Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Pappa var nesten på Woodstock er det første romanen for voksne av Ane Barmen. Det er en roman om forholdet mellom faren Theis og datteren Ruby først og fremst, men det er også en fortelling om barndom, brutte løfter, sammenligning og presset om å bli gravid.

Theis bor alene med hunden Snuppa, men hunden er gammel og sjuk og må avlives. Dette er hardt for Theis og han har en lang historie med å ty til flaska når ting blir vanskelige. Han har holdt seg unna alkoholen en lang stund, for Snuppa likte ikke at han drakk. Nå når hunden ikke er der lenger, er det ingenting som legge bånd på ham. Han har noen bremser som sier at dette bør han ikke gjøre så mye av, men dette er noen veldig svake bremser. Han har ikke hatt kontakt med datteren Ruby på lenge, men i et anfall av sorg og sentimentalitet ringer han til henne og inviterer henne og samboeren Bjørnar på middag. Bjørnar er en stødig og snill mann, vokst opp i et ryddig hjem der tradisjonene var på plass. Ruby grøsser ved tanken på at han skal oppdage hvordan hennes oppvekst var, men Bjørnar har ingen kvaler eller fordommer med å møte faren og slik blir det. Middagen går bedre enn det Ruby frykter og Bjønar ber henne slappe av. Likevel har Ruby altfor mange dårlige erfaringer med en far som ikke møter opp, ikke holder det han lover og drikker altfor mye. Theis blir kjent med Tanja som står i kassa i butikken der han pleier å handle. Tanja har en datter, et barnebarn og et stort hjerte for hjemløse dyr. I et meget fuktig øyeblikk sier Theis ja til å ta seg av katten Alfred og dagen etter kommer Tanja med katt og utstyr og Theis må igjen ta ansvar for et levende vesen. Ruby og Bjørnar strever med å bli gravide. Ruby er omgitt av gode råd fra kollegene på lærerrommet, bloggene og forumene, det blir mye, men hun gir seg ikke. Det er nesten ikke den ting hun er villig til å gjøre for å bli gravid.

Romanen gir et inntrengende bilde av kampen for å bli gravid, hvordan det hagler med gode råd og hvor lite det faktisk hjelper Ruby og hennes oppfatning av seg selv. Theis er skyldig i mye, det er lett å sette merkelapper på menn som han, samtidig får vi vite noe om hans bakgrunn og igjen blir det klart at folk blir ikke unnavikere av seg selv, det er noen som gjør dem slik. Det er ganske sterkt å lese. Det er en flott roman! Artig nynorsk og god framdrift i fortellingen. Den er bare å anbefale!

Elisabeth Moseng lager bemerkelsesverdige bildebøker. De har alltid en underfundig tone og når hun gjør alt selv, blir det ofte morsomt, finurlig og tankevekkende – også denne gangen.

Reven finner en rød sekk, ser han ned i den? Kanskje. Han tar den på seg og vandrer gjennom landskapet som ligner en ørken. Dyrene han treffer spør: hva har du i sekken og han svarer: ingenting. For hvert spørsmål han får svarer han: ingenting. Dette er uhyre provoserende, han må vel kunne gi et annet svar! Dyrene samler seg til angrep, hva skjer da? Den som leser får se…

Dette er en meget elegant fortalt historie. Bildene er tilsynelatende store og enkle, men ser man etter så er det små figurer som dukker opp her og der og utvider historien på en subtil måte. Fargebruken er avdempet, men tydelig, flott gjort i alle ledd. Dette er en bok der leseren og medleseren vil oppdage nye ting for hver gjennomlesing, det gjorde jeg og jeg er nok ikke ferdig med å lese denne enda. Boken er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseekseplar.

Vi har vel en eller annen gang hørt om dyr som hjelper mennesker i en nødsituasjon? I denne boka Ekte dyrehelter har Camilla Otterlei skrevet om og Lars Rudebjer illustrert femten historier om dyr som har reddet mennesker i farlige situasjoner eller utført arbeid som har vært til hjelp.

Vi får høre om rotta som er minerydder, Ronja som er krefthund, og Sunny boy som er terapihest. Hvert dyr har et dobbelt oppslag med fortellingen om dyret og hva det gjør eller har gjort, en faktaboks, en boks som omtaler superegenskapene til dette dyret og litt funfacts. Illustrasjonene er store og fargerike og viser dyret i aksjon. Jeg kan tenke meg at mange barn vil synes dette er en fin bok å bla i og komme tilbake til for her kan man både lære litt historie og noe om andre land og folk.

Bak i boka er det en liste med kilder over bøker og nettsider som forfatteren har hentet historiene fra. Dette gir en mulighet for leseren til å sjekke selv, men etter å ha gjort noen forsøk så er det ikke så enkelt å finne opprinnelsen til historiene når jeg brukte nettadressene, enkel googling derimot gjorde susen. Teksten er så enkel at en fersk leser kan klare den med litt tålmodighet. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Dette er bok nummer to i serien Torsdagsmordklubben av Richard Osman. De fire pensjonistene Elisabeth, Joyce, Ron og Ibrahim som vi ble kjent med i den første boken fortsetter i samme spor, altså å oppklare mord. De bor i seniorlandsbyen Coopers Chase og har et ganske behagelig liv. Ibrahim, psykiatereren har endelig kommet seg ut av huset sitt og holder på å utforske alle mulighetene i nærmiljøet. Han tar daglige turer hit og dit og synes at han har fått dreisen på mange av de moderne dupedittene vi må forholde oss til. En dag han er ute blir han overfalt og ranet av en gjeng gutter. Han blir skadet, noe fysisk, men ikke minst blir han redd for å gå ut i tilfelle dette skulle skje igjen. De andre tre i klubben vil finne de skyldige og få dem straffet, men hvor lett er det? Den som har gjort mest skade blir funnet, men det lar seg ikke bevise at det faktisk er han som er gjerningsmannen. Må de la saken ligge?

I landsbyen flytter det inn en ny mann. Han sender en merkelig beskjed til Elisabeth og hun går på besøk til ham. Det viser seg at mannen Douglas er eksmannen til Elisabeth og han er nå ille ute og gjemmer seg i seniorlandsbyen. Han ber Elisabeth passe på at ingen oppdager at han er der, men ting skjer og han må reddes ut og plasseres et annet sted. Douglas har stjålet diamanter fra en som er mellommann for mange ulovlige transaksjoner. Han nekter selvsagt, men ingen  tror ham og det er stadig noen på jakt etter ham. Douglas er ansatt i MI5, men han er langt fra en populær mann og det vet han godt. Derfor har han altså «sørget for sin alderdom» ved dette tyveriet. Det er til slutt noen som dreper Douglas, men er han virkelig død? Han har lagt igjen kryptiske meldinger til Elisabeth og hun går løs på saken sammen med de andre tre og det lokale politiet.

Dette er fortsatt koselig krim. Passe spennende og en avvepnende humor. Forfatteren har sagt at det skal komme fire bøker i serien i følge Wikipedia, så da kan vi jo bare glede oss til mer av det samme. Anbefales!

Ragnar Aalbu har i bildeboken Georg er borte skrevet en bok om å savne noen eller miste noen. Det er gjort med innlevelse på en avdempet og fin måte.

Katten Georg har vært borte i flere dager. Gutten og faren går ut for å lete etter ham. De går til alle stedene Georg pleier å være, de leter og spør, men katten er borte. De finner en død fugl og det gir en anledning til å snakke om døden. Farmor er død, men hun var gammel; Sikkert førti år – sier gutten. Det blir mørkt og de må gå hjem, tenk om Georg er død, det er urettferdig, tenker gutten. Heldigvis har Georg kommet hjem når de avslutter letingen, men både gutten og vi har fått litt flere tanker om døden og livet.

Det er en fin bok med nydelige illustrasjoner, dette skriver jeg stadig vekk når det gjelder Aalbu sine bøker, men det er faktisk like sant hver gang, en nytelse. Det er ikke så mye å le av her som i de andre bøkene til Aalbu, men det å miste noen og døden er jo alvorlige saker. Det er mange detaljer i bildene og de inviterer til oppdagelser og samtaler med medleseren. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Max Estes lager delikate bildebøker. Dette har jeg sagt før, men jeg sier det igjen. Det er noe med gjennomføringen av bokprosjektene hans som er så fine og underfundige at det er en fryd å lese bøkene og se på illustrasjonene igjen og igjen. Denne gangen har han skrevet en bok som tar utgangspunkt i hans egen barndom. Han levde i et hus med mange katter og foreldrene hans hadde mer omsorg for kattene enn for ham.

Mads bor i et digert hus med foreldrene sine. De lar ham være i fred, det vil si, de er opptatt med sitt og har liten tid til Mads. Han er ensom og ønsker seg en venn. En katt dukker opp utenfor huset og endelig har Mads en venn. De gjør alt mulig kjekt i sammen. Så kommer det en katt til, og enda en, og en til, og enda en og så mange katter kommer at Mads mister oversikten. Han må mate dem, rense do-kassene deres og dele på det han har med kattene. Foreldrene er begeistret for alle kattene og har plutselig tid til kos og godnatteventyr. Kattene vokser til og flytter og en dag flytter Mads og. Endelig er han alene og det er deilig, i hvert fall for en stund…

Det er en sår fortelling dette, men Mads klarer seg fint han og det skaper en forsonlig slutt på boken. Det er mye å se på i illustrasjonene, med detaljer som styrker fortellingen og gir deg lyst til å lese boka en gang til. Les Max Estes sine bøker, de er en nytelse, jeg sier ikke mer. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Jill Moursund har laget en fargesprakende bildebok om den meget bekymrede skogmusen Murfy (jfr. Murphys lov) og hans nye nabo et stort og bråkete ekorn. Murfy samler mat og lagrer, man vet aldri hva som kan skje og det gjelder å være forberedt. Hos ham er alt sånn midt på treet. Været, der han bor, tilværelsen som sådan er: ja, midt på treet – helt til et ekorn begynner å banke og dundre. Murfy tror at verdens ende er nær og frykter det verste. Ekornet bygger en bugalow over huset til Murfy. Hun er full av liv, lyst og pågangsmot. Hun inviterer ham på fest og Murfy bruker en hel natt på å finne ut hvor ille det blir med sang og dans, så han stikker av. Etter en lang og våt vandring i skogen kommer han hjem igjen og oppdager at ekornet gråter fordi han ikke kom i selskapet hennes. Heldigvis blir ekornet superglad for å se ham og Murfy begynner å danse han og. Det blir en happy ending for de to naboene som danser seg inn i sol- ned- eller var det opp-gangen?

Moursund har laget en fin fortelling om motsetninger, der begge parter har noe å lære hverandre. Illustrasjonene er fulle av farge, bevegelse og mange kjekke detaljer. Det er mye å se på her og det er full fart når ekornet kommer på banen. Det er lett å le av Murfy, men samtidig er det ikke vanskelig å føle med ham når han blir «overfalt» av en virvelvind av en nabo, bare tenk etter selv… Boka er utgitt av Ena forlag, jeg lånte boka på biblioteket.

Bjørn F. Rørvik er en anerkjent bildebokforfatter. Denne gangen har han med seg illustratøren Alice Lima de Faria og sammen har de laget en artig bok om ridderne Bang og Rosenbusk. Ridder Bang er kjent som Kræsj-Bang og ridder Rosenbusk er mest opptatt av sko, særlig leopardmønstrede støvler. Ridderne i borgen Klampenborg er ute på oppdrag, men de to små ridderne har klart å snike seg unna denne gangen og. Det var nok ikke så lurt for kongen befaler dem til å finne prinsessen som har stukket av igjen. Kongen mener det er dragen som har tatt henne og de blir sendt av sted og må være tilbake før det blir mørkt. Ridderne snubler seg igjennom skogen og finner kjolen til prinsessen bak en stein. De kommer fram til dragens hule, men der får de ikke komme inn fordi de ikke har legitimasjon. Men de får gitt beskjed til prinsessen, hun kommer ut og sier tydelig i fra om hva hun mener om denne hentingen. Ridderne lurer på om de bare skal gi blaffen i prinsessen, men en melding på mobilen til ridder Rosenbusk fra kongen, får dem på andre tanker…

Forfatteren lager morsomme, spennende og reflekterte bildebøker, det er nok mange som en hengivne fans. I denne boka har han laget et helt nytt univers og bruker både ordspill, aktuelle problemstillinger og humor til å fortelle om at riddere kan synes at det ikke er så gøy å sloss og at prinsesser ikke nødvendigvis må reddes. Illustratøren bygger opp under teksten med enkle, men talende illustrasjoner og man kan bli ganske myk om hjertet av de to ridderne og deres personligheter. Selv om illustrasjonene er enkle får vi et fint bilde av dem og siden forlaget antyder serie, så er det bare å glede seg til neste bok. Barnebokkritikk har en grundig omtale av boka. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Cecilie Enger er kjent for sine romaner om personer som har levd og som lar seg dokumentere. Bøkene er romaner, men med et sterkt dokumentarisk tilsnitt. Himmelstormeren; en roman om Ellisif Wessel er en av dem. Himmelstormeren er en interessant roman om en sterk og markant kvinne. Vi får høre historien om Ellisif Müller som vokser opp i en velstående familie der faren er lege. Hun får gå på skole i Kristiania og der hun møter sin fetter Andreas Wessel, blir forelsket og gifter seg med ham. Han er lege og de nygifte reiser til Kirkenes hvor han har fått stilling som distriktslege. Ellisif ser for seg et liv som husmor og mor til mange barn. Hun har i ungdommen møtt mange interessante mennesker med nye ideer og en radikal livsholdning. Av en av sine venninner får hun et fotografiapparat og mens hun venter på å bli mor, tar hun med seg dette når hun er med Andreas på sykebesøk. Ellisif blir gravid, men barnet dør før det blir født og må etter den tidens skikk gravlegges utenfor kirkegården. Det blir et hardt slag for henne. Hun som til da hadde hatt en glad gudstro møter et rigid system som får forholdet til kirken til å vakle. Hun blir gravid flere ganger, men ulykken gjentar seg og barna dør før de når fram til fødsel og liv. Endelig får de et barn som blir født, men det lever bare til det er elleve måneder. Dette barnet kan begraves innenfor murene på kirkegården, men da har Ellisif forlatt kirken forgodt. Sykebesøkene til samer, fattige nordmenn og forulykkede arbeidere gjør et sterkt inntrykk på henne og hun radikaliseres. Hun er med å stifter fagforeningen Nordens klippe når gruvedriften i Sør-Varanger starter opp og rikmennene i sør utnytter arbeiderne med lave lønninger og farlig arbeid. Mannen Andreas dokumenterer ulykkene og understøtter på den måten Ellisif sitt arbeid. Hun på sin side skriver artikler og dikt. Hun er aktiv i fagforeningen og tar imot folk som flykter fra Russland på grunn av sine politiske meninger. Hun er sterk, kanskje for sterk for folk rundt seg og krevende for dem som må ha noe å leve av.

Det er en interessant bok. Jeg fikk virkelig et grundig innblikk i Ellisif Wessel sitt liv og virke og forholdene i Kirkenes og Finnmark på denne tide. Var det en god roman? Jeg har lest både bedre og mer fengende bøker, men den biografiske romanen er en vanskelig sjanger med kravet til å holde seg svært nær til fakta og da blir det noen dikteriske valg man må avstå fra. Men Enger skal virkelig ha kred for jobben med å visse fram hvordan de skrekkelige forholdene i Finnmark ble mottatt i hovedstaden og hvor hovmodig sult og utnytting ble avskrevet som latskap. Det var til å bli rasende av.

Kjersti Annesdatter Skomsvold og Mari Kanstad Johnsen har laget denne fargesprakende og lekende bildeboka. Boka handler om Bo som skal legge seg og sove og mammaen hans som gjennom en flytende samtale om dyr og hvordan dyrene forbereder seg på å sove, fører oss til det endelige målet, senga. Vi går igjennom hvordan papegøyen sover, men først må Bo spise kveldsmat. Når kveldsmaten med havregryn og blåbær er spist, blir Bo en bjørn som vil sove under bordet, men bjørner må vaske seg, og opp på badet går det. Alle kveldens ritualer blir gjennomgått med assosiasjonene som drivkraft. Bo blir stadig trettere og gjespingen øker på. Tilslutt er det bare helt herlig å få legge seg i senga sammen med alle lekedyrene og sove slik som surikatene.

Dette er en fin bok om å legge seg for natten. Bildene er fargesprakende og har en «let og finn»-tilnærming i oppslagene. Vi leter etter Bo og vi leter etter dyrene som blir omtalt i fortellingen. Teksten er enkel og poetisk, det er en langsom og rolig framdrift i historien. Bildene har et større tempo, men det er ikke noe stress her heller. Bo holder på med sitt, mens mammaen rolig styrer han mot senga og avslutning på dagen. Jeg blir imponert over mammaen, kudos for å beholde roen og humøret! Dette er en bok som kan leses mange ganger og det vil nok alltid være noe nytt å oppdage i blidene. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.