Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Tre kvinner

bentebing

2 kommentarer

28. januar 2019

Mari Ann Augestad debuterer med denne romanen: Tre kvinner. Jeg har lest begeistra omtaler av denne og svært så lunkne, så det var med en viss forventning jeg gikk til lesingen.

Boken handler om den biske mormoren Maria, den såre moren og datteren Maria som har disse to kvinnelivene å måle seg opp mot. Mormorens ektemann var en sjarlatan, sjarmerende og lettlivet. Han forlot kone og barn og reiste til Amerika. Moren i fortellingen lengter alltid etter ham og ønsker så inderlig at han skal komme tilbake, noen han selvsagt ikke gjør. Mormoren styrer familien gjennom tilrettevisninger, små grynt og hevede øyebryn. Det er alltid en sur bemerkning i beredskap om datter eller datterdatter skulle finne på å gjøre noe upassende innenfor de svært strikte rammene hun har lagt for livet deres. Moren gifter seg og får datteren, mannen dør av kreft og hun blir alenemor slik som sin mor. Hun er en veikere type enn sin mor og er stort sett lei seg og savner både far og mann. Datteren forelsker seg i en gift mann som hun gjennom hele boken kaller «min elskede». Moren prøver å få Maria til å glemme ham ved å sende henne på journalistskole utenfor Oslo (langtvekkistan). Mannen hun er forelsket i har ikke tenkt å skille seg fra sin kone Hilde, men det er visst helt ok å ha en elskerinne likevel. Maria prøver å etablere et forhold til en hun kaller Erstatteren, det går en stund men hun involverer seg ikke i forholdet. De flytter sammen igjen og hun blir gravid med Rakel, men forholdet varer ikke. Hun velger stadig den gifte mannen.

Jeg ble ikke helt klok på denne boken. Hovedpersonen Maria ser ut til å klare både jobb og alenemor tilværelsen på strak arm, men når det kommer til «min elskede» virker det som hjernen kortslutter og det er bare de to.  De har en fortid, men framtiden? Fortellingen vandrer fram og tilbake i tid og gir etterhvert et bilde av tre ensomme og sårede kvinner. Vi får ikke et helt bilde av mormoren og moren, det er bare deres sår som stikker fram og gjør dem bitre, de har ikke klart å forsone seg med livet. Maria har nok en viss kjærlighet til datteren, men det er hele tiden forholdet til den gifte mannen som er i fokus. Dessuten blir en hver utfordring eller påkjenning disse tre kvinnene treffer på møtt med utsagnet : Hun er jo en Hardboger! Altså, med denne arven så må du tåle dette. Det blir ikke mye rom for individualitet her.

Andre som har skrevet om boka er Marianne og Artemisa – nesten i hver sin ende av skalaen. Slikt gjør jo litteratur interessant!

Ut av ensomheten

bentebing

2 kommentarer

22. januar 2019

Etter sterke anbefalinger har jeg nå lest Benedict Wells: Ut av ensomheten. Den har fått mange gode anmeldelser, EUs litteraturpris i 2016 og blitt oversatt til en rekke språk. Det er en nydelig bok og ja, jeg ble betatt både av historien, men ikke minst av hvordan forfatteren klarer å skape levende mennesker som man virkelig tror på.

Boken åpner med at en mann ligger på sykehuset og våkner opp etter koma fra en voldsom motorsykkelulykke. Han beskriver oppvåkningen, ikke bare fra ulykken, men også fra det han helst vil glemme. I neste kapittel går vi tilbake til barndommen og der møter søsknene Jules, Marty og Liz som skal på sommerferie til Sør-Frankrike og Berdillac der faren Stephane Moreau kommer fra. Vi får en beskrivelse av farmoren sitt hus, området omkring og den relative idyllen det er å være på ferie hos besteforeldre. Liz er den eldste av søsknene, deretter kommer Marty og til slutt Jules som også er fortelleren i boka. Vi får glimt av oppveksten og forholdet mellom de tre og foreldrene. Når Jules er 11 år reiser foreldrene på en tur til Frankrike, de omkommer på veien og barna blir plassert på en internatskole. Marty og Liz blir plassert på ett internat og Jules på et annet. Han føler seg helt overlatt til seg selv og han blir en svært ensom gutt. Han har ingen venner og han har lite kontakt med søknene. Det er i grunnen et svært traurig liv helt til Alva kommer ny inn i klassen hans og setter seg ved siden av ham. Alva er en av de fastboende i landsbyen og har et annet utgangspunkt enn Jules og de andre barna, men Alva har også sitt å stri med. Jules og Alva blir venner, men Jules oppdager at det er ikke alltid så enkelt å være venn med Alva heller. Likevel det er tusen ganger bedre enn det ensomme livet på internatet. Årene går og når de er ferdige med skolen og skal videre til universitetet ber han Alva om å bli med ham til München, men noe skjer og han reiser alene. Det går mange år før han tar opp kontakten med Alva igjen. Når det endelig skjer har hun giftet seg med en mye eldre forfatter Romanov, som hun beundrer grenseløst. De har flyttet til Sveits og Alva og mannen inviterer ham til å komme på besøk. Jules reiser og oppdager at han fremdeles er betatt av Alva. Romanov ber Jules bli hos dem og bruke samme skriverom som han. Jules prøver å komme igang med sitt eget forfatterskap og Romanov skal skrive sin siste bok.  Jules blir mye lenger enn han hadde tenkt, for Romanov har fått Altzheimer og strever både i det daglige og med skrivingen. Alva prøver å finne en utvei for å oppveie dette, men sykdommen akselerer og det blir åpenbart at Romanov ikke kan bo i huset mye lenger. … og da har jeg ikke tenkt å skrive mer om innholdet for ikke å røpe altfor mye.

Dette er en nydelig bok om kjærlighet, ensomhet og lengsel. Jules tenker mye på hvordan det kunne ha vært om foreldrene hadde levd. Når han blir så gammel som de ble, går han på en måte over i en ny fase, de er ikke lenger rollemodeller for ham og han må finne sin egen vei. Selv om han har søsken er Jules svært alene i oppveksten og han føler at de svek ham da han trengte dem mest. Takket være Marty sin kone, Elena, kommer Jules og Marty nærmere hverandre i voksenlivet og de sammen gir han en nødvendig stabilitet. Jeg sier bare: les denne boken, den er virkelig verdt det.

Etter vinteren

bentebing

2 kommentarer

19. januar 2019

En ny bok fra Isabel Allende er alltid spennende. Etter vinteren fikk jeg anbefalt fra biblioteket og etter noen litt spesielle leseropplevelser var det deilig å gå inn i denne herlige romanen. Her møter vi professor Richard Bowmaster som underviser ved New York University, kollega og leietakeren hans Lucia Maraz og den unge ulovlige innvandreren Evelyn Ortega fra Guatemala. Det snør voldsomt i New York, gater og veier er nedsnødd og Richard må svært motvillig ut å kjøre. På veien hjem kjører han inn i bilen til Evelyn og hun blir helt fra seg av angst og fortvilelse. Han tar henne med seg hjem og ved hjelp av sin leietaker Lucia får han ut av henne at hun har lånt arbeidsgiveren sin bil. Etterhvert kommer det fram at i bagasjerommet på bilen ligger det et lik av en ung dame. Evelyn sier at arbeidsgiveren er en mann med et sterkt temperament og at han kommer til å drepe henne når han ser hva som har skjedd med bilen. Hun er også overbevist om at det er han som har drept damen i bagasjerommet. Hun vet hvem damen er og alt dette gjør at hun ikke tørr å gå verken til arbeidsgiveren eller til politiet. Lucia og Richard finner ut etter mye fram og tilbake at de må hjelpe henne. Richard låner en hytte av en venn og ved hytten er det et vann der ting kan dumpes… Det er langt å kjøre, snøen gjør det ikke bedre og de kan ikke kjøre på hovedveiene i tilfelle Evelyn eller bilen har blitt etterlyst.

På veien forteller de hverandre om livene sine. Evelyn om livet i Guatemala, om moren som overlot tre barn til bestemoren for å reise til USA for å tjene penger, om eldste broren som kom inn i MS-13 og de grusomme konsekvensene som rammet familien gjennom dette. Lucia fortller om livet i Chile der hun bodde med moren og broren Enrique til 1973 da militærkuppet skjedde. Broren forsvant og Lucia som hadde blitt sett i et demonstrasjonstog, måtte rømme til Canada for å overleve. Richard forteller om sitt liv med jødisk far som var født i Tyskland, han måtte rømme til Portugal og traff der sin kone. De rømte videre til USA og Richard vokste opp med farens takknemlighetsgjeld til alle som hadde hjulpet ham med å komme i sikkerhet. Noe som faren overførte til Richard ved at de stadig reiste til Brasil med hjelpesendinger. Når Richard er ferdig med studiene reiser han til Brasil og treffer den livlige Anita og hennes store familie. De gifter seg og får to barn. Den ene dør i krybbedød og Anita synker inn i sorg og depresjon. Richard prøver å nå inn til henne, men familien leirer seg rundt henne og han finner trøst hos andre. Han fyller seg med alkohol og rusmidler og dette fører til en fatal hendelse med datteren. Da går Anita i full oppløsning, blir innlagt på psykiatrisk sykehus og det går i sterk nedoverbakke med dem. Richard får tilbud fra en god venn om å søke på et professorat ved universitetet i New York. Han gjør det, får utrolig nok jobben og tar med seg Anita. Det burde han ikke ha gjort ser han i ettertid.

De tre kommer ut i mange rare, både tragiske og komiske situasjoner på denne reisen og den egetlige slemmingen får sin straff (akkurat den biten er den mest usannsynlige i boka, men, men okei da…)

Dette er en både lettlest og engasjerende roman. Engasjerende fordi Allende skriver tett opp til dagens virkelighet. Vi hører på nyhetene om fattigdom, vold og undertrykkelse av fattige i Sør-Amerika. Vi hører om alle dem som ønsker å innvandre til USA for å få et liv i fred og frihet fra kriminelle gjenger. Vi får et innblikk nok en gang i militærkuppet i Chile og de veldig konsekvensene dette hadde for familiene til antatte kommunister. I tillegg er det en fin liten kjærlighetshistorie midt i alt. Dette er virkelig en bok som er verdt å lese om du skal ha en rolig dag i lesehjørnet. Anbefales!

Skuggasund

bentebing

2 kommentarer

18. januar 2019

Jeg har stått med denne boken i hånden så mange ganger at da jeg til slutt lånte den på biblioteket, var jeg sikker på at denne må jeg ha lest før. Jeg har sjekket alle mine notater her og der, men nei, ikke ett notat, så det er nok bare min flikking gjennom boka som gjør at jeg trodde denne var lest. Dessuten har jeg hatt en ganske lang pause fra  Arnaldur Indridason og hans heller depresive helt. I Skuggasund er det ikke Erlendur Sveinsson som er hovedpersonen, det er derimot Konrad, en pensjonert politimann som nærmest engasjerer seg selv til å finne ut av hvorfor den 90 år gamle Stefán Thorson ble kvalt i sengen sin hjemme. Konrad oppdager at Stefán egentlig var islandsk-canadier og var stasjonert på Island under andre verdenskrig. Han var i militærpolitiet og når amerikanske soldater ble involvert i saker måtte han samarbeide med det Islandske politiet. Under krigen opplevde Island det de kalte «Tilstanden», unge islandske kvinner ble forelsket i og sammen med amerikanske soldater og soldatene som ventet på å bli plassert i Europa hadde ikke mye å ta seg til, så dette førte til en del bråk.

Et ungt par oppdager et lik av en ung pike ved Nasjonalteateret, mannen som er amerikansk soldat vil ikke bli innblandet i dette og de stikker av. En dame ser at de stikker av og lurer på hva dette kan være? Hun går bort til teateret og oppdager liket. Da tar hun kontakt med polititet og forteller om det unge paret som stakk av. Hun kjente også igjen piken og dermed blir piken som absolutt hadde forbud mot å treffe amerikaneren avslørt. Dette drapet fører til at Stefán kommer i kontakt med Flóvent som er etterforsker i politiet. De samarbeider tett om saken og trives godt sammen. Seksti år senere graver Konrad i livet til Stefán og oppdager at her ligger det en sak der begge etterforskerne føler at de ikke helt har kommet til bunns i. Stefán har på nytt begynt å stille spørsmål til folkene han var i berøring for mange år siden og Konrad følger etter og prøver å få klarhet i hvem som skjuler hemmeligheter her.

Det er ikke en høydramatisk krim dette, men boken gir et glimt av Island under krigen. Vi får en beskrivelse av samfunnet, hirarkiene, forhold mellom mennesker og hvordan de to etterforskerne tenker. Familier og posisjoner er viktige og da kan forholdet til sannheten være så som så. Samfunnet Konrad beveger seg i er anderledes, men ikke mer enn at må familienavnet reddes så går man til drastiske skritt.

Personene i forfatteren sine bøker er som gravd ut av Islands jord og lava, urokkelige på sitt vis. Jeg liker Arnaldur sin skrivemåte og tempoet passer bra til både sakene og personene. Det er to bøker til om Flóvent og Thorson, med tid og stunder skal jeg kikke på dem. Skuggasund kom ut i 2015, så den er ikke helt ny, men det er jo det som er så flott med biblioteket, her kan man finne både gamle og nye bøker – helt topp! Har du lyst til å lese en krim uten mye blod eller hastverk, ja , da kan jeg anbefale denne. I sin tid leste Tine denne.

B for bestevenn

bentebing

ingen kommentarer

17. januar 2019

Nina Grøntvedt og Bård Sletvold Torkildsen har begynt en serie med Bea og Adil og livet i barnehagen. Her er det liv, energi og pågangsmot i bøtter og spann. Bea er full av energi! Hun ELSKER barnehagen. I dag vil hun leke med noen og ha det monstergøy. Det er mange i barnehagen som er bestevenner og en sånn bestevenn vil Bea også ha. Hun fyker bort til Tyra som leker med lastebilen, men da Bea vil lage en mosterstorm vil ikke Tyra mer. Da løper hun bort til Iman og Daniel, de leker katter og Bea får være med helt til hun får den kjempegode ideen at hun vil være en monsterkatt! Da bli Iman og Daniel redde og løper sin vei. Bea prøver mange ganger å bli bestevenn med noen, men når Bea har denne ideen med monster…. så er det ikke så greit. Til slutt sitter hun for seg selv og er veldig lei seg, men da kommer Adil…

Temaet i boken er aktuelt i mange situasjoner og for her handler det om både å finne en bestevenn, ikke overkjøre andre og ta seg tid. Ikke lett når energien bobler og man har en megagod ide! Grøntvedt har laget en tekst der det er lett å kjenne seg igjen og som utvikler seg i et tempo som gjør at det også er plass til litt refleksjon midt i all energien. Illustratøren Bård Sletvold Torkildsen følger opp teksten slik at energi og begeistring stormer ut av sidene. Det er artig å se hvordan han har lagt inn Adil som en bifigur i nesten alle oppslagene, noe som gir et frampek på hvordan dette vil ende. Kanskje du ikke ser det med en gang, men han er der. Jeg kan tenke meg at denne boka og de påfølgende kan bli en av favorittbøkene i barnehagen.

De vektløse

bentebing

2 kommentarer

16. januar 2019

Forfatteren Valeria Luiselli har fått mye internasjonal omtale av denne romanen. Boken har to stemmer, en kvinne med to barn og den ganske ukjente mexicanske poeten Gilberto Owen. Kvinnen ser tilbake på sitt liv før hun fikk barn. Hun bodde i New York og jobbet i et lite forlag med å finne latinamerikanske forfattere som kunne være aktuelle for oversettelse. Hun blir nærmest besatt av Gilberto Owen og prøver med alle midler å få ham oversatt. Hun påstår at Louis Zukofsky har oversatt Owens dikt, noe som er blank løgn – for det har hun gjort selv. Vi får høre Ownes historie som langsomt flettes inn i den unge kvinnens fortelling. Hun sitter på toget til Harlem og tenker på at her kunne hun ha møtt Owen om hun hadde levd for 50 år siden. I Owens fortelling får vi høre at han sitter på toget og ser en ung kvinne passere forbi. I den første halvdelen av boka er det den unge kvinnen som har hovedtygden av fortellingen. Hun skriver en roman om sitt tidligere liv og mannen hennes som er arkitekt leser og kommenterer det hun skriver. I den andre halvdelen er det stadig oftere Owen som har ordet. Han ser tilbake på ekteskapet med Clemetina Otero, forholdet til barna de har sammen og hvordan han nå eser ut, men samtidig mister mer og mer vekt. Han er i det litterære miljøet på 1920-tallet og vi hører navn som Nella Larsen og Frederico Garcia Lorca personer som han kanskje og kanskje ikke har møtt.

Luiselli skriver på en intelligent og med full kontroll. Hun lar stemmene skifte mellom den unge kvinnen og Owen. Det er korte eller noe lengre avsnitt i teksten uten noen kapittelinndeling, vi flyter langsomt framover. Eller jeg skal kanskje si at den unge kvinnen og jeg famler oss framover i teksten. Jeg er glad for at forfatteren har til hensikt å gi meg stor tillit som leser, men innimellom når stemmene går helt over i hverandre, hadde jeg satt pris på en ledende hånd. Jeg må si at jeg likte boka bedre etter at jeg hadde lest den enn mens jeg leste den. Jeg ser tydeligere for meg kvinnen som vil skrive, må svare på mange spørsmål om sin fortid når mannen leser romanen hennes, må passe barna for mannen driver med noe annet og som ikke har helt grep om sin rolle som mor. Jeg ble også interessert i Nella Larsen, bibliotekar, sykepleier og forfatter og Lorca selvfølgelig som etter oppholdet i USA skrev Poeta en Nueva York (1940) . Luiselli er debutant og når dette er hennes første bok skal det bli interessant å følge med på hva hun gjør videre. Vil du lese en anderledes bok, kan kanskje denne være noe?

Ingenlund – Morrigans forbannelse

bentebing

2 kommentarer

15. januar 2019

Alle som lengter etter en ny bok om Harry Potter kan nå glede seg over å lese Ingenlund, Morrigans forbannelse. Det er den første boka i en serie om den hemmelige byen Ingenlund, skrevet av Jessica Townsend. Hovedpersonen i denne boka er Morrigan Kråkh, et såkalt forbannet barn. Hun vet at hun sammen med alle de andre forbannede barna skal dø når hun fyller 11 år. Hun bor sammen med faren, stemoren og bestemoren i et stort hus. Faren har en prominent stilling i republikken Store Ulvmark og er mer opptatt av det enn av forholdet til datteren. I byen Sjakkelfoss er det slik at 11 år gamle barn får tilbud om opplæring av kjente personer, den såkalte Buddagen. De forbannede barna får selvsagt ikke det tilbudet, men nå skjer det at Morrigan får to tilbud, det er uhørt både fordi ingen får flere enn ett og dessuten er hun forbannet. Morrigan er svært usikker på hva dette betyr, for hun har hele sitt liv fått høre at hun ikke skal bli eldre enn 11 år. Hun vet at hun ikke kan ta imot tilbudene, men de er gode å tenke på. Natten før geburtsdagen blir et brev stukket under døren hennes, det er en invitasjon fra Jupiter Nord i Det vunderlige selskap som igjen tilbyr henne fadderskap. Under brevet og kontrakten står det: Gjør deg klar. Geburtsdagen kommer og med den kommer og Jupiter Nord og henter Morrigan under svært dramatiske omstendigheter. På veien blir de forfulgt av Røyk-og -skygge-jegerne, men de kommer seg trygt inn i Ingenlund og Morrigan blir installert i Jupiter Nord sitt hotell Devkalion. Det er et merkelig hotell med tilsvarende  merkelig stab, men Morrigan finner seg godt til rette. Hun blir introdusert til livet i Ingenlund og hun får etterhvert vite hva som kreves for å bli tatt opp som medlem i Det Vunderlige Selskapet. Hun får en god venn i Hagbart og hun får noen skumle overraskelser både gjennom opptaksprøvene og ikke minst hvem som står bak den andre invitasjonen som hun også fikk.

Det er en fantastisk historie! Det er akkurat så magisk, rart, spennende og oppslukende som man kan ønske seg en bok av dette slaget. Det er første bok i serien om Ingenlund og nå håper jeg at oversetteren jobber på spreng slik at vi som er hekta kan endelig få lese bok nummer to. Som sagt, Potter-fans kan glede seg til denne serien. Boka er anbefalt fra 10 år og oppover.

Den gåtefulle Oberon Qvist

bentebing

2 kommentarer

9. januar 2019

Jeg har lest noen av Knut Nærum sine krimhistorier og de vel noe av det nærmeste vi kommer humorkrim.  Det er en slik letthet i plott og karakterer at sidene og timene flyr når jeg leser dem. Det betyr ikke at det er lettbeint litteratur, for her er det mange referanser til både andre bøker og ikke minst hendelser i vårt og andre land. Det er krimforfatteren Kjell Nilsen som fører fortellingene om Oberon Qvist i pennen, han har en slags Watsonsk tilnærming til privatdetektivens handlinger og løsninger på mysteriene som dukker opp.

I denne romanen er det åtte mysterier som er ganske løst knyttet sammen av den alltid skrivende og noe uheldige Kjell Nilsen. Han og Oberon Qvist har en avtale:

Jeg følger ham når han arbeider med en sak. Dette gjelder uansett om han blir hanket inn til å arbeide for politiet, engasjert av en tredjepart eller om han rent tilfeldig blir innblandet. Til gjengjeld lar han meg skrive om saken i ettertid… Han forteller aldri journalister mer enn det absolutt nødvendigste, siden den utførlige skildringen av sakene er mitt privilegium. … Det han er opptatt av er å bli korrekt gjengitt, både i innhold og form. Noen ville ha kalt det for forfengelighet. Jeg ser det mer som et voldsomt behov for at alt skal være riktig. Selvfølgelig vil han bli sitert riktig. Vi snakker om en mann som pusser skoene sine hver uke. (s.66-67)

Her er det mord i fjellheimen, kirketårn som ramler ned og bøker som dreper blant Qvist sine oppdrag. Jeg ble kanskje mest fasinert av fortellingen om boken som drepte, men det kan jo være en gammel yrkesskade jeg har.

Jeg kan bare anbefale denne boken som nok vil gi deg en underholdende stund. Nærum skriver godt og det er mye å more seg over. Jeg lånte boka på biblioteket.

Borte

bentebing

2 kommentarer

7. januar 2019

Rune Johan Andersson har en lang karriere som illustratør og forfatter av bildebøker. Han har i 2018 laget bildeboka Borte. Her møter vi jenta som plutselig er alene mellom store mørke bein. Hvor er mamma og pappa? Hun møter andre barn som tydeligvis også er alene, men de forsvinner før hun får spurt om hun kan være med dem. Hun møter skumle dyr og personer. Hun ser et lys langt der framme, men er det der mamma og pappa er? Plutselig dukker de opp igjen og alt er som før, – eller er det det?

Dette er en fortelling som små barn lett kan kjenne seg igjen i. Alle voksne som har funnet et vettskremt lite barn som tror du har forsvunnet fra verdens overflate kjenner også igjen #denfølelsen. Formatet på boka med de store oppslagene gjør opplevelsen av å være alene og det skumle svært så realistisk. Fargene og akvarellen i de store «stammene» eller beina forsterker opplevelsen av det usikre. Når mor og far dukker opp på banen igjen kommer også lyset tilbake og det er trygt å skule stygt på en forvirret flaggermus.

Det er minimalt med tekst i denne boka. Første gang jeg leste den fant jeg omtrent ikke sammenheng i historien, men ved seinere lesing ser jeg at det bildene som bærer fortellingen. Teksten er som en liten tynn tråd gjennom boka, fortellingen hadde fint klart seg uten den, tenker jeg.

Formatet på boka gjør at den er fin å lese i en større gruppe, men for enkelte sarte sjeler er det nok best å bli lest for på et fang og i dagslys. Det er dessuten en fin snakkebok, for eksempel om det å gå seg vekk fra foreldre. Boka er utgitt av Ena forlag.

Jeg lever et liv som ligner deres

bentebing

4 kommentarer

4. januar 2019

På siste møtet i Nordhordland Litterære Selskap bestemte vi at vi skulle lese Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. Noen hadde sett samtalen han hadde i Brenner live og ble ganske fasinert, så hvorfor ikke.

Jan Grue er professor med en doktorgrad i lingvistikk, han er gift, har et barn, har reist mye og studert i California og han har en medfødt muskelsykdom som gjør at han er rullestolbruker. I boken som har undertittelen En levnetsbeskrivelse, skriver han om sin barndom slik han husker den, om foreldrene, studier og reiser til utlandet. Han skriver også om hvordan det er å lese om seg selv i sykejournaler, hvordan mennesker har sett på ham og hans muligheter for å vokse opp. Møtet med disse journalene beskriver han selv som sårt og vanskelig, for plutselig er man ikke lenger en person, men et case og det er vanskelig å takle. Han skriver om hvordan hans kone blir sett på som assistent og at enkelte mener de umulig kan ha et fullverdig ekteskap. Ikke minst skriver han om hvordan det er å leve med begrensingene som sykdommen fører med seg. Han skriver fint om familien sin som tydelig gir uttrykk for at for dem er han Jan – et elsket menneske. De gjør det som trengs for at han skal få de samme muligheten som andre og de har forventning om at han skal klare seg like godt. Han har et godt utgangspunkt med ressurssterke foreldre, vokser opp på Vestkanten i Oslo og har ressurser rundt seg som gjør et optimalt liv mulig. Likevel, jobben med skole, utdanning, finne sin vei skal gjøres og det er det bare han selv som kan gjøre og da handler det om en indre driv – og dette indre drivet har han.

Grue skriver godt og det er mange tanker som er gripende, men jeg blir ikke grepet. Dette er Jan Grue sin historie og jeg anerkjenner at slik velger han å fortelle den og gjøre den offentlig. Dessverre for meg, så klarer jeg ikke å bli engasjert, men kanskje noen andre blir det?

Blogg på WordPress.com.