Vi har blitt bedt om å bokprate på en skole her i kommunen og det ble jeg som skal besøke småskolen. Jeg tenkte at bildebøker må være en fin inngang for de minste klassene, mest fordi illustrasjonene både gir støtte til teksten og forteller historier som den ikke-helt-stødige-leseren kan ha glede av. I Norge har vi en gullgruve av fantastiske bildebokskapere! De lager bøker som går langt utover «målgruppa» og det gjør det spennende også for meg å lese bøkene. Her er noen av de jge har lest:
Tore Renberg/Øyvind Torseter: Gi gass, Ine. Cappelen Damm, 2010.
Ine har lys hår som svinger når hun går, hun har mistet en tann, hun er lett på foten og tøff i hjertet, hun har en liten bror som heter Hasse og som hun liker godt å være sammen med. Hasse har spiss munn som liker å smile, åtte tenner oppe og åtte tenner nede, han har en body og en strømpebukse og en svinsende bleierompe. Yndlingsfargen, yndligsdyret og det han liker best er traktor og han liker mest av alt å være sammen med Ine. En dag skal de gå til skogen for å hugge et tre. De må kle godt på seg for ute er det kaldt, på veien ser de trær som står og fryser, de går over vann som er blitt til is. De ser en ørn og en hare og de roper hurra og traktor over alt det de ser. Ine finner treet de skal hugge, et kjempestort tre! Ine hugger løs, hun gir gass og hugger helt til treet faller ned, men hvordan skal de få dette store treet med seg hjem?
Alle dyrene i skogen og traktoren har stått og sett på dem og de bærer det store treet tilbake til huset, aller sist kommer Hasse og traktoren.
Denne boka fikk Kulturdepatrementets bildebokpris 2011. Teksten er intenst tilstede, men også observerende og illustrasjonene er en videreutvikling av Torseter sine kjente tablåer fra tidligere bøker. Fargepaletten er en annen, selv om det fortsatt er de duse tonene som råder. Det er likevel forfriskende å se at han fortsetter å dyrke den skulpturelle illustrasjonskunsten.
Camilla Kuhn: Alvis, skurken og larvesøstrene som (nesten) ble spist. Gyldendal, 2009
Alvis er en alv, han kan fly og skifte farge og så har han baklys. Alvis har sju småsøstre som han må passe på hele tiden og dette synes han er fryktelig kjedelig! Søstrene er ikke vanlige småbarn, men larver som bare ligger og spreller og blinker med baklysene. De kravler ut av vanlige barnevogner, så Alvis må bære dem i en svær boble på ryggen. Nå er Alvis, mamma og søstrene på campingferie. Mamma vil helst slappe av og Alvis må passe søsterene. Han setter seg utenfor campingvogna og der kommer en liten skurk gående! Det viser seg at skurken heter Engelbert også han er på ferie med familien sin. Alvis og Engelbert leker sammen og finner på ting Alvis ikke visste fantes en gang: sånn som å sprenge bildekk med luftpumpa på bensinstasjonen og annen «moro». De kaster kongler og mark på gamle damer som hyler og skriker. Alvis ler så vingene blir helt skakke. Det er helt umulig å fly med skakke vinger så Alvis detter i bringebærbuskene og boblen med søstrene sprekker og de faller ut. Hva skal Alvis gjøre da? Han må hjem og få mamma til å lage en ny! Han setter søstrene på bringebærbladene og sier at de ikke må røre seg! Han skynder seg hjem, men på veien møter han noen turister som skal ut å plukke bær. Vil han nå å hente en ny boble og redde søtrene?
Camilla Kuhn har en særegen stil, teksten er satt med en slags gamle skrivemaskinstyper og figurene har store hoder, kraftige kropper og pipestilkete armer og bein. Bildene er fargerike og fulle av detaljer noe som gir både barn og voksne noe å snakke om og se på.
Arne Berggren/ Alexandra Myotte: Hvor er vinter? – et lite evntyr om å vente. Aschehoug, 2010
Miriam venter på vinteren! Hun har spurt alle: når kommer vinteren? – og alle svarer: den kommer når den kommer. Miriam liker ikke å vente. Hun vil ha vinter nå, med en gang. Mamma vil at hun skal legge seg, men tenk om vinteren kommer i natt? Alle sover, men ikke Miriam, hun står i det kalde vinduet og ser ut, så kaldt! Hun legger seg i sengen og drømmer at hun danser på skøyter, hopper på ski, flyr sammen med snøfnuggene. Om morgenen har Miriam feber og hoste, hun må ligge i sengen. Det synes Miriam er dumt for hun må vente på vinteren. Hun sniker seg opp og åpner vinduet, stikker hånden ut og kjenner et lite stikk. Det er en snøfnugg-gutt som lander på hånden hennes. Miriam lurer på om det kommer flere, er du vinter? spør hun. Men gutten synes at hun maser og vil heller danse for henne. Han danser rundt i rommet og plutselig kommer det mange snøfnugg, Miriam danser sammen med dem. Miriam er så lett at hun svever hun og. Nå er vi vinter alle sammen, sier gutten og de danser og danser.
Fin liten bok om å vente, årets sirkel. Alexandra Myotte er canadisk illustratør og amnimatør og har laget fargesterke bilder som understreker tekstens refleksjoner.
Harald Nordberg: Robins reise. Aschehoug, 2010
Pappa og Robin vil reise ut i den store verden. De pakker alt de trenger i motorsykkelen, Robin sitter i sidevogna. De kjører i den store byen, men plutselig begynner det å regne og tordne, motorskykkelen ryker og de må stanse på en trafikkøy. Der må de bli til neste dag. Dagen etter ser de at trafikken skummer rundt øya, men det er ingen som ser dem eller vil hjelpe dem. Hva skal de gjøre? Robin finner ut at det kan bygge et hus oppe i et av de store trærne på øya, han har jo med seg kniv og tau. De bygger en hytte og har innflyttingsfest. De spiser den siste sardinboksen og da må de ut for å lete etter mere mat. Det flyter en elv forbi treet der de bor. De finner en gammel båt og med den følger de elven oppover. De finner en geit, de plukker sopp, nøtter og mengder med bær og frukt. De treffer også Fredag og mange andre mennesker som også har strandet på øya. “Dette er verdens beste trafikkøy”, sier Fredag. Han tar med seg Robin og lærer ham å fiske (veldig spesiell fisking!) De har det kjempefint, helt til Robin oppdager at noen vil bygge kjøpesenter på trafikkøya! De bygger et monster som skal skremme vekk bygningsmennene, men vil de lykkes?
Dette er umiskjennelig Harald Nordberg i strek og tekst. Delikate farger og detaljer og tydelig inspirasjon fra flere kunstnere som han sender sin takk til på siste side i boka. Disse tydelige referansene gjør boka til mer enn underholdning, de gir både liten og stor leser en mulighet til å leter etter og kjenne igjen bilder fra kunsthistorien og vår rike eventyrverden.
Ja, så får vi se da om ungene liker disse….
Jeg leste i stedet Landlig lykke av Judith O´Reillly og koste meg godt med den. Dette er boka om trebarns moren som i et svakt øyeblikk gir etter for sin manns ønsker om å flytte fra London for å bosette seg i Northumberland. Hun elsker London og savner byen, vennene og det tidligere livet sitt desperat. Mannen jobber fortsatt i London, jobber noe hjemmefra, men er mye på farten. Altså, bok om nesten enslig mor med tre barn på landet. Da hun bodde i London gikk hun til terapi, på landet begynner hun å skrive en blogg (mye billigere enn terapeut). Den blir svært mye besøkt og lest, ikke minst i landsbyen hun bor i, noe som får konsekvenser. Boken er bygd opp som en dagbok, dvs. bloggposter som beskriver livet med tre barn, en mann som stadig vekk glemmer å fylle bensin på bilen, hvordan man får eller ikke får venner på et nytt sted og den evige lengselen etter London. Bloggen finnes og ja, hun skriver videre på Wife in the north, men tydeligvis ikke så heftig nå som i den tiden hvor bloggen var dagbok og en ventil i en kavete hverdag. Fungerer blogg-romanen? Ja, og tja! Det blir omtrent som å lese en dagboksroman og da må jeg si at jeg har lest bedre bøker av det slaget, men når det er sagt er denne boka en helt ok feelgood roman.
Bentebing's Weblog 