Bentebing's Weblog

Havana-kvartetten ved tre av dem

bentebing

20. januar 2016

Jeg hadde ikke noe kjennskap til forfatteren Leonardo Padura da jeg fikk tilsendt tre bøker fra Bokvennen forlag. Padura er cubaner og henter handlingen derfra. Bøkene jeg har lest handler alle om kriminaletterforskeren Mario Conde og handlingen utspiller seg som titlene viser til i Havana. Serien blir kalt Havana-kvaretten – altså fire bøker, hvor av tre er utgitt på norsk til nå. Den første boka Vinter i Havana gir et innblikk i Mario Condes oppvekst og bakgrunn. Saken han får i hendene første nyttårsdag 1989 er en forsvinning, en leder i det cubanske industriministeriet har forsvunnet. Lederen, Rafael Morín var en av klassekammeratene til Mario Conde og den samme Morín giftet seg med deres felles klassevennine Tamara, som også Mario var forelsket i. Dette gir en inngang til Condes bakgrunn og noe som går igjen i boken. Padura skriver om det cubanske samfunnet, hvordan det var og hvordan det nå framstår på slutten av 1980-tallet. Det er interessant og det er vel det som gjør at jeg fortsetter å lese, for krimgåten er ikke drivende spennende. Jeg må også nevne vennene eller særlig vennen Spikern som ikke lenger er tynn som en spiker, men bundet til rullestolen etter en krigsskade. Ja, det ikke bare Spikern som omfattes av Mario Condes kjærlighet, men også Spikerns mor som sørger for at de får i seg god og næringsrik mat. Det kan trenges for Conde og Spikern drikker store mengder rom og mange dager innledes med en kraftig hangover…

Bok nummer to Storm i Havana handler om en kvinnelig lektor som blir funnet myrdet og voldtatt i leiligheten sin. Lektoren har tilsynelatende plettfri vandel, men Mario Conde finner mistenkelige spor som fører ham tilbake til skolen der han selv var elev. Han har en drøm om å bli forfatter. På skolen lagde noen elever et litterært tidsskrift som bare kom ut med et nummer før det ble lagt ned av rektor, siden det hadde et heller reaksjonært innhold – i følge ham. Mario bærer fortsatt på drømmen og skuffelsen over den totale avvisning av dette skriveprosjektet.

Bok nummer tre Maskespill i Havana lar Conde få oppdraget med å finne morderen til en ung transvestitt, kledd i en vakker rød kjole. For å få opplysninger må han ta kontakt med homse- og transe-miljøet i Havana og Mario Condes skepsis mot personene som tilhører dette miljøet er interessant, ikke minst fordi han også blir fasinert av disse. Flere steder i romanen trekkes historien og minnene til en berømt forfatter og teaterregissør inn i romanen og gir rom for en ny stemme. Dette beriker romanen synes jeg og gjør denne til kanskje den beste av bøkene i serien – hittil, ja – for nummer fire er altså ennå ikke lest.

På biblioteket har vi noen lånere som bare vil ha «pene mord». Dette betyr at de ikke beskriver blod, gørr og innvoller i noen særlig grad. Havana-kvartetten går inn i denne «sjangeren» og gjennom Paduras samfunnskritiske blikk får vi i tillegg til kriminalromanen et innsyn i det cubanske samfunnet. Det er interessant lesing og jeg har allerede snakket varmt om disse bøkene til de som har antydet interesse for krim.

Aftenposten insikt har en interessant artikkel om Padura og Havana-kvartetten

De urolige

bentebing

6 kommentarer

13. januar 2016

Linn Ullmann har skrevet en bejublet bok om seg og sine foreldre. Boken omtales som sjangeroverskridende av forlaget og det er den på sitt vis fordi den er utgitt som en roman, men omtaler, beskriver og går tett inn på mennesker som mange kjenner til, har meninger om og har vært i berøring med enten direkte eller gjennom deres kunstneriske virke. Hovedpersonene i boka er navnløse, det er moren, jenta, faren, men det er og Ingrid farens siste kone som opptrer som en biperson, men som er tydelig tilstede som den som fikk det daglige livet til å gå rundt.

Boka er delt inn i seks deler og disse «ordner» romanen i perioder eller kanskje jeg skal si fokusområder. Linn Ullmann skriver om barndommen sammen med en fraværende mor og mange barnepiker. Hysteriet som griper henne når moren ikke ringer til avtalt tid og lengselen etter å være en del av morens liv hele tiden, ikke bare av og til. Hun skriver om somrene på Hammars på Fårø med faren og reglene for livet der. Det er en fantastisk nærhet, råhet og nesten skruppelløs gransking av personene og hendelser som driver lesingen framover. Det er vakkert og samtidig trist både fordi boka beskriver som Ullmann sier tre kjærligheter, men ingen samlet kjærlighet som familie. Jeg ble særlig grepet av historien når hun reiser til München for å treffe moren og faren, 12 år gammel å begi seg ut på reise fra New York til München – det må være en intens lengsel eller ønske om en helhet som bringer noen til å gjøre dette.

Romanen er omtalt som en av årets (2015) beste, det er jeg enig i. Skrivemåten, gjennomføringen av dette prosjektet og opplevelsen av en forfatter, datter, jente som prøver å forstå, huske og sette sammen en av fortellingene om sitt liv – er fasinerende og fortjener mange lesere.

Bienes historie

bentebing

2 kommentarer

5. januar 2016

Maja Lunde er kjent som barnebokforfatter, men har nå skrevet en roman for voksne. Er hun like god som voksenbok forfatter? Ja, det er hun! Bienes historie er lettlest, interessant og gir deg noe å tenke på, kan det bli bedre? Hun fikk Bokhandlerprisen for romanen og kommer da i godt selskap med flere av dem som selger bøker i stabler. De som ikke så gjerne leser bøker det er mye haip rundt, går faktisk glipp av noe ved å henge seg opp i dette.

Vi blir kjent med tre personer fra tre tidsperioder. William som levde i England i 1852. George fra USA i 2007 og om Tao i 2098 i distrikt 242, Shirong, Sichuan, Kina. Hver av disse forteller sin historie som alle handler om bier eller mangel på bier, men boka handler like mye om relasjoner mellom mennesker, drømmer og forventninger til livet. William skulle bli forsker og blir assistent til en anerkjent naturforsker Rahm, men forelsker seg i Thilda og dagliglivets strev gjør kort prosess på denne drømmen. George er birøkter og opplever at nesten alle biene hans dør i CCD Colony Collapse Disorder. Sønnen Tom som han hadde forventet skulle overta gården studerer og vil heller arbeide som journalist. Dette valget faller George tungt for brystet og forholdet mellom far og sønn, som ikke har vært så hjertelig noen gang, får en ny knekk. Tao arbeider med håndpolinering av frukttrær. Biene er døde og i hennes del av Kina har de vært borte lenge, slik at de har utviklet teknikken med håndpolinering til perfeksjon – bedre enn biene. Tao og mannen har en liten sønn Wei-Wen, når han blir åtte år skal han læres opp til å håndpolinere, men Tao har drømmer for ham som krever full innsats fra treårsalderen for å lære tall og bokstaver.

Boken er bygd opp slik at hver av de tre får hvert sitt kapittel som er nesten like langt og så skifter scenen igjen og vi får en ny runde med kapitler Dette gir boka en avvekslende leserytme som gjør den lettlest og med et indre driv. Karakterene får liv og jeg tror på dem. Jeg kan bare anbefale denne!

Stjernens time

bentebing

ingen kommentarer

31. desember 2015

Clarice Lispector (1925-77) ble født i Ukraina, men vokste opp i Brasil. Romanen Stjernens time ble oversatt og utgitt på norsk i år (2015). Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før – og her er jeg nok i godt selskap. På det tidspunktet jeg fikk boken tilsendt fra Bokvennen, var jeg på desperat leting/lesing for å finne de bemerkelsesverdige romanene i 2015. – og her kom det en liten skatt! Boka er på 110 sider, men forfatteren har en intrikat skrivemåte og krever oppmerksomhet og et åpent sinn. Når jeg begynner på boka er jeg overbevist om at det Lispector som er den skrivende fortellerstemmen, men så viser det seg at den som forteller er en mann. Forfatteren skal fortelle historien om Macabea, en maskinskriverske fra nord som kommer til storbyen Rio. Men forfatteren prøver på forskjellige måter «å vri seg unna» fortellingen som skal fram.

Macabea kommer fra fattige kår og i Rio er det heller ikke rikdom som venter henne, men hun lærer seg å finne glede i små ting. Hun møter Olimpico, en ung gutt fra samme landsdel som henne og hun forelsker seg i ham. Det blir ikke noen lykkelig historie, snarere tvert i mot og forfatteren forteller nesten motvillig om Macabea og hennes liv – det er irriterende og merkelig.

Det er en fasinerende roman, jeg sitter igjen og tenker at dette er nok en bok jeg vil lese en gang til – fordi den er så rar, – fordi den er så bemerkelsesverdig.

Alle utlendinger har lukka gardiner

bentebing

4 kommentarer

15. november 2015

Maria Navarro Skaranger debuterte med denne boka i år (2015) og hun fikk debutantprisen for den. Den ble mye omtalt da den kom ut og fikk strålende kritikker. Jeg har klart å gå glipp av dette helt til jeg nå fikk i oppgave å lese den til årets presentasjon på biblioteket.

Alle utlendingar har lukka gardiner er skrevet på kebab-norsk, den er en samling korte noveller eller tekster som er vevd sammen ved at de alle handler om Mariana som bor på Romsås sammen med mor, far og lillebror Matias. Storebroren er i fengsel, men han er også til stede gjennom tilbakeblikk. Mariana er forelsket i Muhammed eller Mu2 som hun kaller ham og beskrivelsen av hennes tanker omkring dette er gjenkjennelig for alle som har vært forelska. Skolen, venner, foreldre og det utforskende ungdomslivet framstilles på et hakkete språk, men intenst og direkte. For meg som ikke kjenner uttrykkene som går igjen i boka og som blir helt krøllete i hodet av rare setningsbygninger, er det et slit å lese. Ord som lættis, tæsja, wollah – jeg skjønner ikke hva det betyr. Språket skapet en barriere mellom boka sitt budskap og meg som leser, det er synd for jeg tror nok at Maria Navarro Skaranger har noe viktig hun gjerne vil ha sagt.

Mormor danset i regnet

bentebing

10 kommentarer

29. oktober 2015

Jeg har ikke lest Trude Teige sine krimbøker, men jeg har stor sans for hennes historiske bøker og det kan jeg si med en gang: også denne boka Mormor danset i regnet.

Det er Juni som er fortelleren i denne boka om mormor Tekla som har en skjult historie fra krigens dager som tyskerbrud. Juni arver huset til mormor og morfar og reiser tilbake til øya der hun bodde store deler av oppveksten. Hun skal rydde opp både etter dem og moren som døde for kort tid siden. Selv rømmer hun fra et voldelig forhold, oppdager at hun er gravid med partneren og sliter med tankene om hun skal beholde barnet eller ikke. Hun treffer naboen Georg som også skal tenke igjennom en trøblete relasjon, men som viser seg å bli en god venn og samtalepartner. Juni er deprimert og orker ikke så mye, men Alfred en eldre øyboer hjelper henne med å komme igang. Juni finner ukjente bilder av mormoren med en mann hun aldri har sett før og oppdager at mormoren var gift med en tysker før hun traff morfaren. Georg jobber med en doktorgrad i historie og har gode kontakter på universitetet som hjelper dem når de trenger å reise til Tyskland for å finne ut hva som skjuler seg bak hendingene i byen Demmin. Det er rystende og utrolig grusomme hendelser som fant sted der 1. mai 1945. Tekla og Otto (mannen hennes) kommer dit rett etter at denne hendelsen har skjedd. Huset til hans familie er overtatt av nazister og alle er døde. Stephan og Tekla arbeider for disse mot hus og mat, men etter noen måneder blir stedet invadert av russere. Otto blir drept og Tekla blir utsatt for massevoldtekt og blir gravid etter dette. Teklas familie i Norge har slått hånden av henne. Hun har skrevet brev på brev, men aldri fått noe svar. Hun vil likevel prøve å komme seg tilbake til Norge og begynner på den strabasiøse og farefulle reisen.

Boken veksler mellom Junis fortelling og mormor Tekla sin historie. Jeg fikk et lesereksemplar fra Aschehoug og der er de to historiene satt med ulike typer, meget leservennlig. Boka har ikke fått noen kjempekritiker, men det er en interessant bok å lese fordi den gir et innblikk i historien som i hvert fall jeg ikke har lest så mye om før. Trude Teige er en flink forteller og boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.

Helle Helle: Hvis du vil

bentebing

4 kommentarer

25. oktober 2015

Helle Helle er nominert til Nordisk Råds Litterturpris 2015 for denne romanen. Vel fortjent – og måtte hun bare vinne! Hun var også nominert til samme pris i 2009 for romanen Ned til hundene. Hvis du vil er romanen om Roar som er på sin første løpetur i skogen, men finner ikke veien tilbake. Han møter en kvinne som også har gått seg vill og de må tilbringe natten ute i en gapahuk. I løpet av natten forteller kvinnen om sitt liv, men Roars fortid får vi høre lite om. Språket til Helle Helle er så nøkternt og rett frem at det er nesten som et referat, samtidig som hun formidler stemmene til menneskene vi møter. Hun klarer også å gjøre opplevelsen av våt, kald skog, sulten som melder seg og ikke minst tørsten så levende at jeg som leser går ut og drikker mer vann og spiser litt ekstra for å slippe suget som lesingen gir.

Begge hovedpersonene er på hver sin måte «hjemløse» og ute av stand til å kreve sin plass i relasjonene som de befinner seg i. Kvinnen blir tatt opp i et kollektiv og bidrar med sitt der, men forelsker seg ganske håpløst i Christian, som er opptatt på andre kanter. Hun flytter ut av kollektivet og har en heller rotløs tilværelse til hun igjen treffer Christian og flytter inn hos ham og sønnen Buller (Magnus). Hun får fin kontakt med Buller og til å begynne med er livet med Christian fint, men hun finner ikke ut hva han egentlig vil og dagene bare glir vekk mellom dem.

Boken er nok et eksempel på hvordan Helle Helle viser oss menneskelige relasjoner som ser så alminnelige og vanlige ut, men som under overflaten er eksistensielle dramaer. Språket er som alltid – en nytelse.

National poetry day i Skottland

bentebing

2 kommentarer

8. oktober 2015

Hver dag får jeg en blogpost fra Edinburgh Library Tales of a City . Det er utrolig inspirerende å se hva de får til av arrangement, deling av samlinger og presentasjoner av forskjellige slag. I dag er det tydeligvis den nasjonale poesidagen, ta deg tid til å høre dette vidunderlig vakre diktet av Dylan Thomas:

http://fast.wistia.net/embed/iframe/i6zy6kobik

Helle Helle – den særegne stemmen

bentebing

4 kommentarer

20. september 2015

Jeg har tidligere erklært meg som blodfan av Helle Helle og sånn er det fortsatt! Helle Helle har en særegen stemme, hun skriver om de små, men viktige hendelsene som gjør at livet enten går på skinner eller at de virkelig store rystelsene slår inn over oss.

Bare tittelen på romanen Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann signaliserer at det er en illusjon å leve et ukomplisert liv med en mann – ja, slik leser jeg dette. I boka møter vi hovedpersonen Susanne som bor sammen med Kim, han vil være forfatter og sitte hjemme på soverommet og jobbe. Susanne har en venninne Ester som jobber sammen med henne på sykehuset. Ester er høygravid og ryker uklar med samboeren, Luffe. Hun spør Susanne om hun kan få bo en kort stund hos henne og Kim.

– Susanne. Det er faktisk sånn at jeg lurte på om jeg kunne låne sofaen deres en liten stund, sa Ester og snudde seg mot henne på benken. – Ja, sa Susanne. – Bare noen dager. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre ellers. – Ja. – Det er kjempesnilt av deg. Nå smilte Ester. Hun så virkelig lettet ut. – Men hvis jeg skal være helt ærlig, sa Susanne. – Så kan jeg ikke forstå at du orker alt det maset nå. Det hadde vel vært lettere for deg å bli i leiligheten. – Jeg vil at han skal vite at jeg klarer meg selv, sa Ester. – Men viser du det ved å flytte? – Det er den eneste måten han forstår det på. Er du sikker på det? – Ja. -Okay.

Det viser seg at oppholdet blir lenger enn forespeilet. Dessuten er Ester «veldig» gravid, irritert og lite villig til å prøve og forsone seg med partneren. Det fører med seg noen bisarre situasjoner og Susanne har stadig samtaler med seg selv om at man tross alt må oppføre seg ordentlig. Livet til Susanne og Kim blir virkelig snudd på hodet og forholdet mellom dem knaker. Det som før var bagateller blir store saker og irritasjon og sjalusi bygger seg opp.

Helle Helle skriver med en slik kraft at jeg blir delaktig i hendelsen. Jeg får lyst til å gripe inn og be både Susanne, Kim og Ester om å ta seg sammen. Susanne lar seg utnytte, Ester er mest opptatt av seg og sitt og Kim vil bare være i fred. Det er på mange måter så veldig hverdagslig, men samtidig klarer Helle Helle å gjøre romanen til en eksistensiell erfaring som jeg tenker på lenge etter at boka er lest.

Sammen

bentebing

3 kommentarer

16. august 2015

Da del en av ferien var over kom jeg hjem til denne boka av Andy Jones og kastet meg over den. Sammen er debutromanen hans og den er faktisk slik at jeg skulle ønske han hadde flere manus på lager så vi kunne få litt mer av samme slaget fort. Mens jeg leste boka dukket minner av andre romaner opp i hodet mitt, litt av Nick Hornby og litt av David Klass, forfattere som på sitt beste har gitt meg strålende, lengevarende godfølelse.

Sammen er romanen om Fisher og Ivy som treffer hverandre, blir forelsket og Ivy blir gravid i løpet av svært kort tid. De vet ingenting om hverandre, om hverandres familier eller andre forhold som man gjerne gjør før man etablerer et liv sammen. Fisher som er fortelleren i boka er den som formidler fasinasjonen de føler, usikkerheten og samtidig den berusende følelsen det er å være forelsket og totalt oppslukt av den nye kjærligheten. De reiser til foreldrene for å presentere den utkårede for dem, men prøver i det lengste å holde skjult at Ivy er gravid. Fisher føler seg litt «lurt» fordi Ivy fikk ham til å tro at noen graviditet ville det ikke bli snakk om, men dette oppklares etterhvert. Utfordringen blir å fortsette å være sammen, bli kjent med hverandre og gi hverandre nok rom.

Bestekammeraten til Fisher, El har Huntingtons sykdom han bor sammen med Phil og Fisher besøker dem hver uke slik at Phil kan få litt avlasting. Sykdommen til El er langt framskredet og han vil selv bestemme hvor lenge han skal leve. Både Fisher og andre som kommer inn i dette vennskapet sliter med å forholde seg til dette, men samtidig ser de hvor dårlig El blir for hver uke som går.

Det viser seg at Ivy skal ha tvillinger og dette gir framtiden helt nye dimensjoner. Jeg lå på stranden da jeg leste det avsnittet og jeg lo høyt – og det er slike partier der forfatteren klarer å beskrive desperasjonen, gleden, angsten og pappahormonene som tar av, som gjør at boken er en morsom opplevelse å lese. Forfatteren tar også opp andre tema som gjør at det er mer ved boka enn bare en god latter. Jeg har nevnt El og hans skjebne, men det er også andre sider som gjør boka til mer enn en lettlest sommerroman. Boka har mye humor, beskriver personene slik at du kan se dem for deg – kanskje boka blir film en dag? Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne!

Rose-Marie har skrevet om boka og det har også Beathe

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: