Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

I hele mai måned har jeg tenkt: nå skal jeg skrive på bloggen min, men jeg må bare … før jeg gjør det. Det har stadig vært saker med uhyggelige deadliner, mye lesing av KJEDELIGE ting og annet pes. Men også besøk av familie og nye og gamle venner! Disse besøkene har ført med seg en helt ny beredskap av sengetøy, håndklær, støvsuging og ikke minst matlaging!! Jeg har blitt avslørt som dessert-lager-vegrer og det som jeg klarte å kammuflere så flott før! Jeg har svingt opp med middag, men så har kravet om dessert dukket opp. Jeg har prøvd meg med: vi skal ha kake til kaffen, nix – ikke eksisterende argument  (det skal vi vel ha likevel), Hva med litt frukt – nei, det er nedtur, Hva med is? – bare is????? Is og bær? – Okei da, med sjokoladesaus? Men når vi har kommet til kaffen, kake(ne) og praten om alt og alle, da har det vært en glede med besøk. Dessuten oppdager man jo sitt nærområde på en ny måte, med begeisterede tilrop over vakre hager, Bergen som den ultimate byopplevelse, Festspill og kunstutstillinger. Livet er hæ´li dere!

I går leste jeg ferdig Kunsten å gråte i kor av Erling Jebsen. Denne boken er filmatisert , men boken var lett å lese og i hodet snurret min egen film aldeles utmerket, så behovet for filmopplevelsen var ikke akkurat til stede. Dette er historien om Allan og hans heller dysfunksjonelle familie. Allan ser det som sin fremste oppgave å holde farens nerver i balanse, slik at han ikke gjør alvor av trusselen om å ta livet av seg. Når faren endelig gjør et forsøk, venter imidlertid Allan så lenge med å komme til unnsetning at faren nesten klarer det, noe som sjokkerer både ham selv og faren. Men før vi kommer så langt har søsteren kommet på psykiatrisk sykehus, Allan har rømt fra foreldrene for å komme seg til søsteren og han tatt med seg kaninen Ninus. I viderverdighetene som følger blir Ninus borte og når Allan kommer hjem spør han sin mor om Ninus kommer hjem igjen:

«-Ja, det gjør den nok snart. (sier hun) Jeg hører på henne at hun ikke vet det, men at hun gjerne vil berolige meg. Av og til kan det være vanskelig å få et klart svar fra de voksne, det virker som det er en viss usikkerhet knyttet til det de sier, men jeg tror de lider under det selv også. Som barn er det viktig å ha forståelse for det, det gjelder å være tålmodig og forsøke å gjøre det litt lettere for dem – og for seg selv.»

Det hender stadig vekk at jeg befinner meg i denne situasjonen, det er noen «voksne» som sier noe til meg som jeg verken finner hode eller hale på, hva er dette – immaturus? For andre i samme situasjon: les boken den er en opplevelse!

En annen opplevelse var å lese Tor Arve Røssland sin bok Plutselig skjøna eg alle songane  og for å si det slik denne boka hadde jeg ikke tatt ut av hylla dersom jeg ikke hadde blitt tildelt oppgaven å lese den. Omslaget på boka gir meg ingen grunn for å lese denne, det forteller meg heller lite, baksiden vet jeg at man ikke skal stole på… og i det årlige høstraset av bøker som kommer hadde ikke denne nådd fram bokstavelig talt. Men jeg begynte å lese og som anmelderen i Barnebokkritikk.no er jeg helt enig at dette er en flott og viktig leseropplevelse. Dette er ungdomsutgaven av Sveve over vatna, les og nyt! Så hvorfor må Samlaget lage et sånnt omslag at boka MÅ formidles og at bare de som virkelig stoler på meg kommer til å lese den?

Denne saken har Elis lesebabbel omtalt ved fleire høve, kva må gjerast for at nokon skal kome og gjere noko? Nokon????

To svært interessante dager med MANGE foredrag, møter med gamle kjente og noen nye. Det begynte så flott med Erling Dokk Holm  som snakket om folkebiblioteket som samfunnets sekulære katedral og slo til orde for at når skrankene forsvinner så må bibliotekarene få på seg uniform! For mine samarbeidspartnere i Nordhordland ble dette et tema som må utforskes nærmere. Jeg har tenkt litt på om dette er en sak for NBF eller kanskje vi bør søke profesjonell hjelp fra Glamourbibliotekaren som sikkert vil sørge for at kollegaene alltid er in style? Det var riktig nok en røst som sa – det er vel og bra så lenge uniformen er ny og fresh, men hva når den blir utvasket, nuppete og slamsete? – det er da ingen sak, skal det være uniform må det være vår, sommer, høst og vinter kolleksjon! Nye t-skjorter med eller uten kunnskap? Nei, takk!

Men konferansen hadde flere høydepunkt, for eksempel Erik Herngren som snakket om vår næremeste fremtid. Hva husker jeg sånn dagen der på? Det er viktig å danne seg bilder av sin framtid, selv om det jeg kan tenke meg av framtid er en tidsperiode som er svært kort. Skaff deg et mål og «go for it», planer er for i går og idag, mål er for framtiden! Dette var spennende å høre på, men for at det skal bli mer enn en happening må det også tenkes videre på hva det si for meg/oss og hvordan kan dette virkeliggjøres?

Nyopererte May Hansen (SV) la fram noen punkt fra Bibliotekmeldinga og ba om innspill! Skal bli! Dessuten har man lært seg et politisk uttrykk: man vil vurdere å sette igang…. = vi vil gjøre det. Tenk det, Hedda! Hvorfor ikke møte folket, med folkets språk og si: dette vil vi gjøre? Kanskje det ikke er så sikkert at de vil… egentlig? 

Vel, min nærmeste fremtidsplan er nå å finne noe å spise, så ligger det en forelesning og roper på å bli ferdig og jeg hører en klesvask skvulpe … Målet er å ha en strålende helg!

I morgen er det tid for å reise til Bergen og delta på Halmstad konferansen! Her skal Bibliotekmeldingen omsnakkes, innledere fra våre naboland og hjemlige helter.  Ifølge fylkesbiblioteksjefen 187 deltakere kommer og disse skal lytte, snakke og få et forhåpentlig forfrisket blikk på bibliotekenes framtid og muligheter – håper jeg! Hva er hensikten med «alle disse» konferansene? Noen, og jeg har vel vært blandt dem, har reist på uttallige og utbyttet er mildt sagt varierende, men det er alltid en sosial bit som er både  nyttig og hyggelig. Nå som jeg er mest på hjemlige trakter er en slik konferanse en møteplass hvor kanskje streifet av store og luftige tanker skal berøre min verden og. Hvem vet, jeg gleder meg! Nå må jeg pakke lipsticken- det skal jo også være en stor glad fest …

I går åpnet golfbanen her på heimstaden. Ny sesong og alle som er virkelig hekta dro ut med køller, bager, vogn, pegger, baller, vann, mat, scorekort, penn…. og, og. Nå er ikke jeg SÅ hekta, så derfor dro jeg ut en tur i ettermiddag. Noen har «lånt» puttern min! Det forklarer hvorfor jeg bare kom hjem med to bittesmå poeng etter ni strevsomme hull. Jeg avsluttet med en nydelig put på det niende hullet (om jeg selv skal si det) – og jeg tipper at de som stod og ventet på teen moret seg over gledeshylet da ballen rullet elegant ned i hullet. Golf er en type virksomhet som er helt stjerne når hodet er fullt av stresstanker, du må ganske enkelt konsentrere deg om å slå ballen i riktig retning og da er det ikke plass til så mye annet. Så i løpet av et par timer har jeg ikke tenkt på bibliotekmeldinga, ikke tenkt på bøkene jeg burde ha lest, ikke ofret en tanke på foredraget om lesestimulering, ikke tenkt på brosjyren som skal lages til Ord & Bilde seminaret i september og slett ikke tenkt på når jeg skal få ryddet skikkelig på arbeidsrommet mitt. Jeg har heller ikke tenkt på Ønskebok, ikke på jobben, hva vi skal ha til middag og langt i fra på de nye nettsidene til Nordhordlandsbiblioteka. Mine eneste tanker disse timene har vært: hvilken kølle skal jeg bruke her? Funker rescue kølla her og? Hvor mange slag var jeg kommet til, tro? Hvor mange Mulligans kan man ha på ett hull? – dette har vært mer enn nok til å fylle hodet denne ettermidagen, og denne pausen har vært vidunderlig!

Nå er snart en ny travel helg over – og hva har vi bedrevet? Lørdag var det utstillingsåpning på biblioteket. Denne gangen med foto av gemalen og en av hans venner. Tirsdag klarte jeg endelig skrike så høyt at gemalen skjønte at nå burde han finne ut hvilke bilder han skulle stille ut, og siden har han i grunnen vært flittig opptatt med å synkronisere farger, ta prøve utskrifter, ta endelige utskrifter og prøve fram og tilbake med paspartouer, innramming og oppheng. Fredag kl.01.30 var han ferdig, det var jeg og…Bilder fra Hardangervidda Men bildene er fine og utstillingen ble åpnet i alle høvelige former med snacks og Mozell. Nå venter vi bare på at folk skjønner at de må kjøpe alle bildene, slik at vi får dekket utgiftene til rammer og blekk!

Det er flott med utstillinger på bibliotek! Noen kommer for å se utstillingen og får et møte med bøker, tidsskrift og aviser. Andre kommer for å låne bøker og får et møte med bilder som de kan velge å se på eller ikke. Bildene må tilpasse seg bibliotekets funksjon, men gir visuelle utfordringer tilbake. Vi har hatt noen utstillinger i det siste året og det har vært spennende fordi bildene har vært store og krevd rom omkring seg. Vi har tatt ned avisstativ, ryddet unna småutstillinger og har  måtte forholde oss til bilder som var tildels krevende å se på. I februar viste Linda Øgaard maleri og tegning og en på jobben sa at hun ville savne bildene når de til slutt ble tatt ned. Sant nok, men biblioteket har ingen rik onkel som gir oss penger til kunstinnkjøp. I dag var det tur til Radøy Kunstsenter der de viser keramikk og trearbeider. Det regnet, men så glimtet solen til og tanken om å ta en liten ekspedisjon til Marøy ble virkeliggjort. Vi kjørte så langt asfalten rakk og så tok vi beina fatt og møtte på denne karen.Sjefen Han befant seg bak et gjerde, heldigvis…. Jeg synes at sauer er ålreite dyr så lenge vi kan holde en viss avstand. Bedre er det ikke med meg når det gjelder saueideologien, sorry. Var det sol resten av dagen? Tror du på julenissen? Ble vi søkk våte på vei tilbake til bilen? Sitter jeg her og lurer på om det hadde passet med noe alkohol for å redusere faren for vondt i halsen og det som verre er?  Svarene på disse spørsmålene er to ja og to nei, man kan fordele disse etter behag. Og snart er det mandag.

For nesten ei uke siden hadde jeg geburtsdag! Starten var i god stil, med deilig frokost, presang og gemalen sang nesten burtsdagssangen!!! Vel og vakkert på jobb begynte ting å skje – ting som ikke skal skje på en geburtsdag, synes jeg. Først ble jeg minnet om mine plikter som revisor for NBF avd. Hordaland, hei og hopp med bilag, føringer og faksing. Så kommer en av de andre som jobber på anstalten styrtende inn og sier de skal legge den filialen vår! Noen i administrasjonen har hatt det såååå travelt at det ble ikke tid til å informere biblioteksjefen! Ringing, snakking, fortvila ansatt og burtsdag med bismak. 

Men det er mange som leser avisen! Folket det gjelder setter i gang underskriftskampanje, ringer sine politikere og tidlig i kveld ringer en av de travle og kan fortelle at filialen skal bestå. Og jeg tenker – bestå til når da? Bestå til neste gang man skal finne dekning på et skrantende budsjett? Til neste gang utlånet tar en dip, til neste gang vi skal ansette en ny? Hvis man ikke bryr seg om at folk skal ha et bibliotektilbud i sitt nærområde, eller hvis man ikke bryr seg om at folk skal få hente så mange bøker de vil ut av biblioteket sitt – ja, da er det antakelig en grei sak å legge ned et nærbibliotek. Jeg er ikke tilhenger av å opprettholde filialer for enhver pris, men da må det være ressultat av en prosess og ikke et akutt sparetiltak. Da må det opprettes et annet tilbud som kan kompensere for det nærområdet mister. Jeg er klar over at man her kan sette spørsmålstegn ved min «realitets oppfatning», men inntil videre synes jeg standpunktet om å la folk være med på en prosess omkring struktur, er helt på sin plass.

Eli var så grei og minnet meg på at vinterferien kanskje var over? – Og hun har rett! Ei uke fyker avsted og den (hemmelige) planen jeg hadde om å rydde i bokhylla og igjen prøve denne formastelige sporten å kassere i egen hylle, den planen ble det aldri tid til å gjøre noe med. Jeg har forresten funnet ut at Ferie er å reise vekk, dermed har jeg ikke hatt Vinterferie, men heller Vinterfri dvs være hjemme og drive dank. Sist helg hadde vi derimot weekendferie, sønn og samboer hadde fått låne svigers sin hytte i Uvdal og banden dro avsted. Vidda var stengt, men det finnes andre – mye lengre – veier til Austlandet, så vi kom fram. Hytteutsikt Til slutt… Jeg er ingen ski-entusiast, det er minst sju år siden jeg har tatt på meg slikt utstyr og ferdighetene – akk o ve! Kom ikke og fortell meg at har du lært skigåingens edle kunst,  så kan du det. Jeg tror mine danske gener slo til for fullt, skia gikk i kryss og etter fem meter hadde jeg tatt dem av meg og funnet andre og mer effektive måter å komme meg fram på. Banden overtalte meg til å ta plankene på igjen og etter to timers iherdig slit, fikk jeg gå tilbake til hytta og helle i meg nok Jägermeister slik at armer og bein ikke  lenger hadde  de mest påfallende spasmer. Dagen etter fortalte bodyen min at jeg hadde gjort noe jeg ikke har gjort på lenge, kanksje aldri. Nå, tre dager etter kan jeg gå normalt, tror jeg.

Nå har jeg hatt opptil flere dager med vinterferie og hva har jeg gjort? På langt nær så mye som jeg hadde tenkt, men takket være denne ferien var jeg nødt til å jobbe mye mer enn jeg liker slik at ABM skulle bli fornøyd og sjefen ikke skulle etterlyse årsmeldingen sånn midt i ferieuka. ABM – fikk statistikken sin selv om frustrasjonen boblet i alle retninger og jeg for ørtende gangen spurte meg selv, hva er vitsen? Hvert år er det endringer i skjemaet, store eller små, men endringer er det. I januar hvert år setter vi i gang med å telle aktiviteter, utstillinger, besøk og lån og sendinger og innkjøp og og og – omsider blir vi ferdige og så begynner vi å lure på når kommer statistikkskjemaet fra ABM? Tiden går og året som gikk begynner å gå i glemmeboka. Fylkesbiblioteket, takk og pris for dem, sender oss oppmuntrende e-poster om at nå sies det at det ikke er lenge igjen og vi venter og venter. Så kommer Brevet og vi leser i rasende fart for å finne ut når er fristen for å levere – og voila – var det ikke det vi tenkte – to uker fra datoen brevet ble sendt ut! Da er det bare å slippe alle de planer og oppgaver som lar seg slippe, forskyve, utsette eller avlyse og gå i gang. Ja, men her ble det jo talt så tallene føyk i januar, da er det vel bare… Jasså, gitt! Kom ikke med, da er det vel bare… for i mellomtiden har systemleverandøren fått vite hva som er endringene, laget nye rapporter og tallene oppstår i helt nye formasjoner som må telles, legges sammen og gjenoppstå i nydelige og prydelige rekker. I år ble det helt klart at man skal måle helt nye ting, f.eks. antall søk, antall viste poster, nedlastede datafiler og om hjemmesiden har WAI -ett eller annet. Yes or no. Tenk om det var så enkelt! Jeg ringte IKT-gutta, de skjønte spørsmålet, men kunne bare svare kanskje – hvorfor var ikke det et alternativ? – så ringte jeg systemleverandøren som sa, ja, men det må gjøres noe med siden før…. mao. kanskje her og. Nå håper jeg at dette spørsmålet blir stående til neste gang for da skal jeg ikke bruke tid på dette i det hele tatt og skrive kanskje i kommentarfeltet MED EN GANG!

Jeg har hatt noen deilige feriedager, jeg har nesten glemt at jeg har en jobb, jeg skal nyte resten av dagene og jeg håper noen har kastet alle de gule, grønne, oransje og lilla lappene som fløt rundt da jeg gikk fra jobb på lørdag.

Vi kjemper oss gjennom uka og så er det Thank God its Friday! Denne fredagen var det teater med banden, Lars Noren: Guttene i skyggen . To timer heftig forestilling, uten pause og hvor skulle denne pausen vært? Livet er jo uten pauser. Det var et innblikk i tilværelsen for de som har begått skrekkelige forbrytelser og deres forsøk på «forklaring» eller forståelse av hva som hendte hvorfor det ble slik. Det var en vandring mellom humor og det ytterst groteske. Banden vaklet ut og snakket frenetisk hele veien hjem, nesten som en form for debriefing. Lars Norén er kjent for å skrive drama som provoserer og som ikke lar publikum gå uberørt fra forestillingene. Det er fantastisk å oppleve dramatikk som tvinger deg til å tenke på personene som gestaltes som «virkelige». 

Også ble det lørdag og alle ideer om kreativ virksomhet forsvant i husvask, støv og MGP – jada, jeg satt der…. og passiviteten var fullstendig! Vi har nå både Viasat og BKK kanaler på TV-en og da er det selvsagt den som er raskest på tastaturet som vinner kanalvalget. Dette kanalkaoset skal avsluttes om et par måneder og det blir en lettelse – dvs. redselen for å gå glipp av noe vil bli sterkt redusert. Kanskje jeg til og med får tid til å lese flere bøker? I det siste har det bare blitt Arnt Birkedal: Gaulevik – som var en herlig leseropplevelse. Jeg ble klar over Birkedal sitt univers da jeg leste boka Valentin, etter det tilhører jeg fansen! 

Og så ble det søndag – minnekonsert for Pavarotti – og blandt mange andre synger Sting opera, akkurat det er det andre som gjør bedre, men som underholdning rett før helgen definitivt er over  er dette helt OK. I morgen venter ABM statistikken, nei, nei jeg VIL IKKE tenke på dette nå. Da heller litt mer Sting opera.