Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Krimforfatteren Jorun Thørring har skrevet sin første fortelling for barn og i følge forlaget skal dette bli en serie. Lotte – egentlig Bergljot er ny på skolen. Hun er liten, har glatt hår, går med gammeldagse «rare» klær og hun halter. Wille – egentlig Wilhelm, er en lang tynn stake som har vært et mobbeoffer siden han flyttet til denne skolen for et år siden. Lotte har spesielle evner, virker det som eller er hun bare veldig observant og kan lese kroppsspråk og mimikk? Dessuten kan hun masse om kjemi og biologi.  Dette får hun god bruk for når hun redder Wille fra mobberne og når hun setter mot i han i  situasjoner der han helst vil stikke av. Lotte er forsterbarn og bor hos Stina, mens Wille bor hos tante og onkel mens moren er på sykehus. Stina er et oppkomme av vennlighet, kakao og boller, mens tanten til Wille stort sett er på jobb. Onkelen derimot har «kammerater» på besøk og gjemmer ting og tang for disse på låven. Det har vært diverse tyverier i bygda og det er vel ikke noen stor spoiler å røpe at onkel har en liten(!) finger med i spillet her. Lotte og en svært lettskremt Wille går løs på mysteriet og jada, det går helt fint for dem.

Jeg leste en ikke så altfor begeistret omtale av boken i Dagbladet og jeg kan vel si meg enig i at: veldig mange tema bringes inn i fortellingen.

På den annen side er dette en spennende bok for  fjerde klassinger. Korte kapitler med illustrasjoner noe som gir fart på lesingen for dem som blir motløse av endeløse tekstmengder.  Jorunn Thørring har skrevet god krim for voksne, så om hun og forlaget legger like mye arbeid i denne serien som i voksen bøkene, så burde krimtilbudet til barn få et kjekt tilskudd.

I sommer syklet vi på Texel en av de største Vest-Frisiske øyene utenfor Holland. Det var fantastisk, nesten magisk å sveve gjennom landskapet. Veiene skapt for sykling og landskapet i fredelig sameksistens med oss, de syklende. Stein Mehren – ære være deg for dette vidunderlige diktet!

Å sykle

Salige er de syklende. I fullsommerfryd
Svever de, nesten to meter over bakken
I dirrende solpletteringlende speil av hete
Mens lyset dasker dem muntert over ansiktene
Lattermilde i sykkelbjellenes løvrom

Salig er de syklende. I sjøer av duft
Gjennom marker som svimer i kornsus og sol
I nedoverbakkenes frinav, med håret i vinden
Overalt, selv inne i skogen, hører de den store
Sangflaten havet suse i løvtaket over dem

Salige er de som sykler. I blaff av lykke
Forenes de med selve jordens dufter: Aften
Varm august. De sykler rett opp på himmelen
Slenger syklene fra seg mellom stjernebildene
Der de hjul mot hjul blir liggende og spinne

– Stein Mehren, fra «Den siste ildlender»


På vår vei sørover i sommer kom vi til Husum i Schleswig-Holstein. Hva visste vi om Husum? Ingenting! Etter noen tekstmeldinger med familiemedlemmer kom det fram at i denne byen levde og virket forfatteren Theodor Storm, her var det et slott og landskapet rundt var en sykkeltur verdt. På dette tidspunktet var ikke iveren etter en sykkeltur på topp, men en forfatter og hans hjem kunne det være grunn til å ta en næremere kikk på!

Byste av Theodor Storm i slottshagen

Vår vankunne om Theodor Storm ble åpenbar når vi gikk omkring i Husum. I den vakre slottsparken var det en byste av ham og selvsagt var det både museum og et eget Theodor-Storm-selskap. Forfatteren var gift to ganger og hadde en mengde barn, som det virker som han var svært glad i, for blant alt han skrev laget han en bok til en av sine sønner Hans. Boken heter Der kleine Häwelmann og ble skrevet i 1849, den ble laget som bildebok i 1926 og blir stadig trykket opp i nye opplag.

Theodor Storm museum

Museet var ett av husene Theodor Storm hadde bodd og arbeidet i.

Spisestuen til familen Storm

Det er alltid litt merkelig å gå inn i hus der en familie har bodd og levd med alt sitt. Hvor er de ekte sporene? Ofte er det et regissert inntrykk, ryddig og oppstilt. Dette museet var likevel anderledes fordi det var tydelig at her var et hus med sterke historier om barn og ekteskap. Forfattern hadde selvsagt et arbeidsrom – vakkert synes jeg.

Arbeidsrommet til Theodor Storm

Da vi hadde luffet gjennom hele huset kom vi ut på gaten og så et hus med dette skiltet:

Et antikvariat – en skattekiste av vidunderlige bøker og mye annet! Ved inngangen ble vi hilst av disse to:


Jeg fant flere bøker av Theodor Storm – og en ny utgave av Der kleine Häwelmann. Da jeg leste diktet som innleder boken , tenkte jeg: dette må være skrevet av en mann som elsket sin sønn, det må da være slik? Siste verset er slik:

Mein Häwelmann, mein Bursche klein,

du bist des Hauses Sonnenschein.

Die Vögel singen, die Kinder lachen,

wenn deine strahlenden Augen wachen.

En dag denne uka ble jeg sjanghaiet av naboen i det jeg  syklet  forbi. Hun var på full fart mot bussen til skolen og jeg skulle på jobb. Hun trengte forslag til bøker som hun kunne lese for andre klassingene sine. For som hun sa: Vi skal snakke om det som har hendt, men vi må også lese noe trygt og godt og noe som er kjekt. Jaha, dette kom litt brått på en morgentrøtt bibliotekarhjerne, men man er da egentlig alltid beredt til å hoste opp passende titler – eller?  Etter å ha famlet meg fram til Den hemmelighetsfulle hagen og forkastet den ideen, kom jeg på den siste boka til Sverre Henmo: Ha deg vekk! Om Jon som skal gå til skolen alene og møter han skumle som skriker: Ha deg vekk! Det er en bok som barna egentlig godt kan lese selv, men den passer også godt i spisepausen – og den er spennende nok til å lese mer enn en gang. Så kom jeg ikke på flere nye bøker mens jeg vinglet ved siden av naboen – for jeg gikk ikke av sykkelen, en åpenbar fare for alle andre trafikanter på vår ikke altfor brede vei.  Jeg var innom Bastian Bom og den hemmelige elefanten,  som var en favoritt og naboen syntes dette hørtes utmerket ut. Våre veier skiltes og jeg vinglet videre, mens naboen pustet ut på busstoppet. På biblioteket fant jeg ut at Bastian Bom var kassert, men det må være noe med lufta for her dukket gode gamle Tippekupongen av Rudolf  Børø opp og Gro Røsth har skrevet om barn i andre klasse – var det noen sak! I ettertid har jeg tenkt at  å ha et repertoar er viktig, men denne kunnskapen må fornyes og gamle helter kan nok bli for gamle, sukk! Det blir nødvendig å lese noen barnebøker igjen når jeg bare får ryddet meg litt tid…

Vi valgte å reise med bil i sommer etter den absolutte innfallsmetoden. Derfor kom vi til Schleswig i Nord-Tyskland og bodde på årets nydeligste hotell! Det er en spesiell opplevelse å bo på familiedrevne hotell, de har ofte en særlig omsorg for innredning, ideen bak driften og ikke minst at gjestene er gjester og ikke bare betalende overnattere. Årets hotell heter  Hotel Schleiblick og var en åpenbaring i shaby-chick stilen med en mengde detaljer, gamle leker, bøker i vinduskarmen og en entusiastisk vertinne. Vi fikk kikke inn i tre helt ulike rom og valgte dette: En liten detalj: Nøkkelhanken var en bøyd teskje!

Frokosten var nydelig og etter å ha sovet og spist godt gikk vi en tur ut i byen som også hadde sine sjarmerende plasser og smale gater å by på. En by som vi absolutt gjerne vender tilbake til!

Det ble ikke mange leste bøker i sommer, men en langsom nytelse av Kate Mortons siste bok ble det tid til. Sånn er det når man i stedet for å ligge på stranden bruker ferien til å kjøre bil i Europa. Jeg har lest både Tilbake til Riverton og Den glemte hagenog nytt dem begge, så det var med en viss forventning jeg begynte på denne og jeg ble ikke skuffet for å ha sagt det med en gang. Denne boka, som de to foregående, har en delikat forside, de gir med all tydelighet signaler om hva vi har i vente:

Romantikk og mystikk kjennetegner Kate Mortons bøker og det er det rikelig av her og. Edie Burchill er Mortons talerør og det er gjennom henne vi blir ført inn i historien om de tre søstrene Blythe og dere dystre historie. Romanen starter med at Edie observerer morens reaksjoner på et brev hun skulle ha fått for femti år siden. Det viser seg at moren var plassert på Midlehurst Castle under den andre verdens krig. Slottet var hjemmet til forfatteren Raymond Blythe som skrev Edies yndlingsbok The True History of the Mud Man. Edie jobber i et lite forlag og på vei hjem fra et oppdrag stopper hun i landsbyen nær Midlehurst Castle og melder seg på en omvisning på slottet. Her treffer hun søstrene Blythe og får et glimt av de tre gamle damenes liv og hemmeligheter. Hun blir senere invitert eller skal vi si beordret til å overta skrivingen av forordet til nyutgaven av The True History of the Mud Man. I løpet av dette arbeidet blir historien om de tre søstrene og deres innbyrdes relasjoner, kjæresterier og fremtidsdrømmer fortalt. Klasseskillet mellom de på slottet og de i landsbyen blir også tydelig og dette er jo slett ikke ukjent stoff. Men Morton klarer å få frem hvordan dette lager sår og skiller mennesker som elsker hverandre fordi fedrenes stemmer er sterkere enn unge føleleser. Morton har også laget en sidehistorie om forholdet mellom Edie og foreldrene hennes som fletter seg inn i hovedfortellingen. Moren og Edie har slett ikke et nært forhold til hverandre, men etter som historien utfolder seg får Edie vite mye mer om morens fortid og de tørr komme nær hverandre.

Er man in the mood for nesten 700 sider som langsomt og detaljert forteller om hendinger både i fortid og nåtid, så er dette herlig lesing. Etterpå er det som å stige til overflaten igjen og se seg forundret omkring, ja og så var det virkeligheten, ja.

På personalrommet har vi bevilget oss et abonnement på tidsskriftet Biblioteket. Vi fikk tilsendt en utgave og ble begeistret av flere grunner. Hvert nummer har et fyldig tema, artiklene er godt skrevet og stoffet er relevant for oss som jobber med formidling av litteratur til alle slags mennesker. Problemet er bare å få lest alle disse kjekke artiklene. Å bla og lese her og der går fint dersom det ikke er for travelt med andre ting, men å sitte i ro og lese er ikke så enkelt på en liten arbeidsplass. Et bibliotek med sommeråpningstider og et roligere tempo derimot åpner muligheten for litt mer fordypning. Her en dag fikk jeg tid til å lese en hel artikkel i siste nummer. Jeg leste Ingvild Øye sin artikkel om Rhonda Byrnes bok The Secret og det var en frydefull opplevelse for en som har administrert ventelister, panegyriske omtaler med ditto stjerner i øgene. Jaha, tenkte jeg, det var nok en rett beslutning after all å la boka forbli ulest.  For oss som elsker Jane Austen er det en artikkel – den ble skummet, men jeg håper på en fredelig lunsjpause neste uke – da når jeg kanskje den og litt til – kanskje den om Murakami…?

I går på seinvakten fikk jeg besøk av gutta boys igjen. De tok av seg skoene, plasserte rullebrettene fint oppetter veggen og heiv seg over PC-ene. Etter en stund kom en og spurte etter Stian Barsnes (Simonsen) sin bok om kjærlighet og sånn. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg koblet (men hva kan man vente av damer på min alder?),  sammen fant vi ut hvilken bok det var og endelig var bibliotekaren på banen og kunne fiske fram boka fra riktig hylle. Gutta samlet seg i en krok litt unna bibliotekarens nysgjerrige øyne og ører for de mumlet ganske lavt til en av dem utbrøt: Kan en lære å kysse??? Arrgh! – å æsj!!!! Så var det mer mumling før nytt utbrudd: Skal du kysse noen altså? – ååååh blæh, æsj altså! Jeg hørte ikke hva han som spurte etter boka sa for plutselig raste en hylle med bøker og gutta pilte ut av lokalet. En kom tilbake og sa jeg tror du må be dem rydde etter seg, men var det noen å be om noe sånnt? Det var ikke et overveldene stort ras, så oppryddingen gikk fort, men da jeg så etter boken lå den ikke på bordet. Nå lurer jeg veldig på hvor den kan ha tatt veien, min gode låner har kanskje funnet et nytt sted for den? – ett sted der han finner den uten å måtte spørre hu der…

Boka? Det var En faktahest og forelskelse (… og kyssing)

Det er feriestemning på biblioteket. Det betyr at svært mange barn bruker timer hos oss. De spiller dataspill, snakker med hverandre, lærer hverandre nye triks på maskinene, leser og slapper noe høylytt av inne på eventyrrommet. De siste dagene er det en liten gjeng med gutter som har slått seg til ved PC-ene og jeg er imponert over hvordan de lærer hverandre nye spill, viser hverandre nye sider på nettet og hjelper hverandre til å finne frem. Det blir av og til litt mye lyd med tanke på at utlånsrommet ikke er så stort og at det skal ha plass for flere aktiviteter og alle slags folk. Jeg tar da gjerne en sving bortom og sier at jeg blir litt sliten av all denne lyden og gutta senker stemmen en stund .- enten fordi de tror at de blir kastet ut eller at de har en viss erfaring med slitne damer og alt de kan finne på. Noen av dem har også vanen med å ta av seg skoene når de kommer inn – og det gjør de faktisk på biblioteket og (se bildet). Jeg lurer litt på hvorfor: er det en vane fra skolen? – noe man gjør hjemme? Kan jeg driste meg til å tro at de føler seg så hjemme på biblioteket at de også tar av seg skoene, slik som de gjør hjemme i sitt eget hus? Det hadde vært stas! Jeg håper det er slik og at det fortsetter også etter sommerferien.

Nok en bok i samlesingsprosjektet til Lines bibliotek: Jeg hadde lest et par bøker av Louis De Berniéres før jeg begynte på Señor Vivo and the Coca lord. Jeg leste først Fugler uten vinger og deretter Kaptein Corellis mandolin. Jeg ble betatt av begge to, både av skrivemåten og språket, dette inderlige drivet i fortellerstemmen, en som har noe han skal ha sagt. Dessverre så jeg filmatiseringen av Kaptein Corelli og jeg er vel så ubeskjeden at jeg mener filmen i mitt hode var mye bedre enn den jeg så på TV. Jeg hadde visse forventninger da jeg begynte på Señor Vivo og jeg ble ikke skuffet. Møtet med Dionisio Vivo, vennen og politimannen Ramon og kjæresten Anica var spennende og dro meg gjennom romanen. Historien begynner ganske absurd med likene som stadig dukker opp i Dionisios hage. Disse gjør at han stadig kommer for seint på jobben som er professor/foreleser i filosofi. Han skriver leserinnlegg mot kokainhandlernes virksomhet og får en heltestatus på grunn av disse, men like mye fordi han stadig slipper unna angrep fra mafiaen. Det begynner å gå rykter om at han er udødelig og en rekke kvinner samler seg for å være den utvalgte som skal føde hans barn. Han er derimot forelsket i Anica og det er først på slutten av romanen at kvinnene og Dionisio begynner å samarbeide på både den ene og den andre måten. Boken er flere fortellinger som samles i historien om Dionisio og ved å klikke litt rundt på nettet er det flere som omtaler forfatterens fasinasjon av Gabriel Garcia Márquez, hans fortellermåte og den magisk realistiske stilen. Jeg har nettopp lest Hundre års ensomhet og gjennom lesingen av Señor Vivo ble jeg stadig minnet om denne boka. Noe av grunnen til det er at fortellingen foregår i et ikke navngitt Sør-Amerikansk land og da kan man jo lett tenke på Columbia…

Jeg grep meg og i å sammenligne temaene i bøkene til forfatteren for det er mye av det samme: en kjærlighetshistorie som ender enten i død eller den får ikke utfolde seg i det vakre, krig og tap, noen sidehistorier som senere skal flettes fint inn i hovedhistorien. Høres dette forutsigbart ut? Det er ikke det, for forfatteren gjør personene sine unike og interessante og slik holder han leseren fast til siste side.

PS.: Denne posten begynte jeg å skrive på i begynnelsen av denne uken. Etter 22.07.11 blir jeg ganske tafatt, hva er viktig nå? Når jeg så får tenkt meg om er jo nettopp Dionisio Vivos prosjekt: å stå opp imot de som terroriserer livene våre, en inspirasjon. I litteraturen finner vi helter, mennesker med evner til det gode og mennsker med mot. Vi kan gjennom disse bli inspirert og motivert. Skriftens langsomhet gir oss tid til refleksjon og det trenger vi i dager som disse. DS