Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

I går åpnet golfbanen her på heimstaden. Ny sesong og alle som er virkelig hekta dro ut med køller, bager, vogn, pegger, baller, vann, mat, scorekort, penn…. og, og. Nå er ikke jeg SÅ hekta, så derfor dro jeg ut en tur i ettermiddag. Noen har «lånt» puttern min! Det forklarer hvorfor jeg bare kom hjem med to bittesmå poeng etter ni strevsomme hull. Jeg avsluttet med en nydelig put på det niende hullet (om jeg selv skal si det) – og jeg tipper at de som stod og ventet på teen moret seg over gledeshylet da ballen rullet elegant ned i hullet. Golf er en type virksomhet som er helt stjerne når hodet er fullt av stresstanker, du må ganske enkelt konsentrere deg om å slå ballen i riktig retning og da er det ikke plass til så mye annet. Så i løpet av et par timer har jeg ikke tenkt på bibliotekmeldinga, ikke tenkt på bøkene jeg burde ha lest, ikke ofret en tanke på foredraget om lesestimulering, ikke tenkt på brosjyren som skal lages til Ord & Bilde seminaret i september og slett ikke tenkt på når jeg skal få ryddet skikkelig på arbeidsrommet mitt. Jeg har heller ikke tenkt på Ønskebok, ikke på jobben, hva vi skal ha til middag og langt i fra på de nye nettsidene til Nordhordlandsbiblioteka. Mine eneste tanker disse timene har vært: hvilken kølle skal jeg bruke her? Funker rescue kølla her og? Hvor mange slag var jeg kommet til, tro? Hvor mange Mulligans kan man ha på ett hull? – dette har vært mer enn nok til å fylle hodet denne ettermidagen, og denne pausen har vært vidunderlig!

Nå er snart en ny travel helg over – og hva har vi bedrevet? Lørdag var det utstillingsåpning på biblioteket. Denne gangen med foto av gemalen og en av hans venner. Tirsdag klarte jeg endelig skrike så høyt at gemalen skjønte at nå burde han finne ut hvilke bilder han skulle stille ut, og siden har han i grunnen vært flittig opptatt med å synkronisere farger, ta prøve utskrifter, ta endelige utskrifter og prøve fram og tilbake med paspartouer, innramming og oppheng. Fredag kl.01.30 var han ferdig, det var jeg og…Bilder fra Hardangervidda Men bildene er fine og utstillingen ble åpnet i alle høvelige former med snacks og Mozell. Nå venter vi bare på at folk skjønner at de må kjøpe alle bildene, slik at vi får dekket utgiftene til rammer og blekk!

Det er flott med utstillinger på bibliotek! Noen kommer for å se utstillingen og får et møte med bøker, tidsskrift og aviser. Andre kommer for å låne bøker og får et møte med bilder som de kan velge å se på eller ikke. Bildene må tilpasse seg bibliotekets funksjon, men gir visuelle utfordringer tilbake. Vi har hatt noen utstillinger i det siste året og det har vært spennende fordi bildene har vært store og krevd rom omkring seg. Vi har tatt ned avisstativ, ryddet unna småutstillinger og har  måtte forholde oss til bilder som var tildels krevende å se på. I februar viste Linda Øgaard maleri og tegning og en på jobben sa at hun ville savne bildene når de til slutt ble tatt ned. Sant nok, men biblioteket har ingen rik onkel som gir oss penger til kunstinnkjøp. I dag var det tur til Radøy Kunstsenter der de viser keramikk og trearbeider. Det regnet, men så glimtet solen til og tanken om å ta en liten ekspedisjon til Marøy ble virkeliggjort. Vi kjørte så langt asfalten rakk og så tok vi beina fatt og møtte på denne karen.Sjefen Han befant seg bak et gjerde, heldigvis…. Jeg synes at sauer er ålreite dyr så lenge vi kan holde en viss avstand. Bedre er det ikke med meg når det gjelder saueideologien, sorry. Var det sol resten av dagen? Tror du på julenissen? Ble vi søkk våte på vei tilbake til bilen? Sitter jeg her og lurer på om det hadde passet med noe alkohol for å redusere faren for vondt i halsen og det som verre er?  Svarene på disse spørsmålene er to ja og to nei, man kan fordele disse etter behag. Og snart er det mandag.

For nesten ei uke siden hadde jeg geburtsdag! Starten var i god stil, med deilig frokost, presang og gemalen sang nesten burtsdagssangen!!! Vel og vakkert på jobb begynte ting å skje – ting som ikke skal skje på en geburtsdag, synes jeg. Først ble jeg minnet om mine plikter som revisor for NBF avd. Hordaland, hei og hopp med bilag, føringer og faksing. Så kommer en av de andre som jobber på anstalten styrtende inn og sier de skal legge den filialen vår! Noen i administrasjonen har hatt det såååå travelt at det ble ikke tid til å informere biblioteksjefen! Ringing, snakking, fortvila ansatt og burtsdag med bismak. 

Men det er mange som leser avisen! Folket det gjelder setter i gang underskriftskampanje, ringer sine politikere og tidlig i kveld ringer en av de travle og kan fortelle at filialen skal bestå. Og jeg tenker – bestå til når da? Bestå til neste gang man skal finne dekning på et skrantende budsjett? Til neste gang utlånet tar en dip, til neste gang vi skal ansette en ny? Hvis man ikke bryr seg om at folk skal ha et bibliotektilbud i sitt nærområde, eller hvis man ikke bryr seg om at folk skal få hente så mange bøker de vil ut av biblioteket sitt – ja, da er det antakelig en grei sak å legge ned et nærbibliotek. Jeg er ikke tilhenger av å opprettholde filialer for enhver pris, men da må det være ressultat av en prosess og ikke et akutt sparetiltak. Da må det opprettes et annet tilbud som kan kompensere for det nærområdet mister. Jeg er klar over at man her kan sette spørsmålstegn ved min «realitets oppfatning», men inntil videre synes jeg standpunktet om å la folk være med på en prosess omkring struktur, er helt på sin plass.

Eli var så grei og minnet meg på at vinterferien kanskje var over? – Og hun har rett! Ei uke fyker avsted og den (hemmelige) planen jeg hadde om å rydde i bokhylla og igjen prøve denne formastelige sporten å kassere i egen hylle, den planen ble det aldri tid til å gjøre noe med. Jeg har forresten funnet ut at Ferie er å reise vekk, dermed har jeg ikke hatt Vinterferie, men heller Vinterfri dvs være hjemme og drive dank. Sist helg hadde vi derimot weekendferie, sønn og samboer hadde fått låne svigers sin hytte i Uvdal og banden dro avsted. Vidda var stengt, men det finnes andre – mye lengre – veier til Austlandet, så vi kom fram. Hytteutsikt Til slutt… Jeg er ingen ski-entusiast, det er minst sju år siden jeg har tatt på meg slikt utstyr og ferdighetene – akk o ve! Kom ikke og fortell meg at har du lært skigåingens edle kunst,  så kan du det. Jeg tror mine danske gener slo til for fullt, skia gikk i kryss og etter fem meter hadde jeg tatt dem av meg og funnet andre og mer effektive måter å komme meg fram på. Banden overtalte meg til å ta plankene på igjen og etter to timers iherdig slit, fikk jeg gå tilbake til hytta og helle i meg nok Jägermeister slik at armer og bein ikke  lenger hadde  de mest påfallende spasmer. Dagen etter fortalte bodyen min at jeg hadde gjort noe jeg ikke har gjort på lenge, kanksje aldri. Nå, tre dager etter kan jeg gå normalt, tror jeg.

Nå har jeg hatt opptil flere dager med vinterferie og hva har jeg gjort? På langt nær så mye som jeg hadde tenkt, men takket være denne ferien var jeg nødt til å jobbe mye mer enn jeg liker slik at ABM skulle bli fornøyd og sjefen ikke skulle etterlyse årsmeldingen sånn midt i ferieuka. ABM – fikk statistikken sin selv om frustrasjonen boblet i alle retninger og jeg for ørtende gangen spurte meg selv, hva er vitsen? Hvert år er det endringer i skjemaet, store eller små, men endringer er det. I januar hvert år setter vi i gang med å telle aktiviteter, utstillinger, besøk og lån og sendinger og innkjøp og og og – omsider blir vi ferdige og så begynner vi å lure på når kommer statistikkskjemaet fra ABM? Tiden går og året som gikk begynner å gå i glemmeboka. Fylkesbiblioteket, takk og pris for dem, sender oss oppmuntrende e-poster om at nå sies det at det ikke er lenge igjen og vi venter og venter. Så kommer Brevet og vi leser i rasende fart for å finne ut når er fristen for å levere – og voila – var det ikke det vi tenkte – to uker fra datoen brevet ble sendt ut! Da er det bare å slippe alle de planer og oppgaver som lar seg slippe, forskyve, utsette eller avlyse og gå i gang. Ja, men her ble det jo talt så tallene føyk i januar, da er det vel bare… Jasså, gitt! Kom ikke med, da er det vel bare… for i mellomtiden har systemleverandøren fått vite hva som er endringene, laget nye rapporter og tallene oppstår i helt nye formasjoner som må telles, legges sammen og gjenoppstå i nydelige og prydelige rekker. I år ble det helt klart at man skal måle helt nye ting, f.eks. antall søk, antall viste poster, nedlastede datafiler og om hjemmesiden har WAI -ett eller annet. Yes or no. Tenk om det var så enkelt! Jeg ringte IKT-gutta, de skjønte spørsmålet, men kunne bare svare kanskje – hvorfor var ikke det et alternativ? – så ringte jeg systemleverandøren som sa, ja, men det må gjøres noe med siden før…. mao. kanskje her og. Nå håper jeg at dette spørsmålet blir stående til neste gang for da skal jeg ikke bruke tid på dette i det hele tatt og skrive kanskje i kommentarfeltet MED EN GANG!

Jeg har hatt noen deilige feriedager, jeg har nesten glemt at jeg har en jobb, jeg skal nyte resten av dagene og jeg håper noen har kastet alle de gule, grønne, oransje og lilla lappene som fløt rundt da jeg gikk fra jobb på lørdag.

Vi kjemper oss gjennom uka og så er det Thank God its Friday! Denne fredagen var det teater med banden, Lars Noren: Guttene i skyggen . To timer heftig forestilling, uten pause og hvor skulle denne pausen vært? Livet er jo uten pauser. Det var et innblikk i tilværelsen for de som har begått skrekkelige forbrytelser og deres forsøk på «forklaring» eller forståelse av hva som hendte hvorfor det ble slik. Det var en vandring mellom humor og det ytterst groteske. Banden vaklet ut og snakket frenetisk hele veien hjem, nesten som en form for debriefing. Lars Norén er kjent for å skrive drama som provoserer og som ikke lar publikum gå uberørt fra forestillingene. Det er fantastisk å oppleve dramatikk som tvinger deg til å tenke på personene som gestaltes som «virkelige». 

Også ble det lørdag og alle ideer om kreativ virksomhet forsvant i husvask, støv og MGP – jada, jeg satt der…. og passiviteten var fullstendig! Vi har nå både Viasat og BKK kanaler på TV-en og da er det selvsagt den som er raskest på tastaturet som vinner kanalvalget. Dette kanalkaoset skal avsluttes om et par måneder og det blir en lettelse – dvs. redselen for å gå glipp av noe vil bli sterkt redusert. Kanskje jeg til og med får tid til å lese flere bøker? I det siste har det bare blitt Arnt Birkedal: Gaulevik – som var en herlig leseropplevelse. Jeg ble klar over Birkedal sitt univers da jeg leste boka Valentin, etter det tilhører jeg fansen! 

Og så ble det søndag – minnekonsert for Pavarotti – og blandt mange andre synger Sting opera, akkurat det er det andre som gjør bedre, men som underholdning rett før helgen definitivt er over  er dette helt OK. I morgen venter ABM statistikken, nei, nei jeg VIL IKKE tenke på dette nå. Da heller litt mer Sting opera.

For en tid siden hadde Nrk en liten serie med parodier fra Tracy Ullman. Disse ble hver gang avsluttet med en parodi på Arianna Huffington hvor dama sitter i en stor seng og blogger om dagens begivenheter før hun avslutter  med : blogging off now, blogs and kisses, kysser PC-en sin og slukker lyset.   Jeg syntes denne parodien var hysterisk morsom og tenkte ikke så mye på hvem som forårsaket dette innslaget, men så blir hun nevnt av Jill Wlaker Rettberg og med litt googling dukker jo Huffington Post opp. Arianna herself er en konservativ dame, men med litt hjelp fra Tracy Ullman blir det jo riktig festlig!

En annen sak som ble riktig stort og flott var et nytt møte med Oslo Sporveier. For å komme meg til Høyskolesenteret måtte jeg ta trikk og siden jeg kom sent til Oslo søndag kveld, glemte jeg å kjøpe trikkekort! Ved tidligere Oslobesøk har jeg blitt overfust av trikkeføreren for ikke å ha kjøpt billett, eller enda verre – ha en stor seddel! Jeg stod ved trikkestoppet og øvde meg på en forklaring på hvorfor jeg, beklager så mye, var nødt til å kjøpe billett med – å skrekk og gru – en stor seddel. Men hva skjer? Trikkesjåføren opplyser bare prisen, gir meg billetten og dett er dett. Dagen etter har jeg fremdeles ikke kjøpt trikkekort, men oppildnet av denne vennlige behandlingen prøver jeg igjen. Under over alle under! Trikkeføreren smiler og sier: en billett, ja. Du verden! Jeg nevnte dette for en annen som ikke bruker trikken til daglig og hun sa: -kanskje de har gått på kurs? Hvis kurs virker så bra. send folket på kurs, Liv Signe!

Høgskolen i Oslo – JBI arrangerer Kari Skjønsbergdagene for sjette gang i dag og i morgen. I dag fikk vi et innblikk i World of Warcraft av en entusiastisk foreleser som nå omsider, fikk meg til å forstå at min sønn som var/er (?) en ivrig WoW spiller, umulig kunne gå fra sin «dungon» eller raid for å spise middag, da ville han jo svikte lauget sitt.  Å svikte sin mors kjøttkaker det kunne han altså! Jill Walker Rettberg har jeg nå hørt to ganger med ganske kort mellomrom, men det var en fornøyelse også denne gangen. Dessuten  har hun lagt ut forelesningen sin på bloggen! Det er flott for de av oss som må ha ting repetert et par ganger før man aner hva det handler om. Og så var det Ture Schwebs som nesten ved avslutningen av sitt foredrag delte med oss The Mom Song! Dette tok på en måte litt luven fra de innledende tankene han gjorde seg om tidsspennet vi opplever ndg internettutvikling. Han sa bl.a. at sju internett år kan omregnes til ett kalenderår! Det er noe å tenke på når man investerer i nye maskiner, utvikler nye program og nye nettsider. Dvs. det vi gjorde for sju år siden i 2002 – regnet om til internett tid er nesten femti år? Jeg skal nok tenke litt mer på dette når jeg bare får spilt av The Mom Song noen ganger til og kanskje en nye runde med The Complaints Choir of Birmingham ?

Siste uke ga oss Neptunseminaret 2009. Innlederen sa at alt som gjøres to ganger etter hverandre i Bergen er en tradisjon og dermed også Neptunseminaret. Jeg synes seminar er flotte greier! Man kommer seg ut av biblioteket, man får snakke med kolleger og forhåpentligvis får en ved siden av altfor mye til lunsj og overveldende mange kopper med kaffe, også noe mer informasjon, ja til og med kunnskap! Jeg hadde stor sans for Alexander Johannesen som snakket om biblioteket som stedet hvor informasjon blir kunnskap. Men som også omtalte biblioteket som en tilstand av å være i overgangsalderen(!), problemer med rekrutteringen, marc som rigid og lite egnet til dagens behov.  Han hadde ikke noe konkret å sette i stedet, men man kan jo tenke tanken på andre varianter. Behovet for å bytte ut Melville har jo blitt luftet av Thomas Brevik og andre. Ved siden av millioner av om og men, så hanlder dette om at noen må gjøre det. Noen må fine tid, penger, kunnskap og kraften det krever for å utvikle noe annet. Og hvem skal være noen?

Et absolutt høydepunkt var å høre Jill Walker Rettberg  snakke om Gutenberg parentesen, fasinerende å tenke på om vi nå vender tilbake til fellesfortellingene og vekk fra det autonome verket – eller begge deler? Et skikkelig – JA TAKK!

Nytt år, det kjennes bra! Hvert år tror jeg at i år skal jeg bli flinkere til å trene, rydde, jobbe og få ting unna før deadline. Slik er det også i år! Men arbeidsrommet i heimen og skrivebordet på jobben er overfylte av papir, bøker og rot. Hva må til? I følge mannen i mitt liv er løsningen vakre system, hver ting på sin plass. Jeg som er bibliotekar burde være den selvskrevne til å finne de vakreste system av alle. Kammerat Melvil Dewey lagde vårt nåværende klassifikasjonssystem og innimellom finner jeg det fortsatt frydefullt å fordype meg i dette. En annen sak er om jeg skal anvende dette systemet på liv og virke i heimen? I en av årets debatter på Biblioteknorge var det snakk om kassering og den gode Hans Martin Fargerli nevnte blant kasseringens utfordringer kunsten å kassere fra egen (privat) boksamling. På vårt lille bibliotek har vi hatt en drastisk kassering de to siste årene, det har vært flere tunge stunder skal jeg love! Da jeg etter et heftig påtrykk fra min kjære innså at egen bokhylle også burde få en alvorlig gjennomgang, ble det adskillig verre! Til nå har jeg kastet to bøker, tre årganger med tidsskrift, noen avisutklipp. De øvrige bøkene jeg ikke har fått plass til i hylla, verken i rekke en eller to står nå i plastposer på mitt arbeidsrom. Det er en sti fra døra og inn til arbeidsbordet, på bordet har jeg akkurat plass til min lille mac. Jeg har sluttet å bruke Migthy Mouse for den er det ikke plass til, men hva trenger man en ekstern mus til når man har en integrert? Jeg tenker veldig hardt på om jeg skal rydde litt mer, kanskje levere tilbake bøkene jeg lånte i fjor? Ha som mål å se hele bordplata en gang i halvåret? Må tenke litt på det…