Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Litt reklame…

bentebing

1 kommentar

5. august 2011

På personalrommet har vi bevilget oss et abonnement på tidsskriftet Biblioteket. Vi fikk tilsendt en utgave og ble begeistret av flere grunner. Hvert nummer har et fyldig tema, artiklene er godt skrevet og stoffet er relevant for oss som jobber med formidling av litteratur til alle slags mennesker. Problemet er bare å få lest alle disse kjekke artiklene. Å bla og lese her og der går fint dersom det ikke er for travelt med andre ting, men å sitte i ro og lese er ikke så enkelt på en liten arbeidsplass. Et bibliotek med sommeråpningstider og et roligere tempo derimot åpner muligheten for litt mer fordypning. Her en dag fikk jeg tid til å lese en hel artikkel i siste nummer. Jeg leste Ingvild Øye sin artikkel om Rhonda Byrnes bok The Secret og det var en frydefull opplevelse for en som har administrert ventelister, panegyriske omtaler med ditto stjerner i øgene. Jaha, tenkte jeg, det var nok en rett beslutning after all å la boka forbli ulest.  For oss som elsker Jane Austen er det en artikkel – den ble skummet, men jeg håper på en fredelig lunsjpause neste uke – da når jeg kanskje den og litt til – kanskje den om Murakami…?

Kysse? – arrgh, æsj!

bentebing

1 kommentar

2. august 2011

I går på seinvakten fikk jeg besøk av gutta boys igjen. De tok av seg skoene, plasserte rullebrettene fint oppetter veggen og heiv seg over PC-ene. Etter en stund kom en og spurte etter Stian Barsnes (Simonsen) sin bok om kjærlighet og sånn. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg koblet (men hva kan man vente av damer på min alder?),  sammen fant vi ut hvilken bok det var og endelig var bibliotekaren på banen og kunne fiske fram boka fra riktig hylle. Gutta samlet seg i en krok litt unna bibliotekarens nysgjerrige øyne og ører for de mumlet ganske lavt til en av dem utbrøt: Kan en lære å kysse??? Arrgh! – å æsj!!!! Så var det mer mumling før nytt utbrudd: Skal du kysse noen altså? – ååååh blæh, æsj altså! Jeg hørte ikke hva han som spurte etter boka sa for plutselig raste en hylle med bøker og gutta pilte ut av lokalet. En kom tilbake og sa jeg tror du må be dem rydde etter seg, men var det noen å be om noe sånnt? Det var ikke et overveldene stort ras, så oppryddingen gikk fort, men da jeg så etter boken lå den ikke på bordet. Nå lurer jeg veldig på hvor den kan ha tatt veien, min gode låner har kanskje funnet et nytt sted for den? – ett sted der han finner den uten å måtte spørre hu der…

Boka? Det var En faktahest og forelskelse (… og kyssing)

Hjemme på biblioteket.

bentebing

2 kommentarer

28. juli 2011

Det er feriestemning på biblioteket. Det betyr at svært mange barn bruker timer hos oss. De spiller dataspill, snakker med hverandre, lærer hverandre nye triks på maskinene, leser og slapper noe høylytt av inne på eventyrrommet. De siste dagene er det en liten gjeng med gutter som har slått seg til ved PC-ene og jeg er imponert over hvordan de lærer hverandre nye spill, viser hverandre nye sider på nettet og hjelper hverandre til å finne frem. Det blir av og til litt mye lyd med tanke på at utlånsrommet ikke er så stort og at det skal ha plass for flere aktiviteter og alle slags folk. Jeg tar da gjerne en sving bortom og sier at jeg blir litt sliten av all denne lyden og gutta senker stemmen en stund .- enten fordi de tror at de blir kastet ut eller at de har en viss erfaring med slitne damer og alt de kan finne på. Noen av dem har også vanen med å ta av seg skoene når de kommer inn – og det gjør de faktisk på biblioteket og (se bildet). Jeg lurer litt på hvorfor: er det en vane fra skolen? – noe man gjør hjemme? Kan jeg driste meg til å tro at de føler seg så hjemme på biblioteket at de også tar av seg skoene, slik som de gjør hjemme i sitt eget hus? Det hadde vært stas! Jeg håper det er slik og at det fortsetter også etter sommerferien.

Señor Vivo and the Coca Lord

bentebing

3 kommentarer

24. juli 2011

Nok en bok i samlesingsprosjektet til Lines bibliotek: Jeg hadde lest et par bøker av Louis De Berniéres før jeg begynte på Señor Vivo and the Coca lord. Jeg leste først Fugler uten vinger og deretter Kaptein Corellis mandolin. Jeg ble betatt av begge to, både av skrivemåten og språket, dette inderlige drivet i fortellerstemmen, en som har noe han skal ha sagt. Dessverre så jeg filmatiseringen av Kaptein Corelli og jeg er vel så ubeskjeden at jeg mener filmen i mitt hode var mye bedre enn den jeg så på TV. Jeg hadde visse forventninger da jeg begynte på Señor Vivo og jeg ble ikke skuffet. Møtet med Dionisio Vivo, vennen og politimannen Ramon og kjæresten Anica var spennende og dro meg gjennom romanen. Historien begynner ganske absurd med likene som stadig dukker opp i Dionisios hage. Disse gjør at han stadig kommer for seint på jobben som er professor/foreleser i filosofi. Han skriver leserinnlegg mot kokainhandlernes virksomhet og får en heltestatus på grunn av disse, men like mye fordi han stadig slipper unna angrep fra mafiaen. Det begynner å gå rykter om at han er udødelig og en rekke kvinner samler seg for å være den utvalgte som skal føde hans barn. Han er derimot forelsket i Anica og det er først på slutten av romanen at kvinnene og Dionisio begynner å samarbeide på både den ene og den andre måten. Boken er flere fortellinger som samles i historien om Dionisio og ved å klikke litt rundt på nettet er det flere som omtaler forfatterens fasinasjon av Gabriel Garcia Márquez, hans fortellermåte og den magisk realistiske stilen. Jeg har nettopp lest Hundre års ensomhet og gjennom lesingen av Señor Vivo ble jeg stadig minnet om denne boka. Noe av grunnen til det er at fortellingen foregår i et ikke navngitt Sør-Amerikansk land og da kan man jo lett tenke på Columbia…

Jeg grep meg og i å sammenligne temaene i bøkene til forfatteren for det er mye av det samme: en kjærlighetshistorie som ender enten i død eller den får ikke utfolde seg i det vakre, krig og tap, noen sidehistorier som senere skal flettes fint inn i hovedhistorien. Høres dette forutsigbart ut? Det er ikke det, for forfatteren gjør personene sine unike og interessante og slik holder han leseren fast til siste side.

PS.: Denne posten begynte jeg å skrive på i begynnelsen av denne uken. Etter 22.07.11 blir jeg ganske tafatt, hva er viktig nå? Når jeg så får tenkt meg om er jo nettopp Dionisio Vivos prosjekt: å stå opp imot de som terroriserer livene våre, en inspirasjon. I litteraturen finner vi helter, mennesker med evner til det gode og mennsker med mot. Vi kan gjennom disse bli inspirert og motivert. Skriftens langsomhet gir oss tid til refleksjon og det trenger vi i dager som disse. DS

Sommerferie er en herlig ting!

bentebing

1 kommentar

21. juli 2011

I sommer har min kjære og jeg kjørt bil til noen av våre ønskesteder. Jeg har alltid ønsket å reise til Skagen i Danmark og selv om jeg har vært mye i dette deilige landet, så kan jeg ikke huske at jeg har vært der. I år ble det virkelig og nytelsen ble desto bedre med fint vær! Jeg har hørt om Den Tilsandete kirke, men det var først i år at jeg fikk sett den, helt utrolig at sanden rett og slett overtok både kirke og kirkegård. Det var i 1795 at folket på stedet ga opp å grave seg inn i kirken hver gang de skulle ha gudstjeneste eller andre kikrelige handlinger og de fikk tillatelse av kongen til å legge ned kirken. Det er bare tårnet som står igjen som et minnesmerke. De av oss som leser nok creepy stories, kan nok tenke seg andre løsninger enn å bruke steinen til andre byggverk. Tenk hvilke skrekkhistorier man kunne pønske ut hvis kirken hadde bare blitt gravd ned i all sin velde. Slik ser det ut nå:

Turen gikk videre til Skagen, men aller først måtte vi til Grenen – der Kattegat og Skagerrak møtes! Jeg hadde jo hørt om at man kan se skillet, men det er faktisk sant! Det var mange som gjorde som oss, vandret i sanden, med skoene i hånden og kjente det halvkalde vannet rundt føttene og tenkte på hvor godt dette gjør for de oppsamlede stresstankene fra i vinter. Møtet med elementene er alltid forunderlig – og slik var det denne gangen og.

Etter Grenen – ja, så ble det Skagen by. Koselig å gå omkring i gatene, se på folkelivet og legge merke til tilbudene. Jeg har tdiligere gjerne besøkt bibliotek i andre byer, men denne ferien ble det bar dette bildet og til og med fra utsiden! Jeg som alltid pleier å gå inn og spørre etter noe helt absurd bare for å se hvordan de tar det… (som regel går det veldig fint!)

Men Skagen har en museumsperle i det vakre Skagens Museum med bilder av de berømte Skagensmalerne. Det var stort å gå igjennom salene, se vakre bilder, få god informasjon og til slutt ende i kafeen og parken med de skjønne rosebuskene.

Rosen heter Maxima Alba – den er skjønn og den dufter vidunderlig!

De ensomme

bentebing

ingen kommentarer

24. juni 2011

Det er nesten ferie og siden jeg ennå ikke er brettleser ennå, må utvalget av hvor mange og hvilke bøker som skal i kofferten gjøres med omhu. Jeg leser gjerne krim og tenkte å fordype meg i Håkan Nesser og Leif GW Persson, men midt i Håkan Nesser sin bok De ensomme kjente jeg at nå har jeg fått en slags «overload» av svensk krim. Jeg skal være raskt ute og si at det er ikke Håkan Nesser sin feil, for boka er spennende, godt skrevet og slutten er finurlig. De ensomme er fjerde bok i serien med kriminalbetjent Gunnar Barbarotti i hovedrollen og handler om seks unge mennesker som kommer til Uppsala for å studere. Vi kommer særlig inn på presten Richard Berglund, Maria Winckler og Gunilla Winckler-Rysth som har sine egne kaptiler av de seks. De øvrige blir beskrevet av de tre og andre vitner som blir kontaktet i etterforskningen. Et interessant grep fordi man blir trukket inn i deres synspunkt før det dramatiske skjer. Ja, for dødsfallene  foregår med trettifem års mellomrom og det spesielle er at de skjer på samme sted. Barbarotti og Eva Backman, hans partner, må finne ut av om det er to ulykker, selvmord eller mord. De famler, leser, leter og finner egentlig ikke noen annet enn en uro over at her er det noe som ikke stemmer. Tittelen De ensomme blir forklart gjennom betraktninger en av de seks gjør seg og Eva Backman. Hver av de seks er i utgangspunktet ensomme, de finner hverandre, blir venner og gjennom en grusom opplevelse glir de fra hverande igjen. I politiet er det også ensomme mennesker, geniale, ikke alltid like behagelige å omgås, men de kommer med tanker og spørsmål som får Barbarotti og Backman på rett spor slik at løsningen åpenbarer seg. Har du lyst til å lese krim, les denne! Når det gjelder Persson skal jeg nok vende tilbake til ham når krimlysten dukker opp igjen.

For min del skal jeg nå ha en krimpause og fordype meg i Louis de Berniéres, Kate Morton og Doris Lessing – tror jeg. God sommer!

Den lange søvnen

bentebing

8 kommentarer

17. juni 2011

Å lese Raymond Chandler er som å finne kjerneteksten i en stor skriveøvelse. Når jeg leser intervjuer med krimforfattere så viser mange av dem til inspirasjonskilder som Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Jeg forstår godt at man kan bli inspirert av disse to og kanskje i særlig grad Chandler fordi hans tydelige stemme ringer i ørene mine lenge etter at jeg har lagt boka fra meg. Den lange søvnen som er en del av Lines samlesingsprosjekt er bl.a. valgt ut til å være med i Århundrets bibliotek og det er en roman som tåler å leses flere ganger. Det er til og med helt nødvendig for å få med seg alle intriger og personer boka handler om. Det er privatdetektiven Philip Marlowe som er hoverpersonen i boka. Han blir bedt om å finne ut hvem som står bak et utpressingsbrev, men indirekte vil oppdragsgiveren at han skal finne datterens forsvunne ektemann. Ikke fordi oppdragsgiveren, en eldre, styrtrik mann, er så opptatt av at datteren skal få mannen tilbake, men fordi han likte denne ektemannen så godt! Det er en innviklet historie, men med Marlowe som tydelig hovedperson er det likevel greit å følge med i svingene. Jeg liker den kule tonen, privatdetektiven Marlowe og Chandlers beskrivelser av folk, steder og menneskets skrøpeligheter. Romanen er på under to hundre sider og han lager en verden som er mangfoldig, grotesk og vakker, men det er vel en av sidene han er kjent for – den korte, huggende stilen. En flott leseropplevelse!

Søvnhjulet

bentebing

2 kommentarer

7. juni 2011

Mannen, som til Knirk sin samlesingsgruppes store overraskelse vant Nordisk Råds Litteraturpris, har skrevet en roman som er oversatt til norsk. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på oversettelsen av novellesamlingen som vant, så jeg lånte Søvnhjulet fra biblioteket og leste denne korte, bare 123 siders romanen. Gyrdir Elíasson har et fantastisk intenst språk, det er på en måte magisk realisme på islandsk, men det er også en helt særegen og tydelig dikterstemme som forteller denne historien. Boken beggynner slik: Med nøklene etter gamle pappa, åpner jeg døren. Det virker som om det er sønnen som kommer til farens sommerhus for å skrive. Han kjører rundt på motorsykkelen og er en ganske rastløs person. Han slår seg til i huset og selv om han har en følelse av at det er et spøkelse i huset, så blir han ikke så forstyrret av det. Om natten blir han vekket av et uhyre og forteller sin nabo presten om dette dagen etter. Presten mener dette må være en ku, men han holder fast ved at dette ikke var noen ku. Han treffer flere av de som bor på stedet, går på kirkegården og virrer omkring i bygda. Det virker som folk både kjenner han igjen, men og er litt skeptisk til ham. Han våkner plutselig opp i et helt annet hus enn farens og der finnes det flere spøkelser som holder til. Han snakker med disse som om det skulle være gamle kjenninger. Vi følger hovedpersonen når han beveger seg både over og under jorda og jeg begynner å lure på hva slags fortelling dette er. Da jeg begynte å lese boka tenkte jeg at sønnen hadde arvet eller lånt sommerhuset til faren, men etterhvert begynte jeg å lure på om sønnen var i live eller gjenganger som fortalte historien. Litt små grøssen var den, men for et språk! Jeg leser nok novellesamlingen og når den kommer på norsk.

Sølvbåt og stjernevind – igjen

bentebing

1 kommentar

6. juni 2011

Jeg har blogget om denne diktboka tidligere og uttrykt min absolutt uforbeholdne begeistring. For å si det slik, den er uforminsket og kanskje forsterket etter å ha lest Hilde Kramer sin post om arbeidet med illustrasjonene til boka. Det er når jeg leser kritikker av boka, jeg begynner å lure på om jeg og kritikerne har lest samme bok.  Ingeborg Mjør sin omtale i barnebokkritikk.no finner feil og mangler ved boka og det vil man jo alltid finne, hvis man ser etter. Det jeg synes er merkelig er at når det blir framhevet at enkelte dikt ikke holder mål, eller er for svake, ikke får vite hvilke dikt det gjelder. Det ville være en hjelp til opplæring for de av oss lesere som ikke oppfatter dette – og det ville uten tvil bidra til en mer meningsfull diskusjon om hva som er god poesi for barn.

Mjør gjør også et poeng av undertittelen på boka, den nye barnediktboka, versus det «gamle»? Jeg skjønner ikke dette heller. Det står ingen steder i boka at dette er den nye kanon. Ideen å invitere kjente og kompetente lyrikere som bare har skrevet for voksne tidligere til å skrive for barn synes jeg er spennende og et håndslag til barnelyrikken. – og for å ta dette med Cathrine Grøndal sitt dikt der Majorstuen er nevnt, må det absolutt forståes som et geografisk navn? Hvor mange Hakkebakke skoger finnes det i Norges land? Jeg vet om adskillige.

Elskeren

bentebing

1 kommentar

30. mai 2011

Jeg ble endelig ferdig med Marguerite Duras mye omtalte bok Elskeren. Det var interessant å lese boka fordi den ble heftig debattert da den kom ut i 1984 i Frankrike  og  året etter i 1985 ble den oversatt til norsk.

En kineser som har et forhold til en svært ung jente i Indokina. Jenta har et mildt sagt komplisert forhold til moren, en storebror som går sine egne veier og en lillebror som hun elsker og som dør i sin tidlige manndom. Det er en navnløs hovedperson som forteller, hun er forfatter og ser tilbake på : «sin oppvekst i Indokina og gjenopplever sitt første møte med kjærligheten» som det står på baksiden av boken. Jeg tenkte mens jeg leste denne at det er vel ikke kjærlighet hun møter, er det ikke heller begjær? Et heftig begjær og en viss eiendomstrang som hun møter både hos seg selv, sin elsker og til en viss grad moren? Duras vandrer frem og tilbake i historien, men det er ikke vanskelig å følge henne og det er blant annet dette som gjør romanen interessant. Hva gjør det med et ungt menneske å bli utsatt for slike opplevelser? Hun skriver: Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Det ligger en gjennomgående tristhet i boka, synes jeg, sorg over noe som kunne ha vært, relasjonen til moren som er så forvridd og engstelig og sorgen  over lillebroren. Morens likegyldighet overfor det som skjer med datteren er kanskje det som jeg opplever som mest utrolig og det er kanskje det Duras vil – skape en uro hos leseren og slik tvinge en til å reflektere over tiden og omstendighetene denne boken er skrevet i.

Blogg på WordPress.com.