Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Helle Helle

bentebing

2 kommentarer

1. november 2011

 Da Nordhordland Litterære Selskap hadde sitt danske år leste vi Rødby Puttgarten av  forfatteren Helle Helle. Jeg ble ganske betatt av språket som er så nøkternt, dagligdags og likevel så dirrende nært. Jeg var en tur i København i vår og bokhandlerne var belagt med hennes siste bok Dette burde skrives i nutid. Jeg kjøpte boka, men har ikke fått lest den før i disse dagene fordi jeg ville lese, nyte og ikke sluke. Ja, det ble både sluking og lesing, for Helle skriver slik at du kjenner deg involvert. Denne romanen handler om Dorte og hennes tante Dorte, fjernt om foreldrene og om hennes passerende kjærester. Dorte flytter fra den ene byen til den andre. Hun reflekterer ikke over sine handlinger, de bare skjer og hun ramser dem opp. Dorte lever av oppsparte penger og skriver i tillegg festsanger for å overleve. Hun har problemer med å sove, så dag og natt flyter over i hverandre og hun kommer ikke helt  «i gang» med livet sitt. Dortes tante får en psykisk sammenbrudd og selv det fører ikke til noen ettertanke eller refleksjon. Hva er det ved denne romanen som får meg til å lengte etter å lese videre? Det er flere ting: forfatterens elegante språk, hun tar deg som gissel inn i en gjenkjennelig situasjon, det er så dagligdags og likevel så kjennes det ut som om hele tilværelsen skal bryte sammen. Det er skremmende, det fasinerer og det er godt gjort.

Greven av Monte Cristo

bentebing

2 kommentarer

30. oktober 2011

Hadde jeg ikke lest denne før? Joda, men da i en enda kortere versjon enn den jeg fikk tak i denne gangen, for ifølge en artikkel i Wikipedia om Greven av Monte Cristo er utgaven på bildet også en beskåret versjon. Jaja, det er rikelig med adjektiver og karakterisk beskrivelser i denne utgaven også. Boken handler om sjømannen Edmont Dantès, forlovet med den vakre Mercèdés, som vender hjem fra en reise. Historien er satt til 1815, Napoleon er forvist til Elba og venter på at hans allierte skal bane vei for ham slik at han igjen kan vende tilbake til Frankrike. Skipet til Edmont var innom Elba, kapteinen blir syk og dør, men før han dør ber han Edmont levere en pakke og et brev til en hemmelig adresse i Paris. Edmont Dantès har «alt» og misunnelsen har særlig gode kår hos to av hans venner. Ferdnand, som er fetter av Mercèdeés, men forelsket i henne og Danglars som han arbeider sammen med, skriver et anonymt brev til statsadvokaten Villefort og forteller at Edmond er en forræder. Villefort oppdager at brevet Edmond har med seg er adressert til hans far og han ødelegger brevet for å redde seg selv og sin karriere. Han dømmer deretter Edmont til livstid i fengsel uten rettsak og dom.  Han kommer til fange øya Château dÍf og sitter der i 14 år. Her møter han Abbed Faria og får gjennom ham kunnskap om mange emner og ikke minst en forståelse for hvorfor han har havnet i dette fengselet. Det oppstår et sterkt vennskap mellom Dantès og Faria og da Faria blir syk og merker at han skal dø, forteller han Dantès om skatten på Monte Cristo. Faria dør og Edmond tar hans plass når han skal begraves i havet. Han blir reddet av noen smuglere og han blir disse på diverse tokt til de kommer til Monte Cristo. Der later han som om han er blitt skadet og overtaler smuglerne til å dra videre uten ham. Han finner hulen med skatten og drar tilbake til Marseille. Tilbake i byen finner han ut at faren har dødd av fattigdom og sorg, Mercèdés har giftet seg med Ferdnand og de som forrådte ham har fått høye stillinger og posisjoner i samfunnet. Han planlegger hevn, men han vil også belønne de som var gode mot ham og hans far. Ja – og etter dette ruller historien videre med utspekulerte hevnplaner, dristige redningsaksjoner og fryktelige konsekvenser for de som førte til at hans liv ble ødelagt. Hevnmotivet er handlingsdrivende, men vår gode Edmond tenker (men ikke mye) på om han har rett til å dømme andre og om hans trang til hevn fører med seg at uskyldige lider.

Dette er en herlig røverroman! De gode er så utrolig gode, vakre og vennlige og de slemme er så bortinatta slemme, griske og egoistiske. Det er en bråte med navn og personer som forekommer i boken, men den gode Alexandre Dumas styrer leseren trygt i gjennom fortellingen slik at vi alle får med oss at det går godt for de snille og riktig forferdelig for de slemme. Sukk ja, det var en svir å lese denne!

Konsertopplevelse

bentebing

3 kommentarer

23. oktober 2011

For tredje år på rad har vi kjøpt abonnement på en konsertserie som heter «Fem store» med Harmonien. De foregående år har vi hørt symfonier av store komponister, men denne gangen skulle vi få flere verk, intorduksjon og samtale med dirigenten etter konserten. Vi møtte opp på fredag, klare for å høre Igor Stravinski, Claude Debussy og Maurice Ravel i et program som hadde tittelen På sporte av den tapte tid. Det var en utrolig spennende og vakker musikk, jeg ble særlig betatt av Ravel som ble spilt med stor innlevelse og intensitet. Etter konserten stod vi noen enslig sjeler igjen og ventet på at dirigenten skulle dukke opp – og sannelig der kom unge Robin Ticciati  lettet og glad og så tilstede at mammaen i meg ble helt rørt! Konsertmesteren i sin vakre kjole, en av damene fra koret og «noken» fra Harmonien som hadde «nokke» med det var også smilende tilstede. Tilsammen skapte de og vi andre en spesiell og fin innledning på helgen! 

Paradiset på det andre hjørnet

bentebing

1 kommentar

15. oktober 2011

Nordhordland Litterære Selskap skal samtale om Mario Vargas Llosas bok Paradiset på det andre hjørnet om vel en uke og jeg leser på spreng for å bli ferdig og for om mulig å få lest en god del av Greven av Monte Cristoe som samlesingsgjengen til Line skal blogge om den 30. oktober. Jeg har ikke lest noe av Mario Vargas Llosa tidligere, men det skal det nok bli en forandring på for denne boken vil ende som ett av årets høydepunkt. Romanen handler om Paul Gaugin og hans bestemor Flora Tristan. Disse to treffes aldri, men Vargas Llosa skriver deres historie i hvert sitt kapittel, noe som gir en gjenklang til kapitlene om Gaugin. Flora Tristan møter vi når hun reiser omkring i Frankrike for å verve folk til arbeiderforeninger og for å bevisstgjøre arbeiderne om deres kår og urettferdigheten i samfunnet. Hennes far kommer fra en styrtrik familie i Peru, men dør mens Flora er liten. Han og moren har aldri blitt lovformelig gift og Flora kan derfor ikke arve noe fra faren. Hun blir giftet bort til en brutal og forfyllet mann, hun får tre barn og hun rømmer fra mannen. To av barna dør og hun plasserer datteren hos en bondekone som tar seg av henne, mens Flora reiser til Peru for likevel å prøve om noe av arven likevel kan tilfalle henne. Dette mislykkes, men vi får høre om oppholdet i Peru og med tanke på at det er en peruviansk forfatter som skriver dette, er det svært fornøyelig lesing. Det var mens jeg leste denne delen av romanen jeg ble slått av hvor mange likhetspunkter det var mellom Vargas Llosa, Marquez og Allende, selv om Vargas Llosa ikke har noen magiske elementer i sin roman, – her er det realismen som råder. Kapitlene om Paul Gaugin handler mest om tiden på Tahiti der han utvikler en ny måte å male på og der han hele tiden kjemper med dårlig økonomi og sykdom. Jeg fant en nettside fra Tate Modern med bilder og tekstutdrag fra brev Gaugin skrev til vennene sine i Frankrike og når jeg ser på dette og leser boken får jeg en sterk opplevelse av tilstedeværelse. Det er kanskje det som er Vargas Llosa sin styrke, å fortelle en historie som inviterer leseren inn, som «snakker» med karakterene sine på en omsorgsfull måte og som skaper bilde, lyd og lukt mens jeg leser.  Anbefales!

I dag fikk jeg en klem

bentebing

1 kommentar

7. oktober 2011

Ja, tenk i dag kom det en jente bort til meg la armene rundt meg og klemte seg inn til magen min. Dette skjedde etter en litt forkava time med eventyrlesing og skriving. Elevene satt ganske rolig under lesingen, men når de skulle hjelpe meg med å bestemme helt, venner, drømmer, fiender og oppdrag ble det mye armer og bein. Det ble ikke dårlig stemning, men det måtte noen litt bestemte forklaringer til på hva som var eventyr og hva som var virkelighet. Selv etter at dette var fastslått måtte vi skifte navn på helten fordi helten hadde en navnebror i klassen som på ingen måte ville ha noe med jenter og kjærestegreier å gjøre! Vi kavde oss videre gjennom fortellingen og kom i mål med en spektakulær redning av Sara som øyeblikkelig ble sanseløst forelsket i helten. Vi var ferdige, jeg var svett og tørst og så får jeg en kjempemageklem som gjorde godt langt inn i sjelen og jeg gikk på neste time med ny klasse og nytt mot.

Jeg er ferdig med turneen og prøver å samle noen inntrykk. Å lese eventyr for andreklassinger er en god opplevelse, de er konsentrerte selv om de sitter på stolen på hundre ulike måter (noen sitter faktisk dørgende stille). Å skrive/lage eventyr med dem etterpå speiler lærerens kjennskap og vennskap med elevene. Min lille erfaring har vist meg lærere som observerer meg og barna, lærere som hiver seg med i opplevelsen og deler øyeblikket med elevene sine og lærere som ser stolt på elevene sine når de kommer med ville og morsomme bidrag til eventyret. Jeg tenker: heldige barn som har lærere som ser elevene, heldige barn som har barnlige og begeistrede lærere! Jeg er ganske sikker på at de får mange både fysiske og andre klemmer fra elevene sine – og de har fortjent dem!

Når vi skulle lage eventyr var det påfallende at den første uka traff jeg barn som ville bruke kjente supermenn (Batman, Supermann, Super Mario) som helter. De siste klassene jeg har truffet bruker seg selv og klassekammeratene som helter, venner, fiender og folk som skal reddes. Hvorfor det? Er det BigBrother? – Realityheltene, de har jo liknende navn som oss? Eller er det behovet for å være helt, gjøre godt, bli sett som er det viktige? Jeg tror kanskje det å bli sett, å ha et bidrag er det viktigste. En av gutta sa til meg: du glemte at han skulle snorke! Jeg ba om unskyldning fordi jeg glemte dette, men jeg fikk vel en følelse av at det hjalp ikke så veldig… men neste gang… jeg lover: helten skal snorke så høyt at han/hun skremmer vettet av skurken ( hvem nå han/hun måtte være).

Litteraturen i sentrum

bentebing

ingen kommentarer

2. oktober 2011

Biblioteka i Nordhordland arrangerer i perioden 26.9 – 8.10 en litteraturfestival med fokus på nynorsk litteraturen. Vi startet med Are Kalvø og så har det ene arrangementet etter det andre rullet og gått og fortsettelsen følger i uka som kommer. På Meland bibliotek hadde vi torsdag besøk av Lyslevende Adele som viste forstillingen «Sov søtt, Herr Spiss». Det er fantastisk å se 27, 3 -4 åringer og en ettåring sitte oppslukt, betatt og med en liten følelese av at dette er litt skummelt også. Biblioteket ble med lys, lyd og figurer et nytt og magisk rom som ga en helt annen opplevelse enn den barna vanligvis får møte. Ekstra kjekt er det når barnehagepersonalet kommer og takker for at de fikk være med på dette!Jeg har selv hatt gleden av å fyke rundt til de andre kommunene i Nordhordland med et eventyr fra Eventyrboka. Jeg har lest eventyret Prinsesse Mobin og kongeriket og så har vi sammen prøvd å lage et eventyr. Den siste delen har vært både utfordrende og morsom, men vi har faktsik kommet ganske greit i land selv om det har vært mange supermenn, pistoler og laser. Selv likte jeg best eventyret om Robin, Batman og katten LadyGaga som skulle redde familien Sleire som var fanget i Malawi i Afrika, det er vel ingen bombe at de ble reddet?Lørdag var det åpning av utstillingen Vegar saman åleine med maleri av Rolf Monsen og dikt av Per Olav Kaldestad. Dikt og maleri inspirert av hverandre er en form som disse to kunstnerne har jobbet med tidligere og resultatet fargesprakende og spektaktulært. Per Olav Kaldestad var også utenfor biblioteket og skrev på trapper og plassen utenfor til noen forbipasserende sin store forskrekkelse.

Fra den mer høytidelige åpningen inne:

Jeg håper at de som kommer innom biblioteket skal bli inspirert til å lese dikt, se på bilder som er uvanlige og snakke med oss og andre om sine inntrykk. Om noen timer så ruller neste uke i gang og nye litteraturmøter ligger foran oss, det er bare å glede seg!

Sult

bentebing

4 kommentarer

25. september 2011

Lines bibliotek med assosierte skal blogge om Knut Hamsuns gjennombruddsroman Sult i dag. Jeg har flere ganger begynt på romanen, men aldri klart å gjennomføre før nå og det kjennes bra ut! Jeg har lest utgaven som kom ut i 2009 i forbindelse med Hamsun-jubileet og det var kanskje medvirkende til at lesingen gikk rimelig greit? Rettskrivingen er litt bearbeidet, men uten å fjerne Hamsuns stemme og uten å ta vekk følelsen av at dette er en roman som er skrevet for lenge siden! Boka kom ut i 1890 og regnes som en av bøkene som brakte noe helt nytt inn i romankunsten. Den navnløse hovedpersonen … går omkring i Oslo/Kristiania og sulter, dette er så intenst beskrevet at jeg kjenner en rasende sult inni meg mens jeg leser. Han blir nærmest delirisk av sult, fantaserer, snakker med seg selv og vandrer hvileløst omkring i byen. Han suger på trespon for å dempe sulten og han tenker hele tiden på hvordan han kan få penger til mat og husrom. Han følger etter to damer og trenger seg på dem, forelsker seg i den ene og kaller henne Ylajali den eventyrlige og uoppnåelige. Romanen er i fire deler og i de tre første blir han reddet fra sultedøden ved at han får penger enten som forskudd på noe han skal skrive eller som lønn for en stykke som har kommet inn i avisen. I den fjerde og siste avdelingen tar han hyre på en båt og reiser fra Oslo/ Kristiania, … ” denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…”. Hamsun beskriver hva sulten gjør med en person og hans selvfølelse. Hvordan hovedpersonen lurer eller prøver å lure både seg selv og andre og hvordan han blir forferdet over sitt eget moralske forfall når han oppdager at han har brukt anledningen til å stjele når sjansen la seg til rette for ham. Hele boken er gjennomført med et dirrende og intenst grep og viser at Hamsun er en stor forfatter, ingen tvil om det.

Ble jeg en Hamsuntilhenger etter denne boka? Kan ikke si det akkurat, men jeg er fornøyd med at jeg har lest hele boka og jeg skal absolutt vurdere å lese flere av de bøkene som jeg har gitt opp etter et litt halvhjertet forsøk.

PS: Bildet er tatt av Bokklubbutgaven som i årevis har holdt til i min egen bokhylle, flyttet med fra pikerommet til Narvik, til Oslo, til Arendal, til Trondheim, til Bergen og i Bergen fra den ene leilighet til den andre osv, for man kaster da ikke et mesterverk? – selv om motstanden mot å lese er formidabel?DS

En liten perle

bentebing

1 kommentar

24. september 2011

Jeg leste på bloggen til Bokdama at hun leste Brighton Blues av Øystein Wingaard Wolf og var meget begeistret. Jeg har ikke lest noe av hans utgivelser før, så hvorfor ikke prøve denne? Det er noe med varme anbefalinger fra andre bloggere – , noen gjør deg så nysgjerrig at du bare må lese, sjekke ut i det minste hva slags litteratur dette er og oftest blir man begeistret og glad for tipset. Dette stemmer så absolutt i dette tilfellet. Hovedpersonen Daniel er diagnostisert med en bipolarlidelse, han bor i Brighton og han jobber hos marsjandisehandleren O´Brien. De korte kapitlene i boka gir små glimt av Daniels liv og tanker og er en fryd å lese. Daniels far bor i Frankrike og er mest opptatt av å tjene penger, moren har mer enn nok med sitt. Det blir derfor O´Brien og  afrikaneren Greyhound som blir Daniels nærmeste farsfigurer. O´Brien som den oppmuntrende og Greyhound som læremesteren i bluesens historie.  Daniel elsker Sophia, datteren til O´Brien, hun er modell og benytter seg mer av Daniels kjærlighet, enn at hun gir så mye tilbake. Boka er ikke på så mange sider, men Wolf beskriver byen så fint, stemningene Daniel befinner seg i og hans forhold til bluesen. Mm, jeg hadde en flott stund med denne boka!

Å lese flere bøker samtidig

bentebing

ingen kommentarer

16. september 2011

Jeg leser for tiden Doris Lessing: The Golden Notebook.   Boken er en paperback med tett, knøttliten skrift og mrs. Lessings ganske sinte forord om kritikk, kritikere og late lesere,  som heller vil ha en fiks ferdig melding om boka i stedet for å lese selv og skaffe seg sin kanskje «feilaktige», men dog egen oppfatning av teksten. Den gyldne notatbok som den heter på norsk, er en mangfoldig bok, Anna Wulf skriver sitt liv, sine observasjoner og fiksjonstekster i notatbøker med forskjellige farger. Jeg har lest denne boka tidligere og la den gang mer vekt på hennes forhold til venninnen Molly. Denne gangen er det Anna sitt forhold til Kommunistpartiet som jeg fester meg mest ved . Jeg ble igjen minnet om endeløse diskusjoner om den rette linja og de vestlige intellektuelles problematiske forhold til Stalin. Det var kanskje den delen som gjorde at jeg måtte ha en liten pause fra alvoret i Notatboken og lese noe lettere.

Jeg begynte da på Daphne Kalotay: Russisk vinter, en minst like lang men mye mer lettlest bok! Etter å ha lest meg et stykke ut i Russisk vinter ser jeg at Lessing og Kalotay har noen tematiske paralleller for de skriver begge om kommunsitpartiet. Lessing om det britiske kommunistparti og deres forhold til Stalin og Kalotay om en ballettdanser ved Bolsjoi teateret som opplever Stalins regime som en sterk maktfaktor i sitt daglige liv. Det er interessant å lese disse synspunktene, begge handlingene foregår samtidig på 1950-tallet mens konsekvensene  for tanke og handling er uendelig forskjellige. Forfatteren henviser til annen faglittertur og biografier i slutten av boken og for dem som vil ha mer «real life» så er dette en fin gest synes jeg. Russisk vinter handler om Nina som ser tilbake på sitt liv som ballettdanser ved Bolsjoi teateret, hennes vei for å bli primaballerina og hennes kjærlighetsforhold og ekteskap med Victor. Nina hopper av på en turné i Berlin og vi møter henne når hun er gamme. Hun bor i Boston og har bestemt seg for å selge alle smykkene sine til støtte for Boston balletten. Smykkeeksperten Drew skal lage en katalog over de ulike delene i samlingen og hun blir svært opptatt av noen ravsmykker som det viser seg har en tragisk historie bak seg. Dette er lettlest, men kjekt.  Knirk hadde for en tid siden en refleksjon om «dameromaner» og denne vil kanskje falle i en slik kategori, men den har mer ved seg enn ren underholdning synes jeg. – og hva er i veien med underholdning?

Jeg har vendt tilbake til Lessing og leser videre med fornyet energi. Lessing er en stor forfatter, kompromisløs og krevende – det er bra!

4. september d-dagen for treningsmålet

bentebing

2 kommentarer

5. september 2011

Jaha, så kom 4. september med grått og vått vær. Klump i magen og lite matlyst til frokost. Hvorfor, hvorfor kunne jeg finne på noe så bortinatta dumt som å sette meg et mål å løpe Knarvikmila? Jeg har det med å komme med sære ideer og det har ført både meg og mennesker omkring meg opp i utfordrende situasjoner.  – Og hermed ber jeg alle nære og kjære om tilgivelse for det ( uten garanti om at det aldri vil forkomme igjen).

Ja, Knarvikmila – 10 km gateløp med sportshelter fra fjern og nær og en hel horde med ivrige løpere. Det er en folkefest, selv om denne festdeltakeren var mest innstilt på å bli ferdig, få det unna og ikke komme i mål – helst ikke aller, aller sist. Så stod vi der og ventet, oppvarmingen var unnagjort og folk trippet rundt omkring. Jeg hadde tenkt å gå rolig ut, men plutselig gikk startskuddet og alle føyk avsted, innkludert meg! Det var ikke så lenge jeg føyk, men jeg fant ut at hvis jeg løp i alle nedoverbakkene og gikk råfort resten så skulle dette gå rimelig greit.

10 km er veeeeldig langt, men så lenge man arbeider med å være i nuet, leve i øyeblikket, så blir hver passerte kilometer en hyggelig overraskelse av typen: Oj sann, tre km, bare sju igjen! Jeg traff på en kjenning og vi gikk forbi hverandre, fulgte hverandre og på slutten ble enige om at i mål skal vi og det skal vi være fornøyd med!

Vi kom i mål! Uten skader, absolutt ikke aller, aller sist, (men ikke så langt i fra), litt øm i låra, men ellers i fin form. Skal jeg prøve meg på mila til neste år? – da må jeg få implantert et løpegen, eller kanskje hvis jeg begynner å trene nå … eller… men en eventuell neste gang blir ikke annonsert, I tell you!Ps. Bildet er tatt av husbonden i det jeg, ja faktisk løper forbi!

Blogg på WordPress.com.