I går leste jeg ferdig Kunsten å gråte i kor av Erling Jebsen. Denne boken er filmatisert , men boken var lett å lese og i hodet snurret min egen film aldeles utmerket, så behovet for filmopplevelsen var ikke akkurat til stede. Dette er historien om Allan og hans heller dysfunksjonelle familie. Allan ser det som sin fremste oppgave å holde farens nerver i balanse, slik at han ikke gjør alvor av trusselen om å ta livet av seg. Når faren endelig gjør et forsøk, venter imidlertid Allan så lenge med å komme til unnsetning at faren nesten klarer det, noe som sjokkerer både ham selv og faren. Men før vi kommer så langt har søsteren kommet på psykiatrisk sykehus, Allan har rømt fra foreldrene for å komme seg til søsteren og han tatt med seg kaninen Ninus. I viderverdighetene som følger blir Ninus borte og når Allan kommer hjem spør han sin mor om Ninus kommer hjem igjen:
«-Ja, det gjør den nok snart. (sier hun) Jeg hører på henne at hun ikke vet det, men at hun gjerne vil berolige meg. Av og til kan det være vanskelig å få et klart svar fra de voksne, det virker som det er en viss usikkerhet knyttet til det de sier, men jeg tror de lider under det selv også. Som barn er det viktig å ha forståelse for det, det gjelder å være tålmodig og forsøke å gjøre det litt lettere for dem – og for seg selv.»
Det hender stadig vekk at jeg befinner meg i denne situasjonen, det er noen «voksne» som sier noe til meg som jeg verken finner hode eller hale på, hva er dette – immaturus? For andre i samme situasjon: les boken den er en opplevelse!
En annen opplevelse var å lese Tor Arve Røssland sin bok Plutselig skjøna eg alle songane og for å si det slik denne boka hadde jeg ikke tatt ut av hylla dersom jeg ikke hadde blitt tildelt oppgaven å lese den. Omslaget på boka gir meg ingen grunn for å lese denne, det forteller meg heller lite, baksiden vet jeg at man ikke skal stole på… og i det årlige høstraset av bøker som kommer hadde ikke denne nådd fram bokstavelig talt. Men jeg begynte å lese og som anmelderen i Barnebokkritikk.no er jeg helt enig at dette er en flott og viktig leseropplevelse. Dette er ungdomsutgaven av Sveve over vatna, les og nyt! Så hvorfor må Samlaget lage et sånnt omslag at boka MÅ formidles og at bare de som virkelig stoler på meg kommer til å lese den?
Denne saken har Elis lesebabbel omtalt ved fleire høve, kva må gjerast for at nokon skal kome og gjere noko? Nokon????
Bentebing's Weblog 