I dag var det Knarvikmil og «alle» var ute og løp, gikk eller så på folk som tok seg ut på ulike måter. Etter et visst press fra min kjære kom også jeg meg ut, gjennomførte naturløypa, den lengste varianten og er nå litt støl, men veldig fornøyd med meg selv! Overgangen fra ferie til jobb var enkelt sagt brutal. Det gikk et par uker før jeg skjønte at det som ringte midt på natten faktisk var vekkerklokka! Men nå er jeg herdet og står opp uten å tenke etter om jeg er trøtt eller ikke.
Bibliotekhverdagen ble innledet med illsinte meldinger på Biblioteknorge om sein utsending av K-fond bøker. Jeg synes disse bøkene stort sett har vært seine, så sånn sett er ikke dette noe nytt. Det som mange bibliotek føler på er at de populære/haipa bøkene kommer så seint at før K-fondet er i hus så har paperbacken kommet i butikken og da kan man nesten be låneren kjøpe boka selv. Det gjør snille bibliotekarer selvsagt ikke, vi skraper sammen penger til å kjøpe ett eksemplar slik at boka er i samlingen og så venter vi mer eller mindre tennerskjærende på K-fondet.
K-fondet har vi fått høre er ikke en støtte for bibliotekene, men for litteraturen, språket og for å spre den norske litteraturen ut til alt folket. Det skal gjøres gjennom bibliotekene, om man får vente høst, vinter og langt ut på våren så er det jo så mange andre gamle bøker man kan lese i mellomtiden.
Som styrer på et lite bibliotek, med et puslete budsjett er selvsagt tilførselen av K-fondet viktig, men det hender at jeg spør meg: Hva får biblioteket igjen for denne pålagte oppgaven å ta imot, gjøre tiltgjengelig, formidle disse bøkene som kommer et halvt år etter at man har sluttet å snakke om dem? Eg berre spyr.
