Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Martine Grande har laget en nydelig bok om ensomhet, vennskap og det å vokse seg sterk. Sam er grønn som snørr og bor sammen med faren sin og undulaten Ørn. Far vil at Sam skal gå ut og leke, men ute er tøffingen Gorm med flokken sin og de er ikke greie med Sam. Sam later som om han går ut, men egentlig gjemmer han seg på rommet til det blir tid for å komme hjem. En dag ser han en gul jente sparkesykle forbi vinduet sitt. Han lener seg ut av vinduet for å følge med henne og plutselig har Ørn fløyet ut. Han må ut å lete etter bestevennen sin. Han leter høyt og lavt og blir nesten oppdaget av Gorm og gjengen. Han hører at de plager noen, det er den gule jenta. Han prøver å snike seg vekk, men så tenker han at han kan jo ikke la henne være alene med denne gjengen. Han roper stans, men da vende de seg mot ham. Da hører han et pip som kommer fra Ørn og Sam begynner å rope på ham. Gorm og gjengen tror det er en ordentlig ørn og går vekk, men Sam blir kjent med jenta og får en ny venn som lærer han å sparkesykle.

Dette er en fin bok å samsnakkes om. Her tas det opp både ensomhet, vennskap og det å våge noe når en egentlig ikke tørr. Illustrasjonene er enkle og store og det er lett å holde tråden i det som skjer. Boka er utgitt på Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

Sigbjørn Lilleng har laget en tegneserieversjon av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sin TV-serie «Blindpassasjer» som kom i 1978. På den tiden var jeg virkelig ikke interessert i science fiction, interessen har kommet og gått, men tegneserier er spennende og denne formen for litteratur gjør enkelte romaner lettere tilgjengelig for dem som kvir seg for å sette igang med lesingen.

Stjerneskipet Marco Polo er på vei hjem fra oppdrag og mannskapet ligger i dvale. De blir vekket lenge før de skal og oppdager at det har vært et strømavbrudd. De er fortumlet og prøver å finne ut hva som har gått galt. Det dukker opp en fremmedskikkelse på skjermene i kontrollrommet. Det betyr at de har en blindpassasjer. De leter etter denne personen over hele skipet, men ingen er å finne. De analyserer støv, de ser på filmopptakene de gjorde mens de var på planeten Rossum og det går opp for dem at en av dem er overtatt av blindpassasjeren, men hvem av dem er det? Dette er vanskelig å forholde seg til og de begynner å se anklagende på hverandre. De må stille seg spørsmålet: Hva er det å være menneske? Hva skiller mennesket fra maskinene? Hvordan kan de vite at de forteller hverandre sannheten?

Det er spennende! Det er en intensitet i bilder og dialog som får meg til å lese i rasende fart, men samtidig er det bildene så flotte at de bremser meg litt ned. Jeg lever meg inn i fortellingen og tenker at det er jammen bra at dette er på papir og ikke på TV for jeg er en superpingle og hadde ikke orket denne spenningen. Jeg tar hatten av for Lillengs adaptasjon, den er flott! Abefales? Oh yes! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Diktboka Ring hvis det er noe av Åse Ombustvedt og Inga H. Sætre handler om Emma som har en mor med store personlige utfordringer. Moren projiserer sine problemer, sin uro, sine forestillinger om alt som kan skje med Emma over på henne. Det er Emma som er vanskelig, det hun som må utredes, det er hun som trenger hjelp. Emma vil være i fred. Hun vil ha venner som hun kan ta med hjem, men med en mor som ikke lager middag eller rydder opp, hvem tørr å ta med seg noen hjem da? Emma har lærere som ser henne, spør hvordan hun har det. Heldige Emma. Hun har en far som, selv om han ikke er så mye tilstede, stiller opp når Emma sier at skolen spør om hvordan ting er. Emma selv skjønner etter hvert at hun må stille opp for seg selv, det er ikke henne det er noe galt med!

Denne boka fikk jeg tilsendt fra Ena forlag i vår. Jeg leste den med en gang og tenkte at dette er en fin diktsamling, den må jeg tenke litt over. Så gikk dagene og det er september, skolen er i gang og nå må jeg skrive om denne boka fordi det er en viktig bok. Den kan bli en viktig bok for et barn eller en ungdom som er i en lignende situasjon som Emma. Ombudstvedt skriver om en skremmende kjent situasjon, barn som kommer i klemme mellom hjem og skole. Hva er det som blir Emmas utløsende faktor for forandring? Læreren som fortsetter å spørre, medelevene som viser omsorg og en gryende forståelse i Emma om at hun må si noe. Det er håp for Emma. Det er bøker som dette som viser utveier for barn som Emma. Nydelig skrevet og illustrasjoner som legger til og utvider teksten. Anbefales!

Svein Nyhus er en erfaren bildebokskaper. Det er alltid spennende å se hva han har laget og hvordan han bruker tekst, undrende og minimalistisk som den gjerne er og hvordan han setter sammen illustrasjonene som ikke nekter seg noe. Det har han gjort til gangs i denne bildeboka Steder å tisse. Her handler det om hovedpersonen, en gutt uten navn som har oppdaget gleden ved å mestre tissingen selv. Han oppdager at det er ikke mange steder hvor det ikke går an å tisse. Han gjør stadige erfaringer om tissingens mysterier. Han filosoferer over andre som også kan tisse og hvor forskjellige de er. Det er en oppdagelsesreise i å være tilstede i egen kropp og i verden. Illustrasjonene er fulle av detaljer og holdt i det gule med blåtoner som kontrast, det må være en av de få restriksjonene han har lagt på seg selv. Det er flott gjort!

Jeg tror dette er en bok som kan lese mange ganger og hvor man stadig vil oppdage noe nytt. Barnebokkritikk har en grundig omtale av boken. Som voksen leser framkaller boken et par herlige minner fra da mine gutter oppdaget friluftstissingens gleder, jeg smiler fortsatt! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Forventningene stiger når Tommi Kinnunen kommer med en ny bok. Han skriver på ingen måte morsomme bøker, men han skriver nært og intenst om personene sine. Jeg synes jeg ser dem for meg og blir langsomt kjent med dem.

Denne boka har hentet handlingen fra krigen, nærmere våren 1945 da krigen er i de siste dagene og desperate handlinger får folk til å gjøre uhyrlige ting med hverandre. Vi følger fem finske kvinner som har reist til Nord-Norge for å hjelpe tyskerne, eller har de bare reist for å komme vekk fra strenge fedre, og likegyldige menn? Det får vi ikke vite og kvinnene deler heller ikke årsakene med hverandre. Kvinnene som på en eller annen måte var i kontakt med tyskerne ble ved krigens slutt samlet i leirer og fikk håret klippet av. De fem som vi følger gjennom romanen blir kjørt til den finske grensen og sluppet av der. De begynner å gå og går igjennom Lappland, gjennom øde skoger, nedbrente hus og gårder. De får hjelp av noen, men blir jaget vekk av andre for hvem vil vel ha noe med tyskertøser å gjøre? Gjennom vandringen blir vi kjent med kvinnene, men det er først og fremst Irene som er Kinnunens hovedperson og som vi følger gjennom tilbakeblikk og drømmer. Kvinnene går, mil etter mil, hjelper hverandre og prøver så godt det lar seg gjøre å holde sammen. De er forskjellige, men situasjonen de befinner seg i gjør at de blir knyttet sammen og kjenner omsorg for hverandre.

Det er en tankevekkende bok. Jeg blir slått av hvor troskyldige kvinnene var da de reiste fra Finland til Norge og hvordan de på vandringen reflekterer over utviklingen av krigen, forholdene de levde under og hva de faktisk deltok i. Hadde de visst det, vil de da ha gjort det? Forholdene i Finland var desperate, befolkningen skulle evakueres, hvilke valg hadde de egentlig? De vist ikke hvor og til hva de skulle evakueres, eller om de skulle prøve lykken med den tyske hæren, de som skulle vinne? Det er lett å dømme og fordømme i etterpåklokskapens klare lys, men når du er midt i hendelsene, hva da? Kinnunen skriver som alltid levende og godt om sine personer. Jeg skulle gjerne ha lest mer om hver enkelt av disse spesielle kvinnene slik han beskriver dem. Det er vel verdt å bruke tid på å lese denne romanen. Den nydelige forsiden forteller noe om håpet om en ny vår – for hvem? for kvinnene? den som leser får se. Anbefales! Takk til Pax forlag for leseeksemplar.

Det er noen år siden Erlend Loe og Kim Hiorthøy laget bildebok sammen. I Hvem rumpet brunosten? er de i gang igjen med en morsom, vill og gjenkjennelig historie – i hvert fall for de som har lest Mord på Orientekspressen av Agatha Christie.

Kongen elsker brunost og har fått vite at Lise von Kavntum lager verdens beste brunost. Kongen skriver til henne og inviterer et stykke brunost med ledsager til Slottet.  Hun tar toget, sitter i en avlåst sovekupe og vokter brunosten. Dessverre sovner hun og når hun våkner har noen rumpet brunosten. Det er skandale! Den flinkeste detektiven blir tilkalt og kriminalbetjent Fluffenberg kommer. Han starter straks avhør av alle passasjerene og mirakuløst nok klarer han å løse mysteriet.

Det er språklig energi, fantasi og gjennomføringsevne i denne fortellingen. Det vrimler av fantasifulle navn og ordet rumpe blir brukt både titt og ofte. Det er ord og handlingsforløp som gir mange assosiasjoner til den voksne medleseren og det er en villskap i forklaringene som vil more både liten og stor. Kim Hiorthøy illustrerer på en «tilfeldig» og røff måte som er med på å understreke personlighetene til både kongen, kriminalbetjenten og passasjerene som blir utsatt for Fluffenbergs skarpe avhør. Boka er delt inn i fem kapitler som viser til forbrytelsens og oppklaringens gang. Det er lek med krimsjangeren, ordlek og illustrasjoner spiller med i det lekne. Det er vel verdt å bruke litt tid på denne i godt selskap. Barnebokkritikk.no har en lang og grundig om tale av boka. Boka er utgitt av Cappelen Damm. Jeg lånte den på biblioteket.

Denne fine bildeboken er laget av Hilde Hodnefjell. Boken handler om hvor lett det er å snuble, knuse, søle når man er en liten kropp med en fugl på skulderen som stadig forstyrrer. Pappa kjefter, det kjennes ikke bra ut. Barnet formaner seg selv om ikke røre hammeren, ikke dytte til påhengsmotoren eller ta for mye O`boy i melkeglasset. Det blir bare dårlig stemning av det. Barnet og pappa skal på sommerferie, de skal bo på en liten øy og pappa skal reparere et tak. Det beste pappa vet er å fikse ting. Fuglen følger med. De må ro fordi barnet dyttet påhengsmotoren i vannet. De møter en mann som hjelper dem og han vet mye om fugler. Han ser fuglen på skulderen til barnet og sier «sånne fugler må man leve med…» Mannen kommer innom hver kveld og han lærer barnet hvordan han skal leve med fuglen, bli kjent med den, ja til og med bli venner med den.

Illustasjonene er luftige og lette. Hovedpersonen kan være en gutt eller en jente, for klossmajorer finnes det av begge kjønn. Hodnefjell har en behersket fargebruk og en lett strek i de fleste oppslagene, men når ulykken skjer er det kraftige farger og store tunge bokstaver, vi kjenner hvor dumt dette blir. Det er en fin historie. Alle som er eller har vært klossmajorer kan kjenne seg igjen i den ekle følelsen av å gjøre ting som får stemningen til å dale. Det er en bok å snakke sammen om, og det er en påminning til alle voksne om å tenke tilbake på hvor lett det er å velte melkeglass, snuble i ting og glemme seg bort. Boka er gitt ut av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket. Det er en grundig anmeldelse av boka på nrk.no sine sider.

Forfatter Tor Åge Bringsværd og illustratør Thore Hansen er godt kjent fra sine bøker om Ruffen; sjøormen som ikke kunne svømme (1973). Nå har de laget en ny serie om barna til Ruffen og dragen Hamayoko, sjøormjenta Kaida og dragegutten Luki. Denne boka handler om når Ruffenbarna skal begynne i barnehagen. Den eneste barnehagen de kjenner til er den for sjøormbarna som ligger på havets bunn. Der kan ikke Luki gå, for han puster med lunger! Må de gå på hver sin barnehage? Luki prøver på ganske desperate måter å finne en måte slik at han kan gå i barnehagen under vann, men det går nesten galt. Foreldrene leter etter en god løsning for begge barna og etter en dramatisk redning av Luki får de vita at på jungeløya Mira er det en barnehage. De drar dit, men får de komme inn?

Bringsværd driver fortsatt sitt prosjekt: det skal være plass til alle, det skal være respekt for alle, det koster så lite å vise litt omtanke. Dette er gode verdier som han formidler på en levende, spennende og fantasieggende måte. Det hjelper også godt på at Thore Hansen bygger på og videre med sine lett gjenkjennelige illustrasjoner. Bøkene om Ruffen er godt kjent fra 1970-tallet og jeg tenker at mange av dagens besteforeldre har gode minner av å ha lest disse for sine barn, som kanskje igjen kan lese dem for sine. Generasjonsbøker! Hvorfor ikke? Temaene er fortsatt like aktuelle! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Nordhordland Litterære Selskap er så smått i gang igjen etter diverse utsettelser på grunn av Covid-restriksjoner. Det er sommerferie nå og når vi møtes i august skal vi snakke om Mine drømmers land som er første bok i en trilogi av Merice Briffa. Briffa er en australsk forfatter som er mest kjent for sine familie/slekst romaner med handling fra Australia. Romanen begynner i 1844, vi er i Cornwall, England og vi blir introdusert for Meggan Collins som ser sin vakre, eldre, søster Caroline ligge i armene til Rodney Tremayne. Collins-familien er gruvearbeidere, Tremayne- familien eier gruvene, landsbyen og så og si folkene som bor i den. Meggan løper av sted til gjemmenstedet sitt og roer seg ned ved å synge. Con Trevannick som er fostersønn i familien Tremayne hører henne og blir helt betatt av både stemmen og Meggan, men hun som er tolv år synes han er gammel og stikker av. Moren i familien Collins vil at Caroline skal gifte seg med Tom Roberts som også arbeidet i gruvene, men Caroline stritter imot. Da det kommer for en dag at Caroline er gravid, forteller moren hvorfor hun ikke kan gifte seg med Rodney. Det er ikke bare klasseforskjellen, men det er og en annen hemmelighet som skjuler seg i familiens historie. Caroline kaster seg ut i dyp gruvesjakt og dør, familien pakker sammen alle sine eiendeler og flytter til Australia. I Australia er det også gruvedrift og mennene i familien får raskt arbeid. Moren mistrives og føler en enorm skyld for datterens død. Meggan har en drøm om å bli sangerinne, men moren prøver å dra henne ned på jorden ved stadig å gi henne huslige oppgaver. Meggan redder en liten gutt fra å drukne og familien til barnet spør om hun vil vli barnepike for gutten og søsteren hans. Hun tar gladelig i mot tilbudet og flytter til familien som bor et stykke unna gruvebyen. Familien Heilbuth oppdager snart Meggan sin vakre stemme og ber henne synge i selskaper de holder og hun opplever å bli verdsatt både hos familie og gjester. En dag får de besøk av Con Trevannick og Jenny Tremayne som er på leting etter Rodney Tremayne. Etter at Carloine døde, hadde Rodney et voldsomt oppgjør med faren og rømte deretter fra England. Nå er faren alvorlig syk og vil gjøre opp med sønnen. Ryktet har fortalt at han er i Australia og de leter over alt. Con og Jenny er forlovet, men det er Meggan Con er opptatt av og Meggan har etterhvert fått sterke følelser for ham. Con vil gjennomføre planen om å gifte seg med Jenny og Meggan prøver å kvele alle gode følelser for ham. En av dem som beundrer Meggan og stemmen hennes er den rike David Westoby. Han vil gifte seg med henne og sørge for at hun får utvikle seg som sanger. Hun elsker ham ikke, men er gladd i ham på en vennskapelig måte. Når Con har reist for å gjøre «sin plikt» bestemmer Meggan seg for å ta imot tilbudet og de gifter seg. Brødrene til Meggan vil flytte til området der det er oppdaget gull og legger ut på en lang reise. De treffer igjen familien Wenton som de tidligere har blitt kjent med og det fører til at de reiser sammen med dem en stund. Familien Wenton har tatt til seg en aborignerjente , Jane, som de fant i bushen sammen med moren. Jane er som en datter for dem, men opplever mye diskriminering av folk uten for familien. Rodney som har forandret navn kommer til denne familien og blir forlovet med datteren Anne. Han blir betatt av Jane og hun blir gravid. Når han får vite at faren ligger for døden reiser han tilbake til England og bryter forlovelsen med Anne. Meggan får undervisning av madame Marietta og lærer mye av henne. Hun debuterer og får stor oppmerksomhet. Con har brutt forlovelsen med Jenny og reist tilbake til Australia. Han oppsøker Meggan og selv om hun er gift begynner hun et forhold til ham i en annen by som de reiser til. De får en lykkelig uke sammen før Meggan reiser hjem. Hun oppdager at hun er gravid og før hun får fortalt David alt, dør han i en ulykke.  Jane som også er gravid oppsøker Meggan og spør om hun får bo hos henne en stund. Meggan tar henne med til familien Heilbuth som fortsatt trenger en barnepike og Jane får jobben. Pa Collins dør i en gruveulykke og Meggan tar med seg moren tilbake til England og kjøper et lite hus til henne der. Mens de er der får de besøk av Jenny som forteller at Con har reist tilbake til Australia og bosatt seg der. Jenny oppfordrer henne til å ta kontakt med Con igjen, han må i det minste få vite at han har en datter…

For de som liker drama og familiesagaer er dette et funn. Det er mye som skjer og det er mye følelser. Det som jeg synes er mest interessant er innvandrernes forhold til de innfødte, aborignerne. De blir av de fleste sett på som rare, skitne og tyvaktige. Kvinnene blir utsatt for seksuell trakasering og i de «finere» kretsene er det å invitere en person med mørk hud, til og med en aborigner ganske uhørt. Det finnes selvsagt unntak, men jeg tror forfatteren har grepet holdningene og beskrevet dem på en rett måte. Forfatteren skriver med stor respekt om deres tradisjoner og kunnskaper om urter og medisiner som hjelper familien Collins i en vanskelig situasjon. Selv om familiene vi møter skal alle starte på likt nivå, kommer det tydelig fram at her er det de samme klasseskiller som i England og i Europa. Forfatteren skriver også om gruveselskapene som søker profitt framfor sikkerhet, noe som fører til skrekkelige ulykker. Boka er på vel 490 sider, hadde det ikke vært for de forviklende kjærlighetshistoriene hadde det blitt en tynn bok. Liker du familiesagaer, da er dette en flott bok, er det i meste laget for deg så skygg unna.

Ny bok om Rot og Bjørne av Hege Østmo-Sæter Olsnes! Denne gangen skal de på stranden. De har med seg badedyr og skal lage raserfart i følge Rot, mens Bjørne synes de skal være litt forsiktige og hvert fall ikke gå ut på dypet. På stranden treffer de Lo som inviterer dem med på å bygge sandslott. Bjørne vil, men ikke Rot for han skal «lage raserfart». Bjørne blir på stranden med Lo men Rot blir sur og vil bade med en gang. Rot raser omkring i vannet og venter på Bjørne. Endelig kommer han, men sammen med LO… Bjørne oppdager at Rot er på dypet og de kaver seg ut til ham, men Rot vil ikke reddes. Han kjemper imot og plutselig går badedyret til Bjørne og Lo istykker og Rot må redde dem. Heldigvis kan Rot svømme og sammen kommer de seg i land. Nå kan de leke sammen resten av dagen.

Dette er fjerde bok om Rot og Bjørne, en bok om vennskap og sjalusi, men også om å ta vare på hverandre når farer truer. Illustrasjonene er enkle men talende og uttrykkene til de to hovedfigurene er innimellom helt ubetalelige og gir litt til den voksne medleseren også. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.