Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Fotturar i Norge

bentebing

2 kommentarer

25. februar 2016

fotturar i norgeFotturar i Norge er ein av bøkene på kortlista til Bokbloggerprisen for 2015. En av kollegaene mine leste Gaute M. Sortland sin bok og var i fyr og flamme. Hun har anbefalt den til alle som vil høre og er svært overbevisende om at dette er en artig bok. Jeg kan delvis være enig med henne, men etterhvert synes jeg at Fotturar i Norge blir ganske masete.

Hva er egentlig denne boka? Kortprosa, humoristisk – må jo si det… Hvem eller hva er Fotturar i Norge? Ikke godt å si, noen ganger en faktisk fottur, andre ganger en person eller en tilstand. Stykkene hopper omkring i sjangerbildet er av og til det ene eller det andre. Det er overraskende og det gir noen helt nye begrep om hva ordene kan bety. Vi fikk noen nye navnevarianter da navneloven ble forandret for en del år siden. En venn av meg tok mellomnavnet «Gudergod» andre har flagger sine spesielle interesser som «Marathon» eller bare «Goddag». Er det fra dette Sortland har funnet ideen til Fotturar i Norge? Boka er kort og lett å lese og dyrker det absurde. Av en eller annen grunn får jeg opplevelsen av at Fotturar i Norge lukter gamle sokker og støvete såpeesker. Stemingen i boka minner meg litt om Brit Bildøens roman Adam Hiorths vei, mye svette og rare opplevelser.

Vil jeg være like ihuga til å anbefale boka? Tror ikke det, men absolutt ikke bortkastet lesetid.

Eplehagen

bentebing

4 kommentarer

14. februar 2016

IMG_2639Romanen Eplehagen utspiller seg i Oslo eller Christiania som det het rundt 1814. Det er urolige tider i Norge og i Europa og landets framtid kan gå i mange retninger. Blir det krig, blir det en ny allianse eller selvstendighet? Dette er de store spørsmålene som blir bakteppe for apotekerdatteren Maren sitt liv. Hun vokser opp som enebarn hos den ganske velstående apotekeren og hans meget strikte og pliktoppfyllende kone. Maren er utforskende av natur og når hun viser en særlig interesse for det som vokser og gror i apotekerhagen får hun være med faren når han lager medisiner og miksturer. Moren synes hun er for vill og lite kvinnelig, men hun får Maren endelig gift med den danske offiseren Jørgen Wiese. Ekteskapet blir en skuffelse for Maren, for Jørgen er mer opptatt av seg og sitt enn å finne veien til et godt samliv. Han blir sendt ut på grensevakt der han blir alvorlig såret og etter et kort sykeleie dør han. Maren er nå en ung enke som lett kunne ha blitt boende i foreldrehjemmet, men hun vil ut og søker seg jobb som guvernante i en prestefamilie i Asker. Da hun kommer dit finner hun tre små piker som er ganske ville og uflidde. Moren har tilsynelatende reist til København for å egne seg til musikken og faren, den karismatiske presten Johannes Høegh er opptatt med politikk, presegjerningen og jordbruk. Maren får etterhvert innblikk i at alt ikke er helt som det ser ut og presten omgår sannheten på en litt lettvint måte. Hun treffer gartneren Carl som kommer fra Sverige og som er langt mer enn en vanlig gartner. Han er ansatt av Høegh for å anlegge en av de største eplehagene i landet – og med dette som mål driver Høegh arbeidet fram i hurtigtogsfart – noe alle som driver med dyrking og kultivering vet kan være litt av en risikosport. Maren og Carl finner tonen og hverandre i fellesskapet om eplehagen, men i de dager var det liten plass for slike forhold.

Etter å ha lest flere opprivende romaner i det siste, var det en behagelig lesestund med denne romanen. Forfatteren Marianne Storberg har gjort en fin jobb med å sette karakterene inn i en troverdig historisk sammenheng. Boka er lett å lese og den gir troverdige glimt av både historie og mennesker slik det kunne ha vært. Anbefales!

 

Det hjelper ikke å blunke

bentebing

2 kommentarer

3. februar 2016

IMG_2629Forfatteren til denne ungdomsromanen er Lene Ask, en mangfoldig dame som har laget bildebøker med noe ekstra, tegneserieroman og ettertenksom bildebok for voksne.

Boka handler om Lilly som er født med åpen gane og som ikke vil operere arret i leppa og den skeive nesa. Hvorfor skal hun det? Hun er god til å løpe, har bestevennen Are og vet at hun ikke kan konkurrere med de vakre jentene i klassen. Moren til Lilly er skuespiller og faren har en drøm om å spille gitar. Lilly er omgitt av mye kjærlighet fra foreldrene, nesten litt i meste laget synes Lilly. Hun er daglig sammen med bestevennen Are, de er som et team som deler det meste. På klassefesten som nærmer seg legger de planer om å drikke seg fulle. Are fikser øl og Lilly skal overnatte hos ham, noe hun stadig gjør. På festen går det riktig galt, Are blir altfor full og Lilly må buksere han hjem, plutselig oppdager hun at Are er vakker, en gutt og at hun er forelsket i ham, hun kysser ham. Denne hendelsen kommer som et veldig sjokk på Lilly for dette er forbudt område. Hun vil ikke være ved følelsene, hun vil ikke snakke med noen og hun lukker seg inne i seg selv.  Det blir tøffe uker for henne, helt til klassekameraten Ismael får henne til å se at hun bare har vært opptatt av seg selv og sine følelser, og slett ikke tenkt på hvordan Are har det. – og at det finnes andre som også synes hun er en kul og stilig jente.

Lene Ask får fram hvor vanskelig og av og til katastrofalt livet kan fortone seg når en er på starten av ungdomslivet. Hun tegner et fint bilde av hovedpersonen Lilly som er mer opptatt av løping enn å ta seg ut. Hun hater at kroppen forandrer seg og når hun til og med får varme følelser for sin aller beste venn – er det nesten til å dø av. Når jeg sitter å tenker, jammen hvorfor snakker de ikke sammen? Ja, da har jeg glemt hvordan jeg i den alderen ville tenkt: for et dustete forslag!

Boka som jeg fikk fra Gyldendal er lett å lese. Jeg skulle ønsket at hun hadde skrevet litt mer om Are og Ismael, men kanskje forfatteren har tenkt å skrive mer om disse tre – en annen gang? Hadde ikke vært meg i mot.

 

Havana-kvartetten ved tre av dem

bentebing

2 kommentarer

20. januar 2016

P1040838Jeg hadde ikke noe kjennskap til forfatteren Leonardo Padura da jeg fikk tilsendt tre bøker fra Bokvennen forlag. Padura er cubaner og henter handlingen derfra. Bøkene jeg har lest handler alle om kriminaletterforskeren Mario Conde og handlingen utspiller seg som titlene viser til i Havana. Serien blir kalt Havana-kvaretten – altså fire bøker, hvor av tre er utgitt på norsk til nå. Den første boka Vinter i Havana gir et innblikk i Mario Condes oppvekst og bakgrunn. Saken han får i hendene første nyttårsdag 1989 er en forsvinning, en leder i det cubanske industriministeriet har forsvunnet. Lederen, Rafael Morín var en av klassekammeratene til Mario Conde og den samme Morín giftet seg med deres felles klassevennine Tamara, som også Mario var forelsket i. Dette gir en inngang til Condes bakgrunn og noe som går igjen i boken. Padura skriver om det cubanske samfunnet, hvordan det var og hvordan det nå framstår på slutten av 1980-tallet. Det er interessant og det er vel det som gjør at jeg fortsetter å lese, for krimgåten er ikke drivende spennende. Jeg må også nevne vennene eller særlig vennen Spikern som ikke lenger er tynn som en spiker, men bundet til rullestolen etter en krigsskade. Ja, det ikke bare Spikern som omfattes av Mario Condes kjærlighet, men også Spikerns mor som sørger for at de får i seg god og næringsrik mat. Det kan trenges for Conde og Spikern drikker store mengder rom og mange dager innledes med en kraftig hangover…

Bok nummer to Storm i Havana handler om en kvinnelig lektor som blir funnet myrdet og voldtatt i leiligheten sin. Lektoren har tilsynelatende plettfri vandel, men Mario Conde finner mistenkelige spor som fører ham tilbake til skolen der han selv var elev. Han har en drøm om å bli forfatter. På skolen lagde noen elever et litterært tidsskrift som bare kom ut med et nummer før det ble lagt ned av rektor, siden det hadde et heller reaksjonært innhold – i følge ham. Mario bærer fortsatt på drømmen og skuffelsen over den totale avvisning av dette skriveprosjektet.

Bok nummer tre Maskespill i Havana lar Conde få oppdraget med å finne morderen til en ung transvestitt, kledd i en vakker rød kjole. For å få opplysninger må han ta kontakt med homse- og transe-miljøet i Havana og Mario Condes skepsis mot personene som tilhører dette miljøet er interessant, ikke minst fordi han også blir fasinert av disse. Flere steder i romanen trekkes historien og minnene til en berømt forfatter og teaterregissør inn i romanen og gir rom for en ny stemme. Dette beriker romanen synes jeg og gjør denne til kanskje den beste av bøkene i serien – hittil, ja – for nummer fire er altså ennå ikke lest.

På biblioteket har vi noen lånere som bare vil ha «pene mord». Dette betyr at de ikke beskriver blod, gørr og innvoller i noen særlig grad. Havana-kvartetten går inn i denne «sjangeren» og gjennom Paduras samfunnskritiske blikk får vi i tillegg til kriminalromanen et innsyn i det cubanske samfunnet. Det er interessant lesing og jeg har allerede snakket varmt om disse bøkene til de som har antydet interesse for  krim.

Aftenposten insikt har en interessant artikkel om Padura og Havana-kvartetten

De urolige

bentebing

6 kommentarer

13. januar 2016

IMG_2609Linn Ullmann har skrevet en bejublet bok om seg og sine foreldre. Boken omtales som sjangeroverskridende av forlaget og det er den på sitt vis fordi den er utgitt som en roman, men omtaler, beskriver og går tett inn på mennesker som mange kjenner til, har meninger om og har vært i berøring med enten direkte eller gjennom deres kunstneriske virke. Hovedpersonene i boka er navnløse, det er moren, jenta, faren, men det er og Ingrid farens siste kone som opptrer som en biperson, men som er tydelig tilstede som den som fikk det daglige livet til å gå rundt.

Boka er delt inn i seks deler og disse «ordner» romanen i perioder eller kanskje jeg skal si fokusområder. Linn Ullmann skriver om barndommen sammen med en fraværende mor og mange barnepiker. Hysteriet som griper henne når moren ikke ringer til avtalt tid og lengselen etter å være en del av morens liv hele tiden, ikke bare av og til. Hun skriver om somrene på Hammars på Fårø med faren og reglene for livet der. Det er en fantastisk nærhet, råhet og nesten skruppelløs gransking av personene og hendelser som driver lesingen framover. Det er vakkert og samtidig trist både fordi boka beskriver som Ullmann sier tre kjærligheter, men ingen samlet kjærlighet som familie. Jeg ble særlig grepet av historien når hun reiser til München for å treffe moren og faren, 12 år gammel å begi seg ut på reise fra New York til München – det må være en intens lengsel eller ønske om en helhet som bringer noen til å gjøre dette.

Romanen er omtalt som en av årets (2015) beste, det er jeg enig i. Skrivemåten, gjennomføringen av dette prosjektet og opplevelsen av en forfatter, datter, jente som prøver å forstå, huske og sette sammen en av fortellingene om sitt liv – er fasinerende og fortjener mange lesere.

 

Bienes historie

bentebing

2 kommentarer

5. januar 2016

IMG_2586Maja Lunde er kjent som barnebokforfatter, men har nå skrevet en roman for voksne. Er hun like god som voksenbok forfatter? Ja, det er hun! Bienes historie er lettlest, interessant og gir deg noe å tenke på, kan det bli bedre? Hun fikk Bokhandlerprisen for romanen og kommer da i godt selskap med flere av dem som selger bøker i stabler. De som ikke så gjerne leser bøker det er mye haip rundt, går faktisk glipp av noe ved å henge seg opp i dette.

Vi blir kjent med tre personer fra tre tidsperioder. William som levde i England i 1852. George fra USA i 2007 og om Tao i 2098 i distrikt 242, Shirong, Sichuan, Kina. Hver av disse forteller sin historie som alle handler om bier eller mangel på bier, men boka handler like mye om relasjoner mellom mennesker, drømmer og forventninger til livet. William skulle bli forsker og blir assistent til en anerkjent naturforsker Rahm, men forelsker seg i Thilda og dagliglivets strev gjør kort prosess på denne drømmen. George er birøkter og opplever at nesten alle biene hans dør i CCD Colony Collapse Disorder. Sønnen Tom som han hadde forventet skulle overta gården studerer og vil heller arbeide som journalist. Dette valget faller George tungt for brystet og forholdet mellom far og sønn, som ikke har vært så hjertelig noen gang, får en ny knekk. Tao arbeider med håndpolinering av frukttrær. Biene er døde og i hennes del av Kina har de vært borte lenge, slik at de har utviklet teknikken med håndpolinering til perfeksjon – bedre enn biene. Tao og mannen har en liten sønn Wei-Wen, når han blir åtte år skal han læres opp til å håndpolinere, men Tao har drømmer for ham som krever full innsats fra treårsalderen for å lære tall og bokstaver.

Boken er bygd opp slik at hver av de tre får hvert sitt kapittel som er nesten like langt og så skifter scenen igjen og vi får en ny runde med kapitler Dette gir boka en avvekslende leserytme som gjør den lettlest og med et indre driv. Karakterene får liv og jeg tror på dem. Jeg kan bare anbefale denne!

Stjernens time

bentebing

ingen kommentarer

31. desember 2015

Stjernens timeClarice Lispector (1925-77) ble født i Ukraina, men vokste opp i Brasil. Romanen Stjernens time ble oversatt og utgitt på norsk i år (2015). Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før – og her er jeg nok i godt selskap. På det tidspunktet jeg fikk boken tilsendt fra Bokvennen, var jeg på desperat leting/lesing for å finne de bemerkelsesverdige romanene i 2015. – og her kom det en liten skatt! Boka er på 110 sider, men forfatteren har en intrikat skrivemåte og krever oppmerksomhet og et åpent sinn. Når jeg begynner på boka er jeg overbevist om at det Lispector som er den skrivende fortellerstemmen, men så viser det seg at den som forteller er en mann. Forfatteren skal fortelle historien om Macabea, en maskinskriverske fra nord som kommer til storbyen Rio. Men forfatteren prøver på forskjellige måter «å  vri seg unna» fortellingen som skal fram.

Macabea kommer fra fattige kår og i Rio er det heller ikke rikdom som venter henne, men hun lærer seg å finne glede i små ting. Hun møter Olimpico, en ung gutt fra samme landsdel som henne og hun forelsker seg i ham. Det blir ikke noen lykkelig historie, snarere tvert i mot og forfatteren forteller nesten motvillig om Macabea og hennes liv – det er irriterende og merkelig.

Det er en fasinerende roman, jeg sitter igjen og tenker at dette er nok en bok jeg vil lese en gang til – fordi den er så rar, – fordi den er så bemerkelsesverdig.

Alle utlendinger har lukka gardiner

bentebing

4 kommentarer

15. november 2015

IMG_2439Maria Navarro Skaranger debuterte med denne boka i år (2015) og hun fikk debutantprisen for den. Den ble mye omtalt da den kom ut og fikk strålende kritikker. Jeg har klart å gå glipp av dette helt til jeg nå fikk i oppgave å lese den til årets presentasjon på biblioteket.

Alle utlendingar har lukka gardiner er skrevet på kebab-norsk, den er en samling korte noveller eller tekster som er vevd sammen ved at de alle handler om Mariana som bor på Romsås sammen med mor, far og lillebror Matias. Storebroren er i fengsel, men han er også til stede gjennom tilbakeblikk. Mariana er forelsket i Muhammed eller Mu2 som hun kaller ham og beskrivelsen av hennes tanker omkring dette er gjenkjennelig for alle som har vært forelska. Skolen, venner, foreldre og det utforskende ungdomslivet framstilles på et hakkete språk, men intenst og direkte. For meg som ikke kjenner uttrykkene som går igjen i boka og som blir helt krøllete i hodet av rare setningsbygninger, er det et slit å lese. Ord som lættis, tæsja, wollah – jeg skjønner ikke hva det betyr. Språket skapet en barriere mellom boka sitt budskap og meg som leser, det er synd for jeg tror nok at Maria Navarro Skaranger har noe viktig hun gjerne vil ha sagt.

Mormor danset i regnet

bentebing

10 kommentarer

29. oktober 2015

IMG_2152Jeg har ikke lest Trude Teige sine krimbøker, men jeg har stor sans for hennes historiske bøker og det kan jeg si med en gang: også denne boka Mormor danset i regnet.

Det er Juni som er fortelleren i denne boka om mormor Tekla som har en skjult historie fra krigens dager som tyskerbrud. Juni arver huset til mormor og morfar og reiser tilbake til øya der hun bodde store deler av oppveksten. Hun skal rydde opp både etter dem og moren som døde for kort tid siden. Selv rømmer hun fra et voldelig forhold, oppdager at hun er gravid med partneren og sliter med tankene om hun skal beholde barnet eller ikke. Hun treffer naboen Georg som også skal tenke igjennom en trøblete relasjon, men som viser seg å bli en god venn og samtalepartner. Juni er deprimert og orker ikke så mye, men Alfred en eldre øyboer hjelper henne med å komme igang. Juni finner ukjente bilder av mormoren med en mann hun aldri har sett før og oppdager at mormoren var gift med en tysker før hun traff morfaren. Georg jobber med en doktorgrad i historie og har gode kontakter på universitetet som hjelper dem når de trenger å reise til Tyskland for å finne ut hva som skjuler seg bak hendingene i byen Demmin. Det er rystende og utrolig grusomme hendelser som fant sted der 1. mai 1945. Tekla og Otto (mannen hennes) kommer dit rett etter at denne hendelsen har skjedd. Huset til hans familie er overtatt av nazister og alle er døde.  Stephan og Tekla arbeider for disse mot hus og mat, men etter noen måneder blir stedet invadert av russere. Otto blir drept og Tekla blir utsatt for massevoldtekt og blir gravid etter dette. Teklas familie i Norge har slått hånden av henne. Hun har skrevet brev på brev, men aldri fått noe svar. Hun vil likevel prøve å komme seg tilbake til Norge og begynner på den strabasiøse og farefulle reisen.

Boken veksler mellom Junis fortelling og mormor Tekla sin historie. Jeg fikk et lesereksemplar fra Aschehoug og der er de to historiene satt med ulike typer, meget leservennlig. Boka har ikke fått noen kjempekritiker, men det er en interessant bok å lese fordi den gir et innblikk i historien som i hvert fall jeg ikke har lest så mye om før. Trude Teige er en flink forteller og boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.

Helle Helle: Hvis du vil

bentebing

4 kommentarer

25. oktober 2015

IMG_2151Helle Helle er nominert til Nordisk Råds Litterturpris 2015 for denne romanen. Vel fortjent – og måtte hun bare vinne! Hun var også nominert til samme pris i 2009 for romanen Ned til hundene. Hvis du vil er romanen om Roar som er på sin første løpetur i skogen, men finner ikke veien tilbake. Han møter en kvinne som også har gått seg vill og de må tilbringe natten ute i en gapahuk. I løpet av natten forteller kvinnen om sitt liv, men Roars fortid får vi høre lite om. Språket til Helle Helle er så nøkternt og rett frem at det er nesten som et referat, samtidig som hun formidler stemmene til menneskene vi møter. Hun klarer også å gjøre opplevelsen av våt, kald skog, sulten som melder seg og ikke minst tørsten så levende at jeg som leser går ut og drikker mer vann og spiser litt ekstra for å slippe suget som lesingen gir.

Begge hovedpersonene er på hver sin måte «hjemløse» og ute av stand til å kreve sin plass i relasjonene som de befinner seg i. Kvinnen blir tatt opp i et kollektiv og bidrar med sitt der, men forelsker seg ganske håpløst i Christian, som er opptatt på andre kanter.  Hun flytter ut av kollektivet og har en heller rotløs tilværelse til hun igjen treffer Christian og flytter inn hos ham og sønnen Buller (Magnus). Hun får fin kontakt med Buller og til å begynne med er livet med Christian fint, men hun finner ikke ut hva han egentlig vil og dagene bare glir vekk mellom dem.

Boken er nok et eksempel på hvordan Helle Helle viser oss menneskelige relasjoner som ser så alminnelige og vanlige ut, men som under overflaten er eksistensielle dramaer. Språket er som alltid – en nytelse.

Blogg på WordPress.com.