Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Ja, jeg burde ha lest ferdig Elskede av Marguerite Duras! Selv med bare noenogsøtti sider igjen klarte jeg ikke å formane meg selv nok til å ta boka fatt. Jeg skal lese den ferdig, men så er det disse dagene hvor trangen til noe lettere er overveldende og slik var det i helgen.

Jeg leste i stedet Landlig lykke av Judith O´Reillly og koste meg godt med den. Dette er boka om trebarns moren som i et svakt øyeblikk gir etter for sin manns ønsker om å flytte fra London for å bosette seg i Northumberland. Hun elsker London og savner byen, vennene og det tidligere livet sitt desperat. Mannen jobber fortsatt i London, jobber noe hjemmefra, men er mye på farten. Altså, bok om nesten enslig mor med tre barn på landet. Da hun bodde i London gikk hun til terapi, på landet begynner hun å skrive en blogg (mye billigere enn terapeut). Den blir svært mye besøkt og lest, ikke minst i landsbyen hun bor i, noe som får konsekvenser. Boken er bygd opp som en dagbok, dvs. bloggposter som beskriver livet med tre barn, en mann som stadig vekk glemmer å fylle bensin på bilen, hvordan man får eller ikke får venner på et nytt sted og den evige lengselen etter London. Bloggen finnes og ja, hun skriver videre på Wife in the north, men tydeligvis ikke så heftig nå som i den tiden hvor bloggen var dagbok og en ventil i en kavete hverdag. Fungerer blogg-romanen? Ja, og tja! Det blir omtrent som å lese en dagboksroman og da må jeg si at jeg har lest bedre bøker av det slaget, men når det er sagt er denne boka en helt ok feelgood roman.

For en uke siden var jeg på lansering av den nye barnediktboka Sølvbåt og stjernevind som Mangschou har gitt ut. Det er en antologi med fjorten lyrikere som for første gang skriver nye dikt for barn, samt fem illustratører som hver har fått i oppdrag å illustrere hver sin del av boka. Det er flott at forlaget har våget seg utpå med en så påkostet og vakker bok, for det er ikke mange diktbøker for barn som blir publisert pr. år. At forlag og redaktører har valgt å la det visuelle være en gjennomgående linje i hele boka er også et spennende og interessant grep. Det må jo sies at de to erfarne redaktørene Hanne Bramness og Per Olav Kaldestad står bak denne boka og de har nok hatt et fast grep på hele prosessen. Begge har en solid egen produksjon og Bramness driver også Nordsjøforlaget som har mye spennede og by på. Hva finner vi så inne i boka? Dikt av Catrine Grøndal, illustrert av Inger Lise Belsvik ( og alle som trodde hun bare kunne illustrere på nynorsk ble gledelig overrasket) – Kjartan Hatløy varter opp med tankevekkende, observerende dikt og Hilde Myklebust lager ordbilder som bare spretter framfor øynene mine samt de elleve andre som jeg bar såvidt har begynt å kikke på. Illustratørene som gjør denne boka så vakker er ved siden av Belsvik, Øyvind Torseter, Akin Düzakin, Harald Nordberg og Hilde Kramer. Dette er en bok til å nyte og lese etter innfallsmetoden, litt her og litt der.  Den passer for alle som kan lese, for her finnes det enkle og nakne og det store og forunderlige – en ren nytelse!

Terje Dragseth har skrevet dette: Kven bankar på?/ Det er berre meg/ Kva vil du?/ Ingenting/ Kvifor?/ Eg likar deg.

Et kort lite dikt som i all sin enkelhet er stort og viktig. Hvem hadde ikke blir helt mør i toppen om noen sendte det på et lite kort? Jeg sier ikke mer enn løp og kjøp eller lån på biblioteket.

Per Olav Kaldestad og Inger Lise Belsvik i samtale under lanseringen

Ja, dette hørte jeg på mellomledersamlingen i dag. Det var et sitat fra en arbeidstaker. Jeg ble sittende og klø meg litt i hodet. For noen er det en glede å gå på jobb, noen skulle ønske at de kunne gå eller hadde en jobb, mens andre igjen synes arbeidsgiveren burde seg det som en særlig velsignelse at man svinger innom. Jeg har det heldigvis slik at jeg heller må tvinge folk hjem når de er syke, enn at de legger seg ned ved første nys. Det er heller ikke noen med stjernenykker i mellom oss, men det kunne vært det og hva da? Det handler om holdninger og det handler om totaliteten i livet. I biblioteket skal vi levere varene til publikum og vi skal ha et bra arbeidsmiljø. Vi har det fint når alle er friske, når tiltakene lykkes og folk kommer og bruker tjenestene. Vi har det sånn passe når vi synes vi finner på mange kjekke ting, men ingenting ser ut til å virke og enda verre blir det når nye pålegg om nedskjæringer kommer. Hva gjør vi når vi har det sånn passe? Håper vi at det går over? Ja, ofte gjør jeg det. Det vil si – inntil jeg blir så lei av å ha det sånn passe at jeg og mine kolleger setter oss ned og begynner å analysere: hva er det som gjør at ståa er slik den er akkurat nå? Da er det som regel en eller flere som kommer opp med forslag, noe vi kan gjøre – enkle grep til en litt mer sprudlende hverdag. Så begynner vi å jobbe og ting endrer seg. Uten noen å tenke sammen med hadde ikke dette skjedd! Det er det som er så flott med å ha en jobb – som en naturlig del av livet.

En bloggpost uten å nevne en bok? Går nesten ikke an. Jeg leser dessverre tre bøker samtidig, så det går heller tregt. De tre er: Hundre års ensomhet, Elskeren og Elskede. Tre bøker, tre kontinent, men alle om sterke tydelige kvinner. Tilfeldig? Det må jeg tenke litt mer på. Jeg skal nok skrive litt om alle tre – når de er ferdiglest, tror jeg

Vi har blitt bedt om å bokprate på en skole her i kommunen og det ble jeg som skal besøke småskolen. Jeg tenkte at bildebøker må være en fin inngang for de minste klassene, mest fordi illustrasjonene både gir støtte til teksten og forteller historier som den ikke-helt-stødige-leseren kan ha glede av. I Norge har vi en gullgruve av fantastiske bildebokskapere! De lager bøker som går langt utover «målgruppa» og det gjør det spennende også for meg å lese bøkene. Her er noen av de jge har lest:

Tore Renberg/Øyvind Torseter: Gi gass, Ine. Cappelen Damm, 2010.
Ine har lys hår som svinger når hun går, hun har mistet en tann, hun er lett på foten og tøff i hjertet, hun har en liten bror som heter Hasse og som hun liker godt å være sammen med. Hasse har spiss munn som liker å smile, åtte tenner oppe og åtte tenner nede, han har en body og en strømpebukse og en svinsende bleierompe. Yndlingsfargen, yndligsdyret og det han liker best er traktor og han liker mest av alt å være sammen med Ine. En dag skal de gå til skogen for å hugge et tre. De må kle godt på seg for ute er det kaldt, på veien ser de trær som står og fryser, de går over vann som er blitt til is. De ser en ørn og en hare og de roper hurra og traktor over alt det de ser. Ine finner treet de skal hugge, et kjempestort tre! Ine hugger løs, hun gir gass og hugger helt til treet faller ned, men hvordan skal de få dette store treet med seg hjem?
Alle dyrene i skogen og traktoren har stått og sett på dem og de bærer det store treet tilbake til huset,  aller sist kommer Hasse og traktoren.
Denne boka fikk Kulturdepatrementets bildebokpris 2011. Teksten er intenst tilstede, men også observerende og illustrasjonene er en videreutvikling av Torseter sine kjente tablåer fra tidligere bøker. Fargepaletten er en annen, selv om det fortsatt er de duse tonene som råder. Det er likevel forfriskende å se at han fortsetter å dyrke den skulpturelle illustrasjonskunsten.

Camilla Kuhn: Alvis, skurken og larvesøstrene som (nesten) ble spist. Gyldendal, 2009
Alvis er en alv, han kan fly og skifte farge og så har han baklys. Alvis har sju småsøstre som han må passe på hele tiden og dette synes han er fryktelig kjedelig! Søstrene er ikke vanlige småbarn, men larver som bare ligger og spreller og blinker med baklysene. De kravler ut av vanlige barnevogner, så Alvis må bære dem i en svær boble på ryggen. Nå er Alvis, mamma og søstrene på campingferie. Mamma vil helst slappe av og Alvis må passe søsterene. Han setter seg utenfor campingvogna og der kommer en liten skurk gående! Det viser seg at skurken heter Engelbert også han er på ferie med familien sin. Alvis og Engelbert leker sammen og finner på ting Alvis ikke visste fantes en gang: sånn som å sprenge bildekk med luftpumpa på bensinstasjonen og annen «moro». De kaster kongler og mark på gamle damer som hyler og skriker. Alvis ler så vingene blir helt skakke. Det er helt umulig å fly med skakke vinger så Alvis detter i bringebærbuskene og boblen med søstrene sprekker og de faller ut. Hva skal Alvis gjøre da? Han må hjem og få mamma til å lage en ny! Han setter søstrene på bringebærbladene og sier at de ikke må røre seg! Han skynder seg hjem, men på veien møter han noen turister som skal ut å plukke bær. Vil han nå å hente en ny boble og redde søtrene?
Camilla Kuhn har en særegen stil, teksten er satt med en slags gamle skrivemaskinstyper og figurene har store hoder, kraftige kropper og pipestilkete armer og bein. Bildene er fargerike og fulle av detaljer noe som gir både barn og voksne noe å snakke om og se på.

Arne Berggren/ Alexandra Myotte: Hvor er vinter? – et lite evntyr om å vente. Aschehoug, 2010
Miriam venter på vinteren! Hun har spurt alle: når kommer vinteren? – og alle svarer: den kommer når den kommer. Miriam liker ikke å vente. Hun vil ha vinter nå, med en gang. Mamma vil at hun skal legge seg, men tenk om vinteren kommer i natt? Alle sover, men ikke Miriam, hun står i det kalde vinduet og ser ut, så kaldt! Hun legger seg i sengen og drømmer at hun danser på skøyter, hopper på ski, flyr sammen med snøfnuggene.  Om morgenen har Miriam feber og hoste, hun må ligge i sengen. Det synes Miriam er dumt for hun må vente på vinteren. Hun sniker seg opp og åpner vinduet, stikker hånden ut og kjenner et lite stikk. Det er en snøfnugg-gutt som lander på hånden hennes. Miriam lurer på om det kommer flere, er du vinter? spør hun. Men gutten synes at hun maser og vil heller danse for henne. Han danser rundt i rommet og plutselig kommer det mange snøfnugg, Miriam danser sammen med dem.  Miriam er så lett at hun svever hun og.  Nå er vi vinter alle sammen, sier gutten og de danser og danser.
Fin liten bok om å vente, årets sirkel. Alexandra Myotte er canadisk illustratør og amnimatør og har laget fargesterke bilder som understreker tekstens refleksjoner.

Harald Nordberg: Robins reise. Aschehoug, 2010
Pappa og Robin vil reise ut i den store verden. De pakker alt de trenger i motorsykkelen, Robin sitter i sidevogna. De kjører i den store byen, men plutselig begynner det å regne og tordne, motorskykkelen ryker og de må stanse på en trafikkøy. Der må de bli til neste dag. Dagen etter ser de at trafikken skummer rundt øya, men det er ingen som ser dem eller vil hjelpe dem. Hva skal de gjøre? Robin finner ut at det kan bygge et hus oppe i et av de store trærne på øya, han har jo med seg kniv og tau. De bygger en hytte og har innflyttingsfest. De spiser den siste sardinboksen og da må de ut for å lete etter mere mat. Det flyter en elv forbi treet der de bor. De finner en gammel båt og med den følger de elven oppover. De finner en geit, de plukker sopp, nøtter og mengder med bær og frukt. De treffer også Fredag og  mange andre mennesker som også har strandet på øya. “Dette er verdens beste trafikkøy”, sier Fredag. Han tar med seg Robin og lærer ham å fiske (veldig spesiell fisking!) De har det kjempefint, helt til Robin oppdager at noen vil bygge kjøpesenter på trafikkøya! De bygger et monster som skal skremme vekk bygningsmennene, men vil de lykkes?
Dette er umiskjennelig Harald Nordberg i strek og tekst. Delikate farger og detaljer og tydelig inspirasjon fra flere kunstnere som han sender sin takk til på siste side i boka. Disse tydelige referansene gjør boka til mer enn underholdning, de gir både liten og stor leser en mulighet til å leter etter og kjenne igjen bilder fra kunsthistorien og vår rike eventyrverden.

Ja, så får vi se da om ungene liker disse….

Ja, det er nettopp det jeg har gjort i påsken! Jeg er et flatlandsmenneske, har aldri skjønt hvorfor man på død og liv skal opp på et topp. Dette har jeg visst nevnt tidligere i en post, men denne gangen stod altså det høyeste fjellet i kommunen for tur. I fjor hadde jeg som mål å komme meg opp på ti forskjellige fjelltopper. Det ble bare åtte, men i år er det nye muligheter og vi er altså i gang! Eldsfjellet har på mange måter vært både en fysisk og mental utfordring for meg. Jeg har hørt mye hvor vanskelig og ekkelt det er å gå opp, det blåser alltid der oppe og ura som man må gå opp og ned er ruglete med løse steiner. Huff og huff! Så er det dette med kondisen, er den bra nok? Vil jeg ha nok krefter til å komme opp og ned? I følge husbonden er det ikke annet å gjøre enn å prøve, ta det med ro, nyte turen, ha med nok mat og kaffe, gode sko/støvler og ikke gi seg. Jaja, vi dro avsted, bestemte at vi ikke skulle gå opp ura, men gå på langs av fjellryggen. Det er en lengre tur, men ikke så mye klatring og som sagt det skulle være tur og ikke konkurranse. Været var upåklagelig, sol, varmt og nesten ikke vind. Vi gikk i en rolig tempo, brukte en time mer enn alle andre både opp og ned, men vi kom opp! Vi traff noen kjente og en spurte om jeg syntes det var tungt, men da tok jeg en Northug: Det er lett! Det som var tungt var å overvinne alle mine tanker om hvor vanskelig og skummelt og utrolig slitsomt dette kom til å bli. Klart jeg kjente både her og der at jeg hadde vært ute på tur, men ikke i den grad som jeg hadde tenkt. Slik er det med mange ting. Jeg tror dette blir vanskelig, gruer meg i lange tider, men når jeg så er i gang er det svært ofte ikke så ille. Etterpå tar jeg gjern en runde med meg selv og spør: må jeg virkelig drive med disse utsettelsesfaktene hver gang? Kan jeg ikke stole på at det går som oftest helt greit? Når jeg da også kjenner på denne vidunderlige følelsen av å både nå et mål og overvinne motstand, hvorfor gjør jeg ikke mer av dette? Mennesket er en forundrelig skapning!Bildet er tatt på vei opp til varden på toppen av Eldsfjellet.

Husbonden på vei ned fra Eldsfjellet

Jeg har så smått begynt på påskelesingen som i år skal bli en blanding av lystlesing og forberedelser til bokprat rett etter påskeferien. Jeg skyver må-bøkene foran meg noen dager til og nyter et par krimbøker, sånn litt for å varme opp…

Jeg begynte med Kurt Hanssen sin bok Forglemmegei. Denne boken er det flere som har blogget om og boka har fått bra omtaler både her og der. Forfatteren er journalist og dette er første krim han skriver. Han gjerne fortsette med denne virksomheten, for han klarer å skape et troverdig miljø og et bra plot.  Det er organist Rasmus Bech som er drapsofferet, myrdet i Bryn kirke. Kamilla Kaspersen er på vei til spilletime med Bech og hører en ukjent, men vakker melodi når hun står utenfor kirken. Plutselig høres det et brak og orgelet går over fra å lyde vakkert til å ule. På vei opp til organisten blir hun nesten løpt ned av en mørk person. Hun fortsetter videre og finner Bech med knust bakhode, liggende over orgelet. Det er politimannen Brede Monsen som blir kalt ut til åstedet og sammen med Rikke Lindstad blir de satt på jobben for å oppklare drapet. Det er spennende og det er god driv i romanen. Skrive måten minner meg om Jan Mehlum sine bøker om advokat Svend Foyn i Tønsberg, (jeg er helt fan!) men Hanssen gir plass til et større persongalleri og det er i mine øyne et pluss.

Edderkoppen av Terje Emberland & Bernt Rougthvedt  var min neste bok. For meg som er en svoren tilhenger av Radioteateret og Knut Gribb, så var dette en herlig opplevelse! Hovedpersonen Erik Erfjord er journalist i Arbeiderbladet og blir raskt viklet inn i saken knyttet til drapet på grosserer Rustad. Boken tar utgangspunkt i virkelige hendelser og drapsmannen til grosserer Rustad ble aldri tatt i det virkelige liv, men derfor er det spennede at disse to lanserer en mulig løsning på mordgåten.  Forfatterne bruker kjente personer og steder, men understreker at dette er fiksjon. Det er underholdende og spennende, akkurat litt for oppslukende til at jeg greier å legge den fra meg når natten faller på og jeg absolutt burde sove.

Hilary Mantel har skrevet en fantastisk, medrivende bok om Thomas Cromwell (1485 – 1540). Ja, han ja, som vi i alle TV-serier ser som den mørke, stygge skyggen til Henrik den 8. Dette er en bok sett fra hans ståsted, den forteller om hans oppvekst som vi historisk sett vet svært lite om. Boken derimot omtaler faren som smed, voldelig og drikkfeldig. Vi får bare korte glimt fra oppveksten, men det er slike glimt som gjør at jeg oppfatter hans forsiktighet og sluhet som en følge av denne. Thomas Cromwell arbeidet i Nederland i et ullvarehus, studerte seinere juss, arbeidet i Italia og kom til England der han ble ansatt hos kardinal Wolsey. Wolsey var med og refarmerte klostrene, slik at mer av inntektene fra disse kunne gå til kongen, men Wolsey hadde mange fiender og han ble fra tatt all makt. Cromwell forlot ikke Wolsey, men prøvde på ulike måter å tale hans sak, noe som han oppnådde respekt for også blant dem som ikke var hans venner. Thomas Cromwell fikk etterhvert en av de mest betrodde stillingene i England på den tiden fordi Henrik hadde enorm tillit til ham og han var » den slueste sekk slanger» han visste om.

Etter å ha sett deler av The Tudors på TV var det fasinerende å lese om Cromwell og hans «versjon» av historien. Ja, for de er der alle sammen. Søstrene Boleyn, Jarlen av Suffolk, Thomas More og svært mange flere. Grunnen til at jeg leste denne var at den ble omtalt på en leselystsamling fylkesbiblioteket i Hordaland arrangerte november 2010. Det var en tidligere Ønskebokleser og bibliotekar som glødet for denne – og hun hadde rett!Boka er på nesten 700 sider, jeg leste den i store jafser, gledet meg til å komme hjem fra jobb slik at jeg kunne lese videre… ja, leselykke rett og slett!

Gjennom de siste månedene har noen bloggere lest en del av bøkene som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Det har vært en fin opplevelse å lese bøker jeg ikke selv har valgt og ikke minst møte nye forfatterskap. Gjenoppdagelsen av å lese bøker på svensk og dansk var en glede! Det er en egen rytme i de enkelte språkene og dette forsvinner ofte i oversettelsen, selv om mange oversettelser er strålende gjort. Hvilken bok er så min favoritt til litteraturprisen? Uten tvil: Beate Grimsrud: En dåre fri! En fantastisk leseropplevelse, hun lar meg være medopplever og hun har et språk som glitrer. Jeg blogget om denne boka her.

En ting er min personlige favoritt, som jeg selvsagt håper og mener bør vinne, men det er også mulig at Carl Frode Tiller ligger godt an for å ta prisen. Jeg kan ikke si at jeg likte boka, men det handler om smak og behag og ikke om boka er god eller ikke. Innsirkling 2 som er nominert av Norge er godt skrevet, opplegg og tema er godt uttenkt og gjennomført. Forfatteren fortjener all mulig hyllest for prosjektet sitt, men altså, det tiltaler ikke meg. Hvorfor ikke? Jeg tror det er fordi jeg blir gjort til titter,  forfatteren går tett, veldig tett innpå personene sine slik at det kjennes ubehagelig for meg som leser og da får jeg heller lyst til å lese noe annet (absolutt en pingletendens, men jeg lever med den). Bloggposten om Innsirkling 2 er her.

De andre bøkene, Flugtämjaren, Stigninger og faldBlues frå ett krossat världhus og til slutt Det tatoverende budskab har alle vært interessante lesninger og bortsett fra Olsen ajuu har jeg ikke blitt skuffet over bøkene. Når det gjelder Olsen ajuu, er saken kanskje den at jeg hadde sett sånn fram til å lese noe fra Grønland og så blir ingen av mine forventninger møtt. En interessant og givende reise har det vært! Takk til Knirk som satte tiltaket i gang og som har fulgt det opp helt til slutt. Nå venter jeg spent på hvem som får prisen!

Trangen til å lese enda mer krim har ført til at jeg kastet meg over debutanten Jørgen Brekkes roman Nådens omkrets. Handlingen foregår både i Trondheim, spesielt i Gunnerusbiblioteket og samlingen der, mens en annen del foregår i Richmond ved Edgar Allan Poe museet. Prologen er et skrekkelig drap på en kvinne (Hedda)og sønnen hennes (Edvard). Kapittel 1 starter med at vi befinner oss i Bergen september 1528 hvor en tiggermunk er ute etter noen spesielle kniver en barteskjærer skal ha. Han får tak i disse og ut i fra samtalen mellom barteskjæreren og tiggermunken forstår vi at de kjenner hverandre fra før. Tiggermunken reiser videre mot Trondheim, men vi forlater tiggermunken og befinner oss i Richmond august 2010, der museumsbestyreren ved Edgar Allan Poe museet sitter på en hemmelighet som volder ham både forventning og en viss uro. Uroen varer ikke så lenge for før kapittelet er slutt er også hans liv over og vi blir introdusert til Felicia Stone, politetterforsker. Vi får vite om henne at hun er tidligere rusmisbruker etter at hun ble voldtatt av en av samfunnstoppenes sønn og dette er med på å prege etterforskningen. På omtrent samme tid i Trondheim blir det begått et drap som ligner på drapet i Richmond, det er førstebetjent Odd Singsaker som får oppdraget første dag på jobb etter en lengre sykemelding. I Trondheim er det bibliotekaren Gunn Brita Dahle som er drept i bokhvelvet på Gunnerusbiblioteket og Jon Vatten som er tilknyttet biblioteket som vaktsjef blir mistenkt for mordet fordi han var gift med Hedda og var far til Edvard, som ble drept i innledningen av boken.

Boken vandrer mellom etterforskingen i Richmond og Trondheim og den tar også en avstikker til 1500-tallet for å fortelle historien om unggutten som ble med barteskjæreren til Italia for å finne lykken. Det er en elegant fortalt historie. Jeg ble helt oppslukt enda jeg er en superpingle når det gjelder skumle fortellinger, men vandringen mellom tidsepokene og hvordan handlingen er knyttet sammen er godt gjort.

På denne dagen kan det være ganske risikabelt bare å høre nyheter, bevege seg ut av døra og for ikke snakke om lese dagens grøde av e-post, blogger og aviser. Noen tar mål av seg å avsløre aprilsnarrene, mens andre gjør sitt ytterste for at jeg skal gå i fella. Noen er mer frydefulle enn andre og denne var hittil dagens høydare!

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om en sms er sann eller om det er et forsøk på å få meg i fella … huffoghuff, it´s a jungle out there!