det er alltid en leser til en bok», ja, i god Ønskebok-ånd, har vi lært oss at det finnes ingen bøker som ikke har en leser! Det er bare det at disse skal finne hverandre og det er ikke alltid så opplagt. En annen side,  som ikke bare kursholderne, men også det valige fotfolket på bibliotekene undrer seg over er hvordan forlagene tenker om forsidene på bøkene. Det utrolig mange anonyme forsider! Du har virkelig ikke peiling på hva boka handler om og når baksideteksten er et obskurt utdrag fra boka, ja hva skal motivere meg og andre til å lese akkurat denne? Selv som bibliotekarbeider er jeg ikke utstyrt med antenner som sier meg at denne boka inneholder en skatt som mange må få del i. (Hadde vært veldig greit forøvrig) Når kassene med kulturfondsbøker kommer finnes det ikke et fjon av informasjon om bøkene, med unntak av barne- og ungdomsbøkene. De fleste bibliotek har ikke satt av lesetid til de ansatte og all lesing foregår på eget initiativ og på egen fritid. Mange bibliotekfolk leser likevel avsindige mengder bøker fordi de er genuint interessert i litteratur OG at mange føler en strek forpliktelse til å holde seg orientert. – men altså for oss som liker å få et hint, hadde det vært stas med en forside som var med og fortalte sin del av historien. Som for eksempel denne:

Samlesing – Innsirkling 2

bentebing

2 kommentarer

10. mars 2011

«Er dette en av bøkene jeg kommer til å avbryte» -tenkte jeg da jeg var på side 160. Hvorfor skal jeg lese en bok som ikke engasjerer meg, der jeg mistenker forfatteren for å ville henge ut personene sine. Hvor jeg som leser blir dratt igjennom en konstruksjon av en roman, som jeg ikke befinner meg vel i? Carl Frode Tiller, bejublet, priset og nominert, burde jeg ikke være i den syvende litterære himmel? Jeg leste flere entusiastiske meldinger om boka og forfatterens prosjekt. Jeg innrømmet min mangel på tidligere lesing av den første boken Innsirklinga, men likevel, dette var en kamp. Den usynlige hovedpersonen David som har mistet hukommelsen og ber tidligere venner og kjente om å skrive til ham slik at han kan finne ut av hvem han er. I Innsirkling 2 er det Ole, Tom Roger og Paula som er brevskrivere. Den totalt selvutslettende Ole fikk meg omtrent til å hive boka i femte veggen. Tom Roger en småkriminell, voldelig type, må jeg si jeg fikk litt mer sans for, selv med alt sitt raseri. Paula på Otterøy bu- og servicesenter som får en annen til å skrive for seg, men som har hemmeligheter å fortelle. Hva var det som gjorde at jeg likevel leste videre? Jeg liker ikke å gi opp bøker. En kollega hadde lest første bok og var begeistret, men hun er trønder og som sådan forpliktet (sa hun). Men hovedsaken var nok:

Språket: Tiller skriver slik at jeg er personen som er øyeblikkets brevskriver. Det er detaljert, det er pinlig, det er så nært og tett at det legger seg på innsiden av hodet mitt.

Personene: Det er levende mennesker, de blir levende etter som fortellingen ruller fram.

Og likevel: Denne boka ville jeg ikke ha lest hvis vi ikke hadde hatt vårt samlesingsprosjekt. Fordi: Fortellingen utmattet meg med detaljeringen, alt er fortalt, absolutt alt! Men det er kanskje det en som skriver til en med hukommelsestap ville ha gjort? Ikke vet jeg. Jeg kan forstå begeistringen, jeg deler den ikke, boka er strålende skrevet, men den er ikke «min».

Blogg på WordPress.com.