Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Og så har jeg lest både Vredens druer og Det tatoverede budskab og begge var vel heller av det dystre slaget. (Skal blogge om Det tatoverede budskab seinere) For en stund siden leste jeg Elis omtale av Rico, Oscar og bakskyggene av Andreas Steinhöfel og fikk lyst til å lese boka. For en herlig opptur! Rico med sitt særtalent, Oscar den skarpe men ikke så veldig modige og så bakskyggene – skurken. Jeg digger Rico og hans presentasjon av seg selv – jeg er et særtalent! En godt skrevet bok er en opptur uten like og en godt skrevet barnebok gir meg lyst til å fyke ut og snakke om bøker til nye lesere. Dette er en slik bok! Når jeg sjekker litt rundt ser jeg at Herr Steinhöfel har skrevet en til om Rico, så CappelenDamm gjør oss lykkelige og oversett neste og!

Boken til Sonja Nordenswan starter med at hovedpersonen Smaradga(!) er på vei ut av en psykose der hennes andre jeg Dora, har fått henne til å befri fiskene i en oppdrettsdam. Hjelp, tenke jeg da jeg hadde lest litt i det innledende kapittelet, er vi nå inne i en stim av multiple personer, psykoser og kamp for et friskt sinn? Etter Grimsruds En dåre fri skal det litt til for å bli oppslukt av denne problemstillingen. Litt mer lesing avslørte at dette handler om tre generasjoner kvinner: mormor, mor og barnebarn. Smaragda tvinger mormoren til å fortelle om sitt liv, hvem er moren sin far? Mormoren forteller heller motvillig om sin familie, oppveksten og den korte lykkelige perioden i England der moren Sandie ble unfanget. Hun forteller om den tidens behandling av kvinner som «kom i uløkka» og møte med Karl -Anders som elsker henne og tar både mormoren og Sandie med seg til Åland. Sandie er ti år når de kommer til Åland og hun bli mobbet kraftig for Helsingforsdialekten. Smaragda får på sin attenårsdag tre dagbøker som hennes mor har skrevet før hun omkom i en bilulykke. Mormoren, som hun har vokst opp hos, gir henne dem i kronologisk rekkefølge og får henne til å love at hun ikke skal hoppe over noe. Det blir en smertefull opplevelse å lese bøkene. Smaragda oppdager en mor som blir utnyttet og senere utnytter andre. En mor som er mest opptatt av sitt eget behov for alkohol og av å tilfredsstille sine egne behov foran datterens. Siste tredjedel av boka innledes slik:

Min värld som ändast i fjol kunde liknas vid att bo i ett hyggeligt hus, visade sig vara ett hus uppfört på lös grund, ett världshus som långsamt började rasa ihop. Mormors livshistoria och upptäckten av vem som var min riktiga morfar åstadkom de första sprickorna i grunden. … Med mammas dagböcker blev sprickorna större och världshuset sjönk ihop så mycket att fönsterbågarna inte längre kunde hålla fönstren på plats. De föll ur och krossades, ett efter ett. det blev kallt. Det blåste rätt igenom huset. Jag skar mig på glas och blev blodig. (s.191)

Dette synes jeg er en flott oppsummering av fortellingen og lar forfatteren vakkert nøste inn trådene både fra mormorens og morens liv, samt gi en slags forklaring på sammenbruddet til Smaragda. Til tross for at morens liv er en ren tragedie har Smaragda en slags galgenhumor som appelerer til meg. Jeg nyter ikke språket slik som i Grimsrud sin bok, den er adskillig «lettere» enn En dåre fri, men det er en tiltalende fortellerstemme, det skal Nordenswan ha!

En venninne og jeg snakket om lesingen av Vredens druer som vi begge er ganske oppslukt av for tiden. Vi var begge enige i at boken er et mesterverk, men som min venninne sa: «handlingen går litt langsomt framover og jeg tar meg selv i å skumlese litt når beskrivelsene blir litt omstendelige». Jo, den gjør kanskje det og tanken har slått meg at vi leser kanskje på en annen måte enn da boken kom ut i 1939? Vårt liv i 2011 er mer oppjaget enn da boken ble skrevet og våre forventninger om hva vi kan få tid til, oppleve og være med på er kanskje større enn da? Jeg leser denne boken som et manifest mot utbyttingen av den vanlige mann og kvinne i USA i trettiåra, den er gripende og en hyllest til mødrene som familiens ankerfeste. Jeg blir selvsagt oppslukt av familien Joad, men romanens små kapitler om samfunnet, observasjonene av landskapet og refleksjonene over forholdene, ikke bare «vår» familie, men mange tusen mennesker måtte leve under er nesten enda sterkere og tydelig gjør boka budskap. Da kreves kanskje en langsomhet i fortellingen? Eller er det slik at vi er så handlingssugne at beskrivelsen av en skilpadde som beveger seg fra åkeren, strever seg til veien, vipper seg over støpekanten ned på veien, står i fare for å bli overkjørt av lastebilen, men klarer seg og går videre – det er for langsomt for oss, dette burde skilpadda ha klart i et litt kjappere tempo?

Antakelig er det slik at ulike bøker krever forskjellige lesemåter og lesetempo, da gjelder det å ta seg tiden til å komme inn i bokens tid og så nyte ordene og fortellingen.

Og plutselig er første uka i det nye året omtrent passert! – og jeg som hadde tenkt å legge en flott plan for gjennomføring av mine nyttårsforsett! Jeg skal faktisk ikke trene mer enn i fjor eller noe av det andre man gjerne tenker at man bør gjøre mer av , men målet er å fortsette med det jeg gjorde i fjor – kanskje litt mer systematisk ( det var der dette med planleggingen skulle gjøre seg gjeldende). Det jeg skal prøve på er å blogge minst en gang i uka, det kan innimellom være utfordring nok for det er så mange andre saker og ting som og er kjekke å gjøre. Skravle, strikke, lese ….

I dette året går jeg over til å være seniormedarbeider og de to neste dagene skal tilbringes på kurs for å få vite hvordan en slik tilværelse kan bli. Saken ble såvidt nevnt på fredagens kaffe- og sjokoladeøkt da støttekontaktene mine og jeg hadde møte, men vi kommer nok tilbake til dette når den store dagen nærmer seg.

Jeg ser at flere bloggere har lagt ut sine forsetter når det gjelder hva som skal leses i 2011. Det er prisverdig, men jeg som leser etter innfallsmetoden og ikke minst har Nordhordland Litterære Selskap sin leseliste å forholde meg til, kommer aldri til å klare å gjennomføre en så planlagt lesing. Når det er sagt er andres leseplaner en inspirasjon, så jeg leser bokbloggerne med stor interesse! Akkurat nå leser jeg Vredens druer av John Steinbeck til NLS´s neste møte, samtidig som jeg så vidt har begynt på Vågen av Harald Voetmann og Blues från ett krossad världshus av Sonja Nordenswan. Det er ikke så lurt med slik trippellesing så jeg lar nok Voetmann ligge og konsentrer meg veldig om Steinbeck og Nordenswan og håper å få lest disse to ferdige innen fristen. Det handler om prioriteringer, gjør det ikke?

PS. Bildet er tatt av husbonden og avslører undertegnede i en typisk førjulsaktivitet DS

Blackbird

Blackbird,
originally uploaded by bentebing.

Hva skal vi si den siste dagen i 2010? Takk, tusen takk for alle gode opplevelser, møter, handlinger og hendinger! Jeg har de største forhåpninger for det nye året og ønsker dere alle – det aller beste!

skriver Beate Grimsrud i boken En dåre fri. En utrolig flott leseropplevelse om Eli Larsen og alle hennes stemmer som hun skal håndtere samtidig som hun må skrive, leve og skjule sykdommen for mamma. Hovedpersonen er talentfull på mange områder og har en klar oppfatning om at det er forfatter hun skal bli allerede tidlig i barndommen. Problemene står i kø for både den unge og den eldre Eli. En ting er å forholde seg til dårlig syn, dysleksi og en tildels dysfunksjonell familie en annen og mye mer dyptgripende er schizofrenien som herjer med sinn og tanker.

Knirk har satt igang et spennende tiltak – samlesing av bøkene som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris og Grimsrud sin bok er den første som det blogges om. Jeg har ikke meldt meg på dette, men har tenkt å lese bøkene for – som deltaker i Nordhordland Litterære Selskap har jeg oppdaget hvor utrolig fasinerende det kan være å lese nordisk litteratur. Beate Grimsrud er for denne boka nominert både av Norge og Sverige – og det er fortjent! Jeg leste boka i juledagene og tenkte flere ganger at man bør ikke lese slike rystende bøker i juleferien hvor det meste skal være kos! Samtidig er vel disse rolige dagene nettopp tiden for å lese bøker som trenger litt rom både av tid og tanke. Jeg ble betatt av skrivemåten, de tette, korte kapitlene og Eli som utfolder seg gjennom sine opp- og nedturer og blir en troverdig person. Det jeg hadde mer problem med var forfatterens referanser til sitt eget forfatterskap. Jeg satt og lurte på om hun tok en Knaus eller fiksjonerte sitt eget liv, men jeg tror ikke det heller. Dette grepet gjorde ubehaget ved å lese romanen tydeligere, men og mer utfordrende. Jeg tror det må bli plass til å lese flere bøker av denne forfatteren, for dette ga mersmak!

I biblioteka i Nordhordland leser vi nynorsk litteratur som en del av et prosjekt. Det ene halvåret leser vi skjønnlitteratur  for barn og ungdom og det andre voksen skjønnlitteratur. I morgen er dagen for å presentere bøkene vi har fått tildelt for høsten 2010. Jeg har fått bøkene Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg og Song for Eirabu av Kristine Tofte. Begge to er debutanter og begge to skriver så det er en fryd! Flere bloggere har skrevet henrykt om  Song for Eirabu og jeg kan vel slutte meg til de henrykte selvom jeg har strevd litt med å komme i gang med lesingen. Jeg hadde vel egentlig tenkt å gi opp etter noen sider, men så er det dette med persontegningen som ikke lar meg helt i fred, jeg måtte se hvordan historien utviklet seg. Søstrene Ragna og Berghitte som er døtre av durinnsmeden Sakse og Kjellaug av den eldste volveslekta fra Undrelandet, har avgjørende roller i fortellingen. Tofte tegner et fint portrett av disse to unge jentene, hvordan de er knyttet sammen som søstre, men og som utvalgte til å utføre viktige oppgaver hver på sin måte. Språket er nydelig, selv om det er noen setninger som får meg til å stusse slik som: Alle gjekk med beina rett i denne soga om Mekarra. Men dette er vel en del av fantacy-språket som jeg bare får vende meg til, eller? Jeg har tidligere lest en del fantacy for ungdom og likt det jeg har lest, men norsk fantacy for voksne er sjelden vare og det vil bli spennende å se om det er flere forfattere som vil følge etter og skrive mer i denne sjangeren. Kommer det noen som spør etter fantacy for voksne på biblioteket, har jeg ingen problemer med å anbefale denne, langt i fra!

En annen bok som jeg og vil anbefale er Heliumhjarte! Korte fortellinger med hjertet og hjertes følelser som tema. Alle tekstene har titler fra forskjellige steder, flere er fra Bergen, men forøvrig gir disse titlene en følelse av å befinne seg i en ballong som svever hit og dit, nærmer seg jorda slik at en fortelling kan sveve opp og bli fortalt. Det er elegant gjort og jeg kjenner gleden ved å lese ekstra tydelig når jeg møter slike tekster.

Ja, det er første dag i adventskalenderen – første dag i julemåneden og hva får folk i Sogn og Fjordane i «presang» denne dagen? Jo, mulig nedleggelse av Bokbåten! Jeg leste oppslaget fra NBF på fjesboka i går og mattheten seg innover meg. Seinere kom lysten til å skrike: NÅ MÅ DE TA SEG SAMMEN! Vi som digger Bokbåten må hekte oss sammen og protestere mot nedlegging! I dag var fylkesbiblioteksjefen i Hordaland på P2 og snakket om den mulige dominoeffekten og det er klart en fare for det, men derfor er det viktig at mange deltar både folk i Sogn og Fjordane og vi som ennå ikke er berørt. For noen år siden var Bokbåtdriften i Hordaland truet, men politikerne viste at det går an å høre på fornuftig argumentasjon og snudde i saken, dette må politikerne i Sogn og Fjordane få lov å gjøre også! Bokbåten er en viktig del av bibliotekdriften langs kysten. Den er og en kulturbærer både gjennom sin eksistens og ved å bringe med seg kulturprogram ut til folk der de bor. Vi har et Leseår, vi skal ha flere år med Leseløft, bibliotekenes bidrag skal være en del av dette – er svaret å legge ned et slikt tilbud? Har det vært vesentlig ned gang i bruken av tilbudet? I Hordaland er Bokbåten mer populær enn noen gang iflg. fylkesbiblioteksjefen. Hva skal innbyggerne få i stedet? Ved å legge ned Bokbåten sparer man seg til fant! Det er lurt å snu, i tide!

Jeg har langt om lenge begynt å legge merke til hvordan musikk fargelegger dagene mine. Det blir særlig tydelig når jeg nettopp har vært utsatt for kraftfulle opplevelser slik som i forrige uke da jeg så «Lang dags ferd mot natt» og dagen etter hørte BFO framføre «Turangalîla«. Musikken durte og gikk inne i hodet på meg og jeg kom ikke ut av stemningen! Idag prøvde jeg med litt motlyd. Da jeg skulle gå på jobb, plugget jeg i øreproppene, slo på ipoden og la i vei. Jeg hadde ganske dårlig tid så farten burde være på max ytelse, men det var jo helt umulig for på øra hadde jeg Keith Jarrett på sitt mest dvelende! Jeg klikket meg videre, Grieg … niks, da var det andre boller med Annie Lennox – jeg tok igjen to gutter med liten tid til bussen, gikk ned diverse småbarn og skjente inn på biblioteket på minuttet åttenullnull! Jeg skulle gjerne ha fortsatt med ørepluggene på, men man bør jo tenke litt og mens man er på jobb, – litt i hvert fall… og man bør jo være til stede for andre som oppsøker institusjonen. Mens jeg marsjerte mot arbeidsstedet la jeg merke til at de fleste jeg møtte faktisk også gikk med noe i eller på øra. I hver vår lydverden passert vi hverandre, rart, men i en yngre aldersgruppe enn min, helt vanlig. Lurer på hvordan det blir på aldersheimen, hvis jeg kommer dit? Kanskje den største bekymringen blir: hvor la jeg fra meg mobilen, laderen og ipaden?  Men hvorfor tenke på sånt? Det er lenge, veldig lenge til dette kan bli aktuelt! Absolutt!

 

I dag gikk turen til Hjertåsfjellet, i følge mannen «eit enkelt lite fjell». Likevel satt jeg og gruet meg til å gå på tur! Det er helt bortinatta, selvsagt, men altså tanken på å slite seg opp på en topp og så kravle ned igjen, gjør meg helt matt. Valget idag stod mellom å gå en tur på golfbanen eller bestige et fjell og fordi det ikke regnet, ikke var det snø eller isdekke og været helt passe til «ein enkel og liketil» fjelltur, ja så var valget tatt før jeg visste ordet av det. Da vi gikk oppover oppdaget vi at det var ikke helt isfritt, men ikke værre enn at vi kom oss velberget over både myr og bekk. Siden jeg aldri hadde vært oppe på dette fjellet før og mannen bare en gang ( og da hadde han gått en annen vei) var det litt nøling angående retningen. Men vi traff en dame som så overhendig sporty ut og hun forklarte veien samtidig som hun sa at dette var «ein grådig fin tur». Akk, o ve, tenkte jeg da, dette blir slitsomt, men vi gikk trøstig videre og jeg snakket oppmuntrende til meg selv, slik som: «dette ligner i grunnen på filmen «Engelskmannen som gikk opp på en ås og kom ned fra et fjell» også tenkte jeg på den stakkars presten som døde under byggingen av den ekstra meteren (eller hvor mye det var), og håpet at jeg ikke ville ende på samme måte. Jeg kom meg opp på fjellet, fantastisk utsikt, og fjell nr. 8 kan hukes av på lista. Mine treningsvenninner har bestemt at vi skal gå opp på ti fjell i løpet av høsten og nå begynner tiden å renne ut, men hvis det ikke blir snø de næremeste ukene så skal det vel gå… daudlina er 31.12…

Vel og vakkert hjemme sank jeg ned i sofaen sammen med boka Hanndyr av Laura Zigman. Her utbrer hovedpersonen Jane Goodall (ikke hun med apene) seg om Ny ku – Gammel – ku teorien etter at hun har blitt dumpet av Ray. Jeg har lest boka før, men nå skal den inn i Ønskebok og da må den gjenoppfriskes. Første gangen jeg leste den lo jeg høyt og leste utvalgte passasjer for mannen, dette synes han ikke var morsomt i det hele tatt! Nå virker den ikke så morsom, men jeg humrer jo fremdeles av kapitler som: Prekopulativ fase. Trinn 1 Myten om mannens skyhet. – ja, så jeg tror jeg leser litt mer før det blir natt…