Bentebing's Weblog

Denne romanen fikk jeg av Font i 2016 og den har ligget i haugen av uleste bøker, hvorfor? Kanskje fordi den ved første gjennomsyn ser ut som en bok om bygging av en by og en skrudd morder, dvs to historier som ikke har noe med hverandre å gjøre? Jeg tok feil, delvis feil. Boka handler om den dynamiske Daniel Burnham og hans visjon om å få Verdensutstillingen til Chicago og bygge noe som ingen hadde sett tidligere og det handler om psykopaten dr. H.H.Holmes som svindler og myrder og likevel gjennom flere år unngår å bli tatt.

Jeg begynte lesingen med intensjonen «å få leste den», men jeg ble raskt fascinert av både Burnham og situasjonen han stod i med å få overbevist nasjonen om at Chicago var det rette stedet å ha Verdensutstillingen og at de var i stand til å lage en utstilling som skulle overgå utstillingen som nettopp hadde vært i Paris der Eifel hadde bygd et elegant og høyt tårn, en utfordring både for arkitekturen og ingeniørkunsten. Jeg ble imponert over hans evne til å overtale de beste av arkitektene, og landskapsarkitekten Frederick Law Olmsted til å bli med på dette eventyret. George Ferris bygde et formidabelt hjul med vogner som kunne ta en mengde mennesker opp i luften- litt ironisk at det senere ble kalt pariserhjul, siden dette ble utstillingens mest besøkte attraksjon. 

Dr. H.H. Holmes er et av mange pseudonym som Herman Webster Mudgett brukte for å nå sine mål – bli rik og nyte makten over unge kvinner og barn i det i de døde. Det er rystende lesing hvordan han kaldt og rolig innynder seg hos unge kvinner, får dem til å føle seg som verdens midtpunkt, for senere å ta livet av dem og tjene penger på skjelletene deres. 

Det er forfatteren Erik Larson som står bak denne boka og han har gjort grundig research rundt byggingen av Den hvite byen og personene som stod bak dette eventyret. Det samme gjelder også dokumentasjonen rundt dr. H.H.Holmes. Jeg synes dette var lærerik lesing, Larson lar oss få et innblikk i samfunnet på 1890-tallet, holdningene til de som var ledende i samfunnet og forholdene arbeiderne levde under. Boka er på ca 500 sider, av dette utgjør noter og kilder vel 40 sider. Det er en spennende historie og har du interesse for samfunn og historie kan den virkelig anbefales.

Det er full fart fra første side i Jørgen Jæger sin siste bok Guden. Dette er tiende bok om lensmann Ole Vik og de andre kollegene ved politiet i Fjellberghavn. Det er politioverbetjent Cecilie Hopen som er hovedpersonen i denne romanen, mens Ole Vik har fått en annen rolle. Det starter dramatisk med et torpedooppdrag som går veldig galt. Deretter blir ordføreren og politistasjonssjefen Marte Mellingen beskutt på et folkemøte. Ordføreren blir drept og Marte Mellingen blir kritisk skadet og sendt til sykehuset. Det blir ropt «Allahu akbar» rett etter at skuddene er avfyrt. Politiet mottar desperate meldinger fra folk, men oppdager at de er stengt inne i sitt eget lokale og får ikke ut biler eller folk. Hva skal de gjøre? Hvem står bak dette? Er det terrorister som står bak? Politiet får mange spørsmål å hanskes med og alt er langt fra hva det ser ut som. 

Ole Vik har blitt samboer med Marte Mellingen og hennes tre barn. Han får den vanskelige oppgaven å ta seg av barna, gi dem trygghet og samtidig ta seg av sin egen virksomhet. 

Det er drivende spennende, det er absolutt en pageturner, men dette skjer på bekostning av persontegningene. Vi blir kjent med Cecilie, Jostein og Morten som er hennes nærmeste medarbeidere i denne saken. Ole Vik er i bakgrunnen og om du ikke har lest noen av de andre bøkene om Ole Vik & Co blir referansene til hva som har hendt tidligere mange og man føler behov for å vite litt mer. 

Jørgen Jæger skriver spennende krim, ingen tvil om det, men noen flere refleksjoner rundt livet i samfunnet Fjellberghavn og folk som bor der hadde gjort lesingen til noe mer enn «bare» spenning.

Boka kan absolutt anbefales som «avslappende» lesing, i vårt feriehus ble den raskt snappet av en annen så fort jeg la boka fra meg. Spennede krim som holder hele veien til siste side.  Jeg fikk boka fra forlaget.

En roman fra Albania er sjeldent og når forfatteren Ylljet Alicka har skrevet noveller og to romaner tidligere, men aldri har blitt oversatt til norsk, ja da blir nysgjerrigheten vekket. Når temaet han skriver om er hentet fra et miljø han kjenner godt fra sitt eget liv og virke – ja, da han har lagt listen høyt. 

Mappe 12 handler om livet ved kontoret til en av de internasjonale organisasjonene som var aktive i Albania på 1990-tallet. De skulle hjelpe albanerne med å få skikk på landet etter år med vanstyre under autoritære regimer. Vi møter flere fargerike personligheter som alle har sin agenda. Prioritet nummer en er imidlertid å klatre på karrierestigen, da må alt annet vike. Vi møter personalsjefen Gilles, Pablito som spionerer på alt og alle, ambassadøren som er slått ut av sjalusi fordi hans unge elskerinne har stått i med en annen og vi møter Rosh som er albaner og på alle måter tilhører et annet segment i organisasjonen. Rosh får gode råd av gartneren om hvem han skal holde seg unna og hvem som kan være til hjelp for ham.  Rosh er også den som ser ut til å ha beina godt plantet på jorda, men andre overvurderer seg selv og sin betydning slik at jeg tenker: de må være gale…

Det er en forunderlig verden vi blir presentert for. Forfatteren har absolutt skrevet med skråblikk og ironi om dette kontoret, de diplomatiske veiene og posisjoneringen deltakerne i historien velger. Noen av episodene er vittige, noen ganger tenker jeg, ja, dette har de/han bare godt av, men innimellom lurer jeg på hvor mye sant er det i det forfatteren skriver? Det kan umulig hentes ut av løse lufta? 

For min del var dette frydefull lesing, boken er på 200 sider og er lett å lese, men ikke så lett å glemme. Jeg fikk boken fra Solum forlag /Bokvennen.