Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Sult

bentebing

4 kommentarer

25. september 2011

Lines bibliotek med assosierte skal blogge om Knut Hamsuns gjennombruddsroman Sult i dag. Jeg har flere ganger begynt på romanen, men aldri klart å gjennomføre før nå og det kjennes bra ut! Jeg har lest utgaven som kom ut i 2009 i forbindelse med Hamsun-jubileet og det var kanskje medvirkende til at lesingen gikk rimelig greit? Rettskrivingen er litt bearbeidet, men uten å fjerne Hamsuns stemme og uten å ta vekk følelsen av at dette er en roman som er skrevet for lenge siden! Boka kom ut i 1890 og regnes som en av bøkene som brakte noe helt nytt inn i romankunsten. Den navnløse hovedpersonen … går omkring i Oslo/Kristiania og sulter, dette er så intenst beskrevet at jeg kjenner en rasende sult inni meg mens jeg leser. Han blir nærmest delirisk av sult, fantaserer, snakker med seg selv og vandrer hvileløst omkring i byen. Han suger på trespon for å dempe sulten og han tenker hele tiden på hvordan han kan få penger til mat og husrom. Han følger etter to damer og trenger seg på dem, forelsker seg i den ene og kaller henne Ylajali den eventyrlige og uoppnåelige. Romanen er i fire deler og i de tre første blir han reddet fra sultedøden ved at han får penger enten som forskudd på noe han skal skrive eller som lønn for en stykke som har kommet inn i avisen. I den fjerde og siste avdelingen tar han hyre på en båt og reiser fra Oslo/ Kristiania, … ” denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…”. Hamsun beskriver hva sulten gjør med en person og hans selvfølelse. Hvordan hovedpersonen lurer eller prøver å lure både seg selv og andre og hvordan han blir forferdet over sitt eget moralske forfall når han oppdager at han har brukt anledningen til å stjele når sjansen la seg til rette for ham. Hele boken er gjennomført med et dirrende og intenst grep og viser at Hamsun er en stor forfatter, ingen tvil om det.

Ble jeg en Hamsuntilhenger etter denne boka? Kan ikke si det akkurat, men jeg er fornøyd med at jeg har lest hele boka og jeg skal absolutt vurdere å lese flere av de bøkene som jeg har gitt opp etter et litt halvhjertet forsøk.

PS: Bildet er tatt av Bokklubbutgaven som i årevis har holdt til i min egen bokhylle, flyttet med fra pikerommet til Narvik, til Oslo, til Arendal, til Trondheim, til Bergen og i Bergen fra den ene leilighet til den andre osv, for man kaster da ikke et mesterverk? – selv om motstanden mot å lese er formidabel?DS

En liten perle

bentebing

1 kommentar

24. september 2011

Jeg leste på bloggen til Bokdama at hun leste Brighton Blues av Øystein Wingaard Wolf og var meget begeistret. Jeg har ikke lest noe av hans utgivelser før, så hvorfor ikke prøve denne? Det er noe med varme anbefalinger fra andre bloggere – , noen gjør deg så nysgjerrig at du bare må lese, sjekke ut i det minste hva slags litteratur dette er og oftest blir man begeistret og glad for tipset. Dette stemmer så absolutt i dette tilfellet. Hovedpersonen Daniel er diagnostisert med en bipolarlidelse, han bor i Brighton og han jobber hos marsjandisehandleren O´Brien. De korte kapitlene i boka gir små glimt av Daniels liv og tanker og er en fryd å lese. Daniels far bor i Frankrike og er mest opptatt av å tjene penger, moren har mer enn nok med sitt. Det blir derfor O´Brien og  afrikaneren Greyhound som blir Daniels nærmeste farsfigurer. O´Brien som den oppmuntrende og Greyhound som læremesteren i bluesens historie.  Daniel elsker Sophia, datteren til O´Brien, hun er modell og benytter seg mer av Daniels kjærlighet, enn at hun gir så mye tilbake. Boka er ikke på så mange sider, men Wolf beskriver byen så fint, stemningene Daniel befinner seg i og hans forhold til bluesen. Mm, jeg hadde en flott stund med denne boka!

Å lese flere bøker samtidig

bentebing

ingen kommentarer

16. september 2011

Jeg leser for tiden Doris Lessing: The Golden Notebook.   Boken er en paperback med tett, knøttliten skrift og mrs. Lessings ganske sinte forord om kritikk, kritikere og late lesere,  som heller vil ha en fiks ferdig melding om boka i stedet for å lese selv og skaffe seg sin kanskje «feilaktige», men dog egen oppfatning av teksten. Den gyldne notatbok som den heter på norsk, er en mangfoldig bok, Anna Wulf skriver sitt liv, sine observasjoner og fiksjonstekster i notatbøker med forskjellige farger. Jeg har lest denne boka tidligere og la den gang mer vekt på hennes forhold til venninnen Molly. Denne gangen er det Anna sitt forhold til Kommunistpartiet som jeg fester meg mest ved . Jeg ble igjen minnet om endeløse diskusjoner om den rette linja og de vestlige intellektuelles problematiske forhold til Stalin. Det var kanskje den delen som gjorde at jeg måtte ha en liten pause fra alvoret i Notatboken og lese noe lettere.

Jeg begynte da på Daphne Kalotay: Russisk vinter, en minst like lang men mye mer lettlest bok! Etter å ha lest meg et stykke ut i Russisk vinter ser jeg at Lessing og Kalotay har noen tematiske paralleller for de skriver begge om kommunsitpartiet. Lessing om det britiske kommunistparti og deres forhold til Stalin og Kalotay om en ballettdanser ved Bolsjoi teateret som opplever Stalins regime som en sterk maktfaktor i sitt daglige liv. Det er interessant å lese disse synspunktene, begge handlingene foregår samtidig på 1950-tallet mens konsekvensene  for tanke og handling er uendelig forskjellige. Forfatteren henviser til annen faglittertur og biografier i slutten av boken og for dem som vil ha mer «real life» så er dette en fin gest synes jeg. Russisk vinter handler om Nina som ser tilbake på sitt liv som ballettdanser ved Bolsjoi teateret, hennes vei for å bli primaballerina og hennes kjærlighetsforhold og ekteskap med Victor. Nina hopper av på en turné i Berlin og vi møter henne når hun er gamme. Hun bor i Boston og har bestemt seg for å selge alle smykkene sine til støtte for Boston balletten. Smykkeeksperten Drew skal lage en katalog over de ulike delene i samlingen og hun blir svært opptatt av noen ravsmykker som det viser seg har en tragisk historie bak seg. Dette er lettlest, men kjekt.  Knirk hadde for en tid siden en refleksjon om «dameromaner» og denne vil kanskje falle i en slik kategori, men den har mer ved seg enn ren underholdning synes jeg. – og hva er i veien med underholdning?

Jeg har vendt tilbake til Lessing og leser videre med fornyet energi. Lessing er en stor forfatter, kompromisløs og krevende – det er bra!

4. september d-dagen for treningsmålet

bentebing

2 kommentarer

5. september 2011

Jaha, så kom 4. september med grått og vått vær. Klump i magen og lite matlyst til frokost. Hvorfor, hvorfor kunne jeg finne på noe så bortinatta dumt som å sette meg et mål å løpe Knarvikmila? Jeg har det med å komme med sære ideer og det har ført både meg og mennesker omkring meg opp i utfordrende situasjoner.  – Og hermed ber jeg alle nære og kjære om tilgivelse for det ( uten garanti om at det aldri vil forkomme igjen).

Ja, Knarvikmila – 10 km gateløp med sportshelter fra fjern og nær og en hel horde med ivrige løpere. Det er en folkefest, selv om denne festdeltakeren var mest innstilt på å bli ferdig, få det unna og ikke komme i mål – helst ikke aller, aller sist. Så stod vi der og ventet, oppvarmingen var unnagjort og folk trippet rundt omkring. Jeg hadde tenkt å gå rolig ut, men plutselig gikk startskuddet og alle føyk avsted, innkludert meg! Det var ikke så lenge jeg føyk, men jeg fant ut at hvis jeg løp i alle nedoverbakkene og gikk råfort resten så skulle dette gå rimelig greit.

10 km er veeeeldig langt, men så lenge man arbeider med å være i nuet, leve i øyeblikket, så blir hver passerte kilometer en hyggelig overraskelse av typen: Oj sann, tre km, bare sju igjen! Jeg traff på en kjenning og vi gikk forbi hverandre, fulgte hverandre og på slutten ble enige om at i mål skal vi og det skal vi være fornøyd med!

Vi kom i mål! Uten skader, absolutt ikke aller, aller sist, (men ikke så langt i fra), litt øm i låra, men ellers i fin form. Skal jeg prøve meg på mila til neste år? – da må jeg få implantert et løpegen, eller kanskje hvis jeg begynner å trene nå … eller… men en eventuell neste gang blir ikke annonsert, I tell you!Ps. Bildet er tatt av husbonden i det jeg, ja faktisk løper forbi!

Lotte og Wille; Onkelmysteriet – krim for barn

bentebing

ingen kommentarer

31. august 2011

Krimforfatteren Jorun Thørring har skrevet sin første fortelling for barn og i følge forlaget skal dette bli en serie. Lotte – egentlig Bergljot er ny på skolen. Hun er liten, har glatt hår, går med gammeldagse «rare» klær og hun halter. Wille – egentlig Wilhelm, er en lang tynn stake som har vært et mobbeoffer siden han flyttet til denne skolen for et år siden. Lotte har spesielle evner, virker det som eller er hun bare veldig observant og kan lese kroppsspråk og mimikk? Dessuten kan hun masse om kjemi og biologi.  Dette får hun god bruk for når hun redder Wille fra mobberne og når hun setter mot i han i  situasjoner der han helst vil stikke av. Lotte er forsterbarn og bor hos Stina, mens Wille bor hos tante og onkel mens moren er på sykehus. Stina er et oppkomme av vennlighet, kakao og boller, mens tanten til Wille stort sett er på jobb. Onkelen derimot har «kammerater» på besøk og gjemmer ting og tang for disse på låven. Det har vært diverse tyverier i bygda og det er vel ikke noen stor spoiler å røpe at onkel har en liten(!) finger med i spillet her. Lotte og en svært lettskremt Wille går løs på mysteriet og jada, det går helt fint for dem.

Jeg leste en ikke så altfor begeistret omtale av boken i Dagbladet og jeg kan vel si meg enig i at: veldig mange tema bringes inn i fortellingen.

På den annen side er dette en spennende bok for  fjerde klassinger. Korte kapitler med illustrasjoner noe som gir fart på lesingen for dem som blir motløse av endeløse tekstmengder.  Jorunn Thørring har skrevet god krim for voksne, så om hun og forlaget legger like mye arbeid i denne serien som i voksen bøkene, så burde krimtilbudet til barn få et kjekt tilskudd.

Gleden ved å sykle – særlig om sommeren

bentebing

1 kommentar

28. august 2011

I sommer syklet vi på Texel en av de største Vest-Frisiske øyene utenfor Holland. Det var fantastisk, nesten magisk å sveve gjennom landskapet. Veiene skapt for sykling og landskapet i fredelig sameksistens med oss, de syklende. Stein Mehren – ære være deg for dette vidunderlige diktet!

Å sykle

Salige er de syklende. I fullsommerfryd
Svever de, nesten to meter over bakken
I dirrende solpletteringlende speil av hete
Mens lyset dasker dem muntert over ansiktene
Lattermilde i sykkelbjellenes løvrom

Salig er de syklende. I sjøer av duft
Gjennom marker som svimer i kornsus og sol
I nedoverbakkenes frinav, med håret i vinden
Overalt, selv inne i skogen, hører de den store
Sangflaten havet suse i løvtaket over dem

Salige er de som sykler. I blaff av lykke
Forenes de med selve jordens dufter: Aften
Varm august. De sykler rett opp på himmelen
Slenger syklene fra seg mellom stjernebildene
Der de hjul mot hjul blir liggende og spinne

– Stein Mehren, fra «Den siste ildlender»


Sommeropplevelse 2

bentebing

ingen kommentarer

21. august 2011

På vår vei sørover i sommer kom vi til Husum i Schleswig-Holstein. Hva visste vi om Husum? Ingenting! Etter noen tekstmeldinger med familiemedlemmer kom det fram at i denne byen levde og virket forfatteren Theodor Storm, her var det et slott og landskapet rundt var en sykkeltur verdt. På dette tidspunktet var ikke iveren etter en sykkeltur på topp, men en forfatter og hans hjem kunne det være grunn til å ta en næremere kikk på!

Byste av Theodor Storm i slottshagen

Vår vankunne om Theodor Storm ble åpenbar når vi gikk omkring i Husum. I den vakre slottsparken var det en byste av ham og selvsagt var det både museum og et eget Theodor-Storm-selskap. Forfatteren var gift to ganger og hadde en mengde barn, som det virker som han var svært glad i, for blant alt han skrev laget han en bok til en av sine sønner Hans. Boken heter Der kleine Häwelmann og ble skrevet i 1849, den ble laget som bildebok i 1926 og blir stadig trykket opp i nye opplag.

Theodor Storm museum

Museet var ett av husene Theodor Storm hadde bodd og arbeidet i.

Spisestuen til familen Storm

Det er alltid litt merkelig å gå inn i hus der en familie har bodd og levd med alt sitt. Hvor er de ekte sporene? Ofte er det et regissert inntrykk, ryddig og oppstilt. Dette museet var likevel anderledes fordi det var tydelig at her var et hus med sterke historier om barn og ekteskap. Forfattern hadde selvsagt et arbeidsrom – vakkert synes jeg.

Arbeidsrommet til Theodor Storm

Da vi hadde luffet gjennom hele huset kom vi ut på gaten og så et hus med dette skiltet:

Et antikvariat – en skattekiste av vidunderlige bøker og mye annet! Ved inngangen ble vi hilst av disse to:


Jeg fant flere bøker av Theodor Storm – og en ny utgave av Der kleine Häwelmann. Da jeg leste diktet som innleder boken , tenkte jeg: dette må være skrevet av en mann som elsket sin sønn, det må da være slik? Siste verset er slik:

Mein Häwelmann, mein Bursche klein,

du bist des Hauses Sonnenschein.

Die Vögel singen, die Kinder lachen,

wenn deine strahlenden Augen wachen.

Litteraturformidling på sykkel

bentebing

ingen kommentarer

18. august 2011

En dag denne uka ble jeg sjanghaiet av naboen i det jeg  syklet  forbi. Hun var på full fart mot bussen til skolen og jeg skulle på jobb. Hun trengte forslag til bøker som hun kunne lese for andre klassingene sine. For som hun sa: Vi skal snakke om det som har hendt, men vi må også lese noe trygt og godt og noe som er kjekt. Jaha, dette kom litt brått på en morgentrøtt bibliotekarhjerne, men man er da egentlig alltid beredt til å hoste opp passende titler – eller?  Etter å ha famlet meg fram til Den hemmelighetsfulle hagen og forkastet den ideen, kom jeg på den siste boka til Sverre Henmo: Ha deg vekk! Om Jon som skal gå til skolen alene og møter han skumle som skriker: Ha deg vekk! Det er en bok som barna egentlig godt kan lese selv, men den passer også godt i spisepausen – og den er spennende nok til å lese mer enn en gang. Så kom jeg ikke på flere nye bøker mens jeg vinglet ved siden av naboen – for jeg gikk ikke av sykkelen, en åpenbar fare for alle andre trafikanter på vår ikke altfor brede vei.  Jeg var innom Bastian Bom og den hemmelige elefanten,  som var en favoritt og naboen syntes dette hørtes utmerket ut. Våre veier skiltes og jeg vinglet videre, mens naboen pustet ut på busstoppet. På biblioteket fant jeg ut at Bastian Bom var kassert, men det må være noe med lufta for her dukket gode gamle Tippekupongen av Rudolf  Børø opp og Gro Røsth har skrevet om barn i andre klasse – var det noen sak! I ettertid har jeg tenkt at  å ha et repertoar er viktig, men denne kunnskapen må fornyes og gamle helter kan nok bli for gamle, sukk! Det blir nødvendig å lese noen barnebøker igjen når jeg bare får ryddet meg litt tid…

Sommeropplevelser

bentebing

ingen kommentarer

15. august 2011

Vi valgte å reise med bil i sommer etter den absolutte innfallsmetoden. Derfor kom vi til Schleswig i Nord-Tyskland og bodde på årets nydeligste hotell! Det er en spesiell opplevelse å bo på familiedrevne hotell, de har ofte en særlig omsorg for innredning, ideen bak driften og ikke minst at gjestene er gjester og ikke bare betalende overnattere. Årets hotell heter  Hotel Schleiblick og var en åpenbaring i shaby-chick stilen med en mengde detaljer, gamle leker, bøker i vinduskarmen og en entusiastisk vertinne. Vi fikk kikke inn i tre helt ulike rom og valgte dette: En liten detalj: Nøkkelhanken var en bøyd teskje!

Frokosten var nydelig og etter å ha sovet og spist godt gikk vi en tur ut i byen som også hadde sine sjarmerende plasser og smale gater å by på. En by som vi absolutt gjerne vender tilbake til!

The Distant Hours

bentebing

3 kommentarer

14. august 2011

Det ble ikke mange leste bøker i sommer, men en langsom nytelse av Kate Mortons siste bok ble det tid til. Sånn er det når man i stedet for å ligge på stranden bruker ferien til å kjøre bil i Europa. Jeg har lest både Tilbake til Riverton og Den glemte hagenog nytt dem begge, så det var med en viss forventning jeg begynte på denne og jeg ble ikke skuffet for å ha sagt det med en gang. Denne boka, som de to foregående, har en delikat forside, de gir med all tydelighet signaler om hva vi har i vente:

Romantikk og mystikk kjennetegner Kate Mortons bøker og det er det rikelig av her og. Edie Burchill er Mortons talerør og det er gjennom henne vi blir ført inn i historien om de tre søstrene Blythe og dere dystre historie. Romanen starter med at Edie observerer morens reaksjoner på et brev hun skulle ha fått for femti år siden. Det viser seg at moren var plassert på Midlehurst Castle under den andre verdens krig. Slottet var hjemmet til forfatteren Raymond Blythe som skrev Edies yndlingsbok The True History of the Mud Man. Edie jobber i et lite forlag og på vei hjem fra et oppdrag stopper hun i landsbyen nær Midlehurst Castle og melder seg på en omvisning på slottet. Her treffer hun søstrene Blythe og får et glimt av de tre gamle damenes liv og hemmeligheter. Hun blir senere invitert eller skal vi si beordret til å overta skrivingen av forordet til nyutgaven av The True History of the Mud Man. I løpet av dette arbeidet blir historien om de tre søstrene og deres innbyrdes relasjoner, kjæresterier og fremtidsdrømmer fortalt. Klasseskillet mellom de på slottet og de i landsbyen blir også tydelig og dette er jo slett ikke ukjent stoff. Men Morton klarer å få frem hvordan dette lager sår og skiller mennesker som elsker hverandre fordi fedrenes stemmer er sterkere enn unge føleleser. Morton har også laget en sidehistorie om forholdet mellom Edie og foreldrene hennes som fletter seg inn i hovedfortellingen. Moren og Edie har slett ikke et nært forhold til hverandre, men etter som historien utfolder seg får Edie vite mye mer om morens fortid og de tørr komme nær hverandre.

Er man in the mood for nesten 700 sider som langsomt og detaljert forteller om hendinger både i fortid og nåtid, så er dette herlig lesing. Etterpå er det som å stige til overflaten igjen og se seg forundret omkring, ja og så var det virkeligheten, ja.

Blogg på WordPress.com.