Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Sommerferie er en herlig ting!

bentebing

1 kommentar

21. juli 2011

I sommer har min kjære og jeg kjørt bil til noen av våre ønskesteder. Jeg har alltid ønsket å reise til Skagen i Danmark og selv om jeg har vært mye i dette deilige landet, så kan jeg ikke huske at jeg har vært der. I år ble det virkelig og nytelsen ble desto bedre med fint vær! Jeg har hørt om Den Tilsandete kirke, men det var først i år at jeg fikk sett den, helt utrolig at sanden rett og slett overtok både kirke og kirkegård. Det var i 1795 at folket på stedet ga opp å grave seg inn i kirken hver gang de skulle ha gudstjeneste eller andre kikrelige handlinger og de fikk tillatelse av kongen til å legge ned kirken. Det er bare tårnet som står igjen som et minnesmerke. De av oss som leser nok creepy stories, kan nok tenke seg andre løsninger enn å bruke steinen til andre byggverk. Tenk hvilke skrekkhistorier man kunne pønske ut hvis kirken hadde bare blitt gravd ned i all sin velde. Slik ser det ut nå:

Turen gikk videre til Skagen, men aller først måtte vi til Grenen – der Kattegat og Skagerrak møtes! Jeg hadde jo hørt om at man kan se skillet, men det er faktisk sant! Det var mange som gjorde som oss, vandret i sanden, med skoene i hånden og kjente det halvkalde vannet rundt føttene og tenkte på hvor godt dette gjør for de oppsamlede stresstankene fra i vinter. Møtet med elementene er alltid forunderlig – og slik var det denne gangen og.

Etter Grenen – ja, så ble det Skagen by. Koselig å gå omkring i gatene, se på folkelivet og legge merke til tilbudene. Jeg har tdiligere gjerne besøkt bibliotek i andre byer, men denne ferien ble det bar dette bildet og til og med fra utsiden! Jeg som alltid pleier å gå inn og spørre etter noe helt absurd bare for å se hvordan de tar det… (som regel går det veldig fint!)

Men Skagen har en museumsperle i det vakre Skagens Museum med bilder av de berømte Skagensmalerne. Det var stort å gå igjennom salene, se vakre bilder, få god informasjon og til slutt ende i kafeen og parken med de skjønne rosebuskene.

Rosen heter Maxima Alba – den er skjønn og den dufter vidunderlig!

De ensomme

bentebing

ingen kommentarer

24. juni 2011

Det er nesten ferie og siden jeg ennå ikke er brettleser ennå, må utvalget av hvor mange og hvilke bøker som skal i kofferten gjøres med omhu. Jeg leser gjerne krim og tenkte å fordype meg i Håkan Nesser og Leif GW Persson, men midt i Håkan Nesser sin bok De ensomme kjente jeg at nå har jeg fått en slags «overload» av svensk krim. Jeg skal være raskt ute og si at det er ikke Håkan Nesser sin feil, for boka er spennende, godt skrevet og slutten er finurlig. De ensomme er fjerde bok i serien med kriminalbetjent Gunnar Barbarotti i hovedrollen og handler om seks unge mennesker som kommer til Uppsala for å studere. Vi kommer særlig inn på presten Richard Berglund, Maria Winckler og Gunilla Winckler-Rysth som har sine egne kaptiler av de seks. De øvrige blir beskrevet av de tre og andre vitner som blir kontaktet i etterforskningen. Et interessant grep fordi man blir trukket inn i deres synspunkt før det dramatiske skjer. Ja, for dødsfallene  foregår med trettifem års mellomrom og det spesielle er at de skjer på samme sted. Barbarotti og Eva Backman, hans partner, må finne ut av om det er to ulykker, selvmord eller mord. De famler, leser, leter og finner egentlig ikke noen annet enn en uro over at her er det noe som ikke stemmer. Tittelen De ensomme blir forklart gjennom betraktninger en av de seks gjør seg og Eva Backman. Hver av de seks er i utgangspunktet ensomme, de finner hverandre, blir venner og gjennom en grusom opplevelse glir de fra hverande igjen. I politiet er det også ensomme mennesker, geniale, ikke alltid like behagelige å omgås, men de kommer med tanker og spørsmål som får Barbarotti og Backman på rett spor slik at løsningen åpenbarer seg. Har du lyst til å lese krim, les denne! Når det gjelder Persson skal jeg nok vende tilbake til ham når krimlysten dukker opp igjen.

For min del skal jeg nå ha en krimpause og fordype meg i Louis de Berniéres, Kate Morton og Doris Lessing – tror jeg. God sommer!

Den lange søvnen

bentebing

8 kommentarer

17. juni 2011

Å lese Raymond Chandler er som å finne kjerneteksten i en stor skriveøvelse. Når jeg leser intervjuer med krimforfattere så viser mange av dem til inspirasjonskilder som Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Jeg forstår godt at man kan bli inspirert av disse to og kanskje i særlig grad Chandler fordi hans tydelige stemme ringer i ørene mine lenge etter at jeg har lagt boka fra meg. Den lange søvnen som er en del av Lines samlesingsprosjekt er bl.a. valgt ut til å være med i Århundrets bibliotek og det er en roman som tåler å leses flere ganger. Det er til og med helt nødvendig for å få med seg alle intriger og personer boka handler om. Det er privatdetektiven Philip Marlowe som er hoverpersonen i boka. Han blir bedt om å finne ut hvem som står bak et utpressingsbrev, men indirekte vil oppdragsgiveren at han skal finne datterens forsvunne ektemann. Ikke fordi oppdragsgiveren, en eldre, styrtrik mann, er så opptatt av at datteren skal få mannen tilbake, men fordi han likte denne ektemannen så godt! Det er en innviklet historie, men med Marlowe som tydelig hovedperson er det likevel greit å følge med i svingene. Jeg liker den kule tonen, privatdetektiven Marlowe og Chandlers beskrivelser av folk, steder og menneskets skrøpeligheter. Romanen er på under to hundre sider og han lager en verden som er mangfoldig, grotesk og vakker, men det er vel en av sidene han er kjent for – den korte, huggende stilen. En flott leseropplevelse!

Søvnhjulet

bentebing

2 kommentarer

7. juni 2011

Mannen, som til Knirk sin samlesingsgruppes store overraskelse vant Nordisk Råds Litteraturpris, har skrevet en roman som er oversatt til norsk. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på oversettelsen av novellesamlingen som vant, så jeg lånte Søvnhjulet fra biblioteket og leste denne korte, bare 123 siders romanen. Gyrdir Elíasson har et fantastisk intenst språk, det er på en måte magisk realisme på islandsk, men det er også en helt særegen og tydelig dikterstemme som forteller denne historien. Boken beggynner slik: Med nøklene etter gamle pappa, åpner jeg døren. Det virker som om det er sønnen som kommer til farens sommerhus for å skrive. Han kjører rundt på motorsykkelen og er en ganske rastløs person. Han slår seg til i huset og selv om han har en følelse av at det er et spøkelse i huset, så blir han ikke så forstyrret av det. Om natten blir han vekket av et uhyre og forteller sin nabo presten om dette dagen etter. Presten mener dette må være en ku, men han holder fast ved at dette ikke var noen ku. Han treffer flere av de som bor på stedet, går på kirkegården og virrer omkring i bygda. Det virker som folk både kjenner han igjen, men og er litt skeptisk til ham. Han våkner plutselig opp i et helt annet hus enn farens og der finnes det flere spøkelser som holder til. Han snakker med disse som om det skulle være gamle kjenninger. Vi følger hovedpersonen når han beveger seg både over og under jorda og jeg begynner å lure på hva slags fortelling dette er. Da jeg begynte å lese boka tenkte jeg at sønnen hadde arvet eller lånt sommerhuset til faren, men etterhvert begynte jeg å lure på om sønnen var i live eller gjenganger som fortalte historien. Litt små grøssen var den, men for et språk! Jeg leser nok novellesamlingen og når den kommer på norsk.

Sølvbåt og stjernevind – igjen

bentebing

1 kommentar

6. juni 2011

Jeg har blogget om denne diktboka tidligere og uttrykt min absolutt uforbeholdne begeistring. For å si det slik, den er uforminsket og kanskje forsterket etter å ha lest Hilde Kramer sin post om arbeidet med illustrasjonene til boka. Det er når jeg leser kritikker av boka, jeg begynner å lure på om jeg og kritikerne har lest samme bok.  Ingeborg Mjør sin omtale i barnebokkritikk.no finner feil og mangler ved boka og det vil man jo alltid finne, hvis man ser etter. Det jeg synes er merkelig er at når det blir framhevet at enkelte dikt ikke holder mål, eller er for svake, ikke får vite hvilke dikt det gjelder. Det ville være en hjelp til opplæring for de av oss lesere som ikke oppfatter dette – og det ville uten tvil bidra til en mer meningsfull diskusjon om hva som er god poesi for barn.

Mjør gjør også et poeng av undertittelen på boka, den nye barnediktboka, versus det «gamle»? Jeg skjønner ikke dette heller. Det står ingen steder i boka at dette er den nye kanon. Ideen å invitere kjente og kompetente lyrikere som bare har skrevet for voksne tidligere til å skrive for barn synes jeg er spennende og et håndslag til barnelyrikken. – og for å ta dette med Cathrine Grøndal sitt dikt der Majorstuen er nevnt, må det absolutt forståes som et geografisk navn? Hvor mange Hakkebakke skoger finnes det i Norges land? Jeg vet om adskillige.

Elskeren

bentebing

1 kommentar

30. mai 2011

Jeg ble endelig ferdig med Marguerite Duras mye omtalte bok Elskeren. Det var interessant å lese boka fordi den ble heftig debattert da den kom ut i 1984 i Frankrike  og  året etter i 1985 ble den oversatt til norsk.

En kineser som har et forhold til en svært ung jente i Indokina. Jenta har et mildt sagt komplisert forhold til moren, en storebror som går sine egne veier og en lillebror som hun elsker og som dør i sin tidlige manndom. Det er en navnløs hovedperson som forteller, hun er forfatter og ser tilbake på : «sin oppvekst i Indokina og gjenopplever sitt første møte med kjærligheten» som det står på baksiden av boken. Jeg tenkte mens jeg leste denne at det er vel ikke kjærlighet hun møter, er det ikke heller begjær? Et heftig begjær og en viss eiendomstrang som hun møter både hos seg selv, sin elsker og til en viss grad moren? Duras vandrer frem og tilbake i historien, men det er ikke vanskelig å følge henne og det er blant annet dette som gjør romanen interessant. Hva gjør det med et ungt menneske å bli utsatt for slike opplevelser? Hun skriver: Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Det ligger en gjennomgående tristhet i boka, synes jeg, sorg over noe som kunne ha vært, relasjonen til moren som er så forvridd og engstelig og sorgen  over lillebroren. Morens likegyldighet overfor det som skjer med datteren er kanskje det som jeg opplever som mest utrolig og det er kanskje det Duras vil – skape en uro hos leseren og slik tvinge en til å reflektere over tiden og omstendighetene denne boken er skrevet i.

Jeg burde, men –

bentebing

ingen kommentarer

23. mai 2011

Ja, jeg burde ha lest ferdig Elskede av Marguerite Duras! Selv med bare noenogsøtti sider igjen klarte jeg ikke å formane meg selv nok til å ta boka fatt. Jeg skal lese den ferdig, men så er det disse dagene hvor trangen til noe lettere er overveldende og slik var det i helgen.

Jeg leste i stedet Landlig lykke av Judith O´Reillly og koste meg godt med den. Dette er boka om trebarns moren som i et svakt øyeblikk gir etter for sin manns ønsker om å flytte fra London for å bosette seg i Northumberland. Hun elsker London og savner byen, vennene og det tidligere livet sitt desperat. Mannen jobber fortsatt i London, jobber noe hjemmefra, men er mye på farten. Altså, bok om nesten enslig mor med tre barn på landet. Da hun bodde i London gikk hun til terapi, på landet begynner hun å skrive en blogg (mye billigere enn terapeut). Den blir svært mye besøkt og lest, ikke minst i landsbyen hun bor i, noe som får konsekvenser. Boken er bygd opp som en dagbok, dvs. bloggposter som beskriver livet med tre barn, en mann som stadig vekk glemmer å fylle bensin på bilen, hvordan man får eller ikke får venner på et nytt sted og den evige lengselen etter London. Bloggen finnes og ja, hun skriver videre på Wife in the north, men tydeligvis ikke så heftig nå som i den tiden hvor bloggen var dagbok og en ventil i en kavete hverdag. Fungerer blogg-romanen? Ja, og tja! Det blir omtrent som å lese en dagboksroman og da må jeg si at jeg har lest bedre bøker av det slaget, men når det er sagt er denne boka en helt ok feelgood roman.

Sølvbåt og stjernevind

bentebing

1 kommentar

19. mai 2011

For en uke siden var jeg på lansering av den nye barnediktboka Sølvbåt og stjernevind som Mangschou har gitt ut. Det er en antologi med fjorten lyrikere som for første gang skriver nye dikt for barn, samt fem illustratører som hver har fått i oppdrag å illustrere hver sin del av boka. Det er flott at forlaget har våget seg utpå med en så påkostet og vakker bok, for det er ikke mange diktbøker for barn som blir publisert pr. år. At forlag og redaktører har valgt å la det visuelle være en gjennomgående linje i hele boka er også et spennende og interessant grep. Det må jo sies at de to erfarne redaktørene Hanne Bramness og Per Olav Kaldestad står bak denne boka og de har nok hatt et fast grep på hele prosessen. Begge har en solid egen produksjon og Bramness driver også Nordsjøforlaget som har mye spennede og by på. Hva finner vi så inne i boka? Dikt av Catrine Grøndal, illustrert av Inger Lise Belsvik ( og alle som trodde hun bare kunne illustrere på nynorsk ble gledelig overrasket) – Kjartan Hatløy varter opp med tankevekkende, observerende dikt og Hilde Myklebust lager ordbilder som bare spretter framfor øynene mine samt de elleve andre som jeg bar såvidt har begynt å kikke på. Illustratørene som gjør denne boka så vakker er ved siden av Belsvik, Øyvind Torseter, Akin Düzakin, Harald Nordberg og Hilde Kramer. Dette er en bok til å nyte og lese etter innfallsmetoden, litt her og litt der.  Den passer for alle som kan lese, for her finnes det enkle og nakne og det store og forunderlige – en ren nytelse!

Terje Dragseth har skrevet dette: Kven bankar på?/ Det er berre meg/ Kva vil du?/ Ingenting/ Kvifor?/ Eg likar deg.

Et kort lite dikt som i all sin enkelhet er stort og viktig. Hvem hadde ikke blir helt mør i toppen om noen sendte det på et lite kort? Jeg sier ikke mer enn løp og kjøp eller lån på biblioteket.

Per Olav Kaldestad og Inger Lise Belsvik i samtale under lanseringen

Man får si det slik: Å gå på jobb er en naturlig del av livet …

bentebing

ingen kommentarer

11. mai 2011

Ja, dette hørte jeg på mellomledersamlingen i dag. Det var et sitat fra en arbeidstaker. Jeg ble sittende og klø meg litt i hodet. For noen er det en glede å gå på jobb, noen skulle ønske at de kunne gå eller hadde en jobb, mens andre igjen synes arbeidsgiveren burde seg det som en særlig velsignelse at man svinger innom. Jeg har det heldigvis slik at jeg heller må tvinge folk hjem når de er syke, enn at de legger seg ned ved første nys. Det er heller ikke noen med stjernenykker i mellom oss, men det kunne vært det og hva da? Det handler om holdninger og det handler om totaliteten i livet. I biblioteket skal vi levere varene til publikum og vi skal ha et bra arbeidsmiljø. Vi har det fint når alle er friske, når tiltakene lykkes og folk kommer og bruker tjenestene. Vi har det sånn passe når vi synes vi finner på mange kjekke ting, men ingenting ser ut til å virke og enda verre blir det når nye pålegg om nedskjæringer kommer. Hva gjør vi når vi har det sånn passe? Håper vi at det går over? Ja, ofte gjør jeg det. Det vil si – inntil jeg blir så lei av å ha det sånn passe at jeg og mine kolleger setter oss ned og begynner å analysere: hva er det som gjør at ståa er slik den er akkurat nå? Da er det som regel en eller flere som kommer opp med forslag, noe vi kan gjøre – enkle grep til en litt mer sprudlende hverdag. Så begynner vi å jobbe og ting endrer seg. Uten noen å tenke sammen med hadde ikke dette skjedd! Det er det som er så flott med å ha en jobb – som en naturlig del av livet.

En bloggpost uten å nevne en bok? Går nesten ikke an. Jeg leser dessverre tre bøker samtidig, så det går heller tregt. De tre er: Hundre års ensomhet, Elskeren og Elskede. Tre bøker, tre kontinent, men alle om sterke tydelige kvinner. Tilfeldig? Det må jeg tenke litt mer på. Jeg skal nok skrive litt om alle tre – når de er ferdiglest, tror jeg

Et lite utvalg bildebøker

bentebing

3 kommentarer

3. mai 2011

Vi har blitt bedt om å bokprate på en skole her i kommunen og det ble jeg som skal besøke småskolen. Jeg tenkte at bildebøker må være en fin inngang for de minste klassene, mest fordi illustrasjonene både gir støtte til teksten og forteller historier som den ikke-helt-stødige-leseren kan ha glede av. I Norge har vi en gullgruve av fantastiske bildebokskapere! De lager bøker som går langt utover «målgruppa» og det gjør det spennende også for meg å lese bøkene. Her er noen av de jge har lest:

Tore Renberg/Øyvind Torseter: Gi gass, Ine. Cappelen Damm, 2010.
Ine har lys hår som svinger når hun går, hun har mistet en tann, hun er lett på foten og tøff i hjertet, hun har en liten bror som heter Hasse og som hun liker godt å være sammen med. Hasse har spiss munn som liker å smile, åtte tenner oppe og åtte tenner nede, han har en body og en strømpebukse og en svinsende bleierompe. Yndlingsfargen, yndligsdyret og det han liker best er traktor og han liker mest av alt å være sammen med Ine. En dag skal de gå til skogen for å hugge et tre. De må kle godt på seg for ute er det kaldt, på veien ser de trær som står og fryser, de går over vann som er blitt til is. De ser en ørn og en hare og de roper hurra og traktor over alt det de ser. Ine finner treet de skal hugge, et kjempestort tre! Ine hugger løs, hun gir gass og hugger helt til treet faller ned, men hvordan skal de få dette store treet med seg hjem?
Alle dyrene i skogen og traktoren har stått og sett på dem og de bærer det store treet tilbake til huset,  aller sist kommer Hasse og traktoren.
Denne boka fikk Kulturdepatrementets bildebokpris 2011. Teksten er intenst tilstede, men også observerende og illustrasjonene er en videreutvikling av Torseter sine kjente tablåer fra tidligere bøker. Fargepaletten er en annen, selv om det fortsatt er de duse tonene som råder. Det er likevel forfriskende å se at han fortsetter å dyrke den skulpturelle illustrasjonskunsten.

Camilla Kuhn: Alvis, skurken og larvesøstrene som (nesten) ble spist. Gyldendal, 2009
Alvis er en alv, han kan fly og skifte farge og så har han baklys. Alvis har sju småsøstre som han må passe på hele tiden og dette synes han er fryktelig kjedelig! Søstrene er ikke vanlige småbarn, men larver som bare ligger og spreller og blinker med baklysene. De kravler ut av vanlige barnevogner, så Alvis må bære dem i en svær boble på ryggen. Nå er Alvis, mamma og søstrene på campingferie. Mamma vil helst slappe av og Alvis må passe søsterene. Han setter seg utenfor campingvogna og der kommer en liten skurk gående! Det viser seg at skurken heter Engelbert også han er på ferie med familien sin. Alvis og Engelbert leker sammen og finner på ting Alvis ikke visste fantes en gang: sånn som å sprenge bildekk med luftpumpa på bensinstasjonen og annen «moro». De kaster kongler og mark på gamle damer som hyler og skriker. Alvis ler så vingene blir helt skakke. Det er helt umulig å fly med skakke vinger så Alvis detter i bringebærbuskene og boblen med søstrene sprekker og de faller ut. Hva skal Alvis gjøre da? Han må hjem og få mamma til å lage en ny! Han setter søstrene på bringebærbladene og sier at de ikke må røre seg! Han skynder seg hjem, men på veien møter han noen turister som skal ut å plukke bær. Vil han nå å hente en ny boble og redde søtrene?
Camilla Kuhn har en særegen stil, teksten er satt med en slags gamle skrivemaskinstyper og figurene har store hoder, kraftige kropper og pipestilkete armer og bein. Bildene er fargerike og fulle av detaljer noe som gir både barn og voksne noe å snakke om og se på.

Arne Berggren/ Alexandra Myotte: Hvor er vinter? – et lite evntyr om å vente. Aschehoug, 2010
Miriam venter på vinteren! Hun har spurt alle: når kommer vinteren? – og alle svarer: den kommer når den kommer. Miriam liker ikke å vente. Hun vil ha vinter nå, med en gang. Mamma vil at hun skal legge seg, men tenk om vinteren kommer i natt? Alle sover, men ikke Miriam, hun står i det kalde vinduet og ser ut, så kaldt! Hun legger seg i sengen og drømmer at hun danser på skøyter, hopper på ski, flyr sammen med snøfnuggene.  Om morgenen har Miriam feber og hoste, hun må ligge i sengen. Det synes Miriam er dumt for hun må vente på vinteren. Hun sniker seg opp og åpner vinduet, stikker hånden ut og kjenner et lite stikk. Det er en snøfnugg-gutt som lander på hånden hennes. Miriam lurer på om det kommer flere, er du vinter? spør hun. Men gutten synes at hun maser og vil heller danse for henne. Han danser rundt i rommet og plutselig kommer det mange snøfnugg, Miriam danser sammen med dem.  Miriam er så lett at hun svever hun og.  Nå er vi vinter alle sammen, sier gutten og de danser og danser.
Fin liten bok om å vente, årets sirkel. Alexandra Myotte er canadisk illustratør og amnimatør og har laget fargesterke bilder som understreker tekstens refleksjoner.

Harald Nordberg: Robins reise. Aschehoug, 2010
Pappa og Robin vil reise ut i den store verden. De pakker alt de trenger i motorsykkelen, Robin sitter i sidevogna. De kjører i den store byen, men plutselig begynner det å regne og tordne, motorskykkelen ryker og de må stanse på en trafikkøy. Der må de bli til neste dag. Dagen etter ser de at trafikken skummer rundt øya, men det er ingen som ser dem eller vil hjelpe dem. Hva skal de gjøre? Robin finner ut at det kan bygge et hus oppe i et av de store trærne på øya, han har jo med seg kniv og tau. De bygger en hytte og har innflyttingsfest. De spiser den siste sardinboksen og da må de ut for å lete etter mere mat. Det flyter en elv forbi treet der de bor. De finner en gammel båt og med den følger de elven oppover. De finner en geit, de plukker sopp, nøtter og mengder med bær og frukt. De treffer også Fredag og  mange andre mennesker som også har strandet på øya. “Dette er verdens beste trafikkøy”, sier Fredag. Han tar med seg Robin og lærer ham å fiske (veldig spesiell fisking!) De har det kjempefint, helt til Robin oppdager at noen vil bygge kjøpesenter på trafikkøya! De bygger et monster som skal skremme vekk bygningsmennene, men vil de lykkes?
Dette er umiskjennelig Harald Nordberg i strek og tekst. Delikate farger og detaljer og tydelig inspirasjon fra flere kunstnere som han sender sin takk til på siste side i boka. Disse tydelige referansene gjør boka til mer enn underholdning, de gir både liten og stor leser en mulighet til å leter etter og kjenne igjen bilder fra kunsthistorien og vår rike eventyrverden.

Ja, så får vi se da om ungene liker disse….

Blogg på WordPress.com.