Hva skal vi si den siste dagen i 2010? Takk, tusen takk for alle gode opplevelser, møter, handlinger og hendinger! Jeg har de største forhåpninger for det nye året og ønsker dere alle – det aller beste!
skriver Beate Grimsrud i boken En dåre fri. En utrolig flott leseropplevelse om Eli Larsen og alle hennes stemmer som hun skal håndtere samtidig som hun må skrive, leve og skjule sykdommen for mamma. Hovedpersonen er talentfull på mange områder og har en klar oppfatning om at det er forfatter hun skal bli allerede tidlig i barndommen. Problemene står i kø for både den unge og den eldre Eli. En ting er å forholde seg til dårlig syn, dysleksi og en tildels dysfunksjonell familie en annen og mye mer dyptgripende er schizofrenien som herjer med sinn og tanker.
Knirk har satt igang et spennende tiltak – samlesing av bøkene som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris og Grimsrud sin bok er den første som det blogges om. Jeg har ikke meldt meg på dette, men har tenkt å lese bøkene for – som deltaker i Nordhordland Litterære Selskap har jeg oppdaget hvor utrolig fasinerende det kan være å lese nordisk litteratur. Beate Grimsrud er for denne boka nominert både av Norge og Sverige – og det er fortjent! Jeg leste boka i juledagene og tenkte flere ganger at man bør ikke lese slike rystende bøker i juleferien hvor det meste skal være kos! Samtidig er vel disse rolige dagene nettopp tiden for å lese bøker som trenger litt rom både av tid og tanke. Jeg ble betatt av skrivemåten, de tette, korte kapitlene og Eli som utfolder seg gjennom sine opp- og nedturer og blir en troverdig person. Det jeg hadde mer problem med var forfatterens referanser til sitt eget forfatterskap. Jeg satt og lurte på om hun tok en Knaus eller fiksjonerte sitt eget liv, men jeg tror ikke det heller. Dette grepet gjorde ubehaget ved å lese romanen tydeligere, men og mer utfordrende. Jeg tror det må bli plass til å lese flere bøker av denne forfatteren, for dette ga mersmak!
I biblioteka i Nordhordland leser vi nynorsk litteratur som en del av et prosjekt. Det ene halvåret leser vi skjønnlitteratur for barn og ungdom og det andre voksen skjønnlitteratur. I morgen er dagen for å presentere bøkene vi har fått tildelt for høsten 2010. Jeg har fått bøkene Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg og Song for Eirabu av Kristine Tofte. Begge to er debutanter og begge to skriver så det er en fryd! Flere bloggere har skrevet henrykt om Song for Eirabu og jeg kan vel slutte meg til de henrykte selvom jeg har strevd litt med å komme i gang med lesingen. Jeg hadde vel egentlig tenkt å gi opp etter noen sider, men så er det dette med persontegningen som ikke lar meg helt i fred, jeg måtte se hvordan historien utviklet seg. Søstrene Ragna og Berghitte som er døtre av durinnsmeden Sakse og Kjellaug av den eldste volveslekta fra Undrelandet, har avgjørende roller i fortellingen. Tofte tegner et fint portrett av disse to unge jentene, hvordan de er knyttet sammen som søstre, men og som utvalgte til å utføre viktige oppgaver hver på sin måte. Språket er nydelig, selv om det er noen setninger som får meg til å stusse slik som: Alle gjekk med beina rett i denne soga om Mekarra. Men dette er vel en del av fantacy-språket som jeg bare får vende meg til, eller? Jeg har tidligere lest en del fantacy for ungdom og likt det jeg har lest, men norsk fantacy for voksne er sjelden vare og det vil bli spennende å se om det er flere forfattere som vil følge etter og skrive mer i denne sjangeren. Kommer det noen som spør etter fantacy for voksne på biblioteket, har jeg ingen problemer med å anbefale denne, langt i fra!
En annen bok som jeg og vil anbefale er Heliumhjarte! Korte fortellinger med hjertet og hjertes følelser som tema. Alle tekstene har titler fra forskjellige steder, flere er fra Bergen, men forøvrig gir disse titlene en følelse av å befinne seg i en ballong som svever hit og dit, nærmer seg jorda slik at en fortelling kan sveve opp og bli fortalt. Det er elegant gjort og jeg kjenner gleden ved å lese ekstra tydelig når jeg møter slike tekster.
Ja, det er første dag i adventskalenderen – første dag i julemåneden og hva får folk i Sogn og Fjordane i «presang» denne dagen? Jo, mulig nedleggelse av Bokbåten! Jeg leste oppslaget fra NBF på fjesboka i går og mattheten seg innover meg. Seinere kom lysten til å skrike: NÅ MÅ DE TA SEG SAMMEN! Vi som digger Bokbåten må hekte oss sammen og protestere mot nedlegging! I dag var fylkesbiblioteksjefen i Hordaland på P2 og snakket om den mulige dominoeffekten og det er klart en fare for det, men derfor er det viktig at mange deltar både folk i Sogn og Fjordane og vi som ennå ikke er berørt. For noen år siden var Bokbåtdriften i Hordaland truet, men politikerne viste at det går an å høre på fornuftig argumentasjon og snudde i saken, dette må politikerne i Sogn og Fjordane få lov å gjøre også! Bokbåten er en viktig del av bibliotekdriften langs kysten. Den er og en kulturbærer både gjennom sin eksistens og ved å bringe med seg kulturprogram ut til folk der de bor. Vi har et Leseår, vi skal ha flere år med Leseløft, bibliotekenes bidrag skal være en del av dette – er svaret å legge ned et slikt tilbud? Har det vært vesentlig ned gang i bruken av tilbudet? I Hordaland er Bokbåten mer populær enn noen gang iflg. fylkesbiblioteksjefen. Hva skal innbyggerne få i stedet? Ved å legge ned Bokbåten sparer man seg til fant! Det er lurt å snu, i tide!
Jeg har langt om lenge begynt å legge merke til hvordan musikk fargelegger dagene mine. Det blir særlig tydelig når jeg nettopp har vært utsatt for kraftfulle opplevelser slik som i forrige uke da jeg så «Lang dags ferd mot natt» og dagen etter hørte BFO framføre «Turangalîla«. Musikken durte og gikk inne i hodet på meg og jeg kom ikke ut av stemningen! Idag prøvde jeg med litt motlyd. Da jeg skulle gå på jobb, plugget jeg i øreproppene, slo på ipoden og la i vei. Jeg hadde ganske dårlig tid så farten burde være på max ytelse, men det var jo helt umulig for på øra hadde jeg Keith Jarrett på sitt mest dvelende! Jeg klikket meg videre, Grieg … niks, da var det andre boller med Annie Lennox – jeg tok igjen to gutter med liten tid til bussen, gikk ned diverse småbarn og skjente inn på biblioteket på minuttet åttenullnull! Jeg skulle gjerne ha fortsatt med ørepluggene på, men man bør jo tenke litt og mens man er på jobb, – litt i hvert fall… og man bør jo være til stede for andre som oppsøker institusjonen. Mens jeg marsjerte mot arbeidsstedet la jeg merke til at de fleste jeg møtte faktisk også gikk med noe i eller på øra. I hver vår lydverden passert vi hverandre, rart, men i en yngre aldersgruppe enn min, helt vanlig. Lurer på hvordan det blir på aldersheimen, hvis jeg kommer dit? Kanskje den største bekymringen blir: hvor la jeg fra meg mobilen, laderen og ipaden? Men hvorfor tenke på sånt? Det er lenge, veldig lenge til dette kan bli aktuelt! Absolutt!
I dag gikk turen til Hjertåsfjellet, i følge mannen «eit enkelt lite fjell». Likevel satt jeg og gruet meg til å gå på tur! Det er helt bortinatta, selvsagt, men altså tanken på å slite seg opp på en topp og så kravle ned igjen, gjør meg helt matt. Valget idag stod mellom å gå en tur på golfbanen eller bestige et fjell og fordi det ikke regnet, ikke var det snø eller isdekke og været helt passe til «ein enkel og liketil» fjelltur, ja så var valget tatt før jeg visste ordet av det. Da vi gikk oppover oppdaget vi at det var ikke helt isfritt, men ikke værre enn at vi kom oss velberget over både myr og bekk. Siden jeg aldri hadde vært oppe på dette fjellet før og mannen bare en gang ( og da hadde han gått en annen vei) var det litt nøling angående retningen. Men vi traff en dame som så overhendig sporty ut og hun forklarte veien samtidig som hun sa at dette var «ein grådig fin tur». Akk, o ve, tenkte jeg da, dette blir slitsomt, men vi gikk trøstig videre og jeg snakket oppmuntrende til meg selv, slik som: «dette ligner i grunnen på filmen «Engelskmannen som gikk opp på en ås og kom ned fra et fjell» også tenkte jeg på den stakkars presten som døde under byggingen av den ekstra meteren (eller hvor mye det var), og håpet at jeg ikke ville ende på samme måte. Jeg kom meg opp på fjellet, fantastisk utsikt, og fjell nr. 8 kan hukes av på lista. Mine treningsvenninner har bestemt at vi skal gå opp på ti fjell i løpet av høsten og nå begynner tiden å renne ut, men hvis det ikke blir snø de næremeste ukene så skal det vel gå… daudlina er 31.12…
Vel og vakkert hjemme sank jeg ned i sofaen sammen med boka Hanndyr av Laura Zigman. Her utbrer hovedpersonen Jane Goodall (ikke hun med apene) seg om Ny ku – Gammel – ku teorien etter at hun har blitt dumpet av Ray. Jeg har lest boka før, men nå skal den inn i Ønskebok og da må den gjenoppfriskes. Første gangen jeg leste den lo jeg høyt og leste utvalgte passasjer for mannen, dette synes han ikke var morsomt i det hele tatt! Nå virker den ikke så morsom, men jeg humrer jo fremdeles av kapitler som: Prekopulativ fase. Trinn 1 Myten om mannens skyhet. – ja, så jeg tror jeg leser litt mer før det blir natt…
I går var det planleggingsmøte for Neptunseminaret 2011. Tidligere seminar har vært bra og deltakerne har stort sett vært fornøyd, men hvordan toppe, toppe og toppe det som har vært? Når fag- og folkebibliotek skal finne felles interesser, hvor går vi da? Til den digitale verden, til møtet med de som bruker oss. Fag- og folkebibliotek ser ut til å få flere likhets- enn ulikhetstrekk i dagens landskap. Vi møter studentene der de bor og sammen med fagbiblioteket prøver vi å finne gode løsninger for litteraturforsyningen. Studentene som kommer til vårt bibliotek,ser på meg med store øyne når jeg forteller at for å lese denne digitale teksten må du oppsøke høyskolebiblioteket og lese fra deres maskiner. De unge sier oftest : oki, smiler og går. Etterutdanningsstudenten prøver å holde styr på en vilter krabat og to andre som krangler om hvilken film de skal låne. Hun ( det er alltid en hun) ser på meg og spør om teksten finnes som bok – og kan du skaffe denne fort. Det er da en god kontakt med fagbiblioteksida kan vise at vi har en felles visjon og den funker!
Hva har dette med Neptunseminaret å gjøre? Ikke annet at det er et spennende tilbud, en mulighet for fagligpåfyll for begge parter og en arena for stimulerende møter. – og nå har jo Thomas fikset et nettsted, bare til å følge med altså!
PS. Har jeg sagt at jeg gleder meg rått til Neptunseminaret 2011?
PPS: – og at seminaret har flyttet fra Neptun hotell til Terminus? – bedre plass, flere kan delta!
Jeg har plassert min blogg på bloggurat
Dvs. hvis jeg har gjort det riktig …. Huff nå føler jeg meg på svært gyngende grunn!!
Planen for oktober var å skrive, lese, ha ferie, men av disse tre gode tiltakene ble det bare lesing og ferie det ble noe av. Jeg har idag slitt meg gjennom de siste sidene av Hjertets sted av Steinunn Sigurdardottir. Boka måtte leses til neste møte i Nordhordland Litterære Selskap og siden det var jeg som ivret for at vi skulle lese denne boken, så bør jeg i det minste ha lest boka! Tilsvarte boka forventningene? Forfatteren fikk pris for boka, men for meg hjalp ikke det i det hele tatt. Her var det for mange tilbakeblikk, samtaler med hovedpersonens døde mor og at man skal bruke over firehundre sider på å komme seg fra Reykjavik til Øst- Island, jaja… Jeg trenger nok en luftig og inspirert samtale med Selskapets medlemmer for å få et visst perpektiv på denne boka.
Ferien fikk, takket være streik i Frankrike en litt annen utvikling enn planlagt. – for hvem tenker på å sjekke nettsidene til flyselskapet for å se om flyet er kansellert eller ikke? Vi gjorde ikke det – og gjett om hakasleppet meldte seg da vi kom på flyplassen og så at flyet til Alicante var kansellert! Etter mye om og men ble vi omdirigert til London/Stansted og utsikt til to overnattinger på engelsk jord! Slik ble det og da kan man jo ta en tur til Cambridge. Nyte byen, bibliotekene og en pub – jepp – slik ble det. Vi klarte å kaste oss inn i the Wren library og det er da man blir grepet i å tenke a) her trenger man ro i sjelen for å jobbe eller b) kanskje får man ro i sjelen av å jobbe her? Høytidsstemningen var sterkt tilstede.
Da er det anderledes med Cambridge Public Library! Et bibliotek midt inne i et travelt handlesenter, stort og innbydende – en oase for folket!
Blått teppe (!) på gulvet – er det mulig? Men så er dette England – oh yes! Jeg håper støvsugerne er noen skikkelige råtasser både maskin og menneske!
Etter på ble det mest sol, kaffe og langsomt liv i El Campello – ikke så ille …
Og så litt oversikt over byen…
Jaja, november kan også bli bra…
I dag var jeg på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket der temaet var: Kva vil vi med biblioteknettstaden? Vet vi det? Når de glupe hoder på fyb har pønsket ut en slik tittel, sier det kanskje noe om at mange har nettsider som ikke er så målretta? At det ikke er tydelig hva som er budskapet og hvem et eventuelt budskap er retta mot? Vi vet nok hva vi vil med nettsidene våre, bare vi får tenkt oss litt om, tror jeg. Problemet, som kanskje ble best illustrert under samtalen på slutten av dagen, er at vi vil ha gode funksjonelle sider som koster oss lite i tid og arbeid. Slik er ikke opplegget, dette burde vi vite! Alle sider, blogger, kvitringer og sosiale medier «all over» krever en viss innsats av tenking, skriving og oppfølging – og da blir heller spørsmålet, tar vi oss tid til dette? Må vi ta oss tid til dette?
Anne Liv Tønnesen, programsjef på Sølvberget, snakket inspirert til oss om deres tenkning omkring kommunikasjonsstrategien de har laget og hvordan denne gir seg utslag i grafisk utforming, fargebruk og publisering. Det store spørsmålet blir: hvordan ta aktiviteten til fem programavdelingansatte, med et bra stort markedsføringsbudsjett og skalere ned til et lite bibliotek med totalt 2,69 ansatte, med et usynlig markedsføringsbudsjett? Er det en latterlig sammenligning? Gjerne det – en god latter forlenger livet sies det, men jeg skal lese kommunikasjonsstrategien og ta i bruk de små grå for å pønske ut hva vi kan gjøre for å nå ut til vår mest aktuelle målgruppe.
Et annet ord som dukket opp var Litteraturhus, for Anne Liv sa at pr. dato var Stavanger bibliotek Rogalands Litteraturhus. Jaha, tenkte jeg, da bør vel jeg erklære Meland bibliotek for Melands Litteraturhus jo før, jo heller! Det er jo litteraturformidling til mange forskjellige grupper vi holder på med! Vi kan absolutt utvide repertoaret av tilbud og aktiviteter, men kanskje først og fremst tenke på hvem vil vi nå og hvordan skal vi gjøre det? – og da er vi tilbake til biblioteknettstaden – nødvendig, arbeidskrevende – men ikke mer enn at det må la seg gjøre, kanskje først og fremst som et samarbeid? Vi trenger å være flere som kan hei hverandre frem til å innta ny kunnskap og nye ferdigheter. Lena Glesnes skrev i Emneord: Bibliotekene trenger et posthorn, en samlende logo, mens andre tenker «La de tusen blomster blomstre»… Kanskje vårt felles merke skulle være levende nettsider med tre tydelige I-er inviter, inspirer, informer – som Lena G så vakkert sa det?
Bentebing's Weblog 